Digital liturgi

Jeg forlot IT-industrien bare etter noen år som systemutvikler fordi de meningsfylte aspektene ved arbeidshverdagen min ble overdøvet av en gnagende følelse av at noe hadde blitt glemt i dette jaget etter å bli det mest digitaliserte landet i verden. Ingen rundt meg lot til å anerkjenne at teknologien, og vår bruk av den, ikke er politisk nøytral. Mens jeg sorterte tankene mine om livsvalget mitt, kom jeg tilfeldigvis over egyptiske Alaa Abd el-Fattahs You Have Not Yet Been Defeated (2022). Jeg leste boka på den eneste måten en rådvill IT-arbeider som meg kan gjøre — med en nærmest febrilsk fascinasjon og med vekslende følelser av klarhet og lettelse.

Lettelsen kom av måten el-Fattah gransker ellers forutinntatte antagelser om fremskritt og effektivitet på, at det som befinner seg høyt i abstraksjonsnivå i hans skrift, fikk bakkekontakt. En økende andel av vår digitale hverdag trenger nemlig bakkekontakt. Man trenger ikke å se lenger enn navnene digitale fenomener får, ta for eksempel skytjenester. En sky, som noe luftig og drømmeaktig som befinner seg langt over hodene våre, gjør det lett å glemme de fysiske datasentrene som durer og tar plass, gurgler uforholdsmessig mye vann og øker strømprisene til intetanende nordmenn.

El-Fattah er en av de mest fremtredende intellektuelle fra den arabiske våren og ble i sin tid fengslet av det egyptiske regimet på grunn av sitt politiske engasjement. Etter ti år ble han høsten 2025 endelig sluppet ut; en gladnyhet som inspirerte meg til et gjensyn med boka som hadde gjort så sterkt inntrykk. Den består av ulike avistekster skrevet i perioden 2011 til 2021, og er samlet og oversatt til engelsk av et anonymt kollektiv og utgitt på britiske Fitzcarraldo Editions.

En tredelt føljetong om 1800-tallets luditter og samtidens übersjåfører, som låner sin tittel fra Aldous Huxleys dystopiske sci-fi novelle «Brave New World», er noen av tekstene som er blitt smuglet ut av Tora-fengselet el-Fattah sonet i. Faktisk er brorparten av tekstene i boka slike smuglervarer, skrevet med penn på papir og kun med sporadisk tilgang til litteratur. Slik smugling er ikke en farefri oppgave. Tora-fengselet, som ligger sør for Kairo, er kjent for å ha mange politiske fanger og har blitt anklaget for en rekke menneskerettighetsbrudd.

Allerede i 2007 hånet el-Fattah ideelle organisasjoner som donerte leketøy-lignende laptoper til en rekke afrikanske land, som om det kunne trylle bort fattigdom, korrupsjon og neokoloniale handelsavtaler.¹ Han mener at teknologiens transformative kraft først og fremst er rotfestet i eksisterende sosiale forhold. El-Fattah har en typisk materialistisk tilnærming til teknologi, som innebærer å gjøre abstrakte aspekter ved den moderne teknologien mer håndgripelige samt avsløre maktforholdene som står for deres utbredelse.

Dette materialistiske perspektivet kom godt med i den arabiske våren da tek-gigantene skamløst hevdet at det det var tweets og facebook-innlegg som fikk slutt på Hosni Mubaraks 30 år lange enevelde i Egypt. Sannheten er at bevegelsen som styrtet Mubarak hentet sin styrke fra eksisterende initiativer, enten det var streikene mekanikere ved havnebyen Ismailia som reparerte de ymse skipene som passerer gjennom Suezkanalen, eller teknologer som el-Fattah, som etablerte sikre digitale løsninger for aktivister. I essayet «A Portrait of an Activist Outside His Prison» redegjør el-Fattah for hvordan disse lokale digitale løsningene ble til, og om hvordan disse igjen avfødte en nyvunnet interesse for det arabiske språket:

We understood that information technology was the key to shaping the new world and realized how exposed we were to global monopolies, so we adopted free and open source software as a condition for the development of society and achieving independence, and as a crucial tool in modernizing the economy and ending its subjugation. We worked on the Arabization of terminology, translated user interfaces, taught computers the Arabic rules for numbers, spelling and grammar. We designed fonts, developed software and built websites. Our interest in localization and language engineering intensified our interest in Arabic language and culture. Working to support Arabic online content, it wasn’t long before we came up against censorship, prosecution, accusations of heresy and the imprisonment of the word. So we joined ranks with the defenders of freedom of opinion, expression, and belief, of press freedom and academic freedom. We set up IT labs and technology clubs in Cairo’s informal neighbourhoods and in the villages of the South. We built wireless networks to extend the internet to Egypt’s countryside. (...) So we were not surprised by the revolution: We had sought it.2

Oppramsing brukes som et stilistisk grep i flere av essayene hans og gjør lengre passasjer som denne mer fordøyelige. Tekstene til el-Fattah har en engasjerende rytme og et personlig preg som ikke går på kompromiss med faglig dybde. Men Abd el-Fattah bekymrer seg for om tankegodset hans er utdatert. Tidvis får han tilgang til magasiner og aviser, men ofte krever disse ytterligere kontekst som han ikke har tilgang til i fengselet. «Terrorism coverage, for example. The papers cover the funerals, but not the incident itself», forteller han i et intervju med avisen Mada Masr i 2019. Bøker om IT og programmering inneholder dessuten ofte QR-koder som forutsetter internettilgang. Andre bøker, som kunne fungere uten slik øvrig kontekst, turte han heller ikke å bli altfor avhengig av i skrivingen siden de når som helst kunne bli revet vekk av fengselsvaktene.

I løpet av de ti årene el-Fattah har vært inn og ut av det beryktede fengselet, har det ikke akkurat vært mangel på litteratur om vår digitale tidsalder. Ben Tarnoff, forfatter og grunnlegger av tidsskriftet Logic, mener at tek-kritikken som felt har stagnert i takt med offentlighetens økende interesse for teknologiske problemstillinger. De samme temaene og bekymringene dukker stadig opp, hevder han, og dette er bekymringer som etter hvert har forkalket seg til klisjeer: «There is an algorithmic quality to our grievances with algorithmic life.»³

Mobilavhengighet, politisk polarisering og demagogiske tekoligarker er sant nok ofte oppe i den offentlige debatten, men i hverdagen kan disse temaene oppleves som noe immaterielle. Blindt å godta innsamling av informasjonskapsler når man surfer på nett, er ikke noe man kjenner direkte på kroppen. Dette står i sterk kontrast til den egyptiske konteksten, der brukere av de største kommersielle plattformene indirekte blir overlevert til autoritære myndigheter – uten at de som driver disse plattformene, mister nattesøvn av den grunn. Her er digital selvråderett noe som avgjør om man blir forfulgt eller får leve fritt.

Er man mindre mottakelig for budskap man er overeksponert for? Ola Innset, historiker og tidligere redaktør for Vinduet, mener tvert imot at det er «[e]n avantgardistisk vrangforestilling å tro at det holder å si smarte og riktige ting én gang, ettersom man faktisk trenger å gjenta dem igjen og igjen, og på stadig nye måter, dersom man skal ha noe håp om å få noe som ligner på gjennomslag». Noen måneder senere, når Innset reflekterer over den utbredte kulturpessimismen og de digitale dommedagsprofetiene den avler, lurer han omsider på om man kan unne seg mer esoteriske meninger innimellom, som for eksempel at ikke all digital teknologi er roten til ondskap. Uansett hva tyder gjentagelsen av de samme poengene i offentligheten på at disse lærdommene ikke får materialisere seg, gitt at vi er like avhengig av Google, Meta og Microsoft i dag som vi var for ti år siden. Hvorfor er det sånn at kunnskapen vår om disse teknologienes mørkeside ikke har ført til noe mer enn drittifisering og hjerneråte?

POLITISK MELANKOLI

Ved siden av refleksjoner omkring digital teknologi inneholder essayboka flere tekster som samlet fungerer som et slags retrospektiv av den arabiske våren. Startskuddet for massebevegelsene i regionen var da den tunisiske grønnsaksselgeren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i desember 2010, en hendelse som ledet til flere folkeopprør mot korrupsjon og maktmisbruk i Tunisia og omkringliggende land som Syria og Egypt. I Egypt førte det til det historiske folkeopprøret på Tahrir-plassen, som igjen resulterte i Mubaraks avsettelse. I de påfølgende årene ble imidlertid håpet om folkestyre slått ned på da kontrarevolusjonære aktører lyktes i å reversere gevinstene fra de atten dagene med opprør på Tahrir-plassen. Det er de samme aktørene som fengslet el-Fattah.

El-Fattah er nådeløs når han reflekterer over sin egen fortid. Det er ikke noe nytt at skribenter benytter seg selv som en slags slipestein og bedriver selvkritikk i håp om å oppnå nye innsikter, men el-Fattah slår meg som særlig streng: «There, in the past, I find myself less experienced and wiser,» skriver han nøkternt i en tekst fra 2014. Teksten ble skrevet etter at han ble arrestert og siktet for å organisere en protest mot gjeninnføringen av anti-protestlovgivning, som først ble etablert da Egypt ennå var under den britiske kolonimakten — en av de mange gevinstreverseringene som skulle prege landet i årene fremover. Hovedårsaken til hans mange arrestasjoner er uttalelser han har hatt i aviser og sosiale medier. Ordene hans resonnerer og beveger på en måte som ansees som en direkte trussel mot makthaverne:

I did all the silly things over-optimistic revolutionaries do», forteller han noen år senere, da hans nøkterne holdning hadde fått modnet ytterligere: «I founded a startup, engaged in a series of progressive initiatives aiming at more popular, decentralized and participatory democracy, broke every draconian law and outdated taboo, walked into prison smiling and walked out of it triumphant.

Boka inkluderer også uttalelsene el-Fattah har lagt frem for retten over årene. Der han fremstiller seg selv drevet av god vilje og lydighet i de rettslige dokumentene, finner man i tekstene skrevet i fangenskap gjennomgående en bitter ergrelse. Den overoptimistiske revolusjonæren er drevet av en utilgivelig naiv antagelse om at strategier alltid oppfyller sin funksjon, som om intensjoner følger tyngdekraftens lover.

En fellesnevner for massebevegelsene på 2010-tallet var bruken av sosiale medier, der likesinnede ble dyttet sammen i såkalte «filterbobler» og engasjerte seg i politiske diskurser. Zeynep Tufekci, teknolog og en tidlig internettaktivist, skriver i boka Twitter and Teargas (2018) at sosiale medier ikke var den ledende faktoren for massebevegelsene, men var likevel en betydelig faktor i å nå frem til flere folk. Men det var stort frafall blant disse, særlig når de ikke var medlemmer i andre organisasjoner. Mangel på organisasjonsstruktur og beslutningsprosesser er den ledende grunnen til at disse etter hvert dabbet av.⁴ Engasjementet skapt online var altfor fragmentert og flertydig til å formulere en konkret politisk visjon blant nye støttespillere. Massenes politiske engasjement har med andre ord ingen bærebjelke å støtte seg på.

I den nylig oversatte boka Hyperpolitikk(2025) hevder den belgiske historikeren Anton Jäger at en gradvis demontering av stødige sivilsamfunnsorganisasjoner de seneste tretti årene har gjort massepolitikken mer kortvarig⁵. Istedenfor å konsentrere kollektiv politisk makt i en organisasjon, har massene blitt til atomiserte individer. Protester blusser opp og skaper euforiske øyeblikk av klarsynthet og kollektiv handlekraft, men uten konkrete gjennomslag forsvinner de igjen.

Opplevelsen av nederlag spiller en avgjørende rolle også, ifølge den egyptiske skribenten Nihal el-Aasar. I essayet «Left-wing Melancholia: The Arab Political Subject»⁶, som hun skrev for tidsskriftet Parapraxis, utvisker hun grensen mellom det følelsesmessige og det sosiale. Melankoli er ikke noe et individ opplever, men en kollektiv sosial tilstand. De kontrarevolusjonære kreftene i Egypt skapte en kollektiv opplevelse av handlingslammelse der folk følte seg som passive tilskuere til den historiske prosessen istedenfor aktivt deltakende i å forme den, noe som igjen har hatt innvirkning på hva som virker mulig å oppnå sammen som et folk.

El-Aasar låner fra Hannah Proctors bok Burnout: The Emotional Experience of Political Defeat (2024). Innledningsvis siterer Proctor teksten «Graffiti For Two» som el-Fattah og Ahmed Douma skrev sammen i 2014, blant annet ved å rope til hverandre gjennom sprekkene i celleveggene mellom dem. Proctor benytter teksten for å støtte opp om hovedpoenget i boka si – at fortvilelsen som følger et nederlag, ikke bare er en affektiv tilstand, men en materiell virkelighet som må tas stilling til:

El-Fattah describes lying in his cell, his hopes overwhelmed by despair, his dreams overtaken by nightmares. He contemplates his parents’ militancy in the 1970s and his own memories of Tahrir Square in 2011 but remains wary of nostalgia. Singing old revolutionary songs ‘is heritage, not resistance’, while clinging to the mythic image of the square leads to neglect of revolutionary activity in the present: ‘We strayed from the straight path of the revolution when we built shrines to our wounds.’ To retain the revolutionary dream, ‘a dream not bound by prison walls or surrounded by the edges of a square or limited by the borders of a homeland’, it is necessary to contend with the pasts of both hope (the experience of the square) and despair (the experience of the cell).

Likeså formidler Rana Issa el-Fattahs prekære situasjon i et reisebrev for Vinduet da det ble kjent at straffen hans hadde blitt utvidet med ytterligere to år, og morens sultestreik resulterte i en sykehusinnleggelse:

Vi har utvekslet noen brev, jeg og han, men siden mora hans ble innlagt på sykehus, har jeg ikke klart å skrive et eneste ord til ham. Jeg har prøvd, men ingenting kommer ut av meg. Hva skal jeg si til en som sitter i fengsel og er vitne til at mora risikerer livet sitt for å redde livet hans?

Selv om han sitter i fengsel, har el-Fattah medlidenhet til overs for resten av oss. Han gjengjelder publikums blikk, og det han ser i oss, forundrer ham. Da han ble prøveløslatt i 2019, dominerte GIFs og memer Twitter-feeden hans, og han fant en utbredt selvironi blant sine meningsfeller, som samtidig nektet å forlate plattformene de kritiserte. «It’s very strange that the entire world knows that these tools and mediums are defective and they have no faith in them and are suspicious of them, but they just keep using them», undrer han. Det er betimelige spørsmål: Hvordan skal vi forstå denne selvmotsigelsen? Hvorfor skaper den ikke større dissonans i oss?

Jeg mistenker at vi ikke får mulighet til å bearbeide politiske nederlag og de komplekse følelsene disse skaper. Vi er fanget i det filosofen Byung-Chul Han beskriver som en malstrøm av aktualitet. Sosiale medier er ikke i seg selv kilden til politisk melankoli, men bidrar til å forlenge følelsen når den først har oppstått. Ideologien som er innkodet i disse plattformene, skaper en forestilling om at verden er koherent og kalkulerbar. Data antas å inneholde utfyllende og pålitelige representasjoner av virkeligheten. Disse fôres inn i algoritmer som følger logiske regler, og som til slutt fører til forutsigbare effekter. Hvis vi bare sprer de riktige innleggene, hvis disse innleggene får høye nok seertall, kan reell forandring skje, forteller vi oss selv, gang på gang. Å skrolle på sosiale medier blir en slags digital liturgi, en bedekrans man klamrer seg fast til når man føler seg rådvill.

Særlig kjenner vi på dette i lys av Israels folkemord i Gaza. Jeg er nok ikke alene om å ha blitt hjemsøkt av et unikt kuratert sett med videoer fra Gaza de siste årene, i regi av sosiale mediers algoritmer. Blant de som har rystet meg, er en som dukket opp i feeden min tidlig i 2024. Videoen viser en desorientert kvinne i en støvtåke etter at en rakett har truffet en bygning. Kvinnen ser forbi kameraet, henvender seg direkte til personen som filmer, og spør flere ganger: Hvem er dette for? Hvem er det du filmer dette for? Det som er bemerkelsesverdig, er hvordan denne kvinnen nekter å bønnfalle et ansiktsløst publikum om å se hennes menneskelighet. Hun utfordrer selve premisset i digital aktivisme: at det å vitne er utelukkende positivt, at ofre for folkemord må formidle sine traumer til oss, og at dette overhodet skal fikse noe. Grensen mellom vitnesbyrd og konsum er tynn, om ikke fullstendig ikke-eksisterende, på sosiale medier.

Den siste teksten i You Have Not Yet Been Defeated handler nettopp om Palestina, og el-Fattah mimrer over tiden han har tilbrakt der. «I’m not a Palestinian, but I am an Arab, and Palestine’s always on my mind», forteller han varmt. Etter hvert innrømmer el-Fattah en slags godartet sjalusi for sine arabiske naboer. Han lengter etter å gå på stranda igjen, lese bøker og ha et liv i Gaza; en tilværelse som skiller seg markant fra hans liv som fange i Tora-fengselet. Gaza er under okkupasjon, men de har ikke blitt tatt til fange, hevder han:

I know it’s naive. I know I’ve not lived under bombardment, that visiting a siege is different to living under it. (...) I long for you, Palestinians, but I also long for a time when my will had not been torn from me, when my defeat was not complete.

Palestinske Mohammed El-Kurd skrev et svar i form av essayet «Alaa on My Mind» for The Baffler. El-Kurd hevder at alle egenskapene el-Fattah beundrer ved palestinere, innehar han allerede selv; hans tid i fengsel har brakt frem en visdom og intellektuell ydmykhet i ham som han muligens ikke innser at han har.

Kanskje jeg våger å innrømme at jeg føler en lignende sjalusi overfor el-Fattah. Det virker for meg som at han har utviklet en slående klarsynthet som resten av oss sliter med å få tilgang til. Prisen han betaler for denne klarsyntheten, er selvsagt altfor høy. Fangenskap skal ikke romantiseres. Den samme isolasjonen tillot imidlertid dyp refleksjon som gjorde at han fikk fordøye gamle inntrykk uten å bli overfalt av nye. Melankolien bearbeides istedenfor å fanges i hyperpolitikkens sirkulære dragninger. Under fangenskap fortalte el-Fattah at han følte seg isolert fra omverdenen: «Here in my cell, time doesn’t pass and history doesn’t move.» For meg virker det motsatt. Historien fortsetter i en fengselscelle i Kairo, men står stille alle andre steder.