«Burde jeg det? Jeg burde kanskje det … Jeg vet ikke?»

Noen vil sikkert si at det handler om morsrollen, og sånn kan det leses. For hovedpersonen er jo mor, og hun gjør det som en mor absolutt ikke kan gjøre. Men jeg vil ikke skrive om morsrollen. Nei. Det er ikke derfor jeg digger denne boka.

Det helt absolutt umulige

Anne Oterholms nye roman Etter kaffen er en jeg-fortelling, og fortelleren er en 39 år gammel tobarns alenemor og lege, Hanne. Da den 18 år gamle datteren Julies 27 år gamle kjæreste Henrik kommer på helgebesøk fra Bergen og Julie blir opptatt med å ta vare på en venninne, ender Hanne opp med å tilbringe tid sammen med ham, og hun mer eller mindre stjeler sin datters kjæreste. Hvordan kan hun? Den primitive spenningen, fryden ved å lese om tabuet, det helt absolutt «umulige», er der allerede ved de første grenseoverskridelsene, ved de første små avvikene fra det korrekte i forholdet mellom en mor og datterens kjæreste. Som når Henrik kommer full hjem fra byen og raver inn på Hannes arbeidsrom (hun har sovnet på sofaen), betror seg til henne, legger hodet i fanget hennes og flørter med henne, som mor:

Han har lukket øynene igjen.
– Hvis du er mammaen min, kan jeg bare sovne.
– Nei, det kan du ikke!
– Kan jeg ikke?
Han ser så vidt på meg. Lukker øynene igjen.
– Du hater barn. Sønnen din.
Jeg ser på ham. Jeg klarer ikke å la være å smile. Rollen står verken i stil med hvordan han kler seg eller ser ut for øvrig.
– Du er i hvert fall en gjøkunge.
– Mamma!
Han setter seg opp.
– Fy, mamma!
Jeg ler. Jeg klarer ikke la være. Det blir for merkelig.
– Til forveksling minner du faktisk mer om en mann enn et barn på utsiden. Hvilket du sikkert setter pris på når du bare kommer til deg selv igjen, men det gjør deg til sjuende og sist vanskelig å plassere i mammas seng.

Jeg fryder meg over det amoralske, ubekymrede ved Henrik og Hanne; jeg blir ikke moralsk forarget over det de gjør. (Det er ikke noe i teksten som tvinger meg til det, så jeg lar det være.) Enda det går så lett! Henrik leker seg, og Hanne hopper med ham over grensa uten å reflektere noe særlig over det; her er ikke tegn til noen angst. Men det ser ikke ut til at det er det at hun nyter det forbudte ved situasjonen, heller? Det er ikke sånn at de «er en slags monstre som elsker det umulige ved situasjonen», som Henrik hvisker et sted.

OK. Hva er det med Hanne, da?

Jeg vet ikke helt hva det er med Hanne, jeg vet virkelig ikke. Og det liker jeg! Jeg vet ikke om hun er forelsket, eller om det er en besettelse, eller om hun bare nyter å være den som blir begjært – huldra (som i et rollespill i skogen), eller om hun bare ikke er helt til stede. Den forelskedes blikk har hun i alle fall ikke; her er ingen store, romantiske ord om Henrik. Hun setter ord på den fysiske tiltrekningen, hvordan hun fysisk føler seg, men det er det. Hun vil gjerne være forelsket, og forelskelsen er annonsert allerede ved romanens åpning, der et avsnitt av Hannes tanker ved romanens slutt presenteres:

[…] Jeg tenker ikke. Hva skal jeg tenke på? [Julie] kommer til å slutte å elske meg hvis jeg gjør det. All tilliten hennes til meg vil forsvinne. Johannes’ også. Han kommer til å ville være på hennes side. Ville passe på henne. Avvise meg. De kommer til å bli borte for meg. Jeg puster langsomt. Kontrollerer pusten. Jeg er nervøs. Skjelver nesten. Klarer ikke la være å puste for fort. Men jeg vil ikke gå glipp av ham. Jeg vil være forelsket i ham. Akkurat som om det har vært sånn helt fra jeg så ham. Som om jeg har vært forelsket i ham helt fra han kom. Jeg svetter. Går ut i gangen. Jeg skjønner ikke hvor jakka mi er. Jeg vil ikke være her. Jeg vil ikke være her.

Hun rives mellom det hun vil og det hun burde gjøre, men føler hun dette så sterkt? Er det uunngåelig det som skjer, er det sånn at hun bare ikke kan tenke mer på Julie? Jeg vet ikke, det er ikke klart hvorfor hun tillater seg å gjøre det hun gjør. Hun vender stadig tilbake til Julie, men uten egentlig å gå inn i hva Julie vil tenke om hun får vite om dette mellom henne og Henrik, uten egentlig å bekymre seg for henne. Hun har en eller annen form for moral, men hun synes ute av stand til virkelig å forholde seg til den, ute av stand til å gripe alvoret. Så når hun rett etter et kyss ber Henrik om å ringe til Julie, vet jeg ikke om hun er oppriktig forferdet over seg selv og virkelig tenker på Julie, at Julie må lure på hvor Henrik er, eller om det bare er koketteri, eller om hun tester hans opptatthet av henne, eller om hun bare synes det er en riktig ting å gjøre. Jeg vet ikke helt hvem Hanne er. Hun er rar, det er hun. Full av motsetninger, vanskelig å plassere.

Det er noe med det språket hun tenker i; det er det som gjør Hanne til den hun er, det som gjør boka. Anne Oterholm skriver så helt utrolig godt. Jeg blir begeistret og smiler over enkeltavsnitt, setninger, replikker, små overraskelser – sånn er det Hanne ser det, tenker det. Som når hun kommer hjem fra et restaurantbesøk med Henrik, etter å ha kysset ham og etter at en forvirret Julie har lurt på hvorfor i all verden de har tilbrakt dagen sammen:

Jeg vil ha en røyk til. Jeg klarer ikke å ha lyst på noe annet. Det er i ferd med å bli ganske kaldt å sitte her inne. Jeg burde hente en jakke i gangen. Så kan jeg sitte her inne i boblejakke og røyke. Forsøke å opptre som om jeg er mest mulig gal.

Det skal ikke mer til? Sitte og røyke i boblejakke innendørs?

Språket er så lett, så muntlig, tilsynelatende enkelt. Det er Anne Oterholms språk, gjenkjennelig fra tidligere bøker, men samtidig veldig Hannes. Hun tenker som hun snakker, Hanne; selv tankene hennes er preget av en enkel «ironi» og en humoristisk anvendelse av klisjeene og formlene i språket. Hun tenker «Her er intet system i galskapen». Og: «Jeg hører at [Julie] smeller igjen ytterdøra. Mon tro hvorfor det skal være nødvendig å bruke så mye krefter på den?» At hun tenker dette! At hun tenker det sånn (og ikke sånn: «Det er vel ikke nødvendig å …!»). Hun er ikke irritert? Hun lurer på hvorfor Julie smeller med døra? Romanen er full av sånne små spørsmål; Hanne tenker i spørsmål, om de minste ting.

Det spørrende (og teksten i det hele tatt) lar seg ikke enkelt plassere; tolkningene er aldri opplagte. Når Hanne midt i en dialog med Johannes tenker «Skal jeg stønne?», tenker jeg at hun kanskje vurderer om hun skal gi klart uttrykk for sin misnøye, og at hun lurer på om hun skal ta i bruk en ungdommelig sjargong, væremåte, og at det bare er et uttrykk for en generell prosess; hvordan vi alle i en brøkdel av et sekund tenker over hva vi sier og gjør før vi sier det, gjør det. Sånn produseres en rekke muligheter, tolkninger fra de enkleste setninger i romanen. Det er noe forførende gåtefullt over språket, over Hanne; forførende fordi det er gåtefullt med letthet, fordi det tilsynelatende banale og enkle rommer så mange muligheter uten at teksten på noen måte insisterer på denne gåtefullheten. Ikke minst er det disse små spørsmålene som gir tonen i den, en slags sjarmerende, åpen letthet.

Av og til tenker jeg at det spørrende er et uttrykk for en meningssøkende tilnærming til omverdenen (og Hanne kan være en mor som forsøker å fylle den tomheten som oppstår idet barna er i ferd med å bli voksne). Men jeg tror egentlig ikke at Hanne er så søkende, så usikker, så på jakt etter mening. Det spørrende er nærmest en form for babling; Hanne småprater med seg selv og ser seg samtidig utenfra, tenker på hvordan ting tar seg ut:

Det ser ut som knivmerker, det som er i salongbordet? Det kan ikke være det? Jeg lener meg lenger utover kanten på sofaen. Støtter meg i bordet. Det må jo i tilfelle være årevis siden de ble lagd. Hvis det er Johannes? En eller annen gang da han var liten. Jeg er blind? De skjærer i møblene, men jeg ser det ikke? Sovner på sofaen.

Det er som om hun her leker med tanken på å være en forsømmende mor, som om hun er kokett, overfor seg selv. For jeg kan ikke se at det er noe alvor i dette, og det blir heller aldri noe stort alvor over tanken på hva hun gjør sammen med Henrik, mot Julie; det blir aldri til stort mer enn: «Hva i all verden er det jeg tror at jeg vil?»

En kunne tenke at alvoret er der, men at det ikke kommer fram fordi forfatteren har valgt bare å presentere overflaten, men jeg gjør ikke det. Jeg tenker at alt Hanne tenker, er gjengitt; eller mer presist: alt Hanne er seg bevisst at hun tenker og føler. Etter kaffen skiller seg fra fjorårets tilfeldigvis begjær ved at tankene til hovedpersonen gjengis i større grad. De rene dialogene, uten noen form for kommentarer, er sjeldnere. Den småprattenkende Hanne er der (nesten) hele tiden, om enn bare forsiktig til stede, distansert. Overflatisk «leser» hun personene rundt seg, seg selv og, ikke minst, hvordan andre ser henne:

Han strekker ut en hånd. Løfter litt på håret mitt.
– Ikke gjør det!
– Vet du hva logikken er? Den er at en på Johannes’ alder aldri ville ha oppfattet deg som noe annet enn mamma. Du ville vært gammel som trollet i berget, og han ville blitt pinlig berørt om han oppdaget at noen så på deg som kvinne …
Jeg stirrer på ham. Tjuesju. Snart tretti. Fullt av knuter i håret. Jeg føler meg dum.
– Det har hendt noen ganger at jeg ikke er blitt betraktet som mamma av noen …
Som om jeg tar meg nær av det han sier. Som om det er det det handler om. Jeg klarer ikke å se på ham.

Men særlig langt kommer hun ikke, særlig langt tenker hun ikke. Hun ser seg selv med distanse, men klarer ikke, gidder ikke gå inn i hva som driver henne, hvorfor hun handler som hun gjør. Hun virrer rundt, uten å avgjøre noen ting, drivende, retningsløs.

Nesten-karikaturer

De er nesten karikaturer, personene til Oterholm. De er så ekstreme, og nesten alltid usympatiske. Likevel lar de seg ikke avfeie som bare det. Det er alltid noe jeg forstår, alltid noe jeg kjenner meg igjen i. Alltid et eller annet som gjør dem til noe annet, mer. Slik presenterer Henrik sitt eget doktorgradsprosjekt i den første samtalen med Hanne: «Det blir en slags undersøkelse av forholdet mellom kjønn og kultur med fokus på maskulinitetsformer. Jeg har blant annet tenkt å se på om voldsstrukturene i moderne maskulinitetsformer har fått basisretninger lagt flere hundre år tilbake.» Den unge akademikeren på sitt verste, absolutt. Hvem formulerer seg sånn overfor sin svigermor, ved første møte? Fins han virkelig? Samtidig: Jeg har en følelse av at han leker seg litt, at han spiller den unge akademikeren, bevisst.

Og datteren Julie, hun går på forberedende og skriver dikt om grått papir som fanger solen, overlater Henrik til seg selv for å ta ansvar og trøste venninnen som har fått vite at kjæresten er utro, og resirkulerer veslevoksent store tanker om livet: «Jeg tror at selv om en vet at en er alene selv om en er to, så føles det ikke sånn. Og når en ikke er to, så tror en at en ikke kan bli mer alene.» En selvhøytidelig, veslevokseninderlig, liksomoppofrende attenåring, altså. Samtidig: Diktene er ikke så dårlige, de har en kvalitet ved seg, og Julie blir ikke fullstendig utlevert.

Hanne er mindre karikert enn de andre personene (og Tyra i tilfeldigvis begjær). Det karikerende er der i framstillingen av henne også, men det motsies umiddelbart, vris litt bort fra karikaturen med en gang. I romanens første scene er det like før Johannes (den femten år gamle sønnen) må dra, han skal til Halden for å spille rollespill, og han finner ikke ullsokkene:

Jeg går inn på rommet hans. Fullstendig kaos. Det har vært sånn her de siste ti årene. En svær haug med klær rett under vinduet. Jeg lurer på hvorfor akkurat dette stedet er blitt valgt til droppsted. En klesmagnet under der? Jeg krysser gulvet. Ingen vet vel om disse klærne er skitne. Jeg løfter opp noen av dem. En bukse. Den må da være ren? Slipper den ned igjen. Ingen sokker. Jeg går bort til skapet. Skapdøra på vid vegg. Jeg trekker ut kurvene. Skyver dem inn igjen. Her er det intet system i galskapen. Snur meg. Bøyer meg ned. Langt, langt der inne under senga …? Jeg legger meg helt ned.
– Johannes!
Fisker ut sokkene.
– Johannes!
Og hører gjør han ikke. Blind og døv. I de fleste sammenhenger blind og døv.

Det er tilsynelatende en helt typisk situasjon; mor som leter etter sokkene for sønnen sin (en riktig hønemor, altså), som lurer på om det er en klesmagnet under haugen med klær. En karikatur av en mor. Men Hanne er ikke en hvilken som helst mor, scenen blir ikke så typisk. For hun er vel ikke irritert? Hun konstaterer rotet, og det er nesten som om hun morer seg over det? Og bekymringen hennes for denne turen; er det en ekte bekymring, eller bare sånn det skal være?:

Jeg sukker. Johannes gikk uten at vi fikk avsluttet noen form for diskusjon. Snek seg unna alle innvendingene mine. Smart, synes han sikkert. Men det er selvfølgelig ikke riktig at han bare skal kunne gå sånn. Jeg kikker ut av vinduet i utgangsdøra. Det er sol.

Hanne er litt oppgitt over at hun ikke var strengere, mer grensesettende, men bekymret? Fokuset skifter også ganske snart, blikket vandrer til vinduet. Det er egentlig ikke så nøye, hun er egentlig ikke helt til stede?

Pisspreik!

Det nesten-karikerte blir til gjennom dialogene, og det er noe helt spesielt med dem; det er ingen andre som skriver sånn. Jeg synes de er absurde, absurde på en troverdig måte. De har en slags stilisert muntlighet over seg (Julie: «Det er krise med henne og Lasse. Hun er nødt til å ha noen å snakke med. Men jeg må komme innom for å ta på meg en annen genser, bare at da må jeg forte meg.»), og de er så trivielle, så veldig gjenkjennelige – til tross for at de er absurde, ekstreme. Språket befinner seg et eller annet sted mellom det hyperrealistiske og det stiliserte og overdrevne; Oterholm speiler ikke virkelighetens språk, hun fordreier det og skaper noe nytt, noe helt eget, uten at det blir urealistisk. Ofte står lange replikkvekslinger helt alene, uten noen form for kommentar (men som nevnt i noe mindre grad her enn tidligere, Hanne er som regel forsiktig til stede). Det er noe imponerende kompromissløst over dette, at Oterholm lar så mye av romanen skje i dialoger som er tilsynelatende uvesentlige; overflatiske og hendelseløse.

Henrik og Hanne snakker stadig høyttravende om rollespill og kjønnsroller, men det ser egentlig ikke ut til at de vil noe med samtalen, jeg får ikke inntrykk av at de er oppriktig interessert i det de snakker om:

– Ja, kvinner lar seg provosere av en så enkel ting at man snakker om femininiteter og maskuliniteter istedenfor om femininitet og maskulinitet. De vil ikke gjøre kvinnen avhengig av andre variabler enn kjønn. Klasse, etnisitet, rase, alder, seksuell praksis, religion ser de ganske enkelt bort fra. Fra utsiden virker det absolutt ikke som om de vil at mannen skal være lik kvinnen.
– Min generasjon har problemer med å ta sånne samtaler helt på alvor når det er i forhold til såpass unge menn som deg.
– Det er ganske defensivt, er det ikke?
– Hvis ikke du er litt historieløs akkurat nå?
Han smiler. Lener seg fram igjen.
– Men, Hanne …
Det kjennes altfor intimt.

Hvorfor snakker de da om dette? Er det bare for å få tiden til å gå, fylle tomheten? Er det et slags maktspill? Handler det om å mestre situasjonen, om å vinne, komme ut som den sterkeste? Igjen: Jeg vet ikke, men jeg blir fascinert. For det er jo sånn. At man fører lengre diskusjoner om temaer som knapt interesserer. Her blir det stilt ut, vist fram, og jeg kan dvele ved det; forsøke å lese motivene som ligger bak hva som blir sagt, og hvordan det blir sagt. Om personene er engasjerte i det de snakker om, eller ikke; dialogene speiler, sier noe om personenes forhold til hverandre, de viser fram spenningene mellom dem og noe av det spillet som foregår, hele tiden, alltid, og kanskje særlig når to mennesker knapt kjenner hverandre. Dessuten: De er innom noen «sannheter» i løpet av disse dialogene, de streifer noe essensielt. Det ligger potensielle tolkninger i det som blir sagt. Når Hanne sier til Johannes: «Det er rett og slett noe merkelig med disse rollespillene også, som om dere ønsker å fraskrive dere all selvråderett», så kan en selvsagt tenke seg at teksten her forteller at det er det Hanne seinere gjør; Henrik er kanskje inne på noe når han sier at «mødre er så vant til å vente, det vil si til å la andre handle uten selv å være involvert, at de nesten ikke registrerer at det er det som skjer». Sånne enkle (og forenklende) tolkninger spilles ut mot hverandre og blir til en vev av utsagn om rollespill, kjønn, identitet og, ja da, morsrollen. Alle kan anvendes i forsøket på å plassere, fange Hanne. Men det er så mange potensielle «løsninger», og teksten stopper aldri opp ved noen av dem.

Det er ikke bare tull, det er ikke bare alvor. De er fulle av pisspreik alle sammen, både Hanne, Henrik og Julie. Så lite alvorlige. Oterholm balanserer hele tiden mellom det latterlige og det genuint interessante. Hun er ikke alene om det, selvsagt, men hun gjør det så fabelaktig godt, hun er råere enn alle andre, hun drar det så langt.

Jeg er klar:

Plottet er ikke langt unna såpeoperaen, personene nærmer seg karikaturen, dialogene er fulle av trivielt snakk, men hos Anne Oterholm blir det trivielle og banale nytt og komplisert. Jeg-fortelleren Hanne er full av spenninger, hun unndrar seg kategorisering. Og det er som om det ikke bare er Hanne som er kokett, men teksten selv. Erobringen uteblir, jeg forstår aldri helt; nye perspektiver antydes stadig for snart å bli motsagt, og teksten er hele tiden på nippet til å si noe stort, om identitet og roller, men den gjør ikke det, og den skal ikke det. Det uavsluttede, mangelen på klare svar, er en kvalitet. Alltid, hele tiden glir romanen videre til noe nytt, noe annet, noe overraskende.