Kjære Vinduet-leser,
I disse mørke og demokratiuthulende tider trenger vi gode forbilder. Derfor ble jeg særlig glad da Johannes Nymark, førsteamanuensis emeritus i spansk ved Norges handelshøyskole tok kontakt med Vinduet med et ønske om å synliggjøre Ana María Martínez Sagi (1907‒2000) sitt virke. Hun var fagforeningskvinne, poet og journalist i tillegg til å være feminist, antifascist og, ikke minst, spansk mester i spydkast i 1931. Hva mer kan man ønske seg?
Spesielt inspirerende var det å lese at Sagi «[s]om erklært antinazist tok […] aktiv del i førebuingane til den såkalla folkeolympiaden i Barcelona, som var tenkt som eit alternativ til nazi-olympiaden i Berlin i 1936. Som journalist skreiv ho om ideane bak arrangementet, og som frivillig var ho med i diskusjonane om programmet og kvinnene si deltaking». Mer sånt.
Ryktet på gata er at poet Martin Ingebrigtsen kan et og annet om magi. I det fantastiske langdiktet «KI kan ikkje føle at mamma er død» skriver han om sorgen etter en død forelder, oppblomstringen av okkultisme i samtidslitteraturen og om magiens plass i sin egen poetiske praksis. Det lyder for eksempel sånn her:
(...)
og så mykje av det magiske arbeidet der ute er berre fetisjering av rekvisittar
symbol frå magiens idéhistorie tatt i bruk for å markere utanforliggande ting:
sjangertilknyting politisk standpunkt (båe til høgre og venstre) osv.
noko som lar seg gjere fordi magiens symbol allereie er hefta til ulike
estetiske, populærkulturelle overflatar som har blitt identitetsmarkørar signal om kven
ein ønsker å vere på same måte som ei vintage skjorte frå Levi’s er det (det er fullstendig
mogleg å forklare logoane til Levi’s Coca-Cola McDonald’s osv. som magiske symbol
ser du ein Coca-Cola-logo er det overhengande fare for at du på magisk vis
snart drikk ein cola) men fordi symbola er hefta til «magi»
er dei på ein måte av-aktiverte og formbare
glitrande små remsar av sølvpapir som tiltrekker seg kulturkråker
som vil signalisere posisjonar
som ein betre kunne signalisere på andre måtar (om du vil skildre deg sjølv som nazi
er det jo tydelegare å tatovere eit hakekors i panna enn å tatovere odinsruna?
og om du vil seie noko poengtert om byplanlegging og bustadpolitikk
så er det vel betre å skrive kronikk enn å danse heksedans for ti andre kunststudentar?)
(...)
Siden sist har poet og litteraturviter Eira Søyseth gjort seg noen ansporende refleksjoner om Tyskland i reportasjen «Narrativ forankring». I høst reiste Søyseth til Berlin for å ta tempen på den kunstneriske friheten, noe som resulterte i fire tankevekkende intervjuer i Vinduets spalter. I reportasjen tar hun oss med videre til den uavhengige bokhandelen Hopscotch Reading Room, Haus Für Poesie og det jødiske museet. Via tenkere som Naomi Klein og Christina Sharpe, med paralleller til norsk kulturpolitikk og med en lang rekke eksempler på sensur i Tyskland i dag, spør hun: «Hva skjer når fortiden ikke klarer å bli i fortiden? Hvilke konsekvenser får det tyske holocaust-narrativet for palestinere i dag?»
Med denne reportasjen lanserer også Vinduet sin splitter nye lydavspiller. Framover vil man kunne høre enkelte tekster opplest av forfatteren selv. Alle oppleste tekster er å finne her.
Sist, men på ingen måte minst(!), er det at kritiker Marius Emanuelsen har anmeldt storverket Metamorfoser av Ovid, som kom ut i Gyldendals Kanon-serie i fjor. Anmeldelsen «Alt er forvandling» er begeistret og omfattende, den er innom verkhistorie, metrikk og tidligere Ovid-gjendiktninger. Det skulle jo bare mangle i og med at «(…) det nå endelig – etter over to tusen år – foreligger en helstøpt, komplett og gnistrende god oversettelse til norsk av denne klassikernes klassiker, ført i pennen av landets fremste Ovid-formidler, professor Thea Selliaas Thorsen».
God lesing!
Hilsen
Priya Bains