Kjære Vinduet-leser,
Vi er inne i norsk litteraturlivs mest hektiske kulturuke, hvor De litterære festspill i Bergen avløses av Norsk Litteraturfestival på Lillehammer (som igjen overlapper med Terje Johanssen-dagene på Hadeland til helgen, med hans sønn, tidligere Vinduet-redaktør Audun Vinger, som konferansier og Jan Erik Vold som headliner). Blant de utenlandske forfatterne som flyr inn for anledningene, er fjorårets nobelprisvinner Abdulrazak Gurnah fra Tanzania og skotske Ali Smith, som begge er aktuelle med bøker som denne uken er anmeldt på Vinduet.no: Rita Paramalingam, som romandebuterte med La meg bli med deg i 2017, har under overskriften «Om kolonister og menn» lest Etterliv, den nye romanen til Gurnah, som «lykkes i å lage nyansert og mangfoldig skjønnlitteratur om et emne som tidligere ikke har fått særlig oppmerksomhet» (og lykkes mindre i å lage nyanserte kvinneskikkelser), ifølge vår anmelder.
Mens Vinduets avtroppende hovedanmelder og tidligere redaktør Maria Horvei skriver om Companion Piece, en frittstående oppfølger til Ali Smiths årstidskvartett, eller «Ein femte årstid». Maria tiltrer over sommeren som redaktør i Aschehougs avdeling for oversatt skjønnlitteratur og må følgelig trappe ned på tidsskriftskritikken – les den mens du kan. (Onsdag denne uken skal hun også lede en scenesamtale med Ali Smith på Litteraturhuset i Oslo.)
Vi har ellers et nytt forfatterskapsessay av Dagens Næringsliv- og BLA-anmelder Leif Bull, som sist skrev for Vinduet om Joshua Cohen, og denne gang om en annen produktiv amerikaner, Percival Everett, som ifølge Bull «står bak flere av de siste tiårenes mest finurlige litterære utforskninger av den amerikanske rasismens konsekvenser og symptomer, samtidig som bøkene hans virker drevet av et oppgitt ønske om egentlig å skrive om noe annet, nærmest hva som helst: hester, språkfilosofi, billedkunst, utroskap, amerikansk nærvær i El Salvador før borgerkrigen, ørretfiske, fortellerstemmer, poststrukturalisme, forviklingar i forlagsbransjen, naturvern, tresløyd, hevn. Det er en hel verden der ute!»
Og så har norsk-amerikanske Hilde Susan Jægtnes (f. 1973), som i fjor fikk et definitivt litterært gjennombrudd med sin historiske roman om Alexander Hamilton, Jeg grunnla De forente stater, skrevet om en annen historisk skikkelse: «Mozarts tapte trompetkonsert (1768)» er et langdikt om et notehefte som kanskje finnes gjemt et eller annet sted i Strahov-klosteret utenfor Praha i Tsjekkia og kanskje inneholder et stykke skrevet av en 12-årig wienerklassisist. Hilde Susan Jægtnes skal få forklare resten selv. Bare først en introduksjon: Hun er født i den amerikanske delstaten Pennsylvania, oppvokst på den vesle øya Hidra utenfor Flekkefjord, utdannet skuespiller og musiker/komponist fra Rose Bruford College i London, statsviter fra San Francisco State University og master i manusskriving for film og tv fra University of Southern California (hvor forøvrig Percival Everett er professor i litteratur). Hilde Susan Jægtnes snakker her på telefon fra en drosje i Paris, med sin spanske ektemann Javier i sidesetet.
– Vi er i en bil på vei til flyplassen, mannen min skal til Los Angeles og jeg til Oslo. Han er filmkomponist og jobber på en fransk tv-serie, og så er han klassisk musikk-nerd, og det han har gjort i mange år, er at han har samlet alle Mozarts konserter. Så har han laget en slags spilleliste som består av lentos, altså de sakte partiene, i Mozart-konsertene. Men det er en konsert han ikke får tak i, fortalte han. Visstnok mangler det en trompetkonsert som Mozart skal ha skrevet da han var barn. Og det finnes bare en bitteliten norsk Wikipedia-artikkel om den, det er bare referert til et brev fra faren hans om en konsert som skal ha vært oppsatt i en kirke. Så da begynte jeg å gjøre litt research på Mozart og forholdet til faren, som ble utgangspunktet for dette langdiktet. Eller du kan kalle det en kontrafaktisk ekfrase, for man må jo si at jeg har diktet litt her.
Men det hevdes virkelig at noteheftet finnes gjemt i et tsjekkisk kloster, som du skriver?
– Ja, men så finnes det også mange nettfora som sier at hvis det hadde vært noen sjanse for at det fantes noe tapt Mozart-stykke på dette klosteret, som en slags Indiana Jones-skatt, hadde det vel kommet til rette – kom igjen, de har jo ikke så mye å gjøre, disse munkene, de hadde endevendt klosteret for å finne det. Men mystikken som omhyllet verket er veldig forførende, da. Hvem vet, kanskje det ligger begravd der under en latrine. Men siden vi ikke vet, har jeg strukturert teksten utifra den femte pianokonserten til Mozart, som visstnok er hans første egne, selvstendige konsert, for man tenker at de som kom før, har faren vært såpass delaktig i. Vi tror begge – Javier og jeg – at ideene om hvor genial Mozart var, er litt overdrevne og iscenesatt av faren. Mozart var uten tvil en god utøver, men vi tenker at først i den femte konserten begynte han å finne sin egen stemme, og da virker det på en måte logisk å låne strukturen fra den. Jeg har også forsøkt å beskrive hva han gjør musikalsk i den og andre av hans konserter, og injisert disse elementene i den tapte trompetkonserten som ingen kanskje noensinne vil få vite hvordan var.
Kunne du tenke deg å vite det?
– Nei, jeg synes ofte at det blir litt antiklimaks hvis man har drømt eller tenkt på noe i årevis, og så får man endelig oppleve det … Det blir som André Bjerkes «De voksnes fest», husker du det diktet? Det er så trist. Om guttungen som ligger i sengen og hører med «ører / som konkylier» på lydene fra stuen nedenunder, og tenker at det må være verdens mest vidunderlige ting som skjedde på de voksnes fest. Og så kommer den voksne André Bjerkes konklusjon på slutten: Den festen var nok egentlig ganske kjedelig da det kom til stykket; den var mye mer spennende i barnets fantasi.
Pluss at jeg har ikke likt Mozart så godt selv, det kommer kanskje frem av teksten, jeg synes han kan bli litt masete, bortsett fra rekviemet, som er helt utsøkt. Og nå som jeg hører på denne spillelisten med lentos, skjønner jeg at når han roer seg ned – ikke bare jager gjennom musikken og viser frem sine kunster og får sopranene til å briljere – så kommer det mye mer til uttrykk.
Du er altså egentlig komponist selv?
– Ja, jeg har skrevet mye musikk og jobbet med teater på veien til å bli forfatter, og mannen min og jeg skrev en opera i fjor. Det var egentlig sånn vi ble sammen. Vi begynte å skrive en opera per epost, og så ble vi forelsket i prosessen og, ja, rett og slett bestemte oss for å bli sammen. Det er sånt som kan skje i koronatider.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset