Ein femte årstid

Den skotske forfattaren Ali Smith elskar ordspel, så sjølvsagt måtte ho (A. Smith) ein gong skrive ein roman om ein smed (a smith). Og sjølvsagt måtte denne smeden vere ei jente, og sjølvsagt måtte ho vere eit vedunderbarn. Sjølvsagt måtte ho leve i ei heilt anna tid enn tida boka elles speler seg ut innanfor. Sjølvsagt måtte ho ha skapt eit heilt utruleg vakkert objekt, som framleis fascinerer og trollbind, på tvers av hundreåra, på tvers av historia. Sjølvsagt måtte jenta sjølv dukke opp i notida på eitt eller annan tidspunkt og snakke til bokas notidige protagonist og seie ting som: «If I say it’s my story (...) who are you to tell me it’s not my story?»

Sjølvsagt? Som i: Dette var akkurat det me venta oss? Gjesp?

Nei, meir som i: Alt i Ali Smiths nye roman Companion Piece ropar «Ali Smith». Ho handlar om tid, om kva som gjer tida me lever i uuthaldeleg (eit utval: umenneskeleggjering av menneske gjennom umenneskeleggjerande språk og umenneskelege system), og kva som gjer ho god (for eksempel: evna menneske har til å førestille seg, til å skape noko heilt nytt ut av gamle delar). Omslaget er gjort etter same oppsett som dei fire førre bøkene hennar – «årstidskvartetten» Høst, Vinter, Vår, Sommer – med eit David Hockney-måleri som framsidemotiv og foliert tittel i velkjend font. Fyrste side er, som alltid, fylt opp av epigrafar (Dylan Thomas: «Now curlew cry me down to kiss the mouths of their dust»; mottoet til the Worshipful Company of Blacksmiths: «By hammer and hand all arts do stand»). Boka er delt inn i seksjonar, med undertitlar som flettar seg saman til eit heile. Ho er fantastisk god.

Ali Smith. Foto: Sarah Wood/Forlaget Oktober

Companion Piece kan lesast som ein frittståande oppfølgjar – eit følgjebrev? – til dei fire årstidsbøkene kom ut i 2016, 2017, 2019 og 2020, med handlingar som låg så tett opp mot samtidige hendingar at skilja mellom lesaren og romanane si verd mest vart viska ut. (Ein annan ting som ropar «Ali Smith»: utvisking av skilje, det vere seg av kronologisk, sjangermessig, hierarkisk, kjønnsrelatert eller generelt binær art). Framleis er me i ei svært nær notid, som er like porøs som ho var i årstidsbøkene: Fortida siv inn frå alle kantar, som gamalt myrvatn i nye joggesko. Men om du heller vil lese boka som eit frittståande stykke litteratur, får du på ein måte løyve til dette av bokas forteljar – som ikkje er den unge smeden, men Sandy Gray, ein kunstnar på Smiths eigen alder. På tredje side erklærer ho: «I didn’t care which season it was.»

Faktisk bryr ikkje Sandy seg om noko lenger. Heile livet har ho elska språk, etymologi og dei tallause forteljingane som skjuler seg bak kvart einaste ord, men då romanen byrjar, tenker ho at «even words and everything they could and couldn’t do could fuck off and that was that». Far hennar er på sjukehuset, covid-19-restriksjonar gjer at ho knapt kan kome på besøk, ho har flytta inn i huset hans for å ta vare på den gamle hunden. Så ringer telefonen. Ein gamal kjenning (og knapt nok det) frå universitetet har hatt ei merkeleg oppleving, og Sandy er den einaste ho trur kan hjelpe ho med å skape meining av det. Martina Pelf, som kjenningen heiter, vart halden igjen på flyplassen etter at den doble statsborgarskapen hennar vekte mistanke i passkontrollen. I sju timar var ho innestengt på eit rom utan vindauge, saman med tingen ho hadde som jobb å frakte over landegrensene: ein lås – «the Boothby Lock» – skapt av ein ukjend handverkar frå sein mellomalder/tidleg renessanse. Og medan ho er innestengt i dette rommet, høyrer ho ei stemme som ikkje kjem frå den andre sida av døra, men ingen stader frå, som seier: «Curlew or curfew. You choose.»

Og sjølv om Sandy ikkje bryr seg om noko lenger, kan ho ikkje stå imot Martina si forteljing. For «curlew» er jo ein fugl, ein storspove, og «curfew» er portforbod, ei tid då menneske etter lova ikkje har lov til å gå ut frå heimane sine. Men nøkkelen, seier Sandy, er at du har eit val:

... and if we think for a minute (…) about the short span but apparent freedom in the life of a bird, juxtaposed with the notion that what we do with our allotted time can be, or arguably always is, dictated or controlled one way or another not by nature alone but by outside forces like economics, history, social constraint, social convention, personal psychology and political and cultural zeitgeist. And if we think about the proffered choice, curlew or curfew, between nature and an authoritarian shaping of time, which is a human invention, or between the environment and our control of or harmful and expedient use of the environment ...

Ja, om ein tenker på alt det, så får ein Companion Piece. Snart vert Sandy dratt inn ikkje berre i Martina Pelfs forteljing, men i livet hennar, og det på måtar ho strengt tatt ikkje er så nøgd med. Men det er i dialogen som opnar seg mellom dei, me finn det glimtet av håp som alltid flimrar gjennom Smiths bøker, sjølv når diagnosen dei stiller på tida me lever i, er mørk, mørk, mørk.

*

Eg har lese Ali Smith i mange år no. Eg har intervjua ho éin gong, over e-post, og skal snart intervjue ho igjen, i levande live. I e-post-intervjuet forsøkte eg å få ho til å snakke/skrive om det eg alltid bit meg merke i i bøkene hennar: den grunnlause nysgjerrigheita på verda karakterane hennar legg for dagen. Evna dei har til å sjå på noko – verkeleg sjå – og finne det fullt av underleg liv; eit emne eg som kunsthistorikar beundrar grenselaust, og som trøytt kritikar med dødlinja hengande over meg ofte misunner. I Begge deler (2014, n. 2015) set den tolv år gamle George seg ned føre eit renessansemåleri av ein helgen ho er den fyrste til å innrømme at eigentleg ikkje ser så interessant ut. «But then you notice that he’s not looking at you. He’s looking past and above you, or into the far distance, like there’s something happening beyond you and he can see what it is.» I Companion Piece beklagar Martina Pelf seg over at ho slett ikkje er flink til å sette ord på ting, men serverer likevel denne klokkeklare skildringa av Boothby-låsen:

It’s been made to mimic a lock grown over by ivy leaves, I mean even saying the words ivy leaves doesn’t do any justice, each of these metal ivy leaves looks so like an actual ivy leaf, and yet you know it isn’t, and it’s still as if, if you took it into your hand, you’d be able to feel it give like you can feel the give of a real leaf. And you look at it and you know all over again how amazing a real ivy leaf that’s growing really is. And the tendrils, it’s literally like they’re actually getting longer as you watch, they’re so fine, have such a, I don’t know what else to call it, rhythm, it’s as if they’re pliable, moving. And when you try to hold it all in your eye the tendrils and the leaves seem literally to be growing as you watch out of and over whatever the Baron or whoever used it to lock.

Å sjå, å undre seg over, å sjå på nytt – det er det Ali Smiths karakterar gjer, det er det bøkene til Smith handlar om. Eit fullt akseptabelt resymé av Companion Piece er: «Kvinne som har mista evna til å vere nysgjerrig på verda, får denne evna tilbake.» Kvar kjem denne nysgjerrigheita frå, spurde eg forfattaren om, over e-post. Og korleis er det mogleg for karakterane hennar å hente ut så mykje informasjon av slikt som vanlegvis vert kategorisert i folks hovud – «gamalt måleri», «lås med lauv på», «fugl med langt nebb» – meir enn dei faktisk vert sett?

Ho svarte: Nysgjerrigheit er ei livskraft.

Det var kortare enn eg hadde håpa, men ikkje så kort som då eg spurde om kvifor ho alltid set i scene eit møte på tvers av generasjonar i bøkene sine. Eit barn som møter ein vaksen som ikkje er som alle andre vaksne, eller ein vaksen som møter eit barn som ikkje er som alle andre barn, opptrer i Levende bilder (2005, n. 2006), i Begge deler, i Høst, Vinter, Vår, Sommer – ja, eigentleg i alt ho skriv. På det svarte ho så lite at eg ikkje kunne ta det med i det ferdige intervjuet. Frekk eller arrogant var ho på ingen måte, men skriftlege intervju er og blir skriftlege intervju, tenkte eg.

Dessutan visste eg eigentleg at det er fånyttes å kome trekkande med slike einskilde motiv, slike repeterande element, og forvente separate analysar av kva rolle desse speler i Smiths litterære prosjekt. Sjølvsagt vert vaksne sett i møte med barn, for det er, som sagt, det som skjer på tvers av grensene Ali Smith interesserer seg for. Sjølvsagt er dei berarar av eit blikk på verda som ikkje liknar noko anna. Sjølvsagt lèt ho dei fly på kryss og tvers av tid og rom. Å spørje kvifor, er nesten – nesten – som å spørje kvifor ho er skotsk.

Ali Smith er den nolevande forfattaren eg kjenner til som minner mest om Shakespeare, og det er eit spørsmål som er meir teknisk enn det er hyperbolt. At årstidsbøkene – i tillegg til mykje anna – var improvisasjonar over kvart sitt Shakespeare-skodespel, er berre ei naturleg forlenging av Smiths pågåande utprøving av korleis eit stykke skjønnlitteratur i dag kan sjå ut dersom det får utfalde seg innanfor kunstnariske rammer à la Shakespeare. Eventuelt: mangel på rammer. I møte med Smith, som i møte med Shakespeare, må ein forkaste ei kvar forventing om realisme. Karakterane er ikkje karakterar du utan vidare kan vente å møte i den verkelege verda. Om det er forbløffande samantreff som skal til for å få handlinga til å gå opp, er det forbløffande samantreff lesaren får servert. Hjå Smith, som hjå Shakespeare, er tidsliner til for å bli slegne krøll på. Historia er ikkje nemninga på eit tilbakelagt stadium, og heller ikkje noko som «gjentek seg», men noko me lever i og med. Gjennom Høst, Vinter, Vår og Sommer andar Stormen, Cymbeline, Perikles og Vintereventyret – Shakespeares «seine romansar», stykke som er verken tragediar, historiespel eller komediar, men eventyr med element frå alle sjangrar. Dette er tekstar som kryssar grenser: Med unntak av Stormen er tidsspenna dei speler seg ut innanfor, heilt koko og dei geografiske områda dei dekker enorme. Eldre generasjonar feilar, og håpet vert lagt hjå dei yngre. Hykleri og dobbeltmoral råkar uskuldige, men ei eller anna form for forsoning ventar i horisonten – utan at enden dermed vert direkte god. Dei siste scenene av Vintereventyret, er eit ekko av Shakespeares førebilete Ovid (og Ali Smith kjenner og brukar sjølvsagt sin Ovid, ho òg): Statuen, kunstverket som vaknar til live, trer ut i verda og viser vegen ut av det vonde. Kunstverket som vekker Sandy i Companion Piece til live, eksisterer berre innanfor boka sine permar, men kombinert med menneske som er villige til å sjå og førestille seg, er det alt som trengst.

*

Companion Piece er den femte boka Ali Smith har skrive på sju år. Kva tid neste kjem, veit me ikkje – kanskje vil ho ta den pausen det var rimeleg å vente ho ville ta etter at årstidskvartetten var fullført. Kanskje er ikkje årstidskvartetten fullført i det heile. Det fyrste og det siste ordet i romanen er «hallo» – eit ord som Smith på typisk vis grev i røtene til i eitt av dei innskotne kapitla sine. Konklusjonen: «Every hello, like every voice – in all the possible languages, and human voice is the least of it – holds its story ready, waiting.»