«Mozarts tapte trompetkonsert (1768)»

konsert for trompet
visstnok
gått
tapt
Mozarts eneste trompetkonsert
komponert da han var 12
skulle fremføres av en
foreldreløs gutt
som prøvde veldig hardt
å bli et menneske
de reneste tonene
for å få resten av oss
til å føle oss som
mennesker

Allegro

Jeg, Joannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart,
er jeg, eller er jeg ikke
allegro, lykkelig, en som fører meg med letthet

flytter fingrene opp og ned
på et pianoforte eller en fiolin eller hjertestrengene dine
eller takmaleriene

eller de nær usynlige trådene som holder skjorten din intakt.

Jeg, Wolfi, flyter opp og ned i århundrene,
holder skalaene og glidningene innenfor huden,
nå og da hinter jeg om noe originalt,
akkurat nok til å holde deg fanget og grepet og
tapt og funnet,

du visste ikke at du var fortapt før jeg viste deg
hvordan.

Jeg er en autograf
en kopi
av et helt musikkstykke
gyllen trompet
skal spilles av en foreldreløs gutt
som aldri har kjent smaken av gull
på de tørre leppene

tapt,
antas å befinne seg
et sted i biblioteket til Strahov-klosteret utenfor Praha

Hvorfor bryr du meg?
Hvorfor bryr jeg meg
Hvor mange liv bærer jeg i meg?
Hvor mange av dem er dine

Andante ma un poco adagio (i G-dur)

Er du lykkelig?
Hver tone du hamrer ut, avslører hvor hardt du strever for å høres lykkelig ut.
Som en sangspottefugl produserer du
flest mulig toner, mest mulig variasjon,
du bekymrer deg ikke over at du kanskje ikke formidler budskapet
i en smakfull forpakning med silkebånd.
Febrilsk later du som om du er lykkelig, kanskje noen blir forført av ferdighetene dine og dratt inn i ditt omreisende liv, der de vil flakse rundt deg og tine blekket ditt og mate deg med solbærsyltetøy og spørre hver dag:
Er du lykkelig?

Når du saktner farten til andante blir hver tone tung.
Hver tone er så mye eldre enn deg, hver tone sleper med seg lidelsen og skitten og forfallet og tapene til de som fantes før deg.
Et barn med raske fingre.
Et barn uten noe skille mellom verden utenfor og innenfor.
Tynne ører, tynne vegger.
Ingen beskyttelse utenom pappa, Vati, Johann Georg Leopold Mozart.

Vati beskytter meg.
Men ingen beskytter meg mot Vati.

Vati, jeg er sliten.

Nei, Wolfi, du er ikke sliten.
Vi har fått et prestisjeoppdrag.
Den nye kirken til fader Parhammers barnehjem skal innvies under feiringen av den Ubesmittede Unnfangelse.
Wolfi, du må komponere en høytidsmesse, et offertorium og en trompetkonsert.

Men Vati, jeg hater trompet. Den høres ut som når Muti ber meg om å vaske meg bak ørene.

Wolfi, trompeten er englenes røst, den reneste lyden på jorden, fordi den kommer fra og tilhører Himmelen.

Wolfi, Gud har forlatt deg. Hva skulle du gjort uten meg? Jeg skal foreslå en melodi, så gjør du resten. Arranger livskiten ut av melodien, gi den energi og sjarme. Mesterverket vårt skal fremføres i Kirche Mariä Geburt-Rennweg. Jeg har funnet den perfekte solist: en skitten, liten, foreldreløs gutt ved navn Ignatz Schmatz. Han spiller trompet bra nok til å lure de gamle kjerringene og de mumifiserte klovnene de er gift med. Hvis ikke du adlyder, gjør jeg deg foreldreløs og adopterer Ignatz fra barnehjemmet. Frelseren har fingret pannen hans. Hver dag skrubber han gulvene i Waisenhaus. For hver skittflekk han fjerner, blir han mindre og lettere å elske. Han er så liten at han får plass i Herre Jesu venstre hånd, og trompetspillingen hans er ubesmittet nok til å løfte det sixtinske kapellet.

Men Vati ... Jeg vil bare lytte og bevege meg sånn som jeg hører og lukter og ser notefargene og smaker tempoet til trillene og de høyeste og laveste notene

andanten, den langsomme broen mellom søvn og våkenhet, når jeg kan høre pusten min

den lille stemmen min forsvinner nesten
så mange toner stablet oppå

Vati, husker du da jeg sang for deg?
Var det ikke nok at jeg sang?
Hvorfor måtte jeg vise deg alle delene mine
hvorfor måtte jeg kle meg så naken
når gikk stemmen min tapt
før jeg fant den
før jeg fant en trompetkonsert
før alt gikk
tapt?

Vati, ser du ikke mønstrene?
eksplosjoner av linjer og kurver strømmer ut av notearkene
Det er ikke jeg som skriver dem
de var der fra begynnelsen av

Rondo: Allegro

Jeg er lykkelig.
Jeg danser i sirkler, i en rondo, kaster armene og beina ut til venstre og høyre, en dukke som later som om han har hatt en barndom.
Holder meg innenfor en perfekt sirkel etter beste evne.
Vanskelig å lage en sirkel uten å plumpe ut med skarpe kanter.
Verden gjør deg kantete, gjør deg tynn og aggressiv og fortapt og ensom.
Trompetkonserten min har gått tapt.
Trompeten er den eneste lyden som kan trenge gjennom veggene rundt meg.
Resten av lydene slynges tilbake og danner en mur av rygger vendt mot meg.
Det gjør meg ingenting å være litt i fred.
De andre har tykke skjold som stopper lydene mine og hindrer meg i å se hvem de er.
Men ønsker de å bli sett?
Jeg vil riste dem ut av skjoldene.
Jeg vil at de skal være fri.

Men vi trenger penger, sier Vati.
Mat?
Kjærlighet?
Jeg vil ikke fryse meg fordervet hver natt.
Hvem skapte verden på denne måten?
Hendene mine rister og hovner opp av gikt når jeg skriver musikken min, jeg ser ut som om jeg er 80 år.
Men jeg er bare 17.
Trompetkonserten ble komponert da jeg var 12.
Jeg vet ikke hvem som skrev den.
Vati pleide å nynne melodier. Jeg syntes de var kjedelige, men han sa: «Dette er lyden av suksess.»
Hvorfor var det ikke nok med symfoniene han skrev selv?
Vati ville at jeg skulle være barnefjeset hans, udødelighetskappen.
Jeg ville bare vite forskjellen på når dagen begynte og sluttet.
Jeg ville sitte og høre noen spille som ikke var meg selv, så ville jeg spille det samme bedre.
Jeg kan spille bedre enn deg.
Det er alltid mulig å dra det lenger, det bor så mange retninger i hver melodi.
Variasjoner, som sangspottefuglen: Ingen hunn vil ha meg hvis jeg ikke endrer hele livet etter fire takter.
Én takt = etablere.
To takter = bevise at jeg kan gå støtt.
Tre takter = lokke, love forandring, love repetisjon: Hvem er du: en feiging som vil ha repetisjon, en skjødesløs slyngel som vil ha forandring?
Hvordan kan jeg forføre deg – med repetisjon eller forandring?
Hvem er jeg, hvordan kan du forføre meg, med endring eller repetisjon?
Jeg vil at du skal elske meg.
Jeg vil at du skal skade meg.

Fire takter = avgjørelsen er tatt. Hvis jeg blir, introduserer jeg endring i repetisjonen. Variasjon. Gjør deg våt, våtere, tar deg lenger hjemmefra, viser at hjemme ikke er et alternativ, men lukter som et hjem, kjennes som et hjem, viser deg glimt av veien til stedet med den riktige blandingen av lys og varme og lukten av fersk mat. Etter fire takter er du klar til å reise til natten, der du hører hjemme.

Fem takter = melodien vil gå hjem.

Jeg elsker meg selv.
Jeg vil vise meg selv veien hjem.

Seks takter = historien har begynt på nytt. Ikke den samme. Du begynner å like å være fortapt og spinne rundt og børste insekter av fremmedes kalde hender. Du glemmer hvem jeg er, følger meg blindt inn i den syvende og åttende takten. Du prøver å stå på tærne og faller umiddelbart. Du ler. Du er nattens barn.

Natten finnes i pusten min, men ikke i fingrene.

Du tror at du kjenner meg. Du kommer aldri til å kjenne meg. Jeg dreper deg før jeg blir kjent med meg selv.

Rondo: Allegro. Rundt og rundt lykken. Jeg strekker ut armen, den er for kort: Jeg er 17 år og har komponert min første pianokonsert i D-dur. Vati kaller den min femte, for han vil at du skal tro at jeg skrev de fire første.
Vati elsker meg ikke.
Hvis han kjente meg, ville han ikke ha elsket meg.
Hvis han var rask nok til å holde tritt med meg, ville han ha drept meg.
Vati trenger en trompetgutt
som kan tute ut de kjedelige melodiene hans
adgang til Himmelen
første rad foran dommedag

Jeg bor på et noteark mellom syvende og åttende takt
i biblioteket til Strahov-klosteret utenfor Praha