Kjære Vinduet-leser,
Denne ukas nyhetsbrev inneholder en ørliten rapport fra Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, hvor Vinduets to redaktører overlappet for å få med seg mest mulig av det rikholdige programmet. Festivalen i år hadde et britisk fokus. Litt lite eksotisk, kanskje? Lavthengende frukt? Storbritannia er jo både nærme oss, og de fleste av oss forstår språket, slik at vi allerede har en viss innsikt i hva som foregår der borte i vesterled. Samtidig betød det jo også at festivalen kunne skilte med virkelig store stjerner som vi allerede kjenner til: Ali Smith strålte på torget, utvilsomt fornøyd med den gode anmeldelsen fra Vinduets Maria Horvei, mens nobelprisvinner Abdulrazak Gurnah så litt mutt ut i Lillehammer Kunstmuseums kafé – helt sikkert skuffet over de kritiske bemerkningene om sin siste roman fra Vinduets Rita Paramalingam. (Gurnah er riktignok født i Tanzania, men har bodd i England siden 1960-tallet.) Norsk kritikerlags årlige seminar hadde også britiske «headlinere», nærmere bestemt Leo Robson fra New Statesman og Sandeep Parmar fra Liverpool University, som snakket om henholdsvis «Criticism as Research» og «Poetry Reviewing and Race».
Det er vanskelig å komme utenom Storbritannias historiske utmeldelse av EU når man skal snakke om «tendenser» i øyriket. Hadde man spurt de fleste av de britiske litteratene på festivalen, ville man nok fått til svar at det var et forferdelig feilgrep, drevet av ubeskrivelig dumskap og bakstreversk fremmedfiendtlighet. Men flertallet av de som stemte i folkeavstemningen i 2016 mente altså at det var en god idé, selv om antallet muligens har sunket siden dengang. Merkelig nok var det en programpost med to nordmenn som førte til at jeg (Ola Innset) lærte mest om fenomenet. Vinduets redaksjonsrådsmedlem Yohan Shanmugaratnam fikk utdelt Bokhandelens sakprosapris for boka Bruddet. Byen som valgte Brexit, og han og fotograf Line Ørnes Søndergaard kom rett fra en Innlandet-turné, som blant annet hadde vært innom stua til Erling Jevne i Øyer, til sal 1 på Lillehammer kino.
Shanmugaratnam og Søndergaard tilbragte mye tid i byen Boston på den britiske østkysten, som hadde et overveldende flertall for Brexit, både før og etter avstemningen. De fortalte både om engelskmenn som det gikk an å tenke at hadde gode grunner for å være mot EU, litauiske arbeidsinnvandrere som fikk lide på grunn av økende rasisme, og øyeblikket på den lokale karaokebaren da den østeuropeiske bartenderen med den store stemmen synger «I Will Survive» og et helt rom, fullt av både østeuropeere og briter, gauler med av full hals – også på trompetsoloen («turudutt, turudutt, turudutt, turudutt»).
Genistreken kommer imidlertid etter Brexit-avstemningen, da Shanmugaratnam og Søndergaard ikke ser seg fornøyde med bare et «på den ene siden og på den andre», men blir med litauiske Aleksandra tilbake til hjemlandet. Der konfronterer hun skammen over å vende tilbake med uforrettet sak, men siden salatpakkingen hun har jobbet med i England, der foretas av arbeidsinnvandrere fra Ukraina, greier hun ikke å få jobb i Litauen og må vende tilbake til England nok en gang. Der får hun omsider jobb på et enormt Amazon «fulfilment center», og hennes framtid i det Shanmugaratnam og Søndergaard presist omtaler som en «karusell av kropper og kapital», forblir usikker. Slik går boka videre fra spørsmålet om Brexit var «bra eller dårlig» til mye større og viktigere spørsmål om hvordan vi har klart å innrette hele Europa på en så usosial og direkte menneskefiendtlig måte. Prisvinnerne ga også innblikk i hvordan de har jobbet sammen fram mot sluttproduktet, og et bedre eksempel på at tekst og bilder kan berike hverandre skal man lete lenge etter. Vinduet gratulerer med velfortjent pris!
Siden forrige uke har vi også publisert noen nye tekster: Nevnte Rita Paramalingam har gitt seg i kast med nok en verdenstjerne, og gir tyske Jenny Erpenbeck meget gode skussmål for hennes nye roman Kairos. «Fra første setning vet jeg at jeg leser god litteratur, fordi bøkene kan lære meg noe om å være et menneske», skriver hun. Marius Asp – som kanskje er mest kjent som musikkanmelder, men startet sin skribentkarriere med kortprosateksten «Kjøttkvartett» i Vinduet 1/99 – skriver på sin side positivt om samfylking Morten Langelands nye roman Fifty/Fifty: «Å lese Morten Langeland er litt som å møte en genial alkis i godt lune, tilfeldig, på en pub: ofte utmattende, men enda oftere givende», lyder hans dom.
Og i morges har vi publisert et kort-essay av forfatter Kenneth Moe, som ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris i 2015, men nå er i ferd med å orientere seg vekk fra romanen og mot essayistikken, og i den anledning spør seg: «Hva vet romanforfatteren som romanforfatter?»
Til slutt må vi få lov til å anbefale nyeste episode av «BLA-podden», hvor programlederne Jonas Hansen Meyer og Eirin Andresen Betten snakker med en Vinduet-redaktør og en BLA-redaktør om hva de vet som tidsskriftredaktører.
Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt