Skate og/eller dø

Orker vi nok en beretning om en desillusjonert og blandingsmisbrukende noenogtredveåring med intellektuelle pretensjoner og en velutviklet appetitt for selvdestruksjon, som ramler inn og ut av Oslo-fylla, famlende etter noen siste tynnslitte halmstrå av mening?  

Tydeligvis. 

Kristiansanderen Morten Langelands nye roman Fifty/Fifty er, ifølge forlaget, «den siste i en slags løst basert Oslo-triologi [sic] om rus». Det er en presis beskrivelse – i overkant presis, nesten. 

For selv om rusen ganske riktig henger som en tjukk tåke over mange av disse drøyt 260 sidene, trer det kjapt fram konturer av andre bærende elementer og temaer i fortellingen, med Oslos byutvikling, jakten på tilhørighet og skatingens – og litteraturens! – forløsende potensial blant stikkordene.    

I Fifty/Fifty møter vi den fortsatt unge, men tungt rusavhengige og permitterte lektoren Alex, som vingler mellom jevnt knallhard promille og forsøk på avrusning – samt en uttalt, men muligens noen hakk for hårete ambisjon om å skrive et essay «om den særnorske godheten i Tarjei Vesaas' forfatterskap» til en antologi, midt oppi det hele. Tidlig i boka kollapser Alex på gulvet i krypinnet sitt på Alexander Kiellands plass, et kommunalt subsidiert kunstatelier, i en pøl av urin, tomme ølbokser, blod og selvforakt. Han ender opp naken i snøen utenfor: 

Underarmene hvilte, gripeevnen slapp, lå i ro. Hjernen en dyp kulp i en grotte. Ekko fra takrennenes drypp dryppet over gårdsplassen. Han våknet og så rundt seg, her kunne han jo ikke ligge. Han skalv, men han var ikke kald, ikke varm.

«Jeg kan godt gå til grunne, men det trenger ikke være humørløst», mumler Alex til seg selv gjennom sammenbitte tenner noen sider seinere, i påvente av plass på avgiftning ved Aker sykehus. 

Det kan stå som et slags motto for selve romanen: Det er ikke den taktile, vemmelige eller for den saks skyld romantiske rusopplevelsen som driver teksten, ei heller den ytre spenningen – om den kan kalles det – knyttet til om Alex vil lykkes med rusbehandlingen. Nei, det bankende hjertet i Fifty/Fifty utgjøres snarere av Morten Langelands uvørne omgang med språket, hans nysgjerrige tilnærming til hva som utgjør et fellesskap og et like våkent øye for de tilsynelatende uvesentlige detaljene, som for de gigantiske linjene.     

* 

Langeland har siden debuten Æ æ å (2012) utmerket seg som en særegen skabelon i den norske litteraturfaunaen, med Stig Sæterbakkens minnepris 2016 og Sultprisen 2020 som håndfaste bevis på det – «en genuin språkbegavelse», som Preben Jordal skrev i sin anmeldelse av Svamp (2019).  

Stilen hans er preget av ideer, refleksjoner, innfall og digresjoner, men også et rikt faktagrunnlag, hårete ordspill og kødden humor. I Fifty/Fifty gir denne språklige villveksten seg tildels ekstreme utslag. Et poetisk høydepunkt inntreffer når Alex lar seg rive med av den discoaktige rytmen i panteautomaten:   

Han fant fram sølvbokser, gullbokser, oransje juicy, gul cider, rød Schous, blå fat, grønn pils, både lilla og dyprosa IPA, rene regnbuen glinset der framfor øynene hans til den smektende svelgelyden fra maskinen som gjorde akkurat som den skulle, kom, kom, hvisket den, og Alex, i ett med bevegelsen, tenkte ja, jeg blir med, dit, bort unna, hen, inn.

Andre passasjer er så typete at de lugger i øynene: 

«Walter Benjamin kalte den for Finn Schjølls passasje,» kåserte Alex, friere i replikken nå som seshen var over. «Balder Hvem-ja-minn? Dette er en legendspot, easy!» Janno pekte ut noen nedadgående trappetrinn og et gelender i arkaden som bandt forsiden av Rådhuset mot Fridtjof Nansens plass, sammen med Olav Vs gate som ledet opp til Nationaltheatret og Burns, den klassiske brune puben med båser og en andel rødlistede – men anstendige – alkiser som forsøkte å ikke tisse hverandre på føttene ved pissoaret.

En forutsetning for å få noe ut av Fifty/Fifty er med andre ord å go with the flow – ikke ulikt det Alex selv oppdager verdien av underveis.  

*

Skatekulturen utgjør et viktig motiv i romanen, som er oppkalt etter et skatetriks (den høyst reelle) utøveren Janno Kongstein prøver å naile ned rekkverket utenfor det nye Nasjonalmuseet, der Alex med varierende hell jobber med det nevnte essayet. Dette elementet i teksten tilbyr ikke bare et skarpt perspektiv på utviklingen av Oslos byrom, forankret i den nye bydelen som har reist seg ved fjorden, hvem hovedstaden egentlig tilhører og omkostningen av utenforskap. Alex blir tatt imot av et miljø, og en spore til romantikk får endatil gro når han treffer Sigrun, en sk8r girl som lærer ham opp i kulturens koder og særegenheter.     

Og jaggu – spoiler alert! – får vår mann ferdig «Den særnorske godheten i Tarjei Vesaas’ forfatterskap» etter hvert. Sammen med et fragmentarisk dikt Alex skriver for Jannos fanzine, utgjør essayet både et velkomment brudd i romanens struktur og en håpefull vending i historien om den fallerte lektoren.  

Det er fristende å sammenligne Fifty/Fifty med en (i det minste rent overfladisk) lignende beretning om en mann fortapt i den moderne jungelen – Joachim Triers bejublede spillefilm Oslo, 31. august. Men der Trier skildrer selve fallet elegant og vakkert – og nokså humørløst, for å ty til Alex’ tidligere siterte ord – mer enn antyder Langeland at det finnes en vei opp på beina igjen, kavete og kronglete og kaotisk som livet selv.