Mikroanmeldelser (desember 2022)

Look at Me
Anita Brookner
Roman, 192 sider
Jonathan Cape, 1983

Look at Me er den første romanen av Anita Brookner jeg leste, og jeg tok den frem igjen i november, da jeg mørk om hjertet trengte noe raskt og beskt å lese. Her møter vi Frances, som lever et stille og anstendig liv i en stor arvet leilighet i Vest-London, komplett med en skulende hushjelp. På forskningsbiblioteket der hun jobber, møter hun den joviale legen Nick og hans magnetiske kone Alix, som omfavner «foreldreløse» Frances som om hun var en ny leke. Brått er livet hennes et overflødighetshorn av skjønnhet, latter og romantikk. Det er bare ett problem: Hun er forventet å betale for fesjået med ryggraden sin.

Jeg kunne anbefalt hvilken som helst av Brookners romaner, men denne inkluderer noen storartede beskrivelser av selskapelig fråtsing, som gjør at den slår meg som et godt valg i juletiden. Den er også typisk for Brookner, som stadig skildret ensomme pedanter i sosial tvekamp med karismatiske alfaer; det er ikke helt usannsynlig at hun så seg selv blant de førstnevnte. Brookner var professor i kunsthistorie og over 50 år da hun romandebuterte i 1981. De neste 22 årene ga hun ut én roman i året og saknet først tempoet mot slutten av livet (hun døde i 2016). Jeg har ikke lest alle, men mange nok til å erklære med selvtillit at kvaliteten på bøkene er like høy og stødig som produksjonen. Brookner er ute av stand til å skrive en uinteressant bok, langt mindre en uintelligent en. Det må understrekes fordi forlagene har gjort sitt beste for å avskrekke fordomsfulle lesere, med omslag prydet av malte kvinneportretter i jordfarger og pertentlig løkkeskrift; i så måte ligner de karakterene hennes.

Look at Me er så vidt jeg kan se ikke oversatt til norsk, men det er en rekke av de andre romanene hennes, blant annet Etternølere, I morgen og i morgen og i morgen og Bookerpris-vinneren Hotel du Lac. Gi dem til noen i livet ditt som spiser pent, men har et bittert hjerte, så de føler seg litt mindre alene denne julen.

Omsorgsdage
Pernille Abd-El Dayem
Noveller, 185 sider
Gyldendal Danmark, 2022

«Det hviler en tung formgiving over mine hunde,» tenker en av karakterene i novellesamlingen Omsorgsdage av danske Pernille Abd-El Dayem. Fortelleren befinner seg i Provence, der hun har fått låne en leilighet en måneds tid mot at hun lufter eiernes fem monstrøse hunder to ganger om dagen («men hvem efterlod fem hunde i en måned?»). I en park møter hun Vivienne, som eier en hund av samme rase. Hun forteller at de er kamphunder, avlet frem «til kamp mod bjørne og tyre.»

Abd-El Dayems noveller har mye til felles med hundene. Det er noe skulpturelt ved språket hennes, noe konsentrert og flengende, samtidig som karakterene – og Abd-El Dayems blikk på dem – er gjennomstrømmet av varme. Selv en slags julefortelling om en ung, utsatt kvinne som føder rett i armene på barnevernet, er fri for Piken med svovelstikkene-sentimentalitet og oppleves derfor genuint rørende. Felles for barna, kjærestene, leieboerne og mødrene som befolker de seks novellene, er at de er ensomme mennesker som yter omsorg etter beste evne, usikre på hva som er bra nok. En av dem, K, ligger for døden og lurer på om hun er feminist, en «late bloomer», hun som pleide å slenge døren i fleisen på sine gråtende barn for å røyke i fred. Hun har vist kjærlighet ved å være ærlig: «Hun ville ikke narre dem. Hvis de gik ind i et bord, sagde hun aldrig: dumme bord. Hun prøvede å være så præcis som mulig.» Hvis presisjon er omsorg, slik fortelleren vil ha det til, blir man regelrett skjemt bort av Abd-El Dayems rammende og sjeldent smukke noveller. 

The Stars at Noon
Denis Johnson
Roman, 181 sider
Knopf, 1986

I et essay jeg leste for noen år siden, men ikke klarer å finne tilbake til, fortalte forfatteren om et svar hun ofte fikk av forsøksvis vidsynte festdeltagere da de fikk nyss om at hun var sexarbeider: Vi er alle horer! Forfatteren poengterte at det var en vesensforskjell på å selge sjelen og kroppen.

Hovedpersonen i Denis Johnsons svettedryppende, romdunstende roman The Stars at Noon, gjør mest av det siste. Året er 1984, og av uklare årsaker er hun blitt strandet i Nicaragua med et lass av ubrukelige córdobas (den lokale valutaen). Innimellom dorske stevnemøter med korrupte sandinister og lokale småkonger, rangler hun rundt på myggspiste ankler mens hun banner og svetter (jeg ser henne for meg som Rob Schneider i Rachel McAdams’ kropp i The Hot Chick, forvekslingskomedien fra 2002, hvis det er et bilde hjernen din tviholder på med samme styrke som min). Hun hevder å være journalist, men presseakkrediteringen er undertegnet av en av kundene hennes. Da hun innlater seg med en tafatt britisk forretningsmann, tar ting en vending til det verre. Eller bedre, avhengig av hvor på Maslows behovspyramide du plasserer god sex. Det er duoens første møte og replikkveksling i en hotellbar i Managua som minnet meg på det ovennevnte essayet:

«Are you for sale?»
So he’d heard all about me.
«I’m Press,» I said.
«We’re all Press,» he said.
(…) «Then we’re all for sale.»

Finnes det noen andre som skriver like åndfullt og skrudd som Denis Johnson? Hvorvidt du liker denne romanen, avhenger av minst to ting: 1. Hvor ømt ditt hjerte banker for Nicaragua, som beskrives av hovedpersonen som alle varianter av helvete. 2. Hvor ømt ditt hjerte banker for setninger av typen: «His bottom was like an upside-down heart filled with the blood of martyrs». Jeg har aldri vært i Mellom-Amerika, men 181 sider med språklig berserkergang om blodfylte kroppsdeler og menneskets emosjonelle avgrunner er en gave etter min smak.