Journalisten og magikeren

«Jeg vil ikke bli husket for Hundre års ensomhet, eller for Nobelprisen», sa Gabriel García Márquez (1927-2014) sent i livet, «men for det jeg skrev i avisen.» Det er en oppsiktsvekkende poetologisk egenerklæring, både fordi journalistikk sjelden rangeres høyere enn skjønnlitteratur (i alle fall av utøvere av skjønnlitteratur), og fordi det reiser spørsmålet: Kan det tenkes at avisskriveriene til Gabriel García Márquez var enda bedre enn romanene hans? Førsteinntrykket av Århundrets skandale, som samler hans tekster for spanskspråklige aviser og tidsskrifter i årene 1950 til 1984¹, er at det kan vanskelig hevdes. 

De innledende korttekstene i boken, crónicas opprinnelig skrevet for den colombianske regionavisen El Heraldo i Barranquilla, som Gabriel García Márquez hoppet av jusstudiene til fordel for, er gammeldags skrivebordsjournalistikk, verken mer eller mindre – han skriver opp og dikter rundt sensasjonelle mordsaker han har lest om i amerikanske aviser. «Livet var som en hund, fastlenket i gangen i bygningen hvor de bodde, som flekket de sultne, fryktinngytende og skinnende tennene sine på dagtid, og ulte seg gjennom natten, forstyrret nattesøvnen, og i time etter time truet med å rive seg løs fra lenkene», begynner en tekst om et virkelighetens Bonnie & Clyde-par i New York. Det er primært overskriftene på de eldste tekstene – «Morderen av de egenrådige hjerter», «Døden er en dame som kommer for sent», «Presidentens barberer» – som antyder at det er en fremtidig nobelprisvinner og ikke en overivrig sommervikar sin byline. Men bokens første ordentlige reportasje, «Den bemerkelsesverdige gudedyrkelsen i La Sierpe», skrevet for et søndagsbilag i hans studieby Bogotá i 1954, har en verkshøyde som går utenpå det meste som blir publisert i søndagsbilag.

La Sierpe er en colombiansk landsby hvor gudsbevisene er allestedsnærværende – en kvinne ser en Maria-skikkelse i en sedertreplanke, en slakter ser omrisset av Jesus med tornekrone i en oksenyre. Så blir en liten helgenfigur skåret ut av tre – Jesusito – stjålet, og landsbybefolkningen enes om at det eneste som kan bringe ham tilbake, er en oksefest. Mennene skjærer ut drikkebeger av gresskar og samles rundt «det gigantiske trauet med hjemmebrent», bortsett fra ungkarene, som opportunistisk nok setter i gang med å kverne kaffebønner – kvinnene i La Sierpe kjenner nemlig «en uimotståelig, svært konvensjonell, men også symbolsk tiltrekning til menn som kan kverne eksepsjonelt store mengder kaffe i et forrykende tempo.» Men kvinnene er ikke bare opptatt av (menn som kverner) kaffe, de har også en intern konkurranse om å bli den beste gråtekona, hva nå enn det vil si. «Gråtekona over alle gråtekoner i La Sierpe var Pacha Pérez, en autoritær og korpulent kvinne som det ble sagt at djevelen forvandlet til slange da hun var 185 år gammel», forklarer Gabriel Garcia Marquez. «Aldri noensinne har man hørt en stemme som hennes, og det har heller aldri igjen blitt født en kvinne i de ville La Sierpe-sumpene med samme imponerende, sataniske evne til å sammenfatte en manns liv i ett eneste skrik.» Og med denne setningen, føles det som, er den litterære sjangeren «magisk realisme» født, 13 år før hans litterære gjennombrudd med Hundre års ensomhet.

Reportasjen er også et virtuost eksempel på autoral synsvinkel, eller «flue på veggen», som det da heter i journalistikken: Gabriel García Márquez tilkjennegir ikke sin tilstedeværelse, eller hvem han har snakket med, fortellerstemmen er fullstendig nedsenket i landsbyblotets persongalleri. Det er først idet han beveger seg ut av Colombia, at han skriver seg selv inn i reportasjene. I 1957 er han utenfor Budapest, på oppdrag for en venezuelansk hovedstadsavis, for å dekke den ungarske statsministeren János Kádárs signingsferd. Márquez er en av et fåtall inviterte utenlandske observatører, blant dem en tysk advokat og en norsk sjakkmester(!?). Den ungarske folkerevolusjonen er blitt knust året i forveien, Kádár er blitt innsatt som statsminister av Sovjetunionen og Márquez «ville vite hva som foregikk i Ungarn, klart og tydelig og uten politiske lurendreierier», men blir bare sendt på en offisiell busstur, etter nordkoreansk modell. «Ingen ville snakke», konstaterer han, men hvis det er noen som vet hvordan man kan komme i berøring med hva som rører seg i folkedypet likevel, er det mannen fra Aracataca:

Men når folk blir stille – på grunn av frykt eller fordommer – må man gå inn på toalettene for å vite hva de tenker. Der fant jeg det jeg lette etter: mellom pornografiske tegninger, de klassiske fra alle verdens urinaler, sto Kadars navn skrevet, i en anonym, men svært betydelig protest (…): «Kadar, morder av folket», «Kadar, forræder», «Kadar, russernes bulldogg».

Gabriel García Márquez får i det hele tatt mye ut av sine reportasjeturer i Europa: Han møter tilfeldigvis Ernest Hemingway på gata i Paris, lenge før nobelpristildelingen blir han invitert hjem til Svenska Akademien og servert «kaldt kjøtt og varmt øl», og han lærer ikke minst europeiske prostitusjonsstrøk å kjenne. Alle mine triste horer het hans siste roman, om en aldrende avisspaltist som har betalt for sex hele livet ... inntil han taper hjertet til en tenåringsjente i en alder av 90. Boken ble noe lunkent mottatt da den kom på norsk i 2004, og ville trolig møtt enda hardere motbør i dag, men man kan ikke si at den ikke var godt researchet: I Europa er prostitusjon «en ryddig industri i vekst, med presise kategorier og jevnt fordelte områder», opplyser Marquez i et reisebrev til sine lesere i spanske El Païs, mange år tidligere:

I Genève spaserte de langs innsjøen, og det eneste som skilte dem fra perfekte husmødre, var de fargerike paraplyene som de alltid hadde oppslått, i regn og i sol, dag og natt, som et klassestigma. I Roma kunne man høre dem plystre som fugler mellom trærne i Villa Borghese, og i London ble de usynlige i tåken og måtte tenne lys som lignet skipslykter for at folk skulle se hvor de var. De fra Paris, idealisert av fordømte poeter og dårlige franske trettitallsfilmer, var de mest ubarmhjertige.

En ting er sikkert: Kjedelig var aldri «Gabo» som avisspaltist, og kjedelig var heller ikke journalistlivet hans. Kanskje var det også derfor han inntil sin død holdt oppsøkende reportasjevirksomhet høyere enn den mer monastiske forfattertilværelsen. Det var ikke sånn at magisk realisme var noe han satt seg ned og diktet opp, får man inntrykk av etter å ha lest Århundrets skandale. Realismen – eller i alle fall verden slik den fremsto for Gabriel García Márquez, hvor Hemingway eller kvitrende prostituerte ventet rundt hvert gatehjørne – var magisk nok fra før. Som han skriver i en av bokens siste tekster: «Kort sagt er vi forfattere fra Latin-Amerika og Karibia nødt til å erkjenne, med hånden på hjertet, at virkeligheten er en bedre forfatter enn det vi er. Vår skjebne, og kanskje vår ære, ligger i å etterligne den med ydmykhet, som best vi kan.»