Dikt på børs eller i naturens katedral

Martin Svedmans Finans er en samling dikt lagt i munnen på en ansatt i en norsk grein av konsulentbransjen, i et firma som rammes av økonomiske nedgangstider. Boka står godt plantet i vår kapitalistiske samtid. Som dens rake motsetning står en diktbok utgitt samme uke, av samme forlag: Kristin Bergets Middelalderen. Rett nok finnes det innledningsvis også her noen innslag som plasserer oss i nyere tid (så som en «kebabbutikk»), men utover i boka gjengis erfaringer med en tilsynelatende enklere livsform, noe som snarere gjør den til en meditasjon over over de naturgitte betingelsene for menneskets eksistens. I motsetning til Finans, som i mangt etteraper det herskende næringslivsspråket, er Middalderen kjennetegnet av en særegen språklig varhet og preget av en åpenhet for så vel konkrete sanseinntrykk som numinøse impulser.

Når han drakk

Martin Svedman fikk mye positiv omtale for debutboka Når jeg drikker (2019), om livet som alkoholiker. Det innledende korte diktet derfra bar da også bud om en genuin poetisk åre:

jeg bodde i et varmt
stort hus
som klirret

Så mye sagt med så få ord, det er poesi i seg selv.

Nå var de fleste diktene i Svedmans debut knekkprosa, altså de kunne tenkes som en løpende prosatekst som, uvisst av hvilken grunn, blir «knekt» ved hjelp av linjedelinger og dermed får ujevn høyremarg. Slike tekster har ytre likheter med dikt, men stort sett uten å vinne noe ved dette formelle sammenfallet. På tilsvarende måte har heller ikke diktformen i Når jeg drikker noe utpreget nødvendig ved seg: Kunne ikke de gripende episodene like gjerne blitt framstilt i roman- eller novelleform?

Uansett var det noe sterkt ved Svedmans første diktbok. Enhver empatisk leser ville kunne kjenne det eksistensielle alvoret og etter mye konkret dritt tillate seg å bli «sterkt grepet», slik dikterjegets sjef blir da arbeidstakeren kan fortelle at «støtten fra / mine nærmeste / betyr mer / enn jeg klarer å beskrive». Når slike passasjer, som i andre sammenhenger kunne blitt avfeid som svulstige og klisjéaktige, faktisk fungerer, har poeten fått til noe.

Som helhet var Når jeg drikker kjennetegnet av et forholdsvis enkelt språk. Det føltes helt riktig. Når siviløkonomen Svedman nå kommer med sin andre diktbok, Finans, er språkføringen like enkel, om enn ispedd en del finansfaglige termer («økonomiske insentiver») og næringslivslingo (slik som selskapets «visjon»). Men her fungerer ikke den enkle språkføringen like godt som i debuten. I verselinjer som dette er det lite å hente:

Infrastrukturen forvitrer
Milliardlånet drøyer
Ulikhetene vokser i skrotobligasjonsmarkedet
Angst for verdilekkasjer

Mye av framstillingen er slik: summarisk og platt. Det er absolutt grunn til å tro at det er et bevisst grep. Her skal leseren kjenne det overflatiske og tomme i de fluktuerende markedskonjunkturene.

Den eneste grunnen til at Finans ikke blir en fullstendig uinteressant leseopplevelse, er at Svedman kontrasterer det platte og meningstomme ved bedriftslivet med innslag fra følelseslivet, som i beskrivelsene av samværet med datteren Miriam: I begynnelsen av boka er disse preget av minner om kjærlig varme («Om kveldene løftet jeg Miriam / fra sengen min der hun pleide å sovne / over i hennes egen / Nettene kjentes store og trygge»), men mot slutten har de blitt invadert av uhyggelig kulde («Miriam sier hun er redd / Når hun kryper inntil meg mens jeg sover / virker jeg kald og død»).

En annen motivtråd i Finans er forholdet mellom sifrene i regnskapenes kolonner og enkeltmenneskets brennende engasjement: «Mitt hjerte / banket for bedriften / for konsernet». Øyensynlig hadde diktjeget allerede under studietiden hatt store vyer om hva det økonomifaglige kunne utrette: Han «drømte», heter det, om å «mestre / salgsfunksjonen som en kunst». Eller noe senere:

Diplomoppgaven
fokuserte på hvitevaremarkedet
De nettbaserte salgskanalene
Kjente jeg var på sporet av noe
Glødet

Den påfallende tanken om å være «på sporet av noe» i studiet av hvitevaremarkedets nettbaserte salgskanaler indikerer at diktjeget har andre sider enn de som er etterspurt i markedet. Gitt det kontraintuitive ved ideen om å «gløde» for denne typen spørsmål, om enn kan hende i ungdommelig iver og uansett trolig i illusorisk overmot, blir denne passasjen blant de mer flertydige og derfor mest genuint poetiske i Svedmans nye bok.

Der Finans består av dikt preget av vår samtids markedsmentalitet og finansøkonomiens språklige omtrentligheter, har Kristin Bergets Middelalderen en helt annen innstilling til det å sette ord på menneskelige erfaringer. Selv om diktjeget på en av bokas første sider «henter barna fra skole og barnehage», og slik sett er underlagt den moderne vestlige hverdagens livsbetingelser, blir vi raskt ført videre til noe tilsynelatende mer arkaisk. Mye av boka gjengir enkle, konkrete gjøremål, som her:

henter rug hos mølleren    maler kornet i bordkverna
blander ferskt mel og vann i krukke    setter det under vedkomfyren

Kan hende kan man se hele dette verket, på tittelbladet sjangerbetegnet som et «langdikt», som en slags meditasjon over noe tidløst. Utvilsomt ikke tidløst i absolutt forstand, men som noe som har å gjøre med de naturgitte betingelsene for livet på jorda:

skogen tjukner    lyset faller på nytt mot natt mens vi går

nå serverer jeg det sure brødet på mosen    enkel mat
er alt dette tynne kveldslyset kan bære

det muligens djupt menneskelige i dette

Ordvalget i den siste verselinja er påfallende: At det «muligens» er noe «djupt menneskelig» ved samvær over enkel mat i skogen, antyder en viss skepsis til selve ideen om naturgitte betingelser. Er det virkelig mulig for oss å bli sikre på hva som er det «egentlig menneskelige»? Kanskje ikke. Og likevel er det som om Berget i denne boka er på leting nettopp etter noe egentlig – og under alle omstendigheter etter noe helt annet enn bedriftsøkonomi. I den velkjente motsetningen mellom børs og katedral er Finans full av ord like meningstomme som verdipapirer på børsen, mens Middalderen hele tiden trekkes mot noe slikt som en naturens katedral, der «skogen drar i meg», der «søvnen drar også gjennom meg    mot kveldsbønn».

I naturens katedral er det blåklokkene som ringer inn til morgenbønn:

det ringes inn til morgenbønn    blåklokkene    vi våkner
snur oss om i gresset    teller hverandres øyne
vi er intakte

Bare dette siste – «vi er intakte» –, det er i seg selv en seier. Slik er livet, kanskje. Og kanskje ikke så mye mer. Det er vakkert.

Poesi og frihet

Slik sitatene fra Middelalderen viser, benytter Berget her ofte en slags cesurer, altså brudd i verselinjene markert ved mellomrom mellom enkelte av tekstleddene, slik hun har gjort siden og når det blir lyst blir det helt fantastisk (2017). Dermed understrekes det at boka er noe helt annet enn alminnelig saksorientert prosa, noe som blir enda tydeligere ved bruken av retoriske anakolutter, altså formuleringer som ikke overholder det alminnelige skriftspråkets grammatikalske regelverk, men i stedet liksom stanser opp, slik at uttrykksmåtene blir elliptiske og korthugde. De må leses på en annen måte:

å forsøke etablere håp

da du levde    visste jeg ikke om annet

nå    er denne urolige    usikra skogen

Poesi er den frieste formen for diktning. Formen blir skapt hver gang. Sjangeren er uten forhåndsdefinerte kriterier eller rammer, uten etablerte føringer. Ordene bare står der. Dette gir poeten en voldsom frihet. Og heri ligger også poesiens problem, særlig i Norge i dag. Norske poeter evner i få tilfeller å bære hele dette tunge ansvaret. De henfaller gjerne til klisjeer mange forbinder med diktet, som en egen «inderlig tone» eller noen få ord som står for seg selv, liksom breddfulle av betydning. Eller de oppramser inntrykk uten større billedlig verdi og uten noen nødvendig funksjon i helheten.

Mot alt dette framstår Middelalderen som skrevet ut fra en idé om lytting, som om Kristin Berget har hørt seg fram til formuleringene som står å lese på boksidene. Jeg assosierer til Aslaug Vaas begrep «poetisk tenkning»: I et brev fra 1960 skriver hun at hun vil prøve «å finne tankar til mine ord». Ideen later til å være at ordene allerede er der og først deretter kan bli forstått, også av poten selv. I en eller annen forstand må ordene ha kommet til poeten, men fra hvor? Spørsmålet er fort vekk feil stilt. Det bør snarere bli et spørsmål om å være lydhør. Om å være åpen for annerledes erfaringer, for det som er annerledes. Kristin Berget skriver:

samler krefter ved havet    lar bølgene bysse barna når søvnen er vanskelig

sitt med oss en stund    spør oss hvem og hva vi er

så vi til slutt kan sovne i suset fra havet

så vi kan bli nye    åpne rom    der vi kan motta stadig mer

Poesien er nettopp en nøkkel til slik åpenhet, til nye, åpne rom «der vi kan motta stadig mer». Fra et slikt punkt kan en poetisk tenkning begynne.

Overproduksjon av diktbøker?

Hvert år utgis det noe slikt som 100 diktsamlinger i Norge. Tilbake i 1979, i tidsskriftet Basars temanummer om lyrikk, som Carina Elisabeth Beddari i sin nylige oversiktsartikkel om poesiåret 2023 hos tidsskriftet Krabben omtaler som en gammel debatt mange kjenner til, konkluderte den danske litteraturkritikeren Poul Borum med at 105 av de 150 norske diktsamlingene han hadde fått i oppdrag å lese og vurdere, burde ha blitt refusert av forlagene. Ifølge Borum var norsk lyrikk preget av overproduksjon, og bare 3 av de 150 diktsamlingene var virkelig gode, nemlig dem av Arnold Eidslott, Eldrid Lunden og Arne Ruste.

Selv om Jan Erik Vold i pamfletten Det norske syndromet (1980) understreket at han ikke var motstander av støtteordningene for norsk boklyrikk, så som den såkalte innkjøpsordningen, uttalte han seg tilsvarende kritisk om de norske forlagene samt om landets konsulenter og kritikere, kort sagt om hele det litterære «mottaksapparatet»: Det var ikke kompetent når det gjaldt lyrikk.

Da debattboka ble utgitt, hadde Vold virket i ti år (1968–78) som tidsskriftredaktør. I denne perioden hadde han gjort en uforliknelig innsats for lyrikken i Norge, etter alt å dømme med en lyrikkforståelse som mer enn noe annet må sies å ha vært inkluderende – altså pro lyrikk, uavkortet. Men i pamfletten lot Vold til å være temmelig enig med Borum.

Den dag i dag lar norske forlag unge forfattere utgi bøker med dikt som framstår som pregløse eller uferdige, i beste fall som skisser til de diktene de kunne ha blitt. Muligens er forlagenes hensikt å knytte til seg «lovende stemmer». Man kan saktens fatte en slik strategi innen vårt markedsliberalistiske kulturliv. Likevel kan man spørre om hva som er så lovende med en ung forfatter som er bekvem med å utgi dikt som det er så lite originalt, interessant eller overhodet eget ved.

Der en fortelling kan gjengis med andre ord, er et dikt sine ord: Diktet lar seg ikke parafrasere. Likevel består mange av dagens norske diktbøker av dikt som likner korte fortellinger, ofte basert på en enkel anekdote. Poeten gjør en observasjon eller får en idé og skriver i vei. Diktene blir som en dagboksopptegnelse eller en oppdatering på en av vår tids mange sosiale medier.

Innsikt og språksans

Slik kan jeg framføre en oppdatert versjon av tradisjonsrik klagesang over den norske boklyrikken. Men jeg vil også understreke at de beste norske diktsamlingene av i dag er helt ypperlige. Bare i fjor kom etablerte norske poeter som Mona Høvring, Erlend O. Nødtvedt og Gunnar Wærness med noen av sine rikeste bøker, og det sier ikke lite.

Også blant diktbøkene som har betydelige innslag av knekkprosa, er det vesentlige innbyrdes forskjeller. Tilbake i 2009 kom Rune Berglund Steen med en diktbok som fikk nokså lite oppmerksomhet: Pre-Schengenkonsekvens. Ikke-kone-brevene. Om enn noe ordrik viser denne utgivelsen en åpenbar dikterisk begavelse. Ikke minst indikerer Berglund Steen med sin tittel en vrangvillig insistering på at språket i poesien med fordel kan være noe helt annet enn dagligspråket.

I norsk dagligtale er en poet et menneske som skriver dikt, og som fortrinnsvis har utgitt en bok med dikt. I en mer tradisjonell og bredere forståelse av ordet er en poet et menneske som evner å kombinere en særegen fornemmelse for språk med en innsikt i noe vesentlig, hinsides hverdagens blendverk. Gitt en slik forståelse er ikke en poet definert gjennom sin bibliografi, men gjennom å inneha en slags språksans: en sans for når et språklig uttrykk virkelig treffer, når en formulering virkelig sitter, når noe blir noe mer enn en beskrivelse eller påstand og i stedet står der og dirrer.

Kjennetegnet av innsikt og språksans er en poet i tradisjonell forstand poet enten han eller hun skriver poesi eller ikke. Den gammelgreske etymologien til ordet poet indikerer at det dreier seg om et menneske med en evne til å skape noe. Vi kunne si: En poet har et skapende forhold til språk. Men hva er det å skape? Med det menes ikke bare å kunne dikte opp noe, altså et hvilket som helst subjektivt påhitt. Nei, poesi er fundert, ikke funnet på. En poet kjennetegnes av å finne uttrykksmåter som på en eller annen måte gir leseren mulighet til å fornemme en slags gjenklang, som om diktet resonnerer med noe, ofte uten at det lar seg påvise rasjonelt hva dette noe er. Når diktjeget i Middelalderen bysser barna og «spør oss hvem og hva vi er», hentydes det til et spørsmål som ikke lar seg besvare i diskursiv prosa. Det fins ikke noe fag som, slik Beppe Wolgers gjorde det, kan omtale barn som «det gåtfulla folket» – det må en poet til for å gjøre det.

Tradisjonen tro

En poet er også en som erindrer. Som med sitt blikk for det vesentlige i det unnselige gir et bidrag til nasjonens hukommelse eller til sivilisasjonens minnekultur. En moderne poet vil ofte også gjøre selektive nedslag i den litterære tradisjonen. Det gjør både Berget og Svedman.

Et sted, slik det også blir redegjort for i de kortfattede saksopplysningene til sist i boka, siterer Berget den danske salmedikteren Thomas Kingos «Nu rinner solen opp»:

syng med meg barn
nu rinner solen opp av østerlide
vi skal leve i dag òg

De to første verselinjene er de to første i Kingos salme, men blir så fulgt opp av en tredje linje, helt enkel: «vi skal leve i dag òg». «Det går an å leve i kvardagen òg», skrev Olav H. Hauge. Men hva er hverdagen? Den er en foranderlig størrelse. Å finne ut hvordan vi skal leve i dag, innebærer å arbeide seg ut av en tvangsmessig logikk som tilsier at den moderne vestlige kapitalismens hverdag er den eneste mulige.

I det store rasteret av fornuft og logikk kan du ane små gliper – der kan du, hvis du føler behov for det, plassere mystikken din, troen eller guden; for glipene er åpne, uavklarte. Noen poeter, som Berget, forsøker å hengi seg til disse hulrommene i den utvilsomt nyttige, men like utvilsomt trangsynte rasjonelle tenkemåten som dominerer så mye av de vestlige samfunnene.

Også i Svedmans Finans spilles det på en poet fra den vestlige litterære tradisjonen. Det kan vi lese på en avsluttende side med overskriften «Kommentarer». Det eneste andre som står på denne siden, er følgende:

Mellom ti og 15 av linjene i Finans er appropriasjoner fra Ovids Tristia, i forfatterens oversettelse fra enten Marie Darrieussecqs franske eller Paul Batchelors engelske versjoner av dette diktet.

Og ganske riktig. Der det i Batchelors gjendiktning av den romerske sølvalderpoeten heter at Wolves move nimbly on the ice to bring down deer, lyder de to avsluttende verselinjene i Svedmans bok slik: «Ulvene beveger seg raskt over isen / Finnes ingen trygge havner lenger.» En tydelig indikasjon på at det kan finnes spor av tradisjonsbevissthet selv i finansøkonomiens helvete.