Kejser og Galilæer er det ikke mange som leser i dag. Verket virker utilgjengelig og klumpete. Kanskje hjelper det hvis vi innser at Henrik Ibsen i dette skuespillet så 100 år inn i framtiden.
Oppsetning av Kejser og Galilæer 27. mai 1956, i anledning 50-årsjubileet for Henrik Ibsens død. Foto: NTB. Bakgrunn: Vecteezy.com. Kollasj: Kine Jeanette Solberg
I år er det 150 år siden Henrik Ibsens skrev Kejser og Galilæer. Hører man noe om dette verket i dag, er det gjerne at Ibsen selv hele livet anså det som sitt hovedverk. I ettertid har de færreste vært enige med ham. Samme år som skuespillet ble utgitt, utga den da 22 år gamle Arne Garborg sin første bok, med tittelen ‘Kejser og Galilæer’: en kritisk Studie, og med det klingende forfatternavnet «G.». Jeg benytter anledningen til å nevne at Garborg, sammen med Wergeland, Vinje og Ibsen, utgjør de egentlige «fire store» i norsk gullalderlitteratur. I Garborgs Ibsen-studie heter det at man, etter å ha lest Kejser og Galilæer, legger boka fra seg, slik det også var tilfellet etter endt lesning av Ibsens tidligere verker, «med en ubehagelig følelse af at være utilfredsstillet».
Ibsens dobbelttragedie (i alt ti akter) har handling fra årene 351–363 etter vår tidsregning, og handler om Julian den frafalne, Romerrikets keiser fra 361 til 363. Tilnavnet «den frafalne» (Apostata) fikk Julian fordi han brøt med kristendommen, som hadde vært herskende religion i riket siden keiser Konstantin tidligere på 300-tallet.
En kristen fortolker som Egil A. Wyller setter Kejser og Galilæer høyere enn de fleste, og ser Julians frafall fra kristendommen i lys av den tematikken Ibsen hadde utviklet i de tidligere stykkene Brand (1866) og Peer Gynt (1867): Julian er en virrende Peer i første del, en tyrannisk Brand i andre, ifølge Wyller.
Men stykket er vanskelig å tolke på en entydig måte. Persongalleriet er stort, en rekke mindre intriger streifes, historiske forhold hentydes til, replikkene er tidvis kryptiske – kanskje kan man si at verket er overlesset. Selv er jeg fascinert nettopp av rikdommen i dette verket og av alle de tolkningsmulighetene det åpner for.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg satt igjen som et utmattet spørsmålstegn etter første gangs lesning av Kejser og Galilæer. Det nærmeste jeg kom til å gjenkjenne noe jeg kunne forholde meg til, var å se Julian som en slags friker eller hippie som løste sin tids religiøse forvirring ved å søke tilflukt i en New Age-aktig synkretisme.
Er ikke slike koplinger fullstendig anakronistiske og derfor usaklige? Spørsmålet er forståelig. Men Wyller sammenlikner keiser Julian med Hitler, så jeg er ikke alene. Wyller kobler faktisk også gnostisismen hos verkets mystiker Maximos til New Age-tenkning. Men han nevner ikke New Age-bevegelsens historiske opphav i hippiebevegelsen!
Som konger og keisere og hippier flest hadde Julian en skjermet oppvekst. Han var et overbeskyttet barn og opplevde selv barndomsårene som lykkelige. Men det rumler en frihetshunger i ham. I første akt er Julian 19 år gammel. Allerede i neste akt skal han si at han i hele sin barndom og i sine første ungdomsår har befunnet seg i et «gyldent slaveri».
Keiser Konstanzios, som i praksis er Julians stefar, har etter alt å dømme latt hele Julians familie, med unntak av broren Gallos, drepe. Da Gallos i første akt konfronterer den bokelskende og fromme Julian med stefarens forbrytelser, nekter Julian å tro på ham. Hva vet vi om det som skjedde da, vi var jo så små, sier han, og selv om han mer enn aner at noe galt har skjedd, skylder han på opprørere og ondsinnede rådgivere snarere enn på herskeren selv. Julians forsøk på forklaringer likner det automatiserte forsvaret av grusomheter i stor og liten skala som dukker opp overalt når et folks forestilling om seg selv som gode og redelige blir utfordret.
Jeg tenker på noe av det vesentligste bakteppet for hippiebevegelsen, nemlig borgerrettsbevegelsen og motstanden mot Vietnamkrigen. For er ikke Julian en i utgangspunktet naiv sjel som får en voldsom oppvåkning da han ser grusomhetene regimet har begått?
Fra da av ser Julian bare svik og løgn og falskhet overalt.
Hva skal han gjøre? I andre akt ankommer Julian Athen «med roser i håret» og med en gjeng berusede og skrålende unge menn på slep. Her blir han innviet i den elevsinske mysteriekulten, som kirkefedrene hadde fordømt. Inntil videre tror Julian på den kristne Gud. På samme tid oppfordrer han til fyllefest med piker og sang.
Julian har åpenbart brutt ut av oppvekstens trygge og normaliserende rammer. I Athen hengir han seg til en utsvevende tilværelse blant narkomane studenter. Når han etterspør visdom, er det hedenske forfedre, egyptiske prester og mystikeren Maximos han søker til som autoriteter. Med henvisning til Maximos og andre østlige filosofer kunngjør han at det er i vanviddet den himmelske gåte åpenbarer seg!
Selv om Julian inntil dette punktet har vært relativt edruelig, har innvielsen i Maximos’ mystiske ritualer ført ham på andre veier – Julian kan nå kunngjøre at «det er frigjørelse i rusen». Til dette kommenterer Maximos at «rusen er ditt bryllup med naturens sjel». Julian begynner å hallusinere og beskriver psykedeliske møter med åndene etter Kain og Judas, skikkelser som gir ham mildt sagt uklare meldinger. Maximos på sin side legger fram sin tanke om at etter det første riket (kunnskapens) og det andre riket (korsets) står nå det tredje riket for døren.
Julian anklager sine tidligere venner for å vike i angst for det gåtefulle og sier at han også hadde det slik tidligere – men nå er han blitt en «seende». Han har med sitt «til ånd forvandlede legeme» vært langt inne i «paradisets egne». Vi aner her at spiren har blitt sådd til det som skal bli New Age-Julian – han som søker sine svar i alskens kvasireligiøst tullball.
Mystikeren Maximos framstår som en typisk eklektisk tenker. Han hyller både Moses og Kristus. På samme tid er det noe vi forbinder med det østlige i Julians oppsummering av sin nye innsikt: «Det som er, det er ikke; og det som ikke er, det er.» Selvsagt måtte hans opprør mot den beskyttede barndommen ende i fest og rus, og selvsagt måtte studiene hans ende i taoistisk metafysikk – det eneste som nå mangler for at Julian skal bli en vaskeekte hippie, er at han får det for seg at han må reise østover. Det gjør han da også.
Men før Julian får virkeliggjort sin plan om å reise østover, blir han utnevnt til «Cæsar», det vil si til en slags visekeiser (og viktigere: keiserens etterfølger), og må dra på felttog til Gallia. Hvorfor, kan leseren av denne artikkel spørre, sammenlikner jeg denne krigerske Julian med en hippie, hippien som jo ifølge klisjeen bare vil ha fred og kjærlighet? Jo, fordi Julian og hippien har det samme overflatiske synet på politikk. De er i realiteten ute i samme metafysisk-imperialistiske ærend: å la ånden seire på jorden. Det er dette som ligger i stykkets tittel: Julian tror han kan forene keiser og galileer, det vil si imperiebygging og nestekjærlighet.
Det er først nå Ibsen lar Julian foreta det endelige bruddet med kristendommen, markert gjennom en ofring til solguden Helios. Den historiske Julian var kjent som soldyrker. Dette reflekteres også flere steder i Ibsens drama. Da Julian begir seg østover, er det for å nå fram til Helios’ fødested. I Julians soldyrkelse innlemmes også den indisk-persiske solguden Mithra.
Jeg minner om den enorme betydningen sola hadde i hippietidens mer eller mindre psykedeliske kunst. Ett av mange mulige eksempler er jazzmusikeren Sun Ra, som tok fornavnet sitt etter det engelske ordet for sol og etternavnet etter det egyptiske ordet for det samme, og som ellers var kjent for sin «kosmiske filosofi». Soltilbedelsen er også godt ivaretatt i den lysmystiske og astrofysiske dragningen som kjennetegner New Age.
Det første stykket i Ibsens dobbelttragedie har tittelen Cæsars frafall, det andre Kejser Julian. I begynnelsen av det andre stykket befinner vi oss i år 361, Julians første år som keiser. Nå skal han omsider få virkeliggjort sin hippie trail østover. Samtidig er det i dette momentet, da Julian er blitt keiser, at vi ser de første klare tegn på overgangen mellom den utsvevende ungdomstiden som hippie og den doktrinære posisjonen som New Age-profet.
Ved inntog til Konstantinopel er keiser Julian kledd i purpur og smykker. Men selv vil han snarere innta rollen som seremoniell yppersteprest enn som keiser. I et opptog er Julian «klædt som guden Dionysos, med en panterhud over skuldrene, vinløvkrans om panden, og i hånden en med grønt omvunden stav, på hvis øverste ende der er fæstet en pinje-kongle». Ibsen ser åpenbart for seg en profet i ekstravagante draperier.
Julian, som i den første av de to tragediene langt på vei framsto som en uforpliktende, avmektig og virrende sjel, har nå entydig vendt seg til skrivegjerningen. Dette symboliserer at han ønsker å bli sett på som en lærd autoritet. Men i realiteten er det han står for tåkete og mystisk primitivisme.
Julian har forlatt den søkende og psykedeliske hippie-fasen og entret den okkulte og teoretiserende New Age-fasen. Den nye keiseren beslutter at den gamle religionens ånder og skikker skal manes fram. Havtang og rå fisk blir den nymotens gjeldende kosten. Kjøtt er i ferd med å bli avviklet som mat og blir bare brukt i ofring. Snarere enn å sørge for at folket får mat, er Julian opptatt av å behage de eteriske gudene og åndene. Han restituerer troen på spådommer gjennom tyding av stjernetegn.
I denne perioden begynner også innflytelsen fra den kyniske filosofiske skolen å manifestere seg ved hoffet, der de nå går i slitte klær og har ukjemmet skjegg. Julians uttalte mål er et hoff uten smiger og korrupsjon. Men selv har han nå blitt en selvforherligende særling som ikke tåler kritikk. All motstand og motgang møter han med teoretisering og skriving. Julian sørger også for å omgi seg med en rekke tåkefyrster som hyller hans tankekraft.
I dobbeltragediens to siste akter blir oppmerksomheten flyttet fra hofflivet til Julians reise østover, som nå viser seg å være et felttog. Her er det tydelig at Julian er blitt en slags sektleder eller guru. Han befaler at det skal stilles opp opplyste ikoner av ham, med brennende røkelse foran. Alle soldatene i hæren hans skal, idet de mottar sin lønn, kaste røkelseskorn på ilden. Dette minner unektelig om den mest smakløse formen for persondyrkelse som alternativbevegelsen er grossister i.
Skikkelsen Maximos er kanskje den mest fascinerende i Kejser og Galilæer. Da Julian som keiser gjør grep for å gjenreise den tradisjonelle religionen, kritiserer Maximos ham for regresjon – «du har villet skape ynglingen om til barn igjen», sier han til Julian.
Tidligere hadde Julian betraktet Maximos som «den største som noen tid har levet». Nå vender han seg mot ham og kaller hans uttalelser for «Dårlig visdom!». Parallellen til Maharishi Mahesh Yogi, oppfinneren av såkalt transcendental meditasjon, er åpenbar. The Beatles var i utgangspunktet fulle av beundring for ham, men senere snudde John Lennon fullstendig. I låten «Sexy Sadie» avslørte han yogien som en kåt bløff. Lennon, som for øvrig ga sin egen sønn navnet Julian, ble senere svært tydelig angående sitt forhold til østlig visdom, som her i låten «I Found Out»:
Old Hare Krishna got nothing on you
Just keep you crazy with nothing to do
Keep you occupied with pie in the sky
There ain’t no Guru who can see through your eyes
I ... I found out!
Mye tyder likevel på at keiser Julian ikke er villig til å følge Lennon hele veien i avvisningen av østlig mystikk. Selv om Julian nå beskylder sin mentor for å tale i gåter, og forklare dem med enda mørkere gåter, forblir Maximos ved hans side til siste slutt.
Da keiser Julian når fram til India eller deromkring, faller han i kamp. Da viser det seg at Maximos har trodd at det var Julian som var «den utvalgte» – men nå innser han at han har tatt feil. Likevel slutter ikke Maximos å drømme om det han kaller «det tredje riket». Etter Ibsens død skulle som kjent dette begrepet få en mildt sagt uheldig klang. Men Ibsen lar det stå åpent om Maximos er en forvirret lærer som leder Julian på villspor, eller om han er en stor visjonær profet. Sikkert er det at han ledet hippien Julian over i New Age.
På sitt dødsleie angrer Julian intet. I stedet snakker han om «en udstråling av det guddommelige» og legger for dagen sin tro på den uutgrunnelige skjebnen. Det siste han gjør, er å påkalle sola og spørre den hvorfor den bedro ham.
Enhver kjærlighetssommer følges av høst. Julians ferd fra det utsvevende livet som hippie til rollen som stormannsgal New Age-guru er over.
