Et forsøk på en oppsummering

PROLOG

I løpet av de seneste månedene har jeg beveget meg mellom tre forfatterutdanninger, to byer, ett tettsted og tre måter å organisere det samme konseptet på: et rom der tekst deles, leses og diskuteres vordende forfattere imellom. Jeg har snakket med studenter, lærere og ledere, lest statlige evalueringer og notert meg opplevelser av hvordan tekster blir møtt. Men spørsmålet om det konkrete som skjer i dette eksklusive rommet, forblir ubesvart. Verken i Bergen, Tromsø eller Bø har vi fått være til stede under selve tekstsamtalen, eller i noe undervisning. Argumentet for dette er at det som foregår i disse rommene, er personlig, krevende og sensitivt arbeid.

Mange, meg selv inkludert, tenker på det å skrive som en ensom praksis. Men i skriveutdanningene fremstår det snarere som noe grunnleggende kollektivt, hvilket virker å feste seg blant dem som har gått der. Samtlige av dem jeg har pratet med i forbindelse med disse sakene, forteller om egenetablerte skrivegrupper, om at de fortsetter å lese hverandres tekster og gi tilbakemeldinger også etter endt utdanning. Vi kan altså fastslå at de færreste forfattere arbeider uten lesere, om det er venner eller redaktører, som følger tekstens tilblivelse.

Og kritisk lesning av tekst i prosess er ikke subjektivt, mener Anne Oterholm. Likevel finnes det ingen fasit for verken hva som gjør tekstene gode, eller hvordan en skal lese og vurdere dem. At forfatterutdanninger like fullt er lesestudier som skrivestudier, er en klisjé av en grunn. Studentene skal trene opp et blikk for egne og andres tekster, for selv å bli gode forfattere. Men er denne sammenhengen mellom å være god til å lese og god til å skrive åpenbar?

FORSKJELLER I PENSUM, SØKNAD OG OPPTAK

Pensum vies oppmerksomhet i disse sakene fordi Vinduet har lurt på hva utdanningene anser som nødvendig litterær kunnskap for at studentene skal kunne utvikle egen skrivepraksis. Det løses ulikt. Studentene i Tromsø lager sine egne pensumlister, som Anne Oterholm skal godkjenne, mens studentene i Bø har en hybridløsning med en obligatorisk teoridel, pensum gitt av gjestelærere og et skjønnlitterært pensum de kan velge selv. Også Skrivekunstakademiet opererer med selvkomponerte, men av ledelsen godkjente pensumlister bestående delvis av skjønnlitteratur og delvis teori, i tillegg til kjernepensumlisten og det pensumet som tilhører enkelte kurs. Noe annet som skiller utdanningene, er at i søknaden til både Skrivekunstakademiet og Forfatterstudiet i Tromsø er det obligatorisk å legge ved et motivasjonsbrev. Det er det ikke i søknaden til forfatterutdanningen i Bø. Og til slutt, en tredje forskjell: De siste årene har det vært flest prosaister og færre som skriver poesi, både blant søkerne og blant dem som er blitt tatt opp, i Tromsø og Bø. På Skrivekunstakademiet er det som oftest et par poeter i hvert kull, hvor ønsket om å gi poesien plass er et tema under opptaksmøtene. At Skrivekunstakademiet har rykte på seg for å være den mest prestisjefulle forfatterutdanningen, har kommet opp gjentatte ganger i dette prosjektet. Hvorfor har jeg egentlig ikke fått noe godt svar på, annet enn at mange av landets største forfattere har studert eller undervist der, og at det ligger i litteraturbyen Bergen.

TRE NØDVENDIGE ÅR

Arne Henning Årskaug har fordelt på ni år foretatt den samme reisen som Vinduet har hatt de siste tre månedene. Han har nemlig vært student ved samtlige norske forfatterutdanninger. Først i Bø i 2011, året Rune Christiansen tok over som kunstnerisk leder. Deretter på Skrivekunstakademiets påbyggingskurs i 2013, den gang Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness styrte kurset som litteraturens yin og yang. Og i 2020, etter at Forfatterstudiet i Tromsø hadde opprettet et tredje år og Årskaug allerede hadde debutert, var han igjen tilbake rundt det ovale bord.

Da vi møter ham, er han aktuell med sin tredje utgivelse, Grell kabaret. Det er den første boken han har skrevet som ikke har vært gjennom kverna til en forfatterutdanning.

– Jeg søkte meg til forfatterstudier fordi jeg hadde et behov for å avklare min egen relasjon til skjønnlitterær skriving. Jeg tror ikke jeg er den eneste som kvier meg for å omtale meg som forfatter, og det gjør jeg fortsatt, selv om jeg nå har gitt ut tre bøker.

– Hvorfor er det så vanskelig, tror du?

– Det høres så gjevt ut, men de fleste som har gitt ut en bok eller to, vet at det er det slettes ikke. For min del har det nok med min bakgrunn å gjøre. Jeg har verken akademiske eller kunstneriske anlegg, vil jeg hevde. For folk av mitt slag er skriveskolene midt i blinken. Jeg synes det er veldig gøy at det i disse sakene har blitt omtalt som en avhengighet å ville sitte i hestesko og gnure på tekst, men jeg vet ikke om det egentlig skiller seg så veldig fra det å snakke med en redaktør eller en annen fast leser. Tilbakemeldingsarbeid er ikke til å unngå, og om en jobber i en skrivegruppe eller med redaktør og konsulent, må en til syvende og sist velge og vrake i det en får av lesninger og respons, og argumentere både for seg selv og for leserne sine om hvorfor en tar de valgene en tar. Men en skriveutdanningsavhengighet tror jeg må være en av de mindre farlige lastene en kan pådra seg her i livet.

– Kunne du tenke deg å søke deg til andre forfatterstudier?

– Nei, nå er jeg ferdig. En treårig utdanning var det jeg trengte for å kunne rettferdiggjøre overfor slekt og venner at dette er noe jeg bruker tid og energi på. Spesielt tid. Det tar tid å skrive en bok.

– Men du opplevde alle de tre årene som nødvendige?

– Ja, det må jeg bare være ærlig og si. Det hele falt på plass i Tromsø, der de hadde dette særskilte fokuset på poetikk, hvor vi fikk tid og lov til å reflektere grundig over hvorfor vi vil skrive.

I sakene om Tromsø og Bø har nettopp poetikk blitt vektlagt som en viktig del av studiet blant dem jeg har pratet med. Jeg kontaktet derfor Sivert Nesbø igjen for å høre om dette også gjelder Skrivekunstakademiet. Han forteller at poetikk berøres i flere av kursene, i tillegg til at de har flere temakvelder i løpet av et år, noe som ofte innebærer at en gjestelærer holder en poetikkforelesning eller noe lignende.

BØ-BOBLEN, PRØVINGEN OG FEILINGEN

Bø, Bergen og Tromsø har hver sin mytologi, hver sine særegenheter og ulike miljøer – både geografisk og sosialt, mener Årskaug.

– At man havner i en boble i Bø, er ingen overdrivelse. I Tromsø kom jeg inn i et velsmurt maskineri i Annes litt stramme regi, hvor mange av mine medelever hadde gått første- og andreåret. Strukturen i Tromsø skilte seg ut med denne stramme regien.

– Hvordan da?

– I Bø fikk gjestelærerne styre noe friere enn hva de fikk i Tromsø, tror jeg. Der var de nok delvis underlagt Annes planer, med forhåndsbestemte punkter for hvordan de skulle gjøre ting. Dette systemet hvor vi går sammen som gruppe og diskuterer tekst før vi skal presentere en felles lesning for resten av klassen, er en smart måte å få alle i tale på. Slik blir samtlige tvunget til å si noe om hver enkelt tekst. En typisk fallgruve ved disse utdanningene er at det ofte er de samme som tar plass i klasserommet, særlig på førsteåret.

– Er det noe du tenker kunne vært gjort på en annen måte ved disse utdanningene?

– Når strukturen hviler på at ulike gjestelærere skal komme innom, blir det jo prøving og feiling. I etterpåklokskapens lys kan man da se at ikke alle skjønnlitterære forfattere i Norge er gode pedagoger.

Anne Oterholm skriver i en e-post at metodikken ved forfatterstudiet i Tromsø tar utgangspunkt i en plattform de overtok fra Liv Lundberg, studiets første studieprogramleder og lærer. Etter at Oterholm og Wintervold tok over, har de ut fra erfaringer de selv har gjort i undervisningen og tilbakemeldinger gjennom studentevalueringer, sammen fortsatt å utvikle tekstverkstedene og endt opp med tre ulike måter å nærme seg tekst på, som det står mer om i reportasjen om forfatterstudiet i Tromsø. At gjesteleserne må forholde seg til metodikken i en av de tre tekstverkstedsvariantene når de er i Tromsø, bekrefter hun.

EN FORFATTER MED SHOPPETSTOPP

Det ble lovet et gjensyn med skriveskole-shopoholikeren Signe Holm, som her skal komme med sine bekjennelser. Da hun gikk på skriveskolen til det danske forlaget Gladiator, var et slikt tilbud relativt nytt i Danmark. I dag tilbyr en rekke private skrivekurs- og skoler, men det finnes kun én offentlig forfatterutdanning: Forfatterskolen i København. Kanskje er det derfor Norge har blitt et slags svar på det sveitsiske skatteparadiset for danske forfattere, som flykter hit for å få gå på skriveskole.

– Det er flere grunner til at jeg har gått på så mange skriveutdanninger. For det første er det en øvelse i å adskille seg fra egen tekst, slik at det blir et materiale man kan jobbe med. I begynnelsen var det virkelig en opplevelse av å dele noe av seg selv, som om det var meg vi satt der og diskuterte, og jeg tok tilbakemeldingene personlig. Men jo flere lesninger man selv er del av, jo enklere blir det også å lese og jobbe med sin egen tekst som nettopp tekst.

Fra København gikk turen videre til Bø. Deretter var neste stopp Bergen.

– Det var veldig ulike opplegg i Bø og på påbyggingskurset i Bergen, som er prosjektkoordinert. Med alle gjestelærerne i Bø ble vi presentert for ulike litteratursyn og arbeidsmetoder og eksponert for utrolig mange forskjellige måter å tilnærme seg litteratur på. Det var kult å få oppleve hvordan et helt rom endrer seg etter hvem det er som fasiliteter det eller setter samtalen i gang, og hvordan tekstene ble behandlet så ulikt. På Gladiatorskolen i København var det i større grad faste dogmer, som fort kunne dominere undervisningen.

Selv om Skrivekunstakademiets påbyggingskurs ikke har gjestelærere, opplevde ikke Holm at undervisningen der ble dogmestyrt på samme måte som på den danske forlagsskolen.

– Med Pedro og Gunnar og den lille gruppen av studenter var lesningene på et høyt og variert nivå, og det var viktigere at vi fikk følge hverandres prosjekter over tid enn å få inn nye blikk underveis i prosessen.

Etter året i Bergen tok hun seg noen års pause før hun begynte på den toårige masterutdanningen i litterär gestaltning i Gøteborg. Der kan man nemlig ta både en bachelor- og en mastergrad i, ja, litterær gestaltning, som vi her i Norge kaller skrivekunst.

– Etter noen år ville jeg tilbake til det fellesskapet som hører en forfatterutdanning til. Og Göteborg var noe helt annet. Der var det veldig faste rammer for hvordan vi skulle lese, som kom fra noen feministiske lesekretser hvor ideen er å unngå at alt som blir sagt, blir preget av dem som har lett for å danne og si sin mening. Istedenfor skulle alle ha forberedt en lesning av en tekst vi hadde lest på forhånd. Hver og en av oss snakket i 10–12 minutter om hver tekst, alene. Uten å bli avbrutt. Slik fikk vi en upåvirket lesning fra seks forskjellige studenter.

Dette førte dog til et prestasjonspress, forteller hun, fordi nivået på tilbakemeldingene i det rommet var «ekstremt høyt».

– Det er jo en gave, men det kan også bety at det blir rettet mye oppmerksomhet mot ens prestasjon som leser. I Bergen var det løsere, og jeg fikk virkelig alltid en opplevelse av at alle lesningene vi ga, ga vi til forfatteren – for å hjelpe. På litterär gestaltning var det alltid noe å si om teksten, for det er det jo. Men når man da har jobbet med samme prosjekt over flere år, kan det jo etter hvert bli frustrerende. Man kommer til et punkt hvor man ønsker seg at noen skal si «nå er det bra, boken er ferdig». Da trenger man kanskje heller en redaktør.

Hun fortsetter:

– Jeg kjenner meg igjen i følelsen av bare å ville fortsette, at det kan bli en slags avhengighet. På et tidspunkt ble jeg lei, så i Göteborg begynte jeg å levere et helt annet materiale, for det er jo begrenset hvor mange ulike lesninger man trenger av tekst man har sittet med i mange år, og hvor mange stemmer man kan sitte med i arbeidet. Nå er jeg ferdig med forfatterutdanninger. Jeg lover! Men de var altså så ulike at det ga mening for meg.

I senere år har Holm også undervist ved flere skriveutdanninger. På spørsmål om hun har notert seg noen mulige forbedringspotensialer, er hun rask med å komme inn på noe som egentlig har vært en slags rød tråd i intervjuet med lederne: økonomi.

– Det var veldig mange flere studenter i Bø da jeg kom dit som lærer enn da jeg selv studerte der. Det er litt problematisk med oppimot 20 studenter når man skal gjennomføre lesninger. Da blir det ikke alltid tid til at alle får sagt noe, og man må enten dele opp klassen i mindre grupper eller legge om opplegget. Det viktigste er å ha god tid til å diskutere alle tekstene ordentlig, og da trengs det bedre økonomiske rammer, hvilket i Bøs tilfelle innebærer flere undervisere for å få til grundige kollektive lesninger og individuell oppfølging, sier hun.

«EKSPERTEN» I TALE

Martin Glaz Serup kan kanskje kalles en slags forfatterutdanningsekspert. Fra 2002 til 2004 gikk han på den toårige forfatterskolen i København, og siden han har gitt ut flere bøker. Han har også vært gjestelærer ved en mengde ulike forfatterutdanninger i Norden, særlig i Tromsø, men også på Færøyene, i København, Aarhus og på Grønland, og «sikkert mange andre steder også», som han sier. I 2021 fikk han i oppdrag av Universitetet i Tromsø å gjennomføre en ekstern evaluering i forbindelse med at forfatterstudiet gikk fra å tilby to år til å tilby tre. Da fulgte han studentene ved både forfatterstudium 1, 2 og 3 samlet sett over tre år, gjorde intervjuer, deltok i undervisning og leste studentenes evalueringer. Han skulle undersøke om progresjon fant sted, både i løpet av de enkelte studieårene og i løpet av de tre studieårene sett under ett.

I evalueringsrapporten skriver han at hvis den kan fremstå som ukritisk, fordi den nesten utelukkende er positiv, skyldes det blant annet – men ikke utelukkende – det relativt snevre oppdrag han har fått, hvor konklusjonen etter hans overbevisning uomtvistelig er at studentene lærer mye på denne utdannelsen, på hver eneste årgang, uansett bakgrunn.

– I Tromsø fikk jeg se noe ingen undervisere har sett, for det foregår jo der en del gruppearbeid uten undervisere i rommet som jeg fikk observere hos tre ulike årganger. Det var disiplinerte og dyktige studenter, og det tror jeg blant annet handler om rekruttering. Mitt inntrykk er at det er høyt nivå på alle forfatterutdanninger, tross studentenes ulike personlighet, interesser, estetiske preferanser og bakgrunn. Jeg har lest så mye forskjellig, men aldri tenkt at det er noen som ikke burde gått der, sier Serup.

Senere, i 2024, fikk han i oppdrag av Skrivekunstakademiet i Bergen å gjennomføre en ekstern evaluering av undervisningskvaliteten. Evalueringsrapporten skrev han på bakgrunn av å ha observert to ulike undervisere, intervjuet studenter og administrasjonen samt tidligere studenter og en rekke nåværende og tidligere undervisere. Selv synes Serup at oppholdet hans på Skrivekunstakademiet var for kort. Konklusjonen var likevel at det er høy kvalitet på undervisningen, og at sammenhengen mellom studieplan og gjennomført undervisning er solid. Samtidig trekker han frem at flere undervisere ga uttrykk for at de savner pedagogiske verktøy ettersom de ikke har noen pedagogisk utdannelse selv, og at noen av studentene han snakket med, sa at utdannelsen bærer preg av at underviserne ikke er pedagogisk utdannet.

Så hva mener han selv bør være pedagogikken ved studietilbud av denne typen, hvor de aller fleste underviserne ikke er pedagoger?

– Det er jo underlig at en kan ansettes som underviser uten noen utdannelse eller kurs i undervisning. Det kan man helt klart savne ved forfatterutdanningene. Forfatterskolen i København henter for eksempel ekstern sparring fra Studentrådgivningen når det gjelder studie- og arbeidsmiljø, men ikke spesifikt om didaktikk. Og det kan jeg forstå. Å delta i en tekstsamtale er veldig annerledes enn all mulig annen undervisning. Det krever noen svært spesifikke kunnskaper. Allikevel forekommer det meg opplagt at man som fast underviser ved en forfatterutdanning bør få tilbudt en form for kurs i det å undervise, ikke fordi jeg tror forfattere er forferdelige lærere, jeg har observert mange som er ekstremt dyktige, men fordi det bør høre enhver utdanning til, svarer Serup.

Ett aspekt trekker han dog frem som noe negativt i evalueringen av forfatterstudiet i Tromsø, og det er det faktum at det kun er to faste undervisere, hvilket han mener stiller utdanningen i en sårbar situasjon.

– Bergen har et stort og variert team med faste ansatte. Slik jeg ser det, er det den mest solide infrastrukturelle forfatterutdanningen i Norge. Hvis Anne Oterholm eller Morten Wintervold i Tromsø blir alvorlig syke, eller bare velger å si opp for å hellige seg sitt forfatterskap, må de enten legge ned studiet eller starte på nytt, sier Serup.

LEDERNES TILSTEDEVÆRELSE

I evalueringsrapporten om Skrivekunstakademiet trekker Serup også frem det faktum at lederen ikke er tydelig representert i undervisningsrommet. Det står i motsetning til skriveskolene i Tromsø, Göteborg og København, skriver han.

«Å være faglig tettere på studentene i det daglige, kan muligens også medvirke til å skape en høyere grad av kontinuitet i undervisningsmiljøet, som kontinuerlig blir ivaretatt av skiftende lærere, og man vil muligens i høyere grad kunne fange opp og bremse utilfredsheter før de utvikler seg til regulære konflikter», står det i rapporten.

– Det er hardt arbeid å være leder for en forfatterutdanning, en skal få til mye samtidig, men å følge undervisningen innebærer at de kan få en følelse av hvor studentene er, og hvordan de har det, sier Serup.

– Er det nødvendig med så mange forfatterutdanninger, tenker du?

– Jeg synes faktisk at vi har for få! Eller, da mener jeg i Danmark. Det finnes bare én forfatterskole i København, og den tar inn omtrent seks studenter, men rekrutteringsgrunnlaget er stort. Det bør være minimum to forfatterutdanninger av høy kvalitet i hvert land. Å skrive er ingen objektiv vitenskap. Samfunnsoppdraget til disse utdanningene er å utvikle talent og ulik estetikk. Det handler blant annet om demokrati. Derfor er det viktig at de er forskjellige, svarer Serup.

Ivrig fortsetter han:

– Det er jo gøy hvor mye disse utdanningene har til felles. De bruker mange av de samme underviserne, og alle har Anne Carson på pensum. Men det er jo ikke et problem, og de trenger ikke endre seg bare fordi, men det hadde vært spennende om noen turte å tenke helt annerledes. Det er lederne ved disse skolene som ansetter, velger gjestelærere og retning for studiet. Deres stil, personlighet og prioriteringer former studiet, på godt og vondt. For det meste på godt, men derfor er det viktig med flere konkurrerende utdanninger, slik at aspirerende forfattere kan ha litt å velge i, og så vi fortsatt kan utvikle forskjellige kulturer som kan kryssbestøve hverandre. I økologien handler biologisk diversitet blant annet om å gjøre økosystemer mer kreative, dynamiske, robuste og bærekraftige. Slik er det vel også i litteraturen og samfunnet.

EPILOG

Som utenforstående, og som en som selv arbeider med tekst, men innenfor en annen, delvis mer regelstyrt tradisjon – journalistikken! – har jeg i dette arbeidet blitt dratt inn i mange av de samme spørsmålene som står sentralt i disse utdanningene: Hva er en god formulering? Kan denne setningen, disse ordene, forstås på en annen måte enn min intensjon? Og jeg har blitt påminnet hvor lite stabil en tekst er, hvor mange blikk den kan romme. Det har vært lærerikt og til tider frustrerende, men også i journalistikken, med sine idealer om klarhet og presisjon, inngår vurderinger, avveininger og forhandlinger i selve arbeidet.

Det er mulig å peke på forskjeller i disse utdanningene: i organisering, pensum, gjestelærere, eksamensformer og i forholdet mellom frihet og struktur. Men mer slående (men likevel ikke overraskende) er det hvor like de er i det grunnleggende: i troen på tekstsamtalen, lesningen og på at godt håndverk kan utvikles over tid, uten noe garanti for hva det blir. For studentene handler det om å finne sitt språk, for underviserne om å gjenkjenne dette språket og å ikke komme i veien for det. Å fastslå at en metode fungerer bedre enn en annen, at noen av disse studiene har en riktigere måte å gjøre ting på, er derfor ikke hensiktsmessig. Men i møte med Norges tre forfatterutdanninger fremstår det som gjennomgående at det pedagogiske arbeidet ikke er håndfast og kanskje ikke lar seg standardisere, samtidig som det er helt avgjørende. Hvis det å skrive fortsatt forstås som noe dypt personlig, noen ganger nesten gåtefullt, vil også undervisningen bære preg av det. Jeg har forsøkt å komme tett på disse prosessene, men også merket grensene for innsyn. Det reiser et spørsmål som går på tvers av alle de tre utdanningene: Hva slags pedagogikk trengs i et felt der målet ikke nødvendigvis er å mestre en fremtid innen forfatteryrket, men å utvikle et eget, solid uttrykk? Lite tyder på at det finnes ett svar på det spørsmålet. Men det som trer frem, er betydningen av tilstedeværelse, ikke bare i rommet, men i lesningen, oppmerksomheten og evnen til å se den enkelte skribent og dennes tekst. Om studentene lærer å bli forfattere eller ei, fremstår blant lederne ikke som det viktigste, men at studiet skal gjøre det mulig for studentene å fortsette å skrive.

Vinduets reportasjeserie om skriveskolene i Norge anno 2026 er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.