– Den første forelskelsestiden kan de leve lenge på

Idet vi nærmer oss Bø langs europavei 134 – ja, for hva passer vel bedre enn å kjøre bil til rånebygda Bø – begynner vi å telle: En! Der, to! Hele tre traktorer passerer vi før vi parkerer bilen utenfor Bø Hotell, som ligger et par hundre meter fra Universitetet i Sørøst-Norges campus Bø, hvor Norges eldste forfatterutdanning holder til. Vårt siste stopp i arbeidet med denne reportasjeserien finner sted i midten av mars. Nå skal vi få oppleve en klassisk mandag for forfatterstudentene i Bø, selv om vi heller ikke her får observere noe undervisning. Årets kull er variert, den eldste er 63, og den yngste er 20, det er (som vanlig) en mengde dansker og flest kvinner. På forhånd har jeg hørt om Rune Christiansen, som har ledet forfatterstudiet i Bø siden 2011, at han er veldig glad i franske 60-tallsfilmer (og i film generelt!), og at studentene derfor stadig inviteres på filmvisning i auditoriet på kveldstid. I tillegg har de egne filmuker hvor de studerer filmens virkemidler. Jeg har også hørt rykter om at dette studiet får så mange danske søkere at de må passe på så det blir plass til de norske, og at studentene her, i kraft av at de er stuck i Bø, havner i en boble. De bor sammen, studerer sammen, fester sammen (ofte sammen med friluftsstudentene! Og alltid på den lokale puben Bull Inn!) og har så lenge denne utdanningen har eksistert, satt sitt preg på kulturlivet i Bø.

Christiansen tok over ledelsen etter Eldrid Lunden, som etablerte studiet i 1982. Den gang fantes det ingen tilsvarende studier i Norge, og Lunden, som i dag blir ansett som en stilskaper innen norsk og nordisk poesi, ble Norges første professor i skrivekunst. I 2018 ble Høgskolen i Telemark, hvor studiet siden oppstart hadde holdt til, en del av Universitetet i Sørøst-Norge, og dermed ble også denne forfatterutdanningen, i likhet med den i Tromsø, underlagt et universitet. Forfatterstudiet i Bø er, i likhet med Skrivekunstakademiet i Bergen, et fulltids årsstudium. Studentene skal introduseres for ulike gjestelærere og levere tekster i ulike sjangre etter hvert som ukene går. De har fire undervisningsdager i uken, hvor onsdag alltid er skrivedag, og faste undervisningsperioder med prosa og poesi hvert semester. I tillegg er de innom essayistikk og poetikk.

I arbeidet med denne reportasjeserien har vi undersøkt hvordan de norske forfatterutdanningene i Bergen, Tromsø og Bø arbeider. Hvert år begynner de på nytt: En ny klasse skal settes sammen, et nytt fellesskap etableres, og en ny tilbakemeldingskultur oppstår. Hvilke vurderinger tar disse utdanningene rundt pedagogikk, tilbakemeldingskultur, pensum og opptak, og hvordan reflekterer de over eget arbeid? Finnes det noe de i hvert fall ikke driver med? Er det radikale forskjeller dem imellom? Og hvordan fungerer det i praksis å utdanne seg til noe så mytisk som det å være forfatter? For å få svar på dette har jeg snakket med flere tidligere studenter og ansatte, nåværende undervisere samt lederne ved de tre institusjonene.

DE TO LØFTER

Vi møter Christiansen og gjestelærer Bjørn Esben Almaas i hotellresepsjonen før vi sammen tar følge opp til universitetet og rommet der undervisningen foregår. Christiansen forteller meg at grunnen til at han ville ha med Almaas på intervjuet, er at han er hans «nærmeste kollega, en fantastisk ressurs for studiet», og at de nå har arbeidet sammen i 20 år. Dessuten deltar Almaas i mye planlegging og er med i opptakskomiteen. I tillegg er nesten all undervisning Christiansen har i dette klasserommet, sammen med Almaas. Flere tidligere Bø-studenter jeg har pratet med, beskriver disse to mennene som et ordentlig tospann med en slags broderlig kjærlighet for hverandre som de håpet jeg kunne bevitne. Nå ser jeg at de også har nesten identiske outfits. Marineblå skjorte, svarte bukser. Idet jeg påpeker at de har like sko (grønne Adidas), er Almaas rask med å innvende at det ikke er den samme grønnfargen, og faktisk er det heller ikke den samme modellen.

Fremme i undervisningsrommet setter vi oss ned rundt en pult plassert foran en stor hestesko hvor studentene vanligvis sitter.

– Jeg er av den oppfatning at dette studiet er mer intensivt enn de andre, sier Christiansen, som også har vært gjestelærer i både Bergen og Tromsø.

Han utdyper:

– Studentene kommer hit – til Bø! – og skal gjennom en ganske heftig timeplan, til tross for skriveuker og varierende undervisningspauser. Første dag sier jeg alltid til dem at jeg ikke kan love at de kommer til å debutere, men at jeg kan love dem to ting: at de kommer til å bli veldig mye bedre til å skrive, og at de kommer til å bli veldig slitne. Da smiler de, og så, litt lenger inn i studiet, blir de jo slitne. Jeg tror også at mange av dem er glade for at det er over når vi nærmer oss slutten. Det tar jeg meg ikke nær av.

Christiansen er den eneste av lederne jeg har pratet med, som på forhånd har sendt meg en skryteliste: en oversikt over debutanter med bakgrunn fra forfatterstudiet i Bø, fra oppstartsåret 1982 og frem til 2025. 198 forfattere fyller listen, i alfabetisk rekkefølge.

–Det er gøy å følge med på, for vi tar dem jo virkelig inn fra scratch. Jeg vil gjerne at de skal debutere, men jeg blir ikke lei meg om de ikke gjør det.

FLERE STUDENTER, SAMME ØKONOMI

I år er det 18 studenter ved forfatterstudiet i Bø. Studenttallet har også vært oppe i 20 og nede i 13. 18 studenter er betydelig flere enn i både Bergen og Tromsø.

– Det er ikke opp til meg hvor mange studenter vi tar inn, men sånn som i år kan jeg ikke tenke meg at det er noen her vi kunne klart oss uten, sier Christiansen.

Antall studenter handler om studiets universitetstilknytning. Jeg spør Christiansen om han kan fortelle meg om fordelene og ulempene ved å være underlagt et universitet.

– Det er en fordel at vi holder til på en campus hvor studentene kan få kontakt med folk fra andre studieretninger. Men ulempen er at vi presses inn i et system som egentlig ikke passer for dette studiet i det hele tatt. Ideelt sett skulle vi vært tolv studenter, sier han.

Da det for noen år siden ble gjennomført en ekstern evaluering av studiet, ble det vektlagt at ressursene ikke er blitt flere selv om antall studenter har økt, forteller Christiansen.

– Vi har samme antall gjestelærere og samme økonomi. Antologien vi gir ut, blir selvfølgelig også dyrere når vi skal ha fem ganger femten sider ekstra. Noen av de som sitter langt unna og er høyt oppi systemet, tror at vi holder vanlige forelesninger, og da er det vel ikke så viktig hvor mange studenter vi har, men slik er det jo ikke. Jeg skulle ønske de tok seg tid til å sette seg grundig inn i hva vi driver med, sier han.

Apropos økonomi. Et googlesøk fører meg inn til nettsiden Spleis, hvor studentene fra kullet i 2023/2024 samlet inn 12.800 kroner (målet var 25.000) som skulle gå til å finansiere antologien. «Pressende tider fra universitetets side har resultert i et trangt budsjett», står det på nettsiden.

DANSKENES INNTOG

Ingrid Elida Karo Johansen er en av de 20 studentene som gikk på forfatterstudiet i Bø i 2023/2024. Med forfatternavnet Elida Karo debuterte hun i 2025 med den kritikerroste romanen Og forresten heter jeg Leah. Nå slipper hun oss inn i leiligheten sin på Tøyen.

Johansen forteller at hun søkte på både Skrivekunstakademiet i Bergen og forfatterstudiet i Bø, men kom inn bare på sistnevnte.

– Jeg elsket å gå i Bø og er helt sikker på at det ikke hadde blitt noen roman uten det året. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg slapp å velge mellom Bergen og Bø, for da er jeg redd jeg hadde valgt Bergen. Jeg antok at Skrivekunstakademiet var den mest prestisjefulle forfatterutdanningen, der har Karl Ove Knausgård vært elev og Jon Fosse vært lærer. Men – og la meg presisere at dette er min fordom – det virker også som det er mer pretensiøst der.

For Johansen handlet gleden over å ha havnet i Bø vel så mye om stedet. Der bodde hun på en gammel prestegård fra 1700-tallet sammen med to medstudenter og én annen. De hadde stor hage og utsikt mot en åker og beitende sauer og kuer.

– Jeg tror jeg hadde blitt veldig distrahert av å være i Bergen. Det er så mye som skjer der. I Bø er det jo ganske lite som skjer, jeg fikk en ro over meg der som jeg aldri har opplevd tidligere. Jeg ser for meg at forfatterstudentene i Bergen henger med kunststudentene, drar på vinbar og poesiaften og skriver sånn poesi som jeg ikke skjønner noe av, sier hun i et «hehe».

De fleste hun delte klasserom med i Bø, kom heller ikke inn i Bergen det året, forteller hun. Samtidig har hun møtt flere som har gått i Bergen som ikke har kommet inn i Bø.

– Det kan virke som de ser etter noe spesifikt? De fleste i min klasse skrev prosa, i Bergen har jeg inntrykk av at det er flere poeter?

Også i Bø, i likhet med i Tromsø og Bergen, fylles klasserommet av dansker. Året Johansen gikk der, var seks av totalt 20 studenter danske.

– Danskene var another league. Vi spurte faktisk Rune om de måtte kvotere inn norske, fordi det var så høyt nivå på de danske studentene. Da svarte han at hvis de kun skulle gått etter kvalitet, så hadde det nok vært enda flere dansker.

Dette vil jeg også spørre Rune om, tenker jeg der jeg sitter. Heldigvis får jeg muligheten et par dager senere, da vi befinner oss i rommet Johansen satt i for et par år siden.

– Skjer det at dere må kvotere inn norske?

Han smiler lurt, strekker armen frem og holder hånden foran opptakeren før han sier:

– Ja. Eller, nei, vi får ikke lov til å kvotere, og det er heldigvis ikke vanskelig å finne tilsvarende gode norske søkere.

– Nå snakker du deg inn i trøbbel, Rune, bryter Almaas inn.

– Det er ingen andre av lederne som har hatt med seg en hjelper på intervju ...

– Nå ser du hvorfor jeg trenger det! Jeg har bedt ham om å sparke meg i leggen hvis jeg sier noe dumt.

– Når det gjelder de danske studentene, har vi ingen kommentar, sier Almaas, før en kollektiv humring fyller rommet.

– Hvis det stemmer at mange som går i Bø ikke kommer inn i Bergen og omvendt, kan vel det tyde på at det eksisterer et slags litteratursyn i opptaksarbeidet? Også i år skriver de fleste studentene her prosa, har jeg forstått?

– Du kan komme inn her med både dramatikk og poesi, men jeg tror det handler om at mye av den poesien vi ser i søknadene, er preget av sedvanlige lyriske klisjeer. Men vi har poeter her, også! Og vi har flere eksempler på studenter som har kommet inn med en prosatekst og gått over til å skrive poesi. Søknadstekstene vi får inn, gir et bilde av hva som skrives i dag, og jeg tror de fleste forfatterutdanninger bærer preg av at omtrent 80 prosent av søkerne er kvinner og prosaister.

Også her presiserer Christiansen at de ikke har lov til å drive med kvotering, i dette tilfellet av menn.

– Det har hendt at vi har gjort det, men i år fikk vi beskjed om at det ikke er lov. Vi skal kun lese tekstene og vurdere kvaliteten, sier han.

– Dere skal jo også sette sammen en klasse. Er det et poeng å tenke på variasjon?

– Nja, vi må bare velge de beste, egentlig, svarer Almaas.

– Men hva er «det beste»? Hva ser dere etter?

– Det handler om både skjønn og gehør. Jeg har ikke noe overordnet litteratursyn eller en idé om at jeg vil ha studenter her som skriver en viss type litteratur. Jeg leser bredt og har alltid gjort det. De vi tar inn, kan godt ha søkt med skikkelig uferdige tekster, så lenge vi ser at her er det en kime til noe som gjør det interessant, heller enn at de bare er «flinke» til å skrive, svarer Christiansen.

RESPEKT, TÅRER OG GIFTEMÅL

Året i Bø ble Ingrid Elida Karo Johansens første møte med litteraturverdenen, som hun på forhånd opplevde som mystisk.

– Jeg så nylig en undersøkelse som viste at norske barn og unge med innvandrerbakgrunn leser mest. Det er ikke representativt i forfatterutdanningene. Det er jo et problem i litteraturbransjen generelt, det er dårlig representasjon i alle lag. Jeg lurer noen ganger på hvem disse utdanningene når ut til. Mange vet kanskje ikke at det finnes forfatterskoler engang, sier hun.

Forfatterstudiet i Bø ble også hennes første erfaring med å dele egen tekst og å gi tilbakemeldinger på andres tekster.

– I begynnelsen av studiet hadde vi Kristine Næss og Cathrine Knudsen som gjestelærere. De oppfordret oss til å tenke: Hva er det denne teksten vil? Heller enn: Hva er det jeg vil at denne teksten skal gjøre? Det var veldig uvant for meg. Men etter hvert som ukene går, finner man sine lesere. Jeg tror de i klassen som skrev mer eksperimentelt enn meg, kan ha tenkt at mine tilbakemeldinger ikke var så vesentlige.

Hun ler, men presiserer at klasseromsdynamikken alltid var preget av respekt.

– Det er jo ofte litt halvnevrotiske folk som søker på disse studiene, så det var sjelden vi var krasse med hverandre. Men det var noen timer som endte i tårer.

Hun forteller om en episode hvor klassen havnet i en «ganske heftig» diskusjon om litterær kvalitet, knyttet til den på det tidspunktet aktuelle striden mellom Forfatterforeningen og Forfatterforbundet, hvor en student sa at vedkommende satt pris på å lese litteratur som ikke ble definert som såkalt «høylitteratur», hvorpå gjestelæreren svarte: «Okei, så kanskje du vil skrive dårlig? Som en sykepleier som kun kan sette på plaster?»

– Da gikk vi rystet ut av klasserommet, men de aller fleste gangene var opplevelsen udelt positiv. Å trenes i å lese andre og dermed også lese seg selv er noe av det jeg sitter mest igjen med etter året i Bø.

Hun legger til:

– Å bli kjent med hverandre gjennom tekst og å være i et miljø hvor alle drømmer om det samme, er så fint og interessant, selv om det også er brutalt. Vi var så fulle av håp og fremtidslyst, men mot slutten av året var alle veldig emosjonelt slitne. Å gå på det studiet og bo i Bø er virkelig en opplevelse av å befinne seg i en boble. Se for deg dette: Du bor med medstudenter, drar på skolen, drar på Bull Inn med klassen, og ja, etter tre uker hadde vi det første kjæresteparet i klassen. De skal faktisk gifte seg nå. Et ekte Bø-par.

EGNE OG ANDRES DOGMER

De fleste skriveverkstedene i Bø, hvor studentene skal gi tilbakemelding på hverandres tekster, er lagt opp som følger: En student leser teksten sin høyt i klasserommet og får umiddelbar respons fra sine medstudenter etterpå. Med denne modellen bruker studentene lite tid på å lese hverandres tekster i fritiden, tid de heller bruker til å skrive.

Signe Holm gikk på forfatterstudiet i Bø i 2015/2016, etter å ha gått på den halvårige forfatterskolen til Gladiator Forlag i Danmark. Hun er et levende eksempel på en forfatterskole-shopoholiker, hun har nemlig også gått i både Bergen og på Litterär Gestaltning i Göteborg. Forhåpentligvis vekker dette nysgjerrigheten din nok til at du vil bli med oss videre i denne reportasjeseriens fjerde og siste sak, hvor vi skal høre mer fra Holm, men her introduseres hun først og fremst i kraft av sin rolle som gjestelærer i Bø. Og denne tilbakemeldingsmodellen, med høytlesning og på stedet-respons, er hun ikke utelukkende positiv til.

– Det kan være fint med umiddelbare og genuine reaksjoner, men det vil også bety at noen ikke sier noe fordi de trenger tid til å prosessere teksten, og mye ved teksten risikerer å bli oversett. Det er en krevende metode, også fordi det kan skape et press om å si noe fort, men noen ganger har man jo behov for å lese en tekst flere ganger, eller sitte litt for seg selv, for å kunne si noe klokt om den etterpå, sier hun.

Holm har vært gjestelærer i Bø én gang, da sammen med Almaas, hvor hun var opptatt av å gi studentene tid til å forberede en lesning. Hun har også undervist ved skrivekunstskolen i Aarhus, Københavns kunstskole og Danvik Folkehøgskole, i tillegg til at hun er skrivelærer og tekstveileder for masterstudentene i kunst og håndverk ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Som erfaren forfatterstudent har Holm flere ganger vært vitne til at lærere kommer inn med et litteratursyn eller bestemte dogmer som i stor grad former undervisningen.

– Det som skjer når man prøver å adskille seg fra noe, er at man gjerne får sine egne dogmer, som også kan være fint, så lenge studentene eksponeres for ulike gjestelærere gjennom studiets løp. Jeg er veldig opptatt av at om jeg liker noe eller ikke, egentlig er fullstendig irrelevant for om jeg er i stand til å gi en god lesning av en tekst. De beste tilbakemeldingene er de som sier «teksten gjør dette, og det påvirker teksten på denne måten». Altså at man faktisk ikke sier om det funker eller ikke, slik at forfatteren selv kan ta stilling til om det som blir påpekt, er ens egen hensikt eller ei.

FORFATTERENS DANNELSE

Studentene i Bø er de eneste forfatterstudentene i landet som har eksamen i litteraturteori. 20 av utdanningens totalt 60 studiepoeng er satt av til nettopp litteraturteori, som førsteamanuensis Arnfinn Åslund har ansvar for. Teoriundervisningen er lagt opp med fem bolker fordelt over hele studieåret og avsluttes med muntlig eksamen på våren, som er bestått / ikke bestått. De resterende 40 studiepoengene er tekstverksteder og sjangerinnføring, hvor den avsluttende eksamenen er studentantologien som kommer på slutten av året.

– Litteraturteori hører til en forfatters dannelse. Det er viktig at studentene får kjennskap til de begreper og teorier de kan møte på sin vei som skrivende, sier Arnfinn Åslund.

På pensumlisten ser jeg både teoretiske innføringsverker ogflere kjenninger fra pensumet i allmenn litteraturvitenskap, som Aristoteles’ Om diktekunsten, Hans-Georg Gadamers Om forståelsens sirkel, Roman Jakobsens Hva er poesi og Hélène Cixous’ Medusas latter, men også hjemmekjære utgivelser som Erik Bjerck Hagens Litteraturkritikk: En introduksjon.

– Noen av pensumtekstene har et filosofisk pregsom kan lære studentene noe om hva litteratur og diktning er, og gi dem relevante verktøy til å beskrive hva det er de holder på med. Gjennom teorien får de et metaspråk som vil være nyttig for dem når de skal reflektere over egen skriving, sier Åslund.

FILMEN SOM LÆREMESTER

Christiansen har en 100 prosent stilling ved forfatterstudiet i Bø. Det er han som velger ut gjestelærere og strukturerer undervisningen. Selv bor han ikke Bø, men pendler de gangene han har undervisning, som er fire til fem uker hvert semester. I tillegg leser han og gir tilbakemeldinger på studenttekster tilsvarende omtrent seks uker per semester.

I Bø er det alltid to gjestelærere samtidig, og til forskjell fra de to andre forfatterstudiene er gjestelærerne i Bø til stede i to til fire uker.

– Jeg velger dedikerte forfattere som har engasjement og kyndighet til å jobbe med dette. Vi jobber på mange måter redaksjonelt som i forlag, og jeg forsøker å sørge for at de to jeg setter sammen, er forskjellige, slik at det ikke blir et tohodet troll i klasserommet.

– Tenker du noe på mangfold og representasjon i valg av gjestelærere?

– Nei, det har jeg ikke tenkt på. Alt sånt faller egentlig litt naturlig. Jeg vil ikke velge noen fordi de har en viss bakgrunn.

Han fortsetter:

– Gjestelærerne har mye frihet, for det er ikke noe pensum i skriveverkstedene. Lærerne kan lage sine egne kompendier. Jeg får høre det fra studentene dersom det er noe eller noen som ikke fungerer. Vi bytter også litt på hva slags sjangre vi underviser i. Vi har blant annet hatt «å skrive for barn og unge», men det er blitt borte.

– Drama også, har jeg hørt?

– Ja, vi hadde et langvarig samarbeidsprosjekt med Grenland Friteater, men det ble for dyrt. Så lenge jeg har vært her som lærer, har vi hatt kun to studenter som har blitt dramatikere. Dessuten jobber vi mye med både dramaturgi og dialog i filmukene, så da får vi inn noe av det samme. Nathalie Sarraute har et fint essay om at det er på tide at litteraturen stjeler tilbake fra filmen det filmen en gang stjal fra litteraturen. Vi har masse å lære av filmen!

Denne mandagen i midten av mars er det duket for filmvisning av den franske 60-tallsfilmen En mann og en kvinne. De av studentene som har møtt opp, fyller omtrent to rader i det relativt store auditoriet. Noen har med snacks, noen sitter og noterer, mens noen lener seg på hverandres skuldre når det oppstår rørende scener i filmen. Skjermen har likevel alles fulle oppmerksomhet.

Å TAKKE FOR TEKSTEN

Den røde tråden i de ukene Christiansen og Almaas underviser, er å gjøre studentene bevisste på automatiseringen i sitt eget skrivearbeid, forteller Almaas, som også er fast lærer ved Danvik Folkehøgskoles forfatterlinje.

– Har du som lærer gjort deg noen tanker rundt pedagogikk?

– Jeg trodde aldri jeg skulle bli lærer, men nå er jeg det flere steder. Jeg har tenkt mye på at de lærerne jeg selv har satt mest pris på, har en lidenskap for det de underviser i. Og det opplever jeg at vi har her.

Christiansen nikker ivrig og bekreftende.

– Vi bygger stein på stein, slik at studentene blir bevisste det de driver med og kan tenke: Trenger jeg dialog her? Hvordan trer denne karakteren frem for leseren? Hvor mye må jeg skrive for at leseren skal henge med? Slik blir de klar over hvilke valg de tar, og hvorfor de tar dem. Det er veldig grunnleggende. Vi forteller dem aldri hvordan de skal gjøre noe, men snakker om de forskjellige måtene å gjøre ting på. Er det en pedagogikk? Ja, da er vel det min pedagogikk, sier Almaas.

– De siste årene har vi gitt dem i oppgave å skrive poetikk. Det er vanskelig for dem, for da skal de virkelig beskrive hva det er de holder på med, og de blir tvunget til å ta stilling til det. Men det har gitt oss noen virkelig gode tekster, sier Christiansen.

– Pedagogikken ved en utdanning som dette spiller vel også en rolle når studentene skal lære seg å få og gi tilbakemeldinger? Får de noen form for innføring i det?

–Vi bruker en del tid på det. Det er ofte ganske stor forskjell på de norske og danske studentene når det gjelder dette med tilbakemeldinger. Danskene er mer vant til å bli pressa på argumentasjon, mens de norske studentene i begynnelsen ofte sier ting som: «Jeg likte dette veldig godt. Bra!» Da kommer jeg inn, stopper dem i sporet og spør: Hvorfor?

I begynnelsen av semesteret er Christiansen alltid til stede, tar imot studentene og har noen dager hvor han blir kjent med dem og forsøker å skape en god atmosfære i klasserommet, forteller han.

– Jeg vil at de skal huske første studiedag som noe fint, for den første forelskelsestiden kan de leve lenge på når det braker løs og ting blir frustrerende.

Linn Ullmann, som de siste to årene har vært gjestelærer den første uken, pleier å oppfordre studentene til å si «takk for teksten» og vise vennlighet før de gir tilbakemelding, forteller Christiansen.

– Det har forplantet seg. De fleste studentene nå sier: Takk for fin tekst, og så kan de likevel komme med kritiske tilbakemeldinger etterpå. Det er forskjell på å være kritisk på en sånn måte at du nærmest lurer personen til å stryke halvparten av teksten med et ønske om å komme videre, og på å si: «Dette var kjempedårlig». Det er ikke et greit grep, ingen lærer noe av det.

Han minnes en episode for noen år siden da en student satt og leste høyt fra teksten sin mens Christiansen og de andre studentene fulgte den samme teksten. I god tro på at han ikke ble hørt, satt Christiansen og strøk over arket med blyanten sin, mens den skarve høytoppleseren hørte lyden av blyanten over papiret som et svooosj.

– Han har nå gitt ut flere bøker, men det husker han. Jeg fortalte ham at jeg syntes han skulle beholde et par–tre setninger og stryke resten, og de setningene er faktisk med i hans debutbok. De må tåle det også! Men jeg kommer aldri til å sitte her og si rett ut at noe er dårlig.

FØDT SÅNN ELLER BLITT SÅNN?

Ingrid Elida Karo Johansen tar opp telefonen og ser gjennom notatene sine. Hun har nemlig grublet litt i forkant av intervjuet og skrevet ned et par ting hun kunne tenke seg å snakke om.

– Spørsmålet om man kan lære seg å bli forfatter, har jeg tenkt mye på. Jeg synes det er merkelig at noen mener det er kontroversielt at det finnes skriveskoler. Alle andre håndverksmessige og kreative fag har også utdanninger. Skriving er et håndverk, og gjennom disse utdanningene kan man lære seg å finne den skriften som er i en, som er i oss alle.

– Så du tenker at det enkle svaret på det spørsmålet er ja?

– Ja, skulle man liksom være født forfatter? Nei, alle har bøker i seg, tenker jeg. Det handler om muligheten til å få skrevet dem ut, å ha de rette forutsetningene og rammene for det. Og at noen ser deg, da. Forfatterskikkelsen er så mystisk! Det er nesten noe guddommelig over den, som om man må ha en slags gudekraft for å kunne skrive. Det er bare tull, svarer hun.

Jeg tar med meg det samme spørsmålet til Christiansen og Almaas, hvorpå Christiansen ganske enkelt svarer at han kan argumentere for at svaret på det spørsmålet er både ja og nei.

– Det er ikke interessant å si at vi skal lære noen å bli forfatter, det interessante er å se at her er det mange talenter vi kan lære å skrive mye bedre enn de gjorde da de begynte her.

– I boken til Eldrid Lunden om forfatterutdanningene skriver hun at noe av hensikten med et sånt studium også er at en del skal finne ut at de ikke skal bli forfattere. Kanskje det er en del av vårt samfunnsoppdrag? Men altså: Viljen ligger hos dem. Tålmodighet og utholdenhet kan vi ikke lære dem, sier Almaas.

– Vi har opplevd talentfulle folk som ikke hadde den utholdenheten som trengs, og derfor gjør noe annet i dag, sier Christiansen.

– Ja, men også studenter som ikke var så lovende til å begynne med, men som hadde enormt pågangsmot og derfor har klart seg bra.

Christiansen lyser opp:

– Det er altså så givende å bevitne utviklingen til studenter hvor vi i opptaket har tenkt sånn: hmm.

– HYSJ NÅ, innvender hans høyre hånd og gode hjelper.

– Ja, takk! Nei, jeg mener bare at når vi stoler på den kimen til kraft vi ser i søknaden, og opplever at de blomstrer her, så er det så fint.

FORFATTERSTUDENTENE + BULL INN = <3

Jeg har til gode å møte en tidligere Bø-student som ikke kan snakke på inn- og utpust om den lokale puben Bull Inn, hvor studentene til stadighet møtes over et glass. I dette store lokalet med en liten scene, et digert, utstoppet elghode og et biljardbord står Arild Syvertsen bak bardisken. Han er sjefen for Bull Inn og en sentral skikkelse for studentene i Bø.

– Forfatterstudentene har vært et fast inventar i denne baren i alle år. Det er et viktig studium for Bø, og disse studentene har alltid et særpreg ved seg. Det er så artig når de kommer hit og mandagen plutselig blir litt ekstra hyggelig. De er ikke her bare for å feste, men for å være sammen, sier Syvertsen.

– Er det for det meste øl de bestiller, om jeg tør spørre?

– Mest øl, noen bestiller også signaturdrinken vår, Grønn jævel.

… I NESTE EPISODE:

Så var altså denne reisen over, men vi føler oss likevel ikke helt ferdige. I siste sak om skriveutdanningene møter vi forfattere som har gjort noenlunde den samme reisen som oss, bare som studenter ved de ulike skolene. Vi snakker også med en som har undervist ved flere forfatterutdanninger og skrevet evalueringsrapporter, og forsøker å oppsummere dette prosjektet, samle trådene og slå fast hva det er som skiller Bergen, Tromsø og Bø fra hverandre. Vi håper du vil bli med til siste slutt!

Vinduets reportasjeserie om skriveskolene i Norge anno 2026 er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.