Avtroppende akademileder Sivert Nikolai Nesbø. Foto: Sindre Deschington
Hver høst tar 12 skrivende plass rundt det ovale bordet i det lille undervisningsrommet på tuppen av Nordnes hvor flere av landets mest markante forfattere tidligere har sittet og blant andre Jon Fosse har undervist. Vi befinner oss altså i Bergen, i den gamle Sardinfabrikken, som i dag er kulturhuset USF Verftet. I spent forventning om de neste 11 månedene skal disse 12 sammen sitte rundt bordet og arbeide med tekst: gi og få tilbakemeldinger, vurdere og selv bli vurdert. Der noen av dem har lang fartstid som skrivende, er andre helt ferske, og mens noen har en mastergrad i litteraturvitenskap, har andre få forkunnskaper. Hva skjer inne i dette rommet? Hva slags blikk formes, og hvilke forestillinger om kvalitet sirkulerer der?
I arbeidet med denne reportasjeserien har vi undersøkt hvordan de norske forfatterutdanningene i Bergen, Tromsø og Bø arbeider. Hvert år begynner de på nytt: en ny klasse settes sammen, et nytt fellesskap etableres, og en ny tilbakemeldingskultur oppstår. Hvilke vurderinger tar disse utdanningene om pedagogikk, tilbakemeldingskultur, pensum og opptak, og hvordan reflekterer de over eget arbeid? Finnes det noe de i hvert fall ikke driver med? Er det radikale forskjeller dem imellom? Og hvordan fungerer det i praksis å utdanne seg til noe så mytisk som det å være forfatter? For å få svar på dette har jeg snakket med flere tidligere studenter og ansatte, nåværende undervisere samt lederne ved de tre institusjonene. Vi begynner på Bergen Internasjonale Litteraturfestival 2026.
DEN FRIE VEI
La meg skissere en banalitet for dere: Kan man lære å bli forfatter? Spørsmålet har dukket opp jevnlig i ulike samtaler jeg har hatt i arbeidet med denne serien, gjerne formulert med en underliggende mistanke om at enten så har man det, eller så har man det ikke. Likevel søker hvert år godt over hundre mennesker seg til Skrivekunstakademiet i Bergen, som med sine 202 søkere i 2025 slo den gamle søknadsrekorden. Utdanningen forvalter nå en 40 år gammel kultur, og gjennom årene har de testet ut litt av hvert: Ett år skulle studentene skrive en hel roman, for så å få en konsulentuttalelse fra Jon Fosse og Rolf Sagen i posten. Et annet år ble det kun undervist i poesi. Ryktene går om en forgangen tid på Skrivekunstakademiet hvor det ble drukket alkohol i klasserommet og studenter var på nachspiel til klokken 04.00 med den samme læreren som morgenen etter slaktet teksten deres.
Skrivekunstakademiet er en liten og selvstendig utdanning som ikke er underlagt universitetet i byen, slik forfatterutdanningene i Tromsø og Bø er. Akademiet rommer 12 studenter på årsstudiet, seks studenter på det samlingsbaserte påbyggingskurset og totalt åtte ansatte.
Skrivekunstakademiet i Hordaland ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Foto: Sindre Deschington
Avtroppende akademileder ved Skrivekunstakademiet, Sivert Nikolai Nesbø, var selv student der i 2008/2009. Han tok over stillingen etter Øyunn Viken i 2021 og går nå av etter å ha blitt valgt til leder for Den Norske Forfatterforening. I begynnelsen av mars ble det klart at Sandra Lillebø tar over etter Nesbø. Men i denne reportasjens sanntid står Nesbø ved akademiets inngangsparti, klar til å lede oss gjennom en rekke lange og smale korridorer det er lett å fare vill i. Fremme i undervisningslokalene møter vi en ærbødig vegg dekket av alle akademiets tidligere kull, blant dem mange kjente forfatterfjes i yngre drakt. Nesbø skjenker oss kaffe, bærer med seg en skål med giflar og viser oss inn til biblioteket.
Det er akademilederen og studiekonsulent Marita Algrøy som er ansvarlig for alle akademiets funksjoner: opptak, kommunikasjon, strategi, personalhåndtering, studiesaker og økonomi. Og mens studiene i Tromsø og Bø har to faste ansatte, har Skrivekunstakademiet åtte, riktignok i små stillinger. Akademiets uavhengighet gjør at de står fritt til å forvalte egne midler, forteller Nesbø.
– Vi er en fri organisasjon som kan snu og vende på oss i større grad enn det man kan under et universitet. Å drifte Skrivekunstakademiet er ikke som å kjøre et tankskip med fullt mannskap, det er mer som å kjøre en liten båt.
Vi kan se for oss Beffen, denne lille grønne og røde fergen som i over hundre år har fraktet passasjerer fra den ene siden av bryggen til den andre, og som i lys av sin selvfølgelige plass i bybildet er som en institusjon å regne for bergenserne.
– Det som er spesielt med vår utdanning, er at den ligger i en by med et sterkt litterært miljø, og at den er på heltid. Ved å bo i Bergen og studere ved Skrivekunstakademiet er du i veldig stor grad en del av det litterære miljøet i byen, men jeg tror også at akademiet har vært avgjørende for Bergen som litterær by ved at det hele tiden kommer nye folk inn, også fra de andre skandinaviske landene. Omtrent 20 prosent av søkerne våre er danske. En konsekvens av det er at vi får impulser fra den danske litterære offentligheten inn i det bergenske miljøet, sier Nesbø.
Studentbiblioteket til Skrivekunstakademiet. Foto: Sindre Deschington
– Hvilke vurderinger tar dere knyttet til opptak? Er det så enkelt som at de 12 beste skal inn?
– Det er selvfølgelig utgangspunktet, at vi tar inn de beste. Men vi skal også sette sammen en klasse, og den klassen skal fungere. Da er det ikke nødvendigvis heldig at syv av 12 studenter er danske, at 90 prosent er kvinner, at majoriteten kommer fra Oslo eller har studert litteraturvitenskap. Vi søker et mangfold langs en rekke variabler: i tekst, språkform, sjanger, erfaringsbakgrunn og livshendelser, og forsøker å danne oss et bilde av mennesket bak teksten basert på det de skriver i motivasjonsbrevet.
TIDENS FORANDRINGER
Vi skal tilbake til Nesbø, men først: Da vi sammen med forfatter Pedro Carmona-Alvarez satte oss innerst i hjørnet av Fossestova på Litteraturhuset i Bergen, hadde vi rommet nesten for oss selv. Her skulle vi sitte den neste timen, mens rommet fylte seg og lydnivået økte i takt med festivaldeltakere som kom og gikk. Carmona-Alvarez virket aldri å bli forstyrret av dette, selv ikke av NRK-journalisten ved siden av oss som gikk inn og ut av rommet tre ganger, hver gang med et nytt element til festivalantrekket: først en fargesprakende vest, deretter en lang kritiker-frakk, før han forlot rommet for godt med en diger pelslue på hodet.
Carmona-Alvarez har både vært student, i 1994/1995, ansvarlig for påbyggingskurset og underviser ved årsstudiet. Sistnevnte er han fortsatt: i høstarbeidskurset i januar, som er den første muligheten studentene har til å få tilbakemelding på flere siders sammenhengende arbeid, og i metodekurset i april. Han begynner med å si at det som aldri har forandret seg, er skolens kjerneoppgave: Det skal være et år der man skriver, leser hverandre og snakker om lesing og skriving i fellesskap.
– Det som har forandret seg, er det institusjonelle blikket, som er blitt mindre hierarkisk. Før var det i mye større grad slik at lærerne var på en pidestall og ble fornærmet hvis studentene ikke hadde lest dem, mens studentene var plassert helt nederst. En annen ting som har forandret seg, er at studentene leser mindre. De vil fortsatt skrive, men de har mye mindre kontakt med litteraturen. Og nei, det er ikke det samme å høre på lydbok. Mitt inntrykk er at fordi dagens unge har lest mindre litteratur enn det vi hadde da vi studerte, og særlig færre klassikere, blir de mer forsiktige. Vi skulle lese de vanskeligste bøkene, posisjonere oss mot den narrative, vanlige litteraturen, være vriene, strenge, harde og urimelige. Vi spurte aldri om lov! Det burde de ikke gjøre i dag heller.
Pedro Carmona-Alvarez. Foto: Sindre Deschington
Også alkoholforbruket har forandret seg, forklarer han. Student- og lærerfylla røres ikke sammen på samme måte som før. I tillegg var det mye lenger avstand mellom en ung skrivestudent på 90-tallet og bransjen enn det er nå. Som underviser er Carmona-Alvarez lite opptatt av forfatterprofesjonen. Han mener det er nødvendig at det er en avstand mellom den og undervisningsrommet.
– Forlagene i dag er langt mer aggressive. De leser antologiene, følger med og oppfordrer unge til å sende inn manus. Vi har jo hatt tilfeller der studenter allerede har en dialog med et forlag. Da får vi plutselig en redaktør inn i det rommet, med sine gratislunsjer og Oslo-vaner, som iler forfatterprofesjonen litt for tett innpå undervisningen. Jeg forsøker å verne om det og sørge for at studentene får en god relasjon til sin egen skriving. Om de skal bli forfattere eller ikke, bryr jeg meg ikke om.
Sult og jakt på unge skrivetalenter er en ting, men Nesbø mener at norske forlag er blitt latere som en konsekvens av skriveutdanningenes arbeid.
– Forlagene har vent seg til at skriveutdanningene finnes, og at ut av dem kommer det folk som allerede er gode til å skrive, hvilket gjør det lettere for forlagene å anta dem fordi det innebærer mindre redaksjonelt arbeid, sier han.
I den grad forfatterutdanningene har blitt kritisert i offentligheten, har det stort sett dreiet seg om det samme: at utdanningene produserer én type forfattere, og dermed at studentene ofte skriver likt. Denne kritikken er bare tull, mener Nesbø.
– Man kan kanskje si at folk skrev likere på 90-tallet, da fantes det i større grad en idé om hva det høylitterære var. Kortprosaformen hadde en opphøyd posisjon. Folk fra Sverige kom langt utpå 2000-tallet og spurte hvordan det egentlig gikk med oss nordmenn etter at Tor Ulven døde, sier han.
Likevel er det mulig å spore noen tendenser blant unge skrivende, forteller han.
– De siste årene har vi sett mer spekulativ fiksjon, mer science fiction og fantasy. I tillegg er det flere som skriver om sosioøkonomiske dimensjoner, velferdsstaten, klasse og geopolitisk uro.
Carmona-Alvarez er enig med Nesbø: Litteratursynet var trangere på det O, store 90-tall, med modernister som Ole Robert Sunde, Svein Jarvoll og nevnte Tor Ulven i spissen.
– Alt som hadde en mer streit litterær form, var underlegent den store modernistiske språkmaskinen som skulle være vanskelig, tett og antinarrativ, sier Carmona-Alvarez.
DET KREVENDE ANDREÅRET
Skrivekunstakademiets påbyggingskurs er foreløpig ikke akkreditert og godkjent av NOKUT, slik årsstudiet er. Det har ledelsen i mange år forsøkt å gjøre noe med. Dette innebærer blant annet at studentene som går der ikke kan søke om stipend og lån fra Lånekassen. Påbyggingskurset er samlingsbasert og har fem samlinger i løpet av et studieår. Studentene søker med et manus som de jobber med hele året. Jeg spør Carmona-Alvarez, som i ti år hadde ansvar for påbyggingskurset, om det er markante forskjeller mellom det og årsstudiet.
– Årsstudiet er sprikende, studentene må produsere tekst kjapt og får kjappe tilbakemeldinger. De er hele tiden i arbeid, men får ikke så mye tid til å konsentrere seg om et større prosjekt. Påbyggingskurset fungerer mer som en redaksjonsgruppe. Der kan samtalene vare i over to timer per tekst. Studentene som går der, har skrevet mer, de vet mer om å konstruere et større tekstkorpus, hvilket gjør at jeg som underviser kan snakke på en helt annen måte og løfte diskusjonen. På årsstudiet er nivået veldig ujevnt, mens på påbyggingskurset er det jevnere.
RUNDT DET OVALE BORD
De fleste kreative utdanninger har det til felles at produktene studentene leverer, i stor grad vil være gjenstand for subjektiv vurdering. Det finnes ingen fasit, ingen dobbel strek under svaret. Som utenforstående har jeg flere spørsmål: Hvordan kan noen avgjøre om det du har skrevet, er godt eller dårlig? Hvordan gir man tilbakemeldinger i et slikt rom? Finnes det regler? De seneste årene har det blitt tvunget frem en tilbakemeldingsmodell, forklarer Nesbø:
– Lærerne må allerede første uka gå konkret til verks og modellere en form for tillitsfull tekstsamtale. Studentene må være oppmerksomme på at det er snakk om uferdige tekster, som må behandles deretter. Vi begynner for eksempel ikke med å peke på syntaks og skrivefeil, det er helt uvesentlig på det stadiet.
Avtroppende akademileder Sivert Nikolai Nesbø. Foto: Sindre Deschington
– Hvor lett er det å skille mellom tilbakemeldinger som gis på tekstens premisser, og tilbakemeldinger som handler om smak og litterære preferanser?
– Det er forferdelig vanskelig for enkelte. I begynnelsen av studiet har mange ikke lært å distansere seg ennå, slik at de kan vurdere tekster ut ifra noe annet enn smak. Det er absolutt ikke smertefritt, dette studiet. Vi beveger oss på sett og vis over i terapirommet fordi vi må gi plass til ganske mange store menneskelige erfaringer. Men det er nok ingen som har søkt seg til en kunstutdanning i håp om at alt skal være enkelt. Min oppfatning er at de fleste er innforstått med dette, svarer Nesbø.
Carmona-Alvarez mener mye har skjedd med tilbakemeldingsklimaet siden han selv var student:
– I dag er vi klare over at klasseromsdynamikken må skapes fra år til år. Studentene må kunne føle seg trygge i det rommet, for det er veldig sårbart, sier han.
At det studentene skriver og leverer ukentlig blir gjenstand for subjektive vurderinger fra autoritære litterater, får meg til å lure på om de står i fare for å miste sitt særpreg.
– Absolutt, svarer Carmona-Alvarez og utdyper:
– I den grad man har et særpreg når man er så ung eller fersk til skrivingen som mange av studentene er. Men de lærer jo også å forvalte tilbakemeldinger: Hvem er gode lesere for meg og min tekst, hvem forstår hva jeg driver med på mine og tekstens premisser? Og helt ærlig, det å miste sitt særpreg og bli forvirra er bra. En blir destabilisert, men ved å forvalte de tilbakemeldingene man får og vurdere hvem man stoler på, bygger man seg opp igjen.
– De skal også lære seg å gi tilbakemeldinger selv?
– Ja, og de er nødt til å være presise dersom de ønsker å bli tatt på alvor. De kan ikke bare si: «Dette var ikke så bra, ass». Vi prøver å holde den typen dikotomi og dommerinstans unna. De må kunne peke på et konkret sted i teksten hver gang de gir en tilbakemelding. En stor del av arbeidet er å etablere et vokabular som vi kan bruke i det rommet i fellesskap. Mange er ikke klar over hva språket deres gjør. Jeg kan for eksempel spørre: Vet du at du bruker verbet «å sitte» 25 ganger i løpet av disse 20 sidene? Jeg ser det fordi jeg har et røntgensyn på dette. Slik blir de bevisst på eget språk.
Lisa Nordhaug gikk årsstudiet i skapende skriving i 2024/2025. Hun forteller at de ved studiestart mottok et kort skriv med noen punkter om hva de kan forsøke å legge merke til i en tekst.
– Lærerne var tidlig ute med å si at her handler det ikke om vår personlige smak, vi kan ikke ønske oss at en tekst skal være noe annet. Jeg opplevde det rommet som åpent, ærlig og relativt trygt. Særlig for oss som er nye i feltet, kan det være nødvendig med en viss varsomhet.
Lisa Nordhaug gikk årsstudiet i skapende skriving i 2024/2025. Foto: Sindre Deschington
Men selv ikke lærerne klarer å være fullstendig ufarget av egen smak, forklarer hun.
– De tilbakemeldingene som gjorde inntrykk på meg, var de hvor jeg skjønte at her er det noen som forstår hva jeg prøver å gjøre. En kan godt plukke ut alt som ikke fungerer, som kan være mye i ubearbeidet tekst, men likevel se et fingeravtrykk og være opptatt av å ta vare på det.
PEDAGOGIKK MED FÅ RESSURSER
Hvilke rammer lærerne velger å legge rundt tilbakemeldingskulturen i klasserommet, henger tett sammen med pedagogikken. Med ulike faglærere og stadig skiftende gjestelærere lurer jeg på hvorvidt akademiet har en pedagogisk linje de legger til grunn, eller om det er fritt frem for hver enkelt lærer. Det korte svaret, ifølge Nesbø, er at hver og en har sin særegenhet med seg inn i undervisningsrommet.
– Det foregår lite ordinær tavleundervisning hvor læreren står lenge og foreleser. Veldig mye tar utgangspunkt i det studentene har skrevet og levert. De som er fast ansatt hos oss, har utviklet sin form, og så vil det naturligvis tilpasses hvert kull. De siste årene har vi hatt Casper André Lugg og Kristin Vego som gjestelærere flere ganger fordi de har dette nesten mystiske ved seg som gjør at undervisningen fungerer, sier han.
– Jeg har hørt at Cezinando var gjestelærer på poesikurset for noen år siden. Hvordan kuraterer dere gjestelærere?
– Vi tar beslutninger i stabsmøtene. Noen foreslår en mulig gjestelærer, og så drøfter vi det i fellesskap. Det er i aller høyeste grad en kurateringsprosess, vi må invitere ulike forfattere, med ulikt kjønn, litteratursyn og bakgrunn. Og så skal vi ikke alltid velge de forfatterne studentene har mest lyst på.
Carmona-Alvarez forsøker å la sitt eget lesebegjær forbli utenfor klasserommet, forteller han. Da han selv var student, var det ikke uvanlig at lærerne gjorde det motsatte: Det forfatteren likte å skrive og lese, foretrakk han også hos studentene.
– Nåde og presisjon er mine to kjepphester: Jeg skal være nådig overfor uferdig tekst og samtidig være så presis som jeg kan. Det er viktig for meg at studentene går ut med en positiv og god skriveenergi. Det jeg ikke kan lære dem, er viljen. Dette høres romantisk ut, men de beste studentene er alltid de som er litt besatt, som ikke har noe særlig annet valg enn å skrive.
Eira Søyseth gikk årsstudiet ved Skrivekunstakademiet i 2017/2018. Den gang var hun 26 år og akkurat ferdig med en mastergrad i allmenn litteraturvitenskap. Tre år senere ble hun ansatt ved akademiet som kontorfullmektig, en stilling som i dag går under tittelen «studiekonsulent» og innebærer ansvar for de praktiske sidene ved opptak, økonomi og drift samt å være et bindeledd mellom studentene og ledelsen.
Søyseth lurer på hvorvidt det i det hele tatt er mulig for en institusjon av Skrivekunstakademiets størrelse å etablere en storstilt, pedagogisk forankring.
– Det er mye som kunne vært gjort som fordrer mer penger. Både som student og som kontorfullmektig tenkte jeg at det hadde vært nyttig med en ekstra ansatt der som kunne fungert som en sparringpartner når det gjelder utvikling av både pensum og pedagogikk. Slik det er nå, har lærerne sine kurs hvor de selv utvikler sin pedagogikk, sammen med gjestelærere og med studentene, underveis i kurset. Studentene leverer evalueringer, og lærerne rapporterer til stabsmøtene, så det finnes jo strukturer, men disse stabsmøtene skal innom mye forskjellig. Jeg tror det hadde lønnet seg med en mer strukturell og dypere pedagogisk fellestenkning for å gjøre institusjonen enda bedre, sier hun.
Både som student og som ansatt erfarte Søyseth at klassedynamikken legger mange føringer, nesten uavhengig av lærernes pedagogiske ferdigheter.
– Jeg kan bare snakke på vegne av meg selv, men det var akkurat som om mitt kull skapte en kultur der vi først og fremst skulle være flinke i klasserommet, ikke en kultur der vi kunne leke noe særlig. Som kontorfullmektig så jeg klassedynamikken utforme seg veldig forskjellig fra år til år. Noen kull var helt utrolig gode til å skape et åpent rom der man kunne teste ut rare greier. Det tror jeg har utrolig mye å si for utvikling.
Eira Søyseth gikk årsstudiet ved Skrivekunstakademiet i 2017/2018 og jobbet senere som kontorfullmektig ved akademiet. Foto: Sindre Deschington
Lisa Nordhaug mener skolens pedagogikk preges av bredde og variasjon.
– Hvis noe ikke ga resonans i det hele tatt, måtte jeg bare tenke at lærerne kan mye, de er en autoritet, men de sitter ikke på noen fasit, sier hun.
Hun skulle dog ønske lærerne satte tydeligere rammer for hva slags kommentarer som ikke er ønskelige i klasserommet, og etterlyser mer opplæring i å gi gode tilbakemeldinger.
– Det kan ha en smitteeffekt dersom noen tenker at ved å si noe kritisk, høres jeg smart ut. Det er jo ikke nødvendigvis tilfellet. Litteraturen er åpen og har plass til mye lek, frihet og en uendelighet av personlige uttrykk. Men den kan også oppleves streng og bundet av krav og idealer. Jeg husker at Pedro sa noe om at litteraturen er menneskeheten som har en samtale med seg selv om hvordan det er å være menneske. Hvis man favner det så bredt og inkluderende, gir det i hvert fall meg mer giv og energi enn sterke antakelser om hva man bør og ikke bør lese og skrive.
Hun tar en pause, ler litt.
– Det er mye ansvar som legges på den skarve sjelen som sitter rundt det bordet, men det er også et privilegium.
REVIDERINGENS TIME
I arbeidet med denne saken har vi stadig vendt tilbake til særlig én tematikk: pensum. Skal et år ved Skrivekunstakademiet først og fremst være en skapende praksis der studentene lærer gjennom å skrive og lese hverandre? Eller skal det også gi en teoretisk forankring, en form for grunnleggende, om enn noe overfladisk, innføring i litteraturvitenskap? Spørsmålet er ikke bare pedagogisk, det er også institusjonelt. Da Skrivekunstakademiet ble NOKUT-godkjent i 2007, måtte studiet formuleres i tråd med krav om læringsutbytte og faglig forankring. Det innebar også et mer definert pensum, som hadde enkelte fellestrekk med pensumlistene i litteraturvitenskap. Frem til for tre år siden ble dette pensumet stående uendret. Da ble det besluttet at en revidering skulle gjennomføres.
Både som student og senere som ansatt hadde Søyseth reagert på og stilt seg kritisk til deler av pensumutvalget. Revideringsarbeidet ble igangsatt da hun var kontorfullmektig, og hun var derfor motivert for å gi innspill. Hun lagde en kjønnsoversikt over pensumet, der spesielt det teoretiske pensumet viste tydelig skjevhet med hensyn til kvinner og menn. Men revideringen endte ikke opp med å endre så mye, forklarer Søyseth. Samtidig peker hun på et mer grunnleggende problem:
– Studentene er ekstremt ulike. Noen er nitten år og kommer rett fra videregående, andre har en mastergrad i filosofi. Hva slags teoretisk nivå skal man legge seg på? Skal det være essays om å skrive eller mer klassisk litteraturteori? Jeg tror ikke skolen nødvendigvis har de ressursene som trengs til å tenke helt nytt om det.
Eira Søyseth. Foto: Sindre Deschington
For Carmona-Alvarez var nettopp representasjon et viktig tema da pensumet skulle revideres.
– Det var altfor lenge dominert av gamle, døde, europeiske hvite menn. Det var på overtid å få inn flere kvinner og flere impulser fra andre deler av verden, sier han.
Sivert Nesbø mener det er naturlig å se pensumet i lys av læringsutbyttebeskrivelsen og studieplanen: Det skal hjelpe studentene å nå målene for studiet. Og fordi årsstudiet er et innføringsstudium, er det noen tekster de ikke kommer utenom, forteller han, og nevner teoritekster fra forfattere som også er velkjente fra pensumlistene til allmenn litteraturvitenskap, som Viktor Sjklovskij. En nærmere titt på listen viser flere andre litvit-legender, som Virginia Woolf i fiksjonsdelen og Theodor Adorno og Susan Sontag i teoridelen.
– Pensumlisten som ligger på nettsidene våre, er ikke fullstendig. Vi har et kompendium med utvalgte dikt som varierer fra kurs til kurs. Den enkelte faglærer er ansvarlig for å legge opp tekster til sitt kurs, og der skiftes pensum relativt hyppig ut. Vi må ha et blikk for historien og for utviklingen, men samtidig passe på at vi ikke plutselig har byttet ut alt. Jeg synes det pensumet vi har i dag er faglig solid. Så er spørsmålet om tekstene svarer på de utfordringene studentene har, sier Nesbø.
– Hvor mye vektlegger dere mangfold og representasjon i pensumutvalget?
– Det er en av mange variabler vi må ta stilling til. Det er en stor og omfattende diskusjon.
KRAFTEN AV ET TOSPANN
Nesbø og Carmona-Alvarez skulle begge ønske at Skrivekunstakademiet hadde ressurser til oftere å kunne tilby tolærerundervisning.
– Det er berikende og forfriskende å undervise sammen med noen og lære noe om hvordan den andre gjør det. Jeg kunne ønsket meg mer samarbeid og dialog oss imellom om hvordan vi arbeider, sier Carmona-Alvarez.
– Ideelt sett skulle vi hatt mer tolærerundervisning. Det er en stor styrke at to lærere står i klasserommet, kontrasterer hverandre og viser uenighet, ettersom så mye ved denne utdanningen er subjektivt. Mer diskusjon og krangel kunne vi dratt nytte av, sier Nesbø.
Foto: Sindre Deschington
Det er likevel ikke slik at det ikke eksisterer tolærerundervisning. Hver gang en gjestelærer er til stede, er det i de siste dagene av et kurs, sammen med faglæreren. Lisa Nordhaug, som gikk årsstudiet i skapende skriving i 2024/2025, synes utvalget av gjestelærere, med både kjente og mindre kjente forfattere, var godt.
– Faglærer og gjestelærer er ofte litt uenige, hvilket er betryggende, for da slipper vi å forholde oss til en fasit for å lykkes og kan heller tenke: Her er et blikk, og her er et annet, resten må jeg finne ut av selv, sier hun.
DEN TRUENDE AVHENGIGHETEN
Det er fast tradisjon at studentene ved årsstudiet inntar festivalscenen fredag kveld under Litfest Bergen. Når klokken nærmer seg kvart over åtte denne første fredagen i februar, er det største rommet på Litteraturhuset fylt opp. Til høyre for scenen sitter Nesbø med flere av akademiets ansatte, og til venstre for inngangspartiet sitter 12 spente fremtidsforfattere. De introduseres av Erlend O. Nødtvedt, som grunnet en barberingstabbe har dekorert seg med en plasterbart for anledningen.
Til hele rommets stille oppmerksomhet sender disse stemmene ut et spekter av dialekter, noe svensk, noe dansk og en god dose engelske gloser. Dikt, prosa, sang og munnspill avløser stillheten. Tekstene kretser om religion, oppvekst og svik, internett og erotikk, politiske stikk og hverdagslige detaljer. Vi hører om Benjamin Netanyahus gjesteopptreden i Guttas podkast («I prefer Burger King over McDonald’s») om pretty girls and hot bodies og skyer som sminker seg selv. Så åpnes dørene, ølglass tømmes og vurderinger deles, «det gikk jo så bra», sies det i en klem.
Studentene leser opp under Bergen Internasjonale Litteraturfestival. Foto: Sindre Deschington
La oss runde av med den samme banaliteten vi åpnet denne saken med: Kan man lære å bli forfatter?
– Det har jeg ingen tro på, sier Nesbø.
For man er nødt til å ha en ambisjon om å jobbe seriøst med en type litteratur som har noe større enn seg selv ved seg, utdyper han.
– Det aller viktigste man lærer her, er å ta sitt eget arbeid på alvor, bruke tid og øve seg opp til å bli en god leser.
Studentene kan lære mye om skriving som ikke bare er subjektivt og handler om estetikk, og som kan være avgjørende for videre skriveprosess, mener Carmona-Alvarez. Men om de blir forfattere eller ei, er opp til dem.
– Noen har et stort talent for å fortelle en god historie, men så skriver de helt forferdelige setninger. Da må jeg lære dem å skrive bedre setninger. Andre skriver dritgode setninger, men kan ingenting om kronologi og historiefortelling, sier han.
Så hva sier den ferske skrivestudenten?
– Jeg har nok blitt mer kritisk til min egen skriving etter året på Skrivekunstakademiet, på godt og vondt. Jeg har fått et bedre blikk for hva som funker og ikke funker, og jeg har definitivt fått en større kjennskap til litteratur. Jeg ville aldri vært foruten det året. I ettertid har jeg tenkt på hva det gjør med en å skulle være kreativ på kommando. Det gjør i hvert fall noe med produksjonshastigheten fordi vi hele tiden får skriveoppgaver, men også fordi det er en ytre motivasjon i at du vet at noen skal lese og vurdere det du skriver. Mange blir kanskje litt avhengige av den umiddelbare bekreftelsen, hvilket man overhodet ikke får når man jobber i ensomhet, sier Nordhaug.
Her er hun inne på noe både Nesbø og Carmona-Alvarez har merket seg, nemlig at skriveutdanninger nærmest kan bli opphav til en slags avhengighet:
– Mange studenter «shopper» skriveutdanninger fordi de får en lesegruppe som ikke ligner noe annet, sier Nesbø.
– Hvis du har gått i Bø, Tromsø og Bergen og deretter søker deg til Litterär gestaltning i Göteborg, så tenker jeg at nå burde du kanskje stenge døren og gjøre dette selv, sier Carmona-Alvarez.
Nordhaug opplevde at hun fikk mer skrivekapasitet gjennom studieløpet, hvor hun stort sett skrev dag inn og dag ut.
– Men mot slutten av året var jeg likevel ganske mettet på andres blikk. Da var det fint å vite at nå er det bare meg og mitt prosjekt i tiden fremover.
DEN SPENTE ARVTAKER
Underveis i arbeidet med denne reportasjeserien ble en ny akademileder for Skrivekunstakademiet valgt: Sandra Lillebø, den kritikerroste samtidsforfatteren som aldri selv har tatt en forfatterutdanning på heltid, men riktignok har gått akademiets påbyggingskurs. Jeg slår på tråden og innser at alle spørsmålene mine er formulert omtrent slik: men har du gjort deg noen tanker om ..., for hun har tross alt ikke tiltrådt stillingen riktig ennå.
– Hva tenker du er Skrivekunstakademiets rolle i den litterære offentligheten?
– Vi har flere roller på en gang: Vi har en rolle i Bergen og på Vestlandet som samfunnsbygger. I den norske litterære offentligheten som sådan er det primære oppdraget vårt å utdanne forfattere, men også kritikere, forlagsredaktører og andre bidragsytere i det litterære feltet. Vi skal utvikle og forsvare skrivekunsten som kunstart. Det er viktig at studentene går ut herfra med en selvtillit på kunstens vegne. Samfunnet og verden trenger oss!
– Hvilke tanker har du gjort deg om hvordan pensumet bør se ut ved en slik utdanning?
– Alle forfattere trenger først og fremst å lese verk som er nødvendig for deres eget forfatterskap, men for å finne ut hva det er, trenger man også hjelp til å bli orientert i det litterære landskapet. Jeg er for kanon, med et forbehold om at den alltid er bevegelig, på samme måte som kvalitetsvurderinger er bevegelige. Jeg synes det er viktig at lærerne kan legge noen retningslinjer for studentene ved å peke på verk de mener ikke kan omgås.
Vinduets reportasjeserie om skriveskolene i Norge anno 2026 er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.
