Anne Oterholm leder forfatterstudiet ved Universitet i Tromsø. Foto: Sindre Deschington
Et sted langt opp nord, opp en bratt bakke, inn en dør og opp en virveltrapp med graffitien «stairway to hell» tagget på veggen, holder landets nordligste forfatterutdanning til. I lokalene til Kunstakademiet i Tromsø blir vi møtt av utdanningens overhode og Norges eneste professor i skapende skriving: Anne Oterholm. Hun tar oss med inn til det som viser seg å være det naturlige stedet for alle intervjuer i denne reportasjeserien: studentbiblioteket.
Det er den siste torsdagsformiddagen i februar og andreårsstudentenes første dag av denne samlingen. Vi ser dem så vidt der de går inn og ut av ulike rom, hvor de fordelt i grupper sitter og diskuterer tekst. Blant dem jeg fikk pratet med, var særlig ett ord en gjenganger: intenst. Disse samlingene er intense. De strekker seg over fire lange dager, til og med ut søndag formiddag, og det diskuteres, leses, snakkes og lyttes.
I arbeidet med denne reportasjeserien har vi undersøkt hvordan de norske forfatterutdanningene i Bergen, Tromsø og Bø arbeider. Hvert år begynner de på nytt: en ny klasse settes sammen, et nytt fellesskap etableres, og en ny tilbakemeldingskultur oppstår. Hvilke vurderinger tar disse utdanningene rundt pedagogikk, pensum og opptak, og hvordan reflekterer de over eget arbeid? Finnes det noe de i hvert fall ikke driver med? Er det radikale forskjeller dem imellom? Og hvordan fungerer det i praksis å utdanne seg til noe så mytisk som det å være forfatter? For å få svar på dette har jeg snakket med flere tidligere studenter og ansatte, nåværende undervisere samt lederne ved de tre institusjonene. Andre stopp: Forfatterstudiet i Tromsø.
DER MAGIEN OPPSTÅR
Denne utdanningen ble et fast studietilbud i 1995, etter et prøveår i 1993–94. Liv Lundberg startet studiet og ledet det i tjue år, før Anne Oterholm tok over. I dag har de to faste ansatte: Oterholm i en 75 prosent stilling og Morten Wintervold med sine 40 prosent. Oterholm og Wintervold har nå 13 års erfaring med å veilede og undervise vordende forfattere. Til forskjell fra både Skrivekunstakademiet og forfatterstudiet i Bø er dette studiet samlingsbasert. I tillegg tilbyr de hele tre år, men altså ikke en bachelorgrad. Det vil si at hvert år er avsluttende, og at studentene må levere en ny søknad dersom de ønsker å fortsette. Også studenter utdannet fra andre skriveskoler, eller som har redaksjonell erfaring tilsvarende de studiepoengene som kreves, kan søke andre- og tredjeåret. Og der første- og andreåret har femten plasser, har tredjeåret ti.
Oterholm går rett på sak:
– Det sentrale her, akkurat som ved de fleste andre forfatterstudier, er tekstverkstedet.
Til de av dere som ikke har tråkket i skriveskolenes ganger: Tekstverkstedet er tiden for tilbakemeldinger på studentenes tekster. I Tromsø jobber de i dag med tre ulike typer tekstverksteder. I plenumsverkstedet er både gjesteleser, faste lærere og alle studenter til stede. Der presenterer en mindre studentgruppe sin lesning av en tekst, deretter kommer gjesteleseren med sin lesning, før Oterholm og Wintervold, samt resten av studentene, melder seg på samtalen. Den som har skrevet teksten, er den siste som får ordet. Etter erkjennelsen om at plenumsverkstedet ikke åpnet for diskusjon ned på setningsnivå, etablerte de i tillegg et nærlesningsverksted på andreåret. Der arbeider de med tre timer per tekst, som helst ikke skal være lenger enn 5–6 sider. Hva så med tredjeåret, tenker du? Jo, der trengs også langlesing! To og en halv time, 50 sider, hvor de i fellesskap ser på blant annet komposisjon og overganger. På tredjeåret benyttes samtlige tekstverksteder.
– Noe av hensikten med tekstverkstedene er at studentene skal kunne få gode tilbakemeldinger som de kan bruke til noe, men det er altså ikke kjernen. Det viktigste er at studentene jobber med å utvikle sin egen evne til kritisk lesning av tekst i prosess, for det er sånne ferdigheter de trenger når de er ferdige på studiet. Hvis de blir forfattere, sitter de mye alene. Altså, de får en redaktør, men …
Hun ser på meg med du skjønner hva jeg mener-blikket.
– Redaksjonell gjennomgang av tekst i et forlag kan ikke sammenlignes med hva vi holder på med her. Studentene trenes i å lese uferdig tekst og identifisere hva det er som gjør at noe funker eller ikke funker.
– Hva tenker du, kan man lære å bli forfatter? Noen undres jo over at en kan studere noe som kan fremstå så subjektivt.
– Det er jo ikke subjektivt, da.
– Ikke? Korriger meg gjerne.
– Kritisk lesning er ikke en subjektiv størrelse. I skolesystemet blir man lært opp til å lete etter litterære virkemidler istedenfor bare å lese den teksten man har foran seg. Førsteåret er for mange en avlæring av dette. Vi driver ikke og leter etter virkemidler her. Vi leser! Det handler om å øve opp sin egen formuleringsevne om den teksten man har foran seg, og det er ikke særlig subjektivt.
Klasserommet hvor tekstverkstedet finnet sted. Foto: Sindre Deschington
DEN NYTRENTE MUSKELEN
Hvordan er det så med tilbakemeldingskulturen her i nord? I begynnelsen av hvert år har de et introduksjonskurs, forklarer Oterholm.
– Der snakker vi om tilbakemeldinger, hva som er hensikten med både å gi det og å få det, samt at man må tåle at medstudenter sier koko ting iblant, sier Oterholm.
Eirik Thorstad Bø har gått alle de tre årene forfatterstudiet i Tromsø tilbyr (akk, hadde han bare for ordspillets skyld vært Bø-student!), og gikk førsteåret i 2018/2019. Da kom han direkte fra et år ved skrivekunstlinjen på Nansenskolen, folkehøyskolen på Lillehammer. Av den grunn hadde han, i motsetning til flere av sine medstudenter, allerede fått trent opp tilbakemeldingsmuskelen.
– Jeg husker at jeg og en venninne syntes det var litt morsomt å høre de andres tilbakemeldinger på de første samlingene. Det var noen rare lesninger som ble presentert, hvor en del av dem dreide seg om smak og preferanser. Men det er jo ikke så rart, sånt trenger man trening i, og jeg snublet mange ganger selv. Anne var tydelig på at det ikke er innafor å dømme sjangervalg eller kritisere ideen, for eksempel. Vi skulle tenke på hva vi kan si som kan gagne den som skriver, og finne noe saklig og håndfast å kommentere på.
Bø forteller at han opplevde tekstverkstedene som et trygt rom, men at noen også kunne respondere med å forsvare egen tekst etter å ha fått tilbakemeldinger.
– Det er klart at de rundene der kan bli kleine iblant. Noen håndterer det tidvis dårlig, sier han.
LÅN EN BOK, SKRIV ET DIKT!
Før vi går videre, må vi fortelle at det hører med til Tromsø-historien at undertegnede og fotografen for anledningen skulle bo på Pingvinhotellet. Sikkert noe arktiske greier, tenkte vi. Vel, ikke lange tiden tok det før vi innså at dette var sykehuset i Tromsø sitt pasienthotell. Etter et lite minutt i sykehusets førsteetasje, hvor hotellresepsjonen befinner seg, hadde vi passert hele tre mennesker uten ben og hørt flere smerteskrik. Og mens den vennlige resepsjonisten informerte oss om frokosttider, gikk nødalarmen. Ja, for alle gjester ved Pingvinhotellet har to nødalarmer på rommet sitt: en plassert over sengen, og en på badet. Gode arbeidsforhold? Kanskje ikke. Men mat for small talk? Absolutt. Mens studentene kunne fortelle oss om flere timers tekstgjennomgang hver dag, kunne vi fortelle dem om vår horrible innkvartering. Og selv om det var sympati å hente, var ikke Pingvinhotellet ukjent for alle. Tromsø lider av turistoverflod, og derfor har flere studenter måttet nøye seg med pasienthotellet når det er samling. Ja, eller klosterhotellet, da, som sammen med førstnevnte utgjør to av Tromsøs billigste hoteller. Nonner eller pasienter – valget er ditt.
Tilbake til studentbiblioteket. Oterholm forteller at førsteåret, i likhet med årsstudiet i Bergen og i Bø, er et innføringsstudium hvor studentene skal teste ut og få kjennskap til ulike sjangre.
– De fleste på førsteåret er allerede i gang med et prosjekt, men det får de ikke jobbet noe særlig med i tekstverkstedene ettersom de skal levere tekster i ulike sjangre. Det undervises i sjangerteori, men denne undervisningen blir gitt etter at de har hatt flere uker på å skrive frem en tekst i en bestemt sjanger. Noen studenter blir veldig frustrerte over det, de kan for eksempel si: «Jeg skjønner ingenting av poesi, jeg har aldri skrevet det, finnes det ingen punkter jeg kan forholde meg til?» Nei, er svaret på det, de kan gå på biblioteket, låne en haug av diktsamlinger og lese dikt. Det er et viktig prinsipp for oss å ikke legge noen føringer på det som skrives, dikt ser ikke alltid ut som dikt, sier hun.
Foto: Sindre Deschington
På andreåret søker man seg inn med et prosjekt. Da er sjangerundervisningen unnagjort, mens teoriundervisningen består. I tillegg får alle studentene individuell veiledning fra enten Oterholm, Wintervold eller en ekstern veileder, som også er en skjønnlitterær forfatter.
– Hva gjør tredjeåret som andreåret ikke gjør?
– De fleste kommer ikke i mål med manuset sitt på andreåret, så på tredjeåret kan de fortsette på det. Det tar jo som regel mange år å skrive en roman. I tillegg skal studentene skrive sin egen poetikk, og de arbeider mye med refleksjoner over egne tekster hvor de diskuterer form og nødvendighet, svarer hun.
Bø opplevde alle de tre årsenhetene som nyttige for skrivingen sin, selv om han innrømmer at deler av førsteåret føltes litt seigt for en som kom rett fra et år med sjangerinnføring på Nansenskolen.
– De forventet gradvis mer av oss for hvert år. Den overgangen fra år til år føltes naturlig, sier han.
SJANSESPILLET
Når det gjelder eksterne som hyres inn til undervisning, opererer Oterholm med to begreper: gjestelærer og gjesteleser. Gjestelærere bidrar med ulike former for teoriforelesninger, mens gjesteleseren deltar i tekstverkstedet og presenterer sin lesning av studentenes tekster.
– Vi bruker kun skjønnlitterære forfattere som gjestelesere, sier Oterholm.
Gjesteleserne har også poetikkforelesning: på torsdagskvelden under samling inntar en ny skjønnlitterær forfatter scenen på Amtmandens, baren som ligger et steinkast unna Kunstakademiet, og holder et foredrag om refleksjoner over egen skriveprosess og forfatterskap. Til februarsamlingen er forfatter Therese Bakkevoll gjesteleser og Arne Borge, bokansvarlig i Morgenbladet, gjestelærer.
Foto: Sindre Deschington
– Hvordan kuraterer dere gjestelærere?
– Vi har en haug av evalueringsskjemaer fra studentene som vi bruker aktivt når vi skal gjøre endringer, jobbe med utvikling eller velge nye lærere. Vi er opptatt av å ha en jevn kjønnsbalanse og tenke mangfold. Men det som er veldig viktig for oss, trolig til forskjell fra Bergen og Bø, er den samiske inngangen. Vi har nesten alltid en eller to studenter som har en samisk tilknytning, men ettersom undervisningen foregår på norsk, betyr det selvfølgelig at de også skriver på norsk, sier Oterholm.
Hun fortsetter:
– Det er mange parametere som skal gå opp når vi legger en gjesteleserkabal, men det aller viktigste for oss er at de skal være gode til å lese tekst og formulere tilbakemeldinger. Vi trekker inn noen nye hvert år, og det skjer at vi bommer. Vi har hatt noen få tilfeller hvor det har vært helt rævva, i mangel på et bedre ord.
– Hva gjør at det ikke funker?
– At de ikke skjønner oppdraget, ikke har lest skikkelig eller kommer med overfladiske kommentarer.
NÅR HISTORIEN MØTER ET NYTT BLIKK
Der Skrivekunstakademiet savner mer tolærerundervisning, har forfatterstudiet i Tromsø alltid tre undervisere i rommet: en gjesteleser og utdanningens to faste ansatte.
– Morten og jeg er på en måte historien, vi kjenner studentenes tekster godt og er med på utviklingen av dem, men vi er også totalt forskjellige fra hverandre. Morten er poet, og jeg er prosaist. Vi har ulike lesninger og perspektiver, og det er meningen. Så kommer gjesteleseren inn uten å ha noen formening om hva studentene har skrevet tidligere, og kan altså kun lese det som står på arkene.
De stadig nye blikkene fra ulike gjestelesere opplevdes nyttig for Eirik Thorstad Bø, men enkelte ganger var det også med en bismak, forteller han.
– Noen ganger kom det gjestelærere som ikke forstod prosjektene våre. Det skjedde også at en sa: «Poesi kan jeg ikke si så mye om.» Det er jo dumt når studentene på andreåret har søkt seg inn med et prosjekt og tre av dem har poesiprosjekter, sier han.
Han bekrefter Oterholms beskrivelser av hvor ulike hun og Wintervold er i sine lesninger av studentenes tekster.
– Anne er veldig opptatt av det skrivetekniske, mens Morten er kanskje mer opptatt av hva teksten vekker av tanker og følelser. Det er styrkende at de har hvert sitt blikk, og at de begge følger tekstene hele løpet ut.
Forfatter Sigbjørn Skåden har vært innom studiet flere ganger, både med teoriforlesninger om samisk litteratur og språk og som gjesteleser. Han forteller at han ikke har et pedagogisk program han følger, men at han etterstreber å gi ærlige og konstruktive tilbakemeldinger.
– Å skulle peke andre videre i deres skriving har jeg litt ærefrykt for. Det eksisterer nok ulike oppfatninger om hvor hardhudet man skal gjøre forfatterstudenter, men jeg har ikke vært opptatt av å levere tilbakemeldinger på den måten. Jeg tenker på meg selv som en likemann som kommer utenifra med andre erfaringer.
Sigbjørn Skåden. Foto: Sindre Deschington
Skåden innrømmer at han hadde sine fordommer mot forfatterutdanningene før han lærte mer om dem.
– Jeg var nok som ung mann før jeg selv debuterte, skeptisk til ideen om at noen skal kunne lære deg å skrive, men jeg opplever modellen de har i Tromsø som demokratisk. Lærerne og studentene er i øyehøyde i diskusjonene, og det eksisterer en forståelse for at gjestelæreren ikke har den samme forkunnskapen i møte med tekstene. Tanken om at mange kunstfelt er konkurransepreget, stemmer nok til en viss grad, men i det rommet har jeg ikke opplevd noen spisse albuer. Det er en gruppe som gjør det de kan for å spille hverandre gode, sier han.
Hans inntrykk er at Oterholm og Wintervold forsøker å jobbe imot en type «striglet flinkhet» blant studentene.
– De forsøker å slite frem en form for særpreg i hver enkelt, og stritter imot den litt ensrettede «flinkheten». Jeg vet ikke om forfatterutdanningene nødvendigvis er en ensidig velsignelse for den litterære offentligheten, men i mange tilfeller kan de nok hjelpe folk til å bli så gode som de kan bli, og til å finne retningen og stemmen sin tidligere enn hva de ville gjort uten en slik utdanning.
PROVOKASJONER RUNDT DET OVALE BORD
Mens vi fredag ettermiddag lusker rundt i Kunstakademiets korridorer, holder Arne Borge, som før han ble bokansvarlig i Morgenbladet var redaktør i Gyldendal, en forelesning om trender og tendenser i norsk samtidslitteratur fra 2000 til i dag. Enda så mye vi ønsket å få med oss dette, fikk vi ikke lov av Oterholm. Studentenes komfort kommer alltid først.
Borge er en travel borger, men gjør plass til oss mellom forelesning og kveldens boklanseringsarrangement, som også er tiden han har satt av til å hive i seg «noe gatekjøkkenmat». I et hvitt lokale med over gjennomsnittet grell belysning, innredet kun med svarte skinnsofaer og en flatskjerm som viser Animal Planet, setter jeg meg ned og venter, til lyden av åtte unge menn som snakker om bakrus. De var mye fullere enn de trodde i går, det er de enige om, og idet jeg flytter litt på meg for å høre mer, kommer Borge slentrende inn døren.
Han har aldri besøkt en forfatterutdanning før, men i dag har han altså holdt en PowerPoint-presentasjon på omtrent 40 minutter. Deretter var det lagt opp til samtale.
– Hypotesen min var en typisk «bokansvarlig-i-Morgenbladet-hypotese»: Den store trenden de siste 25 årene er at det litterære er blitt mindre og mindre viktig i litteraturen, til fordel for det virkelighetsnære, et samfunnsengasjement eller andre bestemte temaer.
Grovt sagt, understreker han.
– Det var noen som fyret seg opp, særlig danskene. Fordommen min om at dansker ofte er taleføre og veldig politiserte, fikk jeg bekreftet. Men det rommet var fylt av kule og reflekterte folk, synes jeg. Det opplevdes som en blanding av grilling av meg og vennskapelig, kollegial prat.
Arne Borge. Foto: Sindre Deschington
Borge, som nå har fylt 40 år, innrømmer at han følte seg en smule ydmyket av å erfare at det er bevegelser i den yngre litteraturverdenen som han ikke har noe særlig kontakt med.
– Jeg merker at jeg snakker fra et medieperspektiv. Studentene er ikke så opptatt av tendenser, og det tror jeg er bra.
SAMFUNNSØKONOMISK UFORNUFT?
Dagen før vi møtes, har Borge skrevet en kommentar i Morgenbladet om forfatterøkonomien med den treffende tittelen «Hvem vil bli forfatter i dag?».
– Vi kan vel fastslå at vi overproduserer forfattere. Er det hensiktsmessig at disse utdanningene produserer 40–50 potensielle forfattere hvert år? Rent samfunnsøkonomisk er det nok ufornuftig.
Men like relevant er det, ifølge Borge, å spørre seg: Ville vi gått glipp av talenter uten forfatterutdanningene?
– Kanskje, kanskje ikke er vel svaret på det. Mange av våre beste forfattere har vært innom en av dem, men det ble skrevet gode bøker før forfatterutdanningene kom også.
Vi blir avbrutt av at Borges matbestilling ropes opp: Nummer 42, vær så god! Han lyser opp av at dette, ifølge ham selv, er det mest litterære kebab-nummeret han kunne fått. Og nei, jeg tok heller ikke referansen, men heldigvis gjorde fotografen det: I Douglas Adams bokserie The Hitchhiker’s guide to the Galaxy er en del av plottet at en høyintelligent datamaskin skal fortelle en gjeng hva meningen med livet er. Svaret? «42».
– Dette føles, akkurat nå, som meningen med livet, sier Borge og tar en jafs av kebaben før han nikker mot meg for å indikere at jeg kan fortsette å stille spørsmål.
– Sivert Nesbø fortalte meg at han tror forlagene har blitt latere som en konsekvens av skriveutdanningenes arbeid. Tanker om det?
– Det tror jeg er helt feil. Det historien sier, og som jeg tror er helt sant, er at da Gyldendal skulle anta forfattere på 50-tallet, fikk de manusene i mai, og så dro Sigurd Hoel på hytta med et par kolleger, leste alt, besluttet hva de skulle anta og ikke, og så ga de ut bøkene høsten samme år. Jeg tror forlagene fikk flere «ferdige» manus før, og at manusarbeidet er langt mer prosessuelt i forlagene nå enn det var for 20–30 år siden.
Foto: Sindre Deschington
EGENKOMPONERT PENSUM
Når det gjelder pensum, har forfatterstudiet i Tromsø gått for en litt annen inngang. Her velger nemlig studentene sitt eget pensum.
– Som fagansvarlig må jeg godkjenne hver enkelt pensumliste, men det legges ingen føringer for hvor mye av det som skal være teori, for eksempel. Det handler om følgende: Hva er det som interesserer deg, hva er det du jobber med selv og trenger i ditt arbeid? Trenger du én roman på tusen sider, så leser du den. Samtidig er jeg ekstremt pirkete når jeg gjennomgår disse pensumlistene. Det er viktig at de ikke skal være en hvilepute. De fleste studenter leverer pensumlister på mange tusen sider selv om 2500 er minimumskravet, sier Oterholm.
Det formelle skal på plass: årstall, forlag, oversetter og alt det vi kjenner igjen fra en klassisk litteraturliste i en eksamensbesvarelse, forklarer hun.
– Følger du opp at de leser det?
– Nei, dette er ikke en barnehage. Men jeg diskuterer listene med studentene, og lager en kort lesning av den som jeg sender til dem. Pensumlisten forteller mye om studentens interesser og eget skrivearbeid. På en måte speiler den skrivearbeidet deres. Disse listene blir delt, slik at studentene får en fantastisk leseliste med en haug av verker de ikke ante at fantes.
TREKLØVERETS UNIKE TILTREKNINGSKRAFT
Forfatterstudiet i Tromsø er samlingsbasert fordi Liv Lundberg ønsket at det skulle etterligne forfatterlivet, hvor man styrer egen hverdag og jobber mye alene, forklarer Oterholm.
– Det er fint at vi er samlingsbasert, og så er det like fint at Bergen og Bø ikke er det. Jeg tror vi tiltrekker oss ulike folk. Studentene her kan ha et liv på siden, de kan ha unger og jobb i en annen by. Fordelen med dette studiet er at det er veldig fleksibelt. Det gjør nok at vi tiltrekker oss en eldre aldersgruppe. Jeg tror også det handler om region. Jeg antar at det er flere nordlendinger og samiske studenter her enn på de to andre utdanningene, og jeg regner med at det er flere vestlendinger som søker i Bergen, hvor de har en sterkere nynorskforankring enn vi har.
Gjennom Sivert Nesbø fikk jeg litt innsyn i hvilken betydning det har for Skrivekunstakademiet at de ikke er underlagt et universitet. Derfor er jeg nå nysgjerrig på det motsatte: Hvordan preger det studiet her i nord at det er en del av Universitetet i Tromsø?
– Vi har fritt spillerom når det gjelder valg av gjestelærere og slikt, men vi må forholde oss til et budsjett. Det er klart at vi merker det som skjer i universitetssektoren nå, med kutt og nedbemanninger. Det er mye diskusjoner om budsjetter og slikt, og vi må gjøre alt formelt korrekt, sier Oterholm.
Forfatterstudiet i Tromsø skiller seg fra de andre også ved at de alltid har en studentrepresentant i opptakskomiteen.
– I utgangspunktet handler det vel om at opptaksprosessen skal oppleves som rettferdig og åpen, og at studentene skal kunne sjekke at vi ikke gjør noe gærent, men det fører jo også til gode og interessante faglige diskusjoner, sier Oterholm.
– Hvilke vurderinger tar dere knyttet til opptak?
– Språkbeherskelse, egenart, risikovilje og utviklingspotensial vektlegges. For søkere til andre- og tredjeåret vektlegges også verkspotensial og håndverksmessige kvaliteter. Opptakskomiteen skal ha en bevissthet rundt det faktum at litteratur skrives fra ulike perspektiver og ståsteder og dermed samlet sett skal bidra til litterær bredde. Det er en rund formulering, men det gjør det mulig å tenke på nettopp bredde i opptaksarbeidet.
Foto: Sindre Deschington
– Apropos bredde, hvordan stiller du deg til kritikken om at mange forfatterstudenter skriver likt? (På dette tidspunktet har jeg allerede spurt Oterholm om dette to ganger, men hver gang har praten glidd over i noe annet.)
– Jeg prøvde å glemme at du hadde spurt meg om det, for jeg klarer virkelig ikke å se det, sier hun.
Istedenfor å gå videre med dette litt «tåpelige» spørsmålet spør jeg heller Oterholm om også hun, i likhet med Pedro Carmona-Alvarez, synes studentenes tekster preges av at de leser mindre. Hun kremter, klarner stemmen, og konstaterer tydelig:
– Jeg er ikke enig med ham. Kanskje er det en del av dem som ikke har lest systematisk og har et forhold til alle klassikerne, men jeg synes ikke noe har endret seg, studentene leser enormt mye.
UNGE, PRETENSIØSE OG FRYKTLØSE
I arbeidet med disse sakene har jeg forsøkt å finne ut av om forfatterutdanningene i noen grad har et litteratursyn. Ingen lett oppgave, og det korte svaret er vel kanskje nei, i alle fall fra lederne. Oterholm tror at i den grad det finnes noe slikt, er det blant studentene det eksisterer. Hun er tydelig på at ledelsen ikke har noen litterære preferanser de legger til grunn i sitt arbeid.
– Men når Morten og jeg presenterer oss, snakker vi også om bakgrunnen vår. Jeg har fransk hovedfag, og det er klart at det har gjort noe med min lesning. Jeg leser veldig lite engelsk, for eksempel, og den franske nyromanen har betydd mye for meg. Men jeg leser ikke særlig mye slik litteratur lenger, så når studentene begynner å snakke om Marguerite Duras og sånt, blir jeg helt sliten. Mitt inntrykk er at det er studentene som leser Honoré de Balzac og Tor Ulven og sånt. Det er litt gamledager for meg.
Oterholms inntrykk bekreftes (men bare delvis!) av Eirik Thorstad Bø.
– Vi fikk jo se hverandres pensumlister, og de viste hvor mye forskjellig vi leste. Jeg opplevde ikke at det eksisterte et snevert syn hvor mange hadde de samme heltene, snarere tvert imot. Men vi var unge, uredde og pretensiøse. Jeg savner å tenke at jeg skal skrive bøker og jobbe på kafé resten av livet. Nå har jeg full voksenjobb og et nedbetalt snøscooterlån. Helvete heller.
Liten latterpause her. Så tid for å utdype:
– En studiekompis og jeg kunne for eksempel tulle litt med noen Flamme Forlag-forfattere og skrive dikt vi kalte Flamme-dikt, som var dårlige dikt. Ingenting vondt mot Flamme eller forfatterne der, de gir ut masse kult, men ikke alt de utga traff oss. Vennskapelig drittslenging er det nok av i litterære miljøer. Jeg tror det er sunt at folk har holdninger og meninger om litteratur, så lenge det ikke blir uniformt.
PÅ UTSIDEN AV HOVEDSTEDENE
Sigbjørn Skåden har også holdt temaforelesninger om samisk litteratur på Forfatterskolen i København og ved Litterär Gestaltning i Göteborg. Hans opplevelse er at det er større åpenhet og interesse for samisk litteratur i dag enn det var for bare ti år siden.
– Da jeg studerte litteraturvitenskap på slutten av 90-tallet, var samisk litteratur totalt irrelevant. Det fantes få refleksjoner over at det eksisterer andre kulturkretser som driver med noe annet enn den vestlige kanon. I Tromsø har jeg opplevd stor åpenhet knyttet til å prøve å forstå kjernen i den samiske litteraturen.
I sine forelesninger snakker Skåden særlig om den samiskspråklige litteraturen, som studentene stort sett vil møte i oversettelser, og sammenligner den med den norske, svenske eller danske tradisjonen.
– Samisk litteratur kommer fra et helt annet sted og vil et annet sted. Den forholder seg ikke til hovedsteders estetiske preferanser. Oslo eksisterer ikke i den samiskspråklige litteraturen, man skal ikke dit for å få anmeldelser og oppmerksomhet.
Den ene gangen han foreleste i København, virket det til dels som at studentene opplevde det som en kuriositet, og kunnskapsnivået om samisk språk og litteratur var lavt, forteller han.
Foto: Sindre Deschington
– I Sverige, derimot, er de veldig opptatt av å forstå sine minoriteter, men også der var det flere som ikke hadde reflektert over at samisk litteratur finnes. I Tromsø er det en forståelse for det på et annet nivå. Der er det ofte samiske studenter eller noen som skriver i en nordnorsk kontekst som er i berøring med det samiske.
Han tror forfatterutdanningene profitterer på å etablere en kjennskap til minoritetslitteratur fra Norden, og mener en innføring i samisk språk og litteratur burde vært integrert ved forfatterutdanningene i Bergen og Bø på samme måte som det er i Tromsø.
– Et åpent blikk bør være en viktig del av alle forfatterutdanninger, sier han.
NESTE STOPP: BØ
Etter å ha besøkt Bergen og Tromsø fremstår det som om forskjellene mellom utdanningene i stor grad er farget av hvem som sitter rundt bordet, snarere enn av hvordan bordet er skrudd sammen. Så nå gjenstår det bare å komme seg fra nord til rånebygda Bø, hvor landets første forfatterutdanning holder til.
Vinduets reportasjeserie om skriveskolene i Norge anno 2026 er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.
Av Helene Hovden Hareide
– Kva meiner forlaga med «mangfald», er det Oslo aust?
Eksilerfaringa har gjeve oss innsiktsfull litteratur i fleire tusen år, men for norske forlag anno 2024 verkar det som for mykje bry å skulle gje ut ein fribyforfattar.
