Jeg vil være i mitt eget

En skulle tro at Ingvar Ambjørnsen var gjennomintervjuet. Mellom den beryktede samtalen med Jon Rognlien i Gateavisa («Som forfatter er det min plikt å bruke LSD», 4/1983) og Kaj Skagens prat med Ambjørnsen i Dag og Tid («Emigranten som ikkje kom fram», 26.03.21) ligger det hundrevis av intervjuer, kanskje tusenvis.

Mange av dem er til og med gode, og det kan selvsagt ha å gjøre med at Norge er velsignet med skarpe og vitebegjærlige journalister. Men jeg tror nok at det blir riktigere å si at de har et intervjuobjekt som både vet hva han driver med og har noe å melde. Han mestrer suverent den muntlige fortellerformen – settingen er ofte et skjenkested – der en anekdote har egenverdi og samtidig peker utover seg selv.

At ikke Ambjørnsen er lei å snakke om sin egen person, kan man grunne over, det er ikke så mange hull som gjenstår å tette, skulle man tro, og Alf van der Hagen har i høstens samtalebok med ham, Ønsk meg heller god tur, ikke gjort noe skup i så måte. Selvfølgelig er det et vell av nye opplysninger, spesielt fra barndommen og ungdommen, og for min del også fra intervjuobjektets alderdom, som kan knyttes til bøkene hans. Spørsmålet blir om dette tilfører bøkene noe annet enn en biografisk koloritt.

Verdien av Ønsk meg heller god tur ligger heller i at den hever Ambjørnsen opp blant folk som Kjell Askildsen, Henning Hagerup og Dag Solstad. Ikke så å forstå at folk automatisk blir kanonisert i kraft av at van der Hagen har intervjuet dem i bokform, men lest sammen danner bøkene en form for slentrende norsk litteraturhistorie som jeg personlig har sansen for.¹

For folk på min alder, pluss/minus førti, har Ambjørnsen alltid vært der. Mange har gode minner om Pelle og Proffen-bøkene, det skulle jeg gjerne hatt, jeg også, men av en eller annen grunn holdt jeg, da det var aktuelt, på med Hardy-gutta og andre former for amerikansk kaldkrigspropaganda – altså nettopp den formen for litteratur som Ambjørnsen mente ungdommen fortjente et bedre alternativ til.

Min første Ambjørnsen-bok var Hvite niggere (Cappelen, 1986), i en alder av femten. Det var sikkert ikke nødvendig å lese den som en håndbok i skikk og bruk, det skal i alle fall holde hardt å påstå at den var ment slik, på den annen side skal man være ualminnelig konform og surmaget for ikke å ville bli med Erling og Rita og Charly på eventyr. Siden har jeg fulgt forfatterskapet, i rykk og napp, men det ligger et felt av støy rundt det, særlig rundt Elling-sirkuset, som ofte har gjort at jeg har ventet en stund med å lese bøkene hans. Jeg har mine favoritter, og metoden i det følgende blir å lese hva van der Hagen skriver om dem, for å se om det er noe nytt å lære, ut fra parolen: En forfatter er ingenting uten sine bøker. Om det også forholder seg omvendt, er jeg veldig usikker på.

I den innledende delen av van der Hagens samtalememoarer siteres Tore Renberg på at han plages av resepsjonen som har blitt Ambjørnsens bøker til del:

Ambjørnsen fikk jo fort status som ungdommens og frikernes forfatter – og narkotikaens. Dette har skapt ham, og skadet ham. Gjort ham stor og holdt ham nede. […] Han er noe så sjeldent som en av landets mest berømte forfattere gjennom tidene, men litterært undervurdert av et visst toneangivende kretsløp. Eller kanskje ikke undervurdert, men rett og slett forbigått? Ikke lest? Ignorert?

Jeg tror jeg forstår hva – eller kanskje rettere sagt hvem – han mener, Frode Helmich Pedersen er jo høyt og lavt, og her og der, i den grad at han sikkert utgjør «et visst toneangivende kretsløp» i seg selv. Det er i alle fall lett å tenke på en anmeldelse av romanen Ut av ilden (Cappelen Damm, 2014) i Vagant (3/2014), der Ambjørnsen ikke bare har en velvillig leser i Helmich Pedersen. Den åpner slik:

Ingvar Ambjørnsen har lenge vært en noe undervurdert forfatter blant norske kritikere og akademikere. Årsaken er ikke så vanskelig å tenke seg: Ambjørnsen produserer mye, i mange ulike sjangre, og er kanskje mest kjent for bøker seriøse lesere, om man fremdeles tør bruke et slikt uttrykk, har begrenset glede av, slik som Pelle og Proffen-serien og Elling-bøkene. Og selv om flere av de øvrige romanene hans, særlig Innocentia park fra 2004, inneholder passasjer som løfter dem ut av dusinvarenes rekker, har de likevel ofte noe uferdig ved seg – man får rett og slett følelsen av at de er skrevet litt for fort og planløst.

Men når van der Hagen såpass tidlig i boken siterer Renberg (med tilslutning, får vi tro), vekkes i alle fall for min del en forventning om at van der Hagen gjør et forsøk på å vri denne statusen noen grader i en annen retning. Den blir ikke innfridd, dessverre, allerede på bokens andre side er vi godt inne i det kjente tråkket og forlater det ikke igjen:

Ved halv elleve-tiden begynner jeg gjerne å drikke, og så tar jeg cannabisen min. Den er blitt som en medisin på mine gamle dager, for å senke skuldrene, men først og fremst for å få sove. Så går jeg og legger meg cirka klokka tre. Dette er døgnrytmen min.

Mye tyder imidlertid på at Ambjørnsen ikke har så store problemer med sin offentlige status, og da er det vel til liten nytte å plages på hans vegne. Man kan heller snu rundt på Renberg og spørre: Hva kunne vært vunnet dersom Ambjørnsen hadde vært kjørt gjennom den akademiske kvernen?

At han blir lest, eller i alle fall har solgt i store opplag, vet alle som har vært innom kristne gjenbruksbutikker i Norge. «Et barn kan forstå et dikt, men ikke en diktanalyse,» skriver Georg Johannesen et sted, og dette bør ikke leses som et angrep på barn. Jeg prøver ikke å puste på glørne til et slags bål av akademikerforakt, men jeg forstår ikke hvorfor Ambjørnsen skulle trenge akademisk sanksjon.

I den grad han har fått det, er det som novelleforfatter, jf. monografien til Morten Auklend, Navnløs erfaring. Lesninger i Ingvar Ambjørnsens novellekunst 1994–2003 (Cappelen Damm, 2016). Denne versjonen av forfatteren finner nåde også hos Helmich Pedersen: «I min vurdering hører hans novellesamlinger hjemme i det øvre sjiktet av norsk novellekunst: om ikke på høyde med Askildsen og Herbjørnsrud, så omtrent på nivå med Merethe Lindstrøm og Øystein Lønn.»

Jeg må tilstå at denne måten å forholde seg til litteraturen på er meg svært fremmed. Inne i mitt hode står det ikke en kommode merket «norsk novellekunst», der forfatterskapene er sirlig ordnet i skuff etter skuff. Og dermed er det kanskje like greit at van der Hagen ikke ga seg til å plassere Ambjørnsen et hakk eller to høyere i en imaginær kommode med navn «norsk romankunst», tenkte jeg etter andre gangs lesning. Det finnes tilløp til en intern periodisering, men den står Ambjørnsen selv for:

Jeg hadde hatt bajasperioden, med Revejakta og Hvite niggere. Så var det et avsluttet kapittel med Pelle og Proffen, og et annet med hele Elling-eventyret. Og så tekstene jeg setter mest pris på, de tre novellesamlingene. Da jeg hadde skrevet Innocentia park, som var en veldig annerledes roman, tenkte jeg at nå hadde jeg et forfatterskap. Alt som kom etter det, kunne være bonus.

Den vakreste av Ambjørnsens bøker er etter mitt syn den lille fortellingen Dronningen sover (Cappelen, 2000), om kjærlighetsforholdet mellom den sterkt alkoholiserte, forhenværende bankmannen Astor Eriksen og hans like alkoholiserte kone Grete Reim, produktiv forfatter av legeromaner for kioskmarkedet. 

Dronningen sover kan leses på forskjellige måter, denne høsten oppdaget jeg for eksempel at den fungerer godt som en profetisk-politisk allegori over ekteparet Sindre Finnes / Erna Solbergs forsøk på å spinne rundt i media. Detaljene her blir ikke riktige, selvsagt, men sånn er det jo med allegorier: Ektemannen sitter bortgjemt oppe i andre etasje, der han i mangel av aksjer å sysle med sitter og ser filmen Wall Street om att og om att og undrer seg over hvordan han neste gang kan snyte fellesskapet for noen kroner.

Fruen sitter på dassen nede i første og drekker frem nye meldinger til offentligheten.² En av de siste ble godt mottatt bare av den ivrigste fansen, men hun har mer på lager, hun skal vise oss alle hva hun er god for. Den neste fikk bredere appell, hva avslutter hun trilogien med? Hun skriver på «Tilbake til livet», som dessverre betyr at hun seiler utpå igjen, i denne allegoriske lesningen setter vi altså likhetstegn mellom alkoholisme og maktkåthet.

Dette er likevel bare ett aspekt ved romanen. Ambjørnsen har flere steder fremhevet at grunnideen er kjærlighet på tross av. Som han sier til van der Hagen: «I virkeligheten er det ofte sånn at du treffer et menneske som du tåler det av som du ikke ville tålt av noen annen.» (Det kan for alt jeg vet være en presis beskrivelse av hvordan ekteskapet ser ut på toppen av Høyre-hierarkiet.)

En annen lesemåte kunne lagt vekt på at fortellingen frister med resignasjon og tilbaketrekning, på en urovekkende forlokkende måte. Hvorfor skal Astor Eriksen surre rundt som bankmann når han heller kan sitte og pludre litt om kjærligheten, ta sine kalde pils om formiddagen og sin daglige flaske whisky? Hvorfor skal Grete Reim delta i det tabloide kjøret når hun kan slippe? Om de ikke vil eller ikke kan, eller hverken vil eller kan, fremstår som et åpent spørsmål, men uten denne dimensjonen ville Dronningen sover forfalt til en av de kioskromanene som hun skriver på.

En tredje lesemåte kan man kanskje snuse seg frem til ved hjelp av begrepet verdighet, som står helt sentralt i forfatterskapet til Ambjørnsen. Å innrømme andre mennesker en verdighet, om de nå er nedslitte horer, psykiatriske pasienter, utkjørte heroinvrak, journalister i oppløsning, trygdemottakere eller altså fallerte bankmenn og kioskdronninger på spritkjøret – det er hele budskapet man kan lese ut av Ambjørnsens bøker og andre offentlige ytringer.

Det er imidlertid ikke i en heroisk posisjon av doktor Stockmann-typen han har plassert seg. I minneboken Det gyldne vakuum (Cappelen, 1992) fortelles det levende og skremmende om et angstanfall som overmannet ham en gang i Dublin, og som ble sittende i lenge. «En av dine merkeligste bøker,» mener van der Hagen; «et forvirret essay,» repliserer Ambjørnsen. Stort mer blir ikke sagt om boken.

Det er da heller ikke så lett å si hva den handler om, men jeg synes Odd Erik Hagen var inne på noe da han skrev i Oppland Arbeiderblad (05.11.1992): «Tilbake sitter jeg med en fortelling om hvordan dop og usunne vaner i lengre perioder kan gi psykiske knekk, mer enn en forklaring på hvorfor livets meningsløshet fordrer bruk av samme.»

Ambjørnsen – for her er det liten avstand mellom forteller og forfatter – øser av sin erfaringsbakgrunn, i en kul og rølpete stil. Han sitter med førstehånds kunnskaper fra sinnssykepleien og understreker: «Jeg har aldri vært av den litt hippe mening at sinnssyke og åndssvake, hjerneskada og hjernefrie, er spesielt intelligente mennesker som står i direkte kontakt med skytsenglene sine.» Det han skriver i Det gyldne vakuum har altså

[…] ingenting med romantisering av galskap å gjøre, til det har jeg sett for mange lik og vaska for mye dritt, det er snarere snakk om en av-romantisering av normaliteten. Så vidt jeg kunne forstå besto hovedproblemet av at det har liten hensikt å trekke druknende opp av havet så lenge redningsbåten mangler bunn. Hvor var det attraktive aspektet med den hverdagen vi ville lokke dem tilbake til?

Det siste må vel kunne kalles et godt spørsmål, og uavhengig av hvor vi har havnet eller plassert oss selv i livet, bør vi i det minste ha noen ideer i retning av et svar. Jeg skal ikke si at Ambjørnsen i de neste bøkene forsøker å svare på dette, men i 1993 kom Utsikt til paradiset på Cappelen, der hovedpersonen som kjent het Elling. Vi kan i alle fall få med oss derfra at «hverdagen» er en vaklevoren konstruksjon.

Alf van der Hagen vier et helt kapittel til Elling og kommer også senere tilbake til ham. Han stiller gode spørsmål og rydder opp. Det kan ikke ha vært lett å organisere denne materien, så sagt med et dubiøst kompliment: Her er det bare å ta for seg for fremtidige særoppgaveskrivende elever i norskfaget. Dubiøst fordi komplimentet impliserer at bøkene om Elling egner seg best for ungdom. Det er nok dette Tore Renberg har sett seg lei på. Tidligere i høst kom en liten og rar antologi ut på Ambjørnsens forlag Cappelen Damm, Kjære Elling. 30 år med utsikt til paradiset, hvor Renberg har skrevet den innledende teksten, «Noen ord om Elling». Uten at han undervurderer ungdommen, argumenterer han der for at bøkene også kan leses av voksne folk. Dette kan kanskje leses som en utdypning av det han fortalte til van der Hagen, som et forsøk på å dra Ambjørnsen inn i et annet kretsløp. Renberg foreslår:

Bare si navnet deres og det stiger fram. En stråleglans av menneskelighet.
Bare si: Derrick. Dickens. Sophie Elise. Nietzsche.
Bare si: Elling.

Om dette er måten å trekke Ambjørnsen opp på parnasset på, så har jeg mine tvil om at forsøket lykkes.

Jeg trekker gjerne frem vandrerromanen Natten drømmer om dagen (Cappelen Damm, 2012) når jeg havner i samtaler om Ambjørnsens bøker. Jeg er jo studert, så jeg sier noe i retning av at den romanen samler opp i seg de fleste temaene til Ambjørnsen og således kan være et prisme for forfatterskapet. Da himles det med øyne, og det har jeg ikke noe å si på. Men rart er det jo at de som mener seg beskrevet i Hvite niggere, ikke fulgte forfatteren videre, først og fremst til beretningen om Sune fra skogen i Natten drømmer om dagen. I begge bøkene er det flein og tjall og børst; det er folk som lever bortenfor streitingland og dermed opererer ut fra andre regler enn resten av storsamfunnet; det er naturmystikk og fenomener som ikke godt lar seg forklare rasjonelt; det er galskap og samhold og en vilje til liv som er smittende. Det er flukt og eksil.

Jeg satt en gang med kartet og forsøkte å følge Sunes rute, fra historien starter til han treffer den vietnamesiske mordersken Vale, det gikk ikke helt opp, men på den annen side er ikke kartet mitt særlig godt. Her – som ellers – er det vel bare å legge bort kartet og forholde seg til terrenget. Da går man ofte feil, det vet jeg altfor mye om, men omveier fører lengst, som det heter. Uansett treffer Ambjørnsen i denne romanen på en beskrivelse av livsfølelsen til mange av sine romanfigurer, vi kan kalle det en storslått ydmykhet over det faktum at vi surrer rundt her på denne planeten:

[…] jeg vil bare være i skogen, tenker jeg, det er ikke mer komplisert enn det, jeg vil gå inn over lyngheiene og myrene, og over viddene, jeg vil være i mitt eget, det er bare derfor jeg går, så enkelt og komplisert er det; ut av de andres sammenhenger, det er bare snakk om noen korte år, de kan like godt kalles sekunder, for jeg kommer fra ingen ting, og skal inn i ingen ting, og ikke tar jeg mye plass, det er nesten ikke bryet verdt for noen å gjøre regning med meg engang, bare en skygge over jorden; det er omtrent min vekt i den store sammenhengen, og det er der jeg vil være: en skygge i den store sammenhengen, ikke en kjøttklump i den lille.

Ambjørnsen forteller til van der Hagen at i denne romanen forsøkte han «å skrive så godt jeg overhodet klarte […] kanskje den romanen jeg har likt aller best å skrive. […] Jeg liker kjeltringer som har stil, ja». Dermed ikke sagt at Ambjørnsens bøker skal leses som en oppfordring til å bli skurk, med mindre lovene er så urimelige at man for sitt eget menneskeverds skyld må heve seg over dem. Det finnes i det hele tatt få oppfordringer i dette forfatterskapet.

Ambjørnsen er en forfatter som forventer at leserne er voksne folk. Og det vil i all enkelhet si at man blir tatt alvorlig og ikke bør begynne å mase om samværsproblematikk, fraværende fedre eller for den del narkotikaproblemet når man leser hans bøker. Ambjørnsen legger frem historier på historier, de får vi forholde oss til, ut fra egen erfaring, men vi blir ikke bedt om å gjøre annet enn det, og det er grunnen til å lese ham.