Hvem var Georg Johannesen?

Biografien om Georg Johannesen (1931-2005) foreligger endelig, det er ingen overdrivelse å si at den er etterlengtet. Alle som har tatt norsk artium siden cirka 1968, har – dersom de fulgte med i timen – lest et eller flere dikt av ham, jeg tipper på disse: «Vår 59», «Generasjon», «Oppslag i en OBOS-blokk» eller «Jødisk partisansang». Alle disse diktene er gode, og dermed skulle man tro at Innerst i hjertet har jeg min forstand av Alfred Fidjestøl fikk titusenvis av lesere, såfremt norskundervisningen har noe med virkeligheten å gjøre.

For min del husker jeg vagt en norsktime der «Vår 59» ble gjennomgått, sikkert på eksemplarisk vis; jeg må nok tilstå at jeg ofte var av dem som ikke fulgte med. Men av en eller annen grunn plukket jeg med meg Ars moriendi eller De syv dødsmåter (Gyldendal, 1965) fra et boksalg sommeren etter artium, og hadde den i sekken som eneste norske bok da jeg den påfølgende vinter dro på en lengre utenlandsreise. Kort sagt: Jeg forsto ingenting. Og hva verre var: Jeg forsto heller ikke hvorfor jeg ikke forsto.

Tilbake i Norge ble det, som student, raskt fast takst å lese Om den norske tenkemåten (Gyldendal, 1975) dagen derpå, som et mye bedre alternativ til å ligge der og gremmes. Den artikkelsamlingen er mer omfangsrik enn Ars moriendi, og godt egnet til å jage tankene ut eller inn. 

Disse verkene var min introduksjon til Georg Johannesens forfatterskap, og selv om jeg til tider regelrett har fråtset i bøkene hans, gjelder på mange måter dette: «Vismenns ord er som stjernene, de gir lite lys fordi de står så høyt», som han siterer Francis Bacon¹ på i etterordet til 1996-utgaven av Ars moriendi. Sagt annerledes: «De fleste har vel møtt kloke folk som aldri leste noe eller dumme folk som aldri gjorde noe annet enn å lese», for å sitere Georg Johannesen selv.²

Tittelen på biografien henter Fidjestøl fra avslutningen på diktet «Ferie» (Nye dikt, Gyldendal 1966):

Skjelettet er innerst
I hver eneste mann
Og hva har jeg innerst i hjertet?
Innerst i hjertet har jeg min forstand

På den ene siden er «Innerst i hjertet har jeg min forstand» en «råkande sjølvkarakteristikk», ifølge Fidjestøl, på den andre siden har den «vore gjenstand for mange ulike tolkingar.» Han nøyer seg med å presentere to av disse mange tolkningene: 1) «formuleringa antydar eit hierarki, at forstanden trumfar kjenslene, at den kalde fornufta må verne oss mot hjartets sentimentalitet,» eller 2) «forstanden [er] ikkje noko verdt om han ikkje alltid er i kontakt med hjartet.» Så kommer det en slags dom: «den første tolkinga [er] mest nærliggande.»

Georg Johannesen var altså en mann preget av kald fornuft. Fidjestøl belegger påstanden sin, men kunne argumentert mot seg selv ved å vise til intervjusamtalen som Tor Obrestad gjorde med Johannesen for Profil (3/1966). Obrestad foreslår på et tidspunkt at «følelseslivet er så lite påakta i skulen, eller i heile livssituasjonen om ein vil.» Johannesen repliserer: «Du sier at følelsene er forsømte. Da er også tanken forsømt. Det er ikke noen motsetning mellom tanke og følelse.» 

Ellers har vel også Alfred Fidjestøl truffet på folk som tror de har sagt noe glupt når de sier: Hvis man ikke er radikal som ung, har man ikke hjerte; hvis man ikke er konservativ som voksen, har man ikke hjerne. Den slags kategorisk bløtprat gikk Johannesen til felts mot: «mange [vil] helst oppfatte meg som en borgerlig radikaler, mens jeg er en konservativ kommunist.»

*

Fidjestøl har skrevet en tradisjonell biografi, som følger Georg Johannesen fra vugge til grav, som en annen velferdsstat. Stort og smått er med. Bildet som fremtrer, skiller seg ikke av den grunn særlig fra det som tidligere har fremkommet om Johannesen, i hans egne bøker og i den sparsomme sekundærlitteraturen. Han var lærer, politiker, skribent; professor i retorikk, kommunist, dikter. Så kan man legge til karakteristikker som «rabulist», «profet», «fargeklatt», «vanskelig» eller «gal», det er i alle fall ikke uvanlig å gjøre. 

Under lesningen tok jeg meg stadig i å undres på hvorfor Fidjestøl bruker plass på akkurat dette, det ville være en selvmotsigelse av meg å gjøre det samme, la meg bare si at historien om Johannesens første tur på moped i Vestfold ikke var så festlig som forfatteren Gunnar Bull Gundersen og Fidjestøl later til å tro.

Noen av historiene er fæle. Fidjestøl gir et portrett av en mann som både var hissig og til tider voldelig, og om ikke misogyn, så i alle fall mannssjåvinist. Han drakk litt for mye, og hadde vanskelig for å komme seg opp om morgenen. Han kunne være ufyselig, særlig mot uskyldsrene bensinstasjonsjenter i Nissedal. Dessuten var han hevngjerrig, arrogant og «feltuavhengig». 

Derimot var han elskverdig, gjestfri, klok, med drag på damene, barnekjær, glad i fjellet og Leeds United, svært belest, oppvakt, sosial, og selvfølgelig preget av en barndom i krigens Bergen, som ble bombet i en grad som det kan være nyttig å få repetert. Denne spesielle miksen blir Georg Johannesen alene om, men det gjelder for oss alle at det er mye underlig som foregår, uten at vi trenger en biografi av den grunn.

Det er den offentlige personen Georg Johannesen som trenger en biografi, Fidjestøls minner for mye om en privat minnebok. Dette bidrar ikke minst de fleste illustrasjonene til, jeg kan ikke skjønne at de har offentlighetens interesse. At moren hans fikk seg et nytt fotografiapparat på 1960-tallet, var nok spennende, men de litt ufokuserte bildene hun tok av sønnen (s. 206f) vet jeg ikke helt hva jeg skal bruke til.

*

Den som kommer til Ars moriendi – som består av førtini dikt, fordelt på syv uker, ett dikt for hver ukedag – for første gang, vil antakelig raskt gjøre seg en erfaring som Fidjestøl beskriver godt:

Talmagien i Ars moriendi – med dei heilage tala sju og tre – og den overordna strukturen er så påfallande at det er vanskelig å lese einskilddikta utan å prøve å løyse den større rebusen ved å diskutere kvifor nett dette diktet er plassert under denne dagen i denne veka og rubrisert under denne dødssynda, og med denne geografiske plasseringa og dessutan med referansen til denne dagens hendingar i påskeveka.

Dette er i alle fall den muren jeg stanget hodet i for 20 år siden, og som jeg fortsatt har skrubbsår fra. I praksis ble løsningen på problemet å late som det ikke eksisterte, på mange måter en fallitterklæring, for det kan jo ikke være sånn at strukturen er tilfeldig? Jeg synes fortsatt det er en skinnløsning, kanskje derfor er diktsamlingen blitt en reisebok for meg, den leses best når man har store mengder indisk whisky, tsjekkisk øl eller ungarsk rødvin for hånden. Etter hvert blir ikke spørsmålet om struktur et påtrengende problem.

Jeg husker at jeg kom til Thessaloniki en sen kveld, og fremfor å kaste bort penger på seng, fant jeg en park å sove i. Da ble det frem med reiseflasken og Ars moriendi, for et mer påtrengende problem var flokken med løshunder som sirklet rundt benken, rundt og rundt. Nå er ikke dette særlig interessant, jeg vil bare ha frem følgende poeng (fra Moralske tekster, Cappelen, 1994):

Lesning er mange ting. En milliard lesekyndige medmennesker har en milliard livshistorier bak seg. Hver enkelt av dem har lest ulike tekster til ulike tider av ulike grunner og med ulike resultater.

Til en viss grad presenterer Fidjestøl nok nytt stoff om Ars moriendi til at spørsmålet om den overordnede strukturen godt kan få ligge i bakgrunnen. (Han lener seg dessuten på Arne Borge Kristoffersen, som i en masteroppgave fra 2013 argumenterer for – i mer akademiske vendinger enn dette – at man er best tjent med å gi faen i den overordnede strukturen.)

I og for seg er det ikke spesielt givende å lese om det stormfulle forholdet mellom Georg Johannesen og Siri Blakstad, det interessante er at i et brev til henne, mot slutten av 1963, sender han diktutkast som senere gjenfinnes i Ars moriendi, først og fremst «Oppslag i en OBOS-blokk». I et udatert brev sendte han så en variant av hele «Venteuke» senvinteren 1964.³ Ut fra denne (her svært summarisk oppsummerte) tilblivelseshistorien antyder så Fidjestøl en biografisk lesemåte: «Det har aldri vore vanleg å lese Georg Johannesens dikting biografisk, men Ars moriendis tilblivingshistorie gjer det vanskelig å late vere.» Jeg skal ikke avvise tanken, men jeg ser ikke umiddelbart hva som vinnes ved dette, at man skal nærme seg Ars moriendi ut fra hva Johannesen skrev i ett av to dediserte eksemplarer til Siri Blakstad.

Også Torgrim Eggen nevner i Axel. Fra smokken til Ovnen – storyen om Axel Jensen (Cappelen Damm, 2019), høyst i forbifarten, at flere av diktene i Ars moriendi «handler om Georg og Siri.» Da jeg leste dette, tenkte jeg at det neppe har betydning for lesningen av diktverket, og Fidjestøl har ikke overbevist meg om det motsatte. Blir ikke Johannesen da i eminent forstand redusert til det han selv, i Om den norske tenkemåten, foraktfullt beskrev som «en norsk lyriker slik han bør være: en følsom, ikke altfor intelligent person som i uklare vendinger beskriver sitt privatliv»?

Helt annerledes åpner en familieopplysning opp et dikt som «Pubertet».  Da Johannesen var guttunge døde en yngre søster av meslinger. Foreldrene «pakka inn sorga i skillingsvisepoesi og kristelege klisjear,» skriver Fidjestøl. Johannesen trodde i mange år visstnok at foreldrene hadde drept Helga, som hun het, og at det var grunnen til at de ikke snakket noe særlig om det. Senere i livet kunne han ta seg i å speide etter henne, på kafé for eksempel, og dette skulle da være forelegget for diktet. Det gir god mening, og er kanskje bedre enn å se midtstrofen som et uttrykk for en ung mann på damejakt, slik jeg har (hatt) tendens til å lese diktet:

På en kafé satt du ved alle bord
Jeg gikk omkring
Og fikk deg til å forsvinne 

*

I siste linje i kapittel 48 (av 49) av Innerst i hjertet har jeg min forstand stiller Fidjestøl spørsmålet: «Kven var Georg Johannesen?»⁴ Det virker kanskje lett komisk å ta det opp mot slutten av en lang biografi, en skulle tro dette var et bedre premiss for en bok enn en konklusjon. Men poenget er vel at Georg Johannesen, lik tittelen på hans biografi, er og forblir gjenstand for ulike tolkninger. Lesning er mange ting.

Ars moriendi ble i 1990 – sammen med Garborgs Haugtussa – kåret til hundreårets beste diktsamling av syttifem norske diktere, i regi av Lyrikkvennen. Fidjestøl ser ut til å mene at faktum dermed er etablert: «omverda [fekk] ei påminning om kva den unge Georg Johannesen faktisk hadde utretta.» Men jeg vet ikke om det tjener Ars moriendi noe, at den blir hevet såpass høyt. Den er vanskelig nok fra før, og sikkert er det at jeg ikke tok den med i tursekken fordi den var crème de la crème. Hadde jeg visst om kåringen, hadde jeg rimeligvis tatt med noe annet.  

I 2008, tre år etter sin død, «vant» Georg Johannesen en ny kåring, denne gangen arrangert av Dagbladet. Han tok en knepen seier, med Jens Arup Seip og Hans Skjervheim bak seg på pallen, mens Ottar Brox måtte ta til takke med den sure fjerdeplassen. Den viktigste sakprosautgivelsen i Norge i perioden 1945-2008 var Om den norske tenkemåten.

«Det må være en av de største feilbedømmelser i norsk litteraturhistorie, for denne boken har aldri hatt noen betydning», skrev senere Kaj Skagen – han kom sent til festen, men smalt til ti år etter i Norge, vårt Norge (Dreyers, 2018). Slik begrunnet Skagen påstanden:

Litterært er den verdiløs. Bortsett fra noen få slående enkeltsetninger har den få minneverdige stilistiske høydepunkter, og neppe et eneste essay som fortjener plass i noen kanon. Synspunktenes daterthet og forutsigelighet gjør boken uleselig for alle andre enn historikerne. […] Alt i alt […] et nostalgisk verk for gamle radikalere i alle aldre, et tankemuseum som viser frem stort og smått av feilslåtte ideer fra en svunnen tid.

Jeg har grunn til å føle meg truffet, jeg er en «historiker», som dermed foretrekker «uleselig» bok fremfor «leselig» , og sikkert også en gammel radikaler født 40 år for sent, som holder meg med ideer bare i den grad de er feilslåtte. Kanskje er det også usikkert hvordan man som samfunnsborger kan nyttiggjøre seg av forfatterskapet til Georg Johannesen, trist nok. Men det er i alle fall en inngang til en tankeverden som, for å bruke hans egne ord – fra teksten «Om den norske nyrealismen» (Vinduet 1/1973), en harselas med norsk litteraturteoretisk lese- og skrivemåte – «kan være god å ha til å komme vel med».