Kjære Vinduet-leser,
I forrige uke publiserte vi drøye 600 «nye» saker på Vinduet.no, i og med at vårt historiske arkiv endelig ble tilgjengelig. Dermed kan du nå binge både ved hjelp av søkefunksjonen og den alfabetiserte oversikten over bidragsytere. Vi vil kontinuerlig digitalisere flere eldre tekster, i mellomtiden har vi fortsatt en quiz m/premier gående i bildeteksten av forrige ukes lederartikkel/arkivstudie. På fredag publiserte vi en samtale mellom forfatterne Jan Grue og Camara Lundestad Joof, under tittelen «Det usynlige arbeidet». Samtalen fant opprinnelig sted på Litteraturhuset i august og det var Susanne Kaluza, stiftelsens daglige leder, som ledet arrangementet. Som en bonus har vi også fått publisere den hardtslående åpningsmonologen til Joofs stykke første stykke som Nationaltheatrets husdramatiker, kalt De må føde oss eller pule oss for å elske oss. Stykket er blitt utsatt på grunn av våre kamerater teaterarbeidernes nå avsluttede streik, men ser ut til å få urpremiere på Torshovteatret denne fredagen (29.10). Og i går publiserte vi Sumaya Jirde Alis anmeldelse av Vanessa Springoras mye omtalte debutbok Samtykket.
Dagens nyhetsbrev skrives til deg fra rom 1018 på Voco Hotel, Gold Coast, Australia, hvor jeg, Ola Innset, for tiden befinner meg i 14-dagers hotellkarantene, som nylig ble utvidet til femten dager av grunner jeg ikke skal gå inn på. Min livspartner er herfra og på grunn av sykdom i familien var det ikke mulig å vente lenger med å reise hit. Hotellet er 100 meter fra gullkystens berømte strandlinje, men vårt vindu (som ikke kan åpnes) vender innover i landet. Man skulle kanskje tro at man fikk god tid til å tenke i en slik situasjon, men med selskap av en treåring blir det ikke helt sånn.
Jeg har imidlertid tenkt en god del på den legendariske britiske komiserien Black Books, som gikk i tre sesonger mellom 2000 og 2004 og er tilgjengelig i sin helhet på Youtube. Serien handler om den fordrukne irske bokhandleren Bernhard, spilt av Dylan Moran, som driver den kundefiendtlige butikken som serien er oppkalt etter. Jeg har spesielt tenkt på den aller første episoden, hvor sidekarakteren Manny, spilt av Bill Bailey, kommer hastende inn i butikken på desperat jakt etter utgivelsen The Little Book of Calm. Ved et uhell kommer han til å svelge The Little Book of Calm, og ved nok et uhell absorberes boka i Mannys kropp. The Little Book of Calm er en faktisk utgivelse, en miniatyrbok med oneliner-tips for å håndtere en stresset hverdag. Etter at Manny svelger den, får han en Jesus-lignende aura og begynner å resitere de idiotiske rådene som en levende selvhjelpsbok. «Put a drop of lavender in your bath», «Consider the ocean», og så videre.
Grunnen til at Black Books og The Little Book of Calm rant meg i hu, er at vi er blitt utstyrt med en «care package» fra de australske myndighetene som har valgt å berøve oss friheten i folkehelsens navn. (Den foucauldiansk interesserte leser vil merke seg at døra til rommet ikke faktisk er låst, men at vi er blitt truet med ytterligere forlenging av karantene dersom vi skulle åpne den på andre tidspunkter enn når måltidene blir levert (av ninjaer som forsvinner sporløst), «and we wouldn’t want that».) Det viser seg at dette med «care» er noe staten Queensland har valgt å outsource til ulike frivillige organisasjoner, og foruten en mistenkelig profesjonelt utseende teddybjørn som merkelappen hevder er strikket av Australian Red Cross sine frivillige, er det stort sett den taiwanske buddhistiske organisasjonen Tzu Chi som har fått bestemme innholdet i pakken.
Det gir noen morsomme utslag. For eksempel har vi fått utdelt en innbundet versjon av boka Jing Si Aphorisms, med Dharma Master Cheng Yens aforismer på kinesisk, engelsk, japansk og spansk. Her burde man kanskje ha benyttet muligheten til å lære seg et nytt språk, det ville i hvert fall Dharma Master Cheng Yen ha gjort:
Make today count!
It comes only in a lifetime.
Utgjort da, at den må tilbringes på nevnte rom 1018.
To win the hearts of others
and always be welcomed,
we must be mindful of our tone of voice
and facial expression.
Slik lyder et annet godt råd, som også kan tolkes på flere måter. Det med ansiktsuttrykket har vi liten bruk for, siden vi ikke får treffe noen, men tonen i stemmen er et virkemiddel vi forsøker å bruke riktig når vi går en ny dag i møte med ulike forhandlinger over hotelltelefonen om hvorvidt det er mulig å flytte oss til et rom med balkong på grunn av vår datters astma. Når skal vi være hyggelige og når skal vi være sinte? Når skal vi være behjelpelige og når skal vi true? Noen ganger mister vi rett og slett kontrollen i det som ærlig talt er en veldig vanskelig situasjon, og kontra hva Master Cheng Yen kanskje ville ha sagt, er det gjerne da vi kommer nærmest å få hjelp. Ofre for langt verre overgrep vil muligens gjenkjenne den bitre følelsen av at man kanskje må lære seg til en viss grad å akseptere noe som egentlig er uakseptabelt, som en slags forsvarsmekanisme.
Takket være min overraskende Erin Brockovich-lignende partner, går det imidlertid rykter om at vi kanskje skal få flytte likevel, og nedtellingen av dager foregår uansett med større glede nå enn da det var snakk om nummer to og tre. Mandag 1.11 kl 21.00, Queensland-tid, skal vi forhåpentligvis bli satt fri, noe som betyr at jeg vil kunne lese neste ukes nyhetsbrev som innehaver av grunnleggende menneskerettigheter (og en regning på drøyt 30.000 kroner). Vi kunne ikke få en støvsuger til å gjøre noe med det skitne vegg-til-vegg-teppet (som har blodflekker på seg!?), men som plaster på såret fikk vi sendt opp en ny «care package» og enda en utgave av Jing Si Aphorisms.
Look at adversity as a stepping stone,
not a hindrance in life,
hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt