Offer og medskyldig

Vi er i Frankrike på 1980-tallet. Vi møter et barn som bor med mor og far. Sistnevnte går tidlig og kommer sent hjem: «Han er en opptatt mann.» Når far er hjemme, skriker han ofte. Han kaller mor for «tøyte» og «hore». Slik begynner dokumentarfilmskaper og forlagssjef Vanessa Springoras debut Samtykket. «Jeg kan ikke huske den minste omfavnelse, det minste kyss, ikke den minste gest av ømhet mellom foreldrene mine», skriver Springora. Tankene går til Édouard Louis, som har skrevet om hvordan minner om barndommen endrer seg, blir til noe annet, i tråd med hvor en er i livet. Moren får omsider frigjort datteren og seg selv fra ektemannens klør. De flytter inn i en loftsleilighet. Springora er da seks år gammel. Uheldigvis viser volden seg å være uendelig, for noen år senere tar den en ny, grenseoverskridende og pervers form.

På baksiden av boken står det at Springoras selvbiografiske debut, som først kom ut i hennes hjemland i januar 2020, har «bidratt til å endre Frankrike, både polemisk og juridisk». Samtykket sentrerer rundt relasjonen mellom Springora og den prisbelønte forfatteren Gabriel Matzneff. I boken tituleres han som G. Som barn pleide Springora å bli med moren på sosiale og kulturelle begivenheter. Hun pleide å sitte på siden, lese for seg selv. Det er under en slik middag hun vekker Matzneffs interesse. Han er da 49, mens Springora er 13. Gabriel Matzneff stirrer på ungjenta, smiler til henne, «... et smil som jeg først feiltolker som et faderlig smil, for det er en manns smil.» Det er sterkt å lese om deres første møte, ettersom sidene før det blant annet handler om en anstrengt far-datter-relasjon og sorgen knyttet til dette. I Springoras øyne er alle menn faren. Jeg kom til å tenke på noe jeg har lest eller sett noen si om fraværende fedre: «He was my first heartbreak.»

Tidlig i boken skisserer Springora hvilket landskap hennes relasjon til G. oppstod i. Dermed besvarer hun også spørsmål som: Hvordan kunne en mann i femtiårene i all offentlighet ha en seksuell relasjon til en tenåring, og hvorfor ble det ikke stoppet? Springora skriver: «Ti år før jeg møter G., på slutten av syttitallet, var det en rekke aviser og intellektuelle på venstresiden som offentlig ga støtte til voksne som var anklaget for å ha hatt ‘ulovlige’ forhold til mindreårige.» Le Monde trykte på den tiden et leserbrev som tok til orde for avkriminalisering av seksuelle forhold mellom mindreårige og voksne. Blant dem som signerte var Roland Barthes, Simone de Beauvoir, Jean-Paul Sartre og, selvfølgelig, Gabriel Matzneff. Miljøet som Springora vokste opp i var preget av dette verdenssynet, et syn som forsvarer «alle kroppers rett til fri nytelse», siterer Springora. Ikke bare skrev Matzneff under på brevet, i 2013 innrømmet han at det var han som tok initiativ til det. Og det er denne mannen Springoras mor lot datteren fortsette å treffe, selv om moren til å begynne med var lite begeistret og sjalu.

Mannen forfører barnet. Det starter med brev, så tar han henne med til sin hybel, og etter hvert venter han daglig utenfor skolen hennes. De holder hender. Snart vet alle om relasjonen, men ingen sier noe. «Det virker ikke som om noen er spesielt bekymret», skriver Springora. Matzneffs forsvarstale begynner lenge før hun selv kan forstå at deres relasjon – «kjærlighetsmøtene», som hun liker å kalle dem – egentlig er et overgrep. Ikke bare i moralsk forstand, men også juridisk. Den seksuelle lavalderen i Frankrike er 15 år. Matzneff forteller Springora om hvordan voksne i antikken ga ungdom «seksuell opplæring», og om kjente kunstnere og forfattere som promoterte det samme tankegodset. «Hvordan kan man la være å gi etter når man stilles ovenfor så mange eksempler til etterfølgelse? En jente på fjorten år har rett og frihet til å elske hvem hun vil», skriver Springora. «Jeg er forelsket og føler meg elsket som aldri før.»

Samtykket er ikke en bok som skyr unna: «Etter hvert kjærlighetsmøte der G. nærmest har fråtset i kroppen min som en sulteforet, når vi ligger på hybelen hans omgitt av vaklevorne bokstabler, vugger han meg i armene som en baby.» Jeg tenker på Marguerite Duras’ Elskeren (1984) som inneholder en lignende scene. For enkelte er kanskje beskrivelser av hvordan Springora og Matzneff lenge har analsex, fordi barnets lår skjelver og lukker seg så voldsomt, eller den medisinske prosedyren som utvider henne vaginalt slik at Matzneff kan ta hele hennes jomfrudom, i meste laget. Springoras åpenhet er likevel beundringsverdig.

Matzneff nøyer seg ikke bare med å misbruke henne seksuelt, han misbruker henne også litterært. «Å tilrane seg en annens bilde på så brutalt vis er nøyaktig det samme som å stjele dette menneskets sjel», skriver Springora. Hun opptrer i en rekke bøker som G. skriver etter at relasjonen har tatt slutt. I dem reduseres hun til en utspekulert og frimodig jente som driver relasjonen videre. Springora blir til «V.» Dette er noe hun internaliserer, for selv flere tiår senere tar hun seg i å signere e-poster med kun forbokstaven. Det er her, i kapitlene som skildrer tiden etter relasjonen, at Samtykket er litterært og intellektuelt sett på sitt beste. Her gir Springora seg selv tid til å dvele. Beskrivelsene av et ungt menneske som vandrer alene i gatene som et bannlyst spøkelse, ei jente som verken spiser eller sover, er bokens sterkeste passasjer. De fysiske og psykiske etterdønningene av relasjonen er nesten til å ta og føle på.

Springora har skrevet en viktig bok. Samtykket retter kritisk søkelys mot en kultur som tilrettelagte for og legitimerte en overgriper i en årrekke. Men at boka er viktig, gjør den ikke nødvendigvis god. Samtykket har en rekke mangler. Boken er delt i seks deler: barnet, byttet, overtaket, grepet løsner, merket, skrive. Det snodige er at språket og flyten endrer seg fra det ene kapitlet til det neste, slik at boken får et fragmentert og uoversiktlig preg. Språket er generelt sett ikledd et stramt korsett. Her gis det rom til klamme formuleringer som at «trolldommen brytes», og kjærlighetssavn sammenlignes med en junkie som ikke bryr seg om kvaliteten på det kroppen inntar. Springoras stemme er mer konstaterende og journalistisk enn den er litterær. Dette hadde ikke vært et problem dersom det var gjennomgående, eller dersom boken hadde forsonet seg med sin utilstrekkelighet på dette planet.

Mine hovedinnvendinger er likevel rettet mot det intellektuelle mer enn mot det litterære. Det er spesielt to aspekter ved boka som gjør at leseropplevelsen siger nedover som et søvnig ansikt. Det ene er Springoras moralisme. Det er kanskje merkelig å hevde, etter å ha lest en så personlig bok, at Springora gir for mye plass til egne meninger i skildringen av det som har hendt, men jeg synes det. Om det elektriske første møtet, hvor tretten år gamle Springora opplever å bli sett av en mann for første gang i sitt liv, står det: «Armen hans ligger mot min, øynene hans hviler på meg, smilet er som hos et stort, blondt rovdyr.» Ordet «rovdyr» viser at blikket som ser bakover, ikke klarer å løsrive seg eller i det minste forsøke å holde igjen sitt nåværende ståsted, innsikt og følelser. Dette er urettferdig mot leseren. Det er nesten som om Springora tror hun må skrive svart på hvitt at dette er galt, at relasjonen er asymmetrisk, for at leseren skal forstå det. Det problematiske er at det finnes drøssevis av slike eksempler, hvor den yngre og eldre versjonen av Springoras sannheter kjemper om plass og definisjonsmakt i ett og samme avsnitt, i en og samme setning.

Samtykket er en anklagende bok, som også kan leses som et forsøk på selvransakelse. «Hver gang jeg får øye på speilbildet mitt i et vindu, stivner jeg til og har store problemer med å komme meg videre», skriver Springora, som reflekterer mye over skyld og skam, og over hvordan hun selv har bidratt til å legitimere sin overgriper. Et sted står det at hun opparbeidet seg så mye skyldfølelse at hun lenge trodde hun fortjente dødsstraff. Det er i dette rommet, når Springora skildrer vekslingen mellom på den ene siden å være et offer, men allikevel oppleve seg selv som medskyldig og tilrettelegger, at boken er på sitt rikeste i nyanser og menneskelighet.