Kjære Vinduet-leser,
Påsken kan være en velegnet høytid for «en håpefull jakt på religiøse kullrester i et hjørne av verden der Jesus for lengst har ‘sklidd i olja’», som er hva vår anmelder Håvard Nyhus, tidligere Vårt Land-kommentator, forstår som den røde tråden i Klassekampen-kritiker Tom Egil Hvervens nettopp utkomne essaysamling Å lese etter troen, med undertittelen Forsøk om norsk litteratur på 2000-tallet. I seg selv kan Håvard Nyhus’ anmeldelse, med overskriften «Ikke ute av verden», også leses som en påskelabyrint i Dag Solstads forfatterskap, med referanser til ikke mindre enn fire sentrale Solstad-figurer, som igjen er ganske proporsjonalt med Solstad-densiteten i Å lese etter troen, hvor han er nevnt 283 ganger.
I anledning utgivelsen har vi også digitalisert Tom Egil Hvervens tekst «Kjære familie, det finnes ingen familie» fra Vinduet 1/98, som er en prototyp på hans karakteristiske blanding av personlig essayistikk og eksegese, ga støtet til hans første essaysamling Å lese etter familien. Forsøk om norsk litteratur på 1990-tallet (Tiden, 1999) og kan være den mest omtalte teksten i historien til Vinduet.no.
I dag har vi publisert to tekster om den amerikanske forfatteren, journalisten, designeren, bladmakeren, filantropen og forlagsentreprenøren Dave Eggers: En reportasje signert meg (Simen V. Gonsholt) fra et trykkeri på Island som ble en noe usannsynlig base for hans San Francisco-baserte forlagsimperium McSweeney’s, og en anmeldelse av hans siste roman, teknosatiren The Every, som kom i fjor høst, men ikke har vært til salgs i Norge før nyligere (boken ble i første omgang kun distribuert gjennom uavhengige amerikanske bokhandler). Anmeldelsen er signert Andreas M. Brændhaugen, som har forutsetning for å vurdere treffsikkerheten i Eggers’ satire, siden han selv har jobbet som produktdesigner i San Franciscos IT-industri gjennom store deler av 2000-tallet.
The Every er en oppfølger til The Circle (2013), som siden er blitt både Hollywood-film og tysk opera, men ikke oversatt av hans norske forlag Gyldendal (som altså også er Vinduets eier), som det for så vidt er en stund siden noen av hans bøker er blitt. (Ikke så rart, utifra en kost-nytte-kalkyle: The Every og The Circle er hans to lengste bøker.) Men her om dagen fant jeg en 20 år gammel pocketutgave av hans debutbok, den sjangeroverskridende memoarberetningen Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk (eng. A Heartbreaking Work of Staggering Genius), i en gi bort-hylle utenfor glassveggene til Gyldendals litterære redaksjoner, som en apparisjon.
Den norske pocketutgaven var mitt første møte med Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk, som jeg vanligvis forteller folk er min favorittbok, og det er masse ved utgivelsen jeg har friskt i minne: Forsideillustrasjonen til den russisk-amerikanske konseptualistduoen Komar & Melamid, blurbene til Erlend Loe og Are Kalvø, Jon Rognliens inspirerte oversettelse, den uimotståelige baksideteksten som ikke lover noe annet enn at «… dette er en av de bøkene som du, etter å ha lest den, ikke er i tvil om at du har lest.»
Hva jeg ikke husket, er at dette er en ufullstendig utgave, som ikke inneholder «Mistakes We Knew We Were Making», en 50 siders bok-i-boken hvor Dave Eggers redegjør for alle endringene han gjorde fra den amerikanske hardback-utgaven i 2000. «Denne boka hadde vi lovet å legge til dersom det skulle komme en norsk pocketutgave, som det nå altså har gjort», står det nederst på den innledende siden med ISBN-informasjon. «Når denne litterære juvelen likevel ikke kommer ut på Gyldendal i denne omgang, skyldes det ikke bare vanskeligheter med å finne ut hvem som har rettigheter til originalen i sin blandete form[?], men også at forfatteren har skrevet til oss at de nyeste pocketutgavene ikke lenger har med tillegget – ‘because I don’t much like it anymore. So there’s no need to translate that part’, sier han.» I stedet henviser boken til en lenke til den britiske avisen The Guardian, hvor et utdrag av boken-i-boken ble publisert (lenken fungerer fortsatt).
Men siden jeg også er i besittelse av den amerikanske pocketutgaven, hvor «Mistakes We Knew We Were Making» er med, kan jeg si at det er minst én veldig tankevekkende saksopplysning som gikk tapt i den norske oversettelsen (og heller ikke var med i Guardian-utdraget), og det er en passasje hvor Dave Eggers i minst tenkelig font protesterer på at hans selvbiografiske debutverk uavlatelig ble rubrisert som «postmoderne». Og ikke minst siden jeg i min nettopp publiserte Island-reportasje har anvendt samme merkelappen på Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk, føles det rett og rimelig å viderebringe denne resepsjonskritikken, 20 år senere:
«I do not live in a postmodern time. I did not live in a time when something new was called modern, so for me there is no such thing as modern, and thus there cannot be anything postmodern. For me, where I am standing, it is all New. The world, every day, is New. Only for those born in, say, 1870 or so, can there be a meaningful use of the term postmodernism, because for the rest of us we are born and we see and from what we see and digest we remake our world. And to understand it we do not need to label it, categorize it. These labels are slothful and dismissive, and so contradict what we already know about the world, and our daily lives. We know that in each day, we laugh, and we are serious. We do both, in the same day, every day. But in our art, we expect clear distinction between the two. We expect a movie to be a comedy or a drama. We expect writing to be serious writing or humorous writing. But imagine if the same thing were done to describe one’s hours or days: Every day, when we buy a lollipop at the corner store, we hear a joke; someone banters with us; at home we see something ha-ha in the newspaper; we watch something funny on TV; a friend tells a good story that makes us laugh. And all these things happen even on the days when other, horrible things happen. But we don’t label our days Serious Days or Humorous Days.»
Nyhetsbrevet tar nå en liten pause og er tilbake om to uker.
Med ønske om en god påske
Simen V. Gonsholt og Ola Innset