Ikke ute av verden

Mot slutten av Dag Solstads roman Genanse og verdighet forestiller hovedpersonen Elias Rukla seg at en av kollegene på lærerværelset plutselig og uventet retter en pekefinger i været, mot himmelen, for på den måten å signalisere at det fremdeles finnes, om ikke en Gud som sådan, så i alle fall «et hymnisk alvor».

En slik pekefinger dukker naturligvis aldri opp. Desto mer opprømt blir Rukla da en av kollegene en morgen gir til kjenne at han «føler seg litt Hans Castorp i dag». En Thomas Mann-referanse for å si at man er småsyk, altså, som Rukla straks tar til inntekt for at det kanskje er håp for menneskeheten likevel. 

Klassekampen-anmelder Tom Egil Hvervens essaysamling Å lese etter troen, med undertittelen Forsøk om norsk litteratur på 2000-tallet, kan leses på tilsvarende vis: Som en håpefull jakt på religiøse kullrester i et hjørne av verden der Jesus for lengst har sklidd «i oljå», for å si det med et dikt av Øyvind Rimbereid i Seine topografiar. Hverven tidfester den samme erkjennelsen til et redaksjonsmøte på slutten av 80-tallet, da Vagant-kollega (og misjonærsønn) Pål Norheim proklamerte den «postpuritanistiske» tidsalder.

Og slik Elias Rukla speider etter tegn og pek blant kollegene på lærerværelset, graver Hverven i den «dogmehistoriske smelteovnen» som er norsk samtidslitteratur, om ikke desperat så med stort meningsbegjær. Med seg i dette postpuritanistiske universet tar Hverven det innforståtte outsider-blikket til en som ikke finner seg til rette i den institusjonelle kristendommen (i likhet med Solstad-figuren Fjord i Roman 1987 har Hverven litt problemer med «stilen og omgangstonen blant de troende»), men som ikke desto mindre hører hjemme i det religiøse språket.

Det er en arv og en metafysikk han ikke kan unnslippe, om han aldri så mye kyler den hellige boka i veggen, slik han gjorde da han var ung teologistudent. Resultatet? Et avtrykk i gull på veggen: bokstavene BIBELEN i speilvendt utgave. Du vet hva de sier: Huset, i dette tilfellet den jødisk-kristne infrastrukturen som omgir oss på alle kanter, vinner alltid.

Hverven nevner også en scene i Min Kamp der Karl Ove Knausgård til alles overraskelse – ikke minst sin egen – oppdager at beina hans har ført ham opp til alterringen for å motta nattverd. Eller som Solstads professor Andersen bemerker: «Ingen kan ha sin egen Gud. Selv ikke den gudløse.» Tilsvarende paradokser finner Hverven hos Jon Fosse og Gunnar Wærness og den ikke fullt så samtidige dominikanermunken Mester Eckhart (cirka 1260–1328). I disse paradoksene ligger kjernen i Hvervens tro og nøkkelen til hans lesning. Han har «lest seg ut av troen», men også inn i den, selv om han «ikke er helt der» at han følger Jon Fosse like inn i katolisismen. Sikkert er det at han blir fysisk dårlig når han ikke daglig leser, og at det er bøkene – herunder den som foregir å være «innpustet» og hellig – som holder ham «i ånde» (hans kursivering), slik han formulerte det i sin første essaysamling Å lese etter familien. Forsøk om norsk litteratur på 1990-tallet.

I tillegg til allerede nevnte forfattere går Hverven i ivrig dialog med Svein Ellingsen, Paal-Helge Haugen, Ingrid Storholmen, Olaug Nilssen, Laura Djupvik og Kristine Hovda, her nevnt i tilfeldig rekkefølge.  

Ellers kan den som tror at Hverven ble skremt av responsen på Å lese etter familien (1999), tenke om igjen. Ved den korsveien fikk han beskjed av opptil flere om å være litt mer gjerrig på seg selv. Han oppsummerer responsen i tre kategorier: «rasende motinnlegg, hyggelige reaksjoner og overbærende smil».

Hvervens svar? Han høyner innsatsen. Spredt mellom analytiske avsnitt kommer derfor dyrekjøpte historier fra et liv innenfor koordinatene Odalen, Glomma, Sogn studentby og endemorenen Vestfoldraet. Om selvmordstanker nede ved elven, om innleggelser på Vindern psykiatriske klinikk og Modum Bads nervesanatorium, om foreldrenes «forliste ekteskap», om en syk mor (med de åtte ungene), og om en fraværende far.

I tillegg kommer grøsselige flashbacks om pågående misjonering i hine ungdomsår, da han forsøkte å dytte troen på andre. Minner som fremdeles kan påkalle noe av den samme skamfølelsen som hjemsøker Dag Solstads tittelfigur T. Singer etter at han en gang ble iakttatt mens han lo en falsk latter.

Og voksenlivet? Joda, men en dag blir barna så store at de flytter hjemmefra, og du erkjenner at den fineste tida i livet er forbi. Ikke så ulikt en annen skaper, som Paal-Helge Haugen skildrer som en bedrøvelig skikkelse dagen derpå: «(...) ein sorgfull gud / i den uendelege skumringa / den uendelege åttande dagen».

Ikke at Hverven angrer på noe. Det eneste måtte være at han burde ha oppdaget nevnte Paal-Helge Haugens forfatterskap litt tidligere i livet. Og tidligere innsett – for eksempel før han var så heldig å bli bestefar – at barnets troskyldighet er veien å gå. Ikke bare er det oppskriften på å bli en god kritiker, mener han, det er også oppskriften på å skyve verden i en litt bedre retning. Kuren er ikke å jakte et ideal der fremme, men å gjenfinne noe(n) vi en gang var.

For noen år siden skrev jeg en kommentar i Vårt Land hvor jeg gjorde et poeng av at alle «åndelige vismenn» i Norden var fra Sverige. Hva var det svenskene hadde i drikkevannet sitt? Eventuelt: Hva slags practical joke – signert hvem? – er vi gjenstand for når svenskene kan stille med Magnus Malm, Martin Lönnebo, Wilfrid Stinissen, Anders Piltz, Peter Halldorf, Tomas Sjödin, Ylva Eggehorn, Ann Helen Heberlein og Owe Wikström på startstreken, mens vi norrbaggar må ta til takke med ... Bjørn Eidsvåg!?

Er det for mye å forlange at vi også får litt «svensk åndsfylde» (for å sitere meg selv) og noen som kan skrive skarpt og dypsindig om «en tro nedsunket i det hverdagslige» (for å sitere Hverven)? Nei, det er jo ikke det. Men jeg ser i ettertid at jeg overdrev poenget. Vi har for eksempel teologiprofessorene Notto Thelle og Leif Gunnar Engedal og opptil flere av forfatterne som som dukker opp i Å lese etter troen. Og ikke glem: Vi har Tom Egil Hverven. 

Rettelse: En tidligere versjon av denne teksten siterte Øyvind Rimbereid på at Jesus «sklei i olja». Det skal være «oljå».