Kjære familie, det finnes ingen familie

«Samfunnskroppen sprekker, det usynlige bekkenet sprer barn i dølgsmål overalt.»
Tore Renberg, Matriarkat, 1996

I flere hundre år har litteraturen dreiet seg om å utforske nytidens store oppdagelse, individet. I vårt århundre har litteraturen framfor noe flyttet seg inn i bevisstheten og utforske individet innenfra. Noen forfattere har også forsøkt å favne alt – samfunnet, historien – gjennom en beskrivelse av individet.

De mest ekstreme modernistiske eksperimentene fører til utmattelse, og den store politiske vekkelsen har for en tid forlatt vårt land. Derfor er det ikke så merkelig om en rekke yngre forfattere utforsker rommet mellom det atomære individet og det altomfattende samfunnet: familien og de nære menneskelige relasjonene.

Hva karakteriserer den litteraturen som da oppstår? Litteraturens første lov er at den ikke tåler noen lov over seg. Det handler ikke bare om den utvendige, samfunnsmessige ytringsfriheten. Litteraturens lov dreier seg også om frihet innenfra: frihet til å skrive om alt, om hva som helst. Er det ikke nettopp slik at familien de siste par hundre årene har satt grenser for individet, som forfatteren sprengte seg ut av ved å skape – og for å skape – litteratur? Eller finnes det en annen mulighet: At familien utgjør begrensninger som kan sette den skrivende fri på nye måter? Og som kan kaste et nytt lys over forholdet mellom estetikk og etikk i litteraturen?

Modernitetens individer er individer som skaper seg selv. Det finnes en skikkelse i de siste årenes norske litteratur som er selve inkarnasjonen av dette. Hovedpersonen Jonas Wergeland i Jan Kjærstads bredt anlagte romaner Forføreren og Erobreren kommer én gang i nærheten av en omvendelse, en mystisk opplevelse: Mens faren spiller orgel i Grorud kirke

«skjønner Jonas Wergeland at han må fortelle seg selv, at han må skape sin egen historie.
Det kommer en tid da et menneske forandrer sin identitet, da det så å si springer over fra en historie til en annen, og for Jonas Wergeland skjer det her, i en kirke full av annerledes musikk. Til nå er han blitt fortalt. Til nå har han vært avhengig av andres historier. […] Nå må han ta over selv – det handler ikke om å bli den han er, men å velge hvem han vil være.»

Ingen har som Kjærstad fulgt det atomære, postmoderne individet til dets yttergrense i norsk litteratur de siste årene. Men ingen av de forfatterne jeg skal lese her, følger Kjærstad eller hans kolleger i nevneverdig grad. Isteden setter de individet inn i en familiesammenheng hvor valgmulighetene på langt nær er så svimlende som i Forføreren. Familien setter grenser. Familiens nærvær er alltid en påminnelse om at individet ikke bare skaper seg selv. På en fundamental måte minner familien om at det enkelte menneske alltid er skapt av noen andre. Om ikke av en fullkommen Gud, så i alle fall av to ufullkomne mennesker.

Lengselen innover og utover

Av flere grunner skyr jeg forenklinger som deler verden eller familien i to. Den evinnelige kampen mellom kjønnene er en sak for seg. I tillegg er jeg oppdratt til mistenksomhet overfor teorier som reduserer alt til binære opposisjoner, enkle motsetninger som god–ond, svart–hvitt.

Likevel er det noe fascinerende ved følgende tanke: At all litteratur om familien kan reduseres til to lengsler i to retninger. Innover: lengselen etter å bli holdt, sluppet inn, finne tilbake. Utover: trangen til å bli fri, bryte seg ut, komme seg unna. Å bli inkludert eller være uavhengig. Sentripetalkraft eller sentrifugalkraft.

For min egen del kan denne motsetningen reduseres til én setning som styrer alt jeg leser og tenker om familien. Den har en forfatter som står meg nær. Han er omkring ti år.  Han står bøyd over det store toalettbordet på mammas soverom. Toalettbordet har et stort speil i midten og to mindre, svingbare speil på sidene. Jeg bøyer meg innover mot hjørnet mellom speilflatene og ser meg selv i en uendelig rekke av speilbilder før mamma ber meg skrive og undertegne:

«Jeg erklærer herved av egen fri vilje at jeg ikke ønsker å treffe min far.»           
(Tom Egil Oppegaard, ca. 1970)

Det er min første offentlige publikasjon. Den skal brukes i rettsaken som avgjør at moren min får alt: Barna, leiligheten, gjenstandene og pengene. All min lesning om familien kan samles i denne setningen.

Hva er et jeg? Hva er fri vilje? Hva er en far? Alt jeg er og skriver er preget av dette gapet som åpner seg: Kjære familie, det finnes ingen familie.

Davids blikk

Hvordan begynner litteraturen om familien? Om man skulle lese Bibelen med et 1990-tallsblikk, er dette et mulig sted:

«En kveld hendte det at David stod opp av sengen og gikk og drev på slottstaket. Som han så utover fra taket, fikk han øye på en kvinne som badet: hun var meget vakker.»
(2. Samuelsbok 11,2)

Kong David og Batseba stifter på sitt vis en familie denne natta. Feilen er at Batseba er gift fra før. David sender Batsebas mann Urias i fremste rekke i krigen for å skjule følgene av sin attrå for ham, og skaper dermed ikke bare begrepet uriaspost. Israels fremste kongehelt, Jesu stamfar, setter også for alle tider en standard for hva det mannlige blikket kan utrette under en tilfeldig kveldstur på taket. Alle menn som er vokst opp i jødisk-kristen kultur er – enten de vil eller ikke – davidssønner.

Urias dør på post. David og Batseba mister det første barnet som straff. Men det andre barnet til Batseba heter Salomo, personifiseringen av den eldste visdom: «Hold deg unna en annen manns kone, kom ikke for nær hennes dør! Ellers må du gi din ungdoms kraft til andre.» (Ordspråkene 5,8f).

Statens velstand og familiens velvære

Mitt utgangspunkt for å interessere meg for familien er ikke bare at en rekke kraftfulle, unge norske forfattere skriver om temaet. Et utgangspunkt er også et ufullført tema i en artikkel jeg skrev i forrige nummer av Vinduet, der en lesning av tidsskriftets første femti årganger munnet ut i en undring over alle disse årgangene med tekster som i så stor grad handler om enten individet eller samfunnet, men aldri noe om rommet imellom: Familien.

Hva skyldes denne stormannsgalskapen som preger så mye av etterkrigstidens mannlige kanoniserte litteratur? Hvorfor skriver Fløgstad, Solstad, Kjærstad & Co bok etter bok om ensomme, mannlige helter? Er det noen sammenheng mellom disse mannlige heltenes handlinger og min egen families menn, med deres rastløse ferder bort fra familien? Jeg vet ikke, det sprenger rammene for dette forsøket å svare uttømmende. Og det er for nært.

La meg skape litt avstand ved å sitere en meget ung og stor forfatter i et 200 år gammelt brev:

«Kjære mor,
[…] Hvor inderlig jeg kan ønske deg til lykke med din 23. bryllupsdag. En slik lykke er også mitt fjerneste, men kjæreste ønske. Denne sansen for familielykke, som er så kraftig og levende i meg, vil sikkert ha en velgjørende innflytelse på mitt livs skjebne, og framfor alt beskjære de ville utvekstene i min fantasi, som bestandig gjør meg så rastløs og flyktig i mitt indre. […] Denne sansen har jeg fra dere, en sans som hos meg nå for tiden ofte blir lidenskapelig og taper seg i de latterligste drømmer. Familien er meg enda nærmere enn staten. Riktignok må jeg være en virksom borger for å kunne knytte meg til en familie. Men for meg er det siste et nærmere mål enn det første. Man er også den mest fullkomne borger i en stat, når man først er fullt og helt til stede for familien – statens velstand består av den enkelte families velvære. Bare gjennom min familie er jeg umiddelbart knyttet til mitt fedreland, som ellers for meg kunne være så likegyldig som en hvilken som helst stat.»
(Novalis 1978: s. 538. Overs. TEH)

Mannen som skriver er en 21 år gammel dikter og fragmentforfatter. Han heter Friedrich von Hardenberg (1772–1801), med kunstnernavnet Novalis. Sitatet er hentet fra et brev til moren, juni 1793. I løpet av de åtte årene før han dør, legger han igjen en skriftlig produksjon stor nok til å influere hele den tyske litteraturen i ettertiden.

Det er flere grunner til å anføre dette sitatet. En viktig iakttagelse hos Novalis er at familien kan virke begrensende på den skapende fantasien, og at denne begrensningen er en verdi i seg selv. Det er kanskje denne verdien vi ser utfolde seg i praksis hos en del yngre norske forfattere? Min egen dobbelte posisjon som skilsmissebarn og trebarnsfar gjør at jeg som leser uvilkårlig leter etter posisjoner som gjør denne dobbeltheten utholdelig. Novalis viser til én slik mulighet, gjennom å antyde familien som en positiv begrensning i forhold til en viltvoksende litterær autonomi. Han ante antagelig allerede at hans eget forfatterskap – et monstrøst fragmentarium – skulle vokse ut over alle bredder.

Dessuten peker han på et faktum som virker minst like aktuelt i 1990-årenes Norge som i 1790-årenes Tyskland. Det er tilsynelatende en triviell kjensgjerning at jeg bare gjennom min familie er knyttet til mitt fedreland. Novalis’ bemerkning er ikke blitt mer triviell gjennom den tyske historien. I fascistisk ideologi er veien fra nasjonen – gjennom familien – til jorda og fødestedet blitt utnyttet på en måte som gjør at mange forfattere kanskje også av den grunn har skydd familien som tema.

Men det neste punktet hos Novalis er ikke like trivielt: «Statens velstand består av den enkelte families velvære». Det finnes knapt noen stat i verden med større materiell velstand enn Norge. Samtidig finnes det ingen velstand når det gjelder familiens velvære. Dette paradokset er litteraturens rom. Den viktigste beskrivelsen av dette rommet i romans form i 1997, var i Kjærlighet av Hanne Ørstavik.

Du-journalistikkens språk

Kjærlighet er historien om en mor og en sønn en ettermiddag i januar, nyinnflyttet til et lite tettsted i Nord-Norge. Kvelden før Jon fyller ni år har han forventninger om at moren Vibeke skal forberede bursdagen hans. Om hun faktisk har gjort det eller har tenkt å gjøre det, får leseren aldri vite. Den utstuderte fortellingen skifter mellom to posisjoner. På den ene side Jons tanker og handlinger mens han venter på det han tror er Vibekes bursdagsforberedelser. På den andre siden Vibekes kretsing om egne behov, mens hun får tiden til å gå en kveld – og en svært kald natt. Thriller-formen, den organiserte, gjennomtenkte og effektive utelatelsen av informasjon, er et viktig stilgrep i Kjærlighet.

Det vi får vite, er at Vibeke er opptatt av å pleie kroppen sin etter en lang, slitsom dag på jobben som kulturkonsulent i kommunen. Hun bader, spiser og blir rastløs etterpå. Tilfeldigheter gjør at en tur på biblioteket ender på et tivoli, der hun møter en mann hun er sammen med resten av kvelden. Hun regner med at Jon er hjemme og har gått og lagt seg på egenhånd.

Hennes selvopptatthet er ikke særlig aktiv eller destruktiv. Det er nesten bare et sammentreff av uheldige omstendigheter som fører til katastrofen. Nesten. Dersom hun på et avgjørende punkt i fortellingen bare hadde hatt ørlite omtanke for sønnen, hadde alt gått bra.

Jon er ikke hjemme. Han er ute og går aleine i vinterkulda. Han har en slags indirekte omtanke: Han vil gi Vibeke ro for å lage bursdagskaken, derfor sniker han seg ut en tur. Tilfeldigvis får han ikke med seg nøkkelen. Derfor kommer han ikke inn igjen. Mens Jon venter, treffer han en mannsliknende, uhyggelig kvinne. Med forbindelser både til tivoliet og til Jon binder hun de to delene av historien sammen mot katastrofen.

Hanne Ørstavik forteller altså historien utelukkende fra Vibekes og Jons synspunkt. Skiftet mellom fortellervinklene, og fraværet av en eksplisitt sentimental eller moralsk stemme, gir en mulighet til å kretse nøyaktig inn relasjonen mellom moren og sønnen, selve det negative avtrykket av «kjærlighet».

Mangelen på dialog og replikker i boka avspeiler det vanepregede forholdet mellom familiemedlemmer. Ikke engang når de spiser middag sammen, utveksles ett eneste ord. Vibeke åpner posten mens hun spiser og Jon sitter overfor henne. Dette er ikke mangel på kjærlighet, det er heller uttrykk for et slags fravær, en innadvendthet hos Vibeke, kanskje en tilstand som har bygget seg opp over land tid. Ett eneste sted i hele romanen retter hun et lite øyeblikk en slags oppmerksom omsorg mot ham før blikket igjen er tilbake på henne selv:

«Hun strekker ut hånden og stryker ham over håret.
– Har du begynt å få venner her?
Håret hans er tynt og mykt.
– Jon, sier hun, – aller kjæreste Jon.
Hun gjentar bevegelsen, ser på hånden sin. Hun har lagt på en lys beige neglelakk med litt rosa i, hun liker å være diskré på jobben. Hun kommer på det nye settet som fortsatt må ligge i vesken.»
(Ørstavik 1997: s. 21)

Det er i slike små forflytninger av oppmerksomhet mesterskapet ligger i Hanne Ørstaviks roman. Vibekes eneste kjærlighetserklæring til Jon kobles via blikket til omsorgen for eget utseende, den eneste vedvarende omsorgen gjennom hele romanen.

Enhver som har bladd i et ukeblad eller en helgeutgave av en tabloidavis de siste årene, kjenner igjen Vibekes språk. Det virker som om hun har lært utenat hele den fullkomment populariserte teorien om «parforholdet», «lykken» eller «pleie av kroppen». Hele hennes finurlige utmeisling av taktikk i forhold til tivoli-mannen er kjent fra spaltene til Dagbladet og VG. Alle hennes tanker om å kjenne på grenser, respektere den andre, vedlikeholde seg selv og utseendet sitt kommer fra Kvinner og Klær, Hjemmet, Norsk Ukeblad etc. Et lite sveip gjennom det minst motbydelige av dem, KK, høsten 1997, byr på 10-15 siders temaer med titler som «Evig ung – drøm eller virkelighet?» og «Bli med på jakten på en drøm som blir stadig mer oppnåelig».

«Krigen om kroppen kan du vinne med en smule fornuft. Vi kan godt leve med våre hengepupper og pærerumper. Ja, selv med småslappe lår. Skal vi overleve denne jammerdalen, må vi slakke litt av på krava – om vi ikke skal gjøre det til en heldagsjobb å holde kroppen på 20-års stadiet selv lenge etter at man er nådd 29+.»
(Sidsel Hauff Hvattum i KK 45/1997: s. 65)

Noe av det mest fascinerende med KK er hvordan bladet intenst bekrefter alle mytene om kvinnen ved å være liksom-kritisk til moten og reklamen. I en usannsynlig sammensausing av kvinners «autentiske» erfaringer, kosmetiske kirurgers råd og kvinneforskeres forgjeves forsøk på motforestillinger oppstår en burlesk kommunikasjon – i alle retninger på en gang. Den mangedobbelte refleksjonen tilsvarer det enorme gapet som åpner seg mellom Vibekes holdninger og hennes handlinger. «Hun intimiserer alt, men er aldri intim», som Hanne Ørstavik selv uttrykte det da vi gjorde opptak til samtale om boka i NRK2s «Leseforeningen», sendt 13. februar 1998.

Ingen av referansene til ukebladene eller tabloidene er uttalt i Kjærlighet. De ligger der som en form for stum innsikt, som nettopp gjennom sin tause innforståtthet (leseren får tilgang til dem utelukkende gjennom Vibekes tanker) virker desto sterkere på en mannlig leser. Det finnes ingen mannlig, utagerende vold hos Ørstavik. Det er ingen åpenbar aktivitet som fører til Jons død. Døden ligger innbakt i den umerkelige forflytningen av tanker og holdninger, uke for uke, dag for dag. En forflytning alle med familie kjenner igjen: Fristelsen til å etablere dårlige vaner for å spare tid, skaffe seg litt hvile etter nok en søvnløs natt.

Når jeg leser Hanne Ørstaviks fortelling kommer egne bilder fra et seint nittensekstitall glidende: Jeg er Jon. Styrken i fortellingen er jo ikke bare det presise avtrykket av Vibekes forestillingsverden. Det er også det enormt inntrykksfulle bildet av en niåring som har vent seg til å være ganske alene i verden. Foreldre som er skilt. Foreldre som er på jobb. Foreldre som pleier kroppen sin. Jon er mange, hinsides statistikk.

Intimitetstyranniet

Hanne Ørstaviks Kjærlighet og Far og barn i moderlandet av Arild Linneberg kom ut med noen få måneders mellomrom i 1997. Arild Linneberg, professor i litteraturvitenskap og en av de fremste litteraturkritikerne i Norge de siste femten årene, er en mann jeg i utgangspunktet setter høyt. Gjennom hans kritikergjerning i Vinduet og i NRK (der vi gjennom flere år var kolleger i «Kritikertorget», NRK P2) har jeg lært ham å kjenne som en av vår tids mest reflekterte og eksperimentvillige litteraturskribenter. I Norsk litteraturkritikks historie (Bind II, 1992) og essaysamlingen Bastardforsøk (1994) stifter man bekjentskap med en morsom og oppfinnsom skribent som kan innta de underligste retoriske posisjoner og forkledninger for å føre fram sitt ærend.

I Far og barn i moderlandet legger Linneberg av seg de fleste fakter og gester. Han bygger hele sitt retoriske register ned til et alvorlig angrep på det norske samfunnets diskriminering av fedre i barnefordelingssaker. Boka kan leses på minst to måter: Enten er den en hittil uhørt blanding av litterær analyse, beskrivelse av egne følelser og subjektivt referat fra rettssaken mellom Linneberg og hans ekskone. Eller den er tvert imot en tekst helt innenfor en vanlig sjanger, dersom den leses som en roman om den ensomme mannlige helten som kjemper alene mot overmakten. Og vinner.

Jeg ønsker å lese den mot Ørstaviks bok, som i dette perspektivet blir en historie om en kvinnelig anti-helt som kjemper alene mot kreftene, og taper. Om jeg skulle skjære det ned til beinet: Alt som ikke står hos Ørstavik, finnes hos Linneberg og vice versa. Begge er beskrivelser av – om ikke familiekonflikter, så i alle fall sterke interessekonflikter innenfor en familie.

Hanne Ørstavik fastholder begge perspektivene i en fundamental motsetning mellom mor og barn. Begge parter blir hørt, men fortellingen har ingen eksplisitte metaperspektiver, ingen teoretisering om forholdet mellom dem. Det er selve konstruksjonen av to perspektiver, to bevissthetsstrømmer og to begivenhetsstrømmer (Jon og Vibekes) mot hverandre som setter i gang en flom av følelser og refleksjoner hos leseren.

Linnebergs bok er skrevet ut fra ett eneste perspektiv: mannens. Riktignok fordømmer han allerede fra første side samfunnet, rettsapparatet (og dermed mødrene) for ikke å sette barnets behov i sentrum (Linneberg 1997: s. 9). Men derfra er det takk og farvel til barnets behov. Så å si alt som følger setter farens behov i sentrum. Det er den forfulgte og forlatte faren i det norske rettssystemet som er bokas fokus. Slik sett er tittelen meget talende, selv om «og barn» gjerne kunne vært sløyfet: «Far i moderlandet» ville vært mer dekkende for den grunnleggende konflikten. Boka bærer preg av delvis å være skrevet i affekt, tett innpå begivenhetene (forfatteren kaster PC-en i asfalten, gråter etc.). Affekten kunne kanskje være en formildende omstendighet, om ikke jeg på forhånd kjente til Linnebergs kompetanse som leser og litteraturkritiker. Fra mitt perspektiv – et barn som vokste opp uten far i noen år – må jeg si at Far og barn i moderlandet er noe av det mest frastøtende jeg har lest om familien i nyere norsk litteratur. Samtidig ønsker jeg ikke å forsterke de fiendebildene som finnes hos Linneberg. Nettopp ved å skrive som han gjør – personlig om litteraturen og familien – har han åpnet et rom for tekster om familien som flere kan skrive i.

Mest slående er kapitlet om intimitetstyranni (87ff), der Linneberg ut fra en meget tøyelig lesning av Richard Sennetts The Fall of Public Man (1974) foretar de groveste generaliseringer. Linnebergs utgangspunkt er hans egen samlivskonflikt – som er kommet helt til rettssalen. I pakt med at boka er et bekjennelsesskrift fra farens ståsted, unngår teksten enhver innlevelse eller empati i forhold til «den ærede motpart», barnets mor. Mens teksten lar faren, jeg-personen og forfatteren Arild framstå som en følsom, reflektert og sympatisk person, blir hun gjennomgående framstilt som usympatisk, vilkårlig og uten medfølelse for barnet og faren (se f.eks. Linneberg 1997: s. 53f, 81, 84ff).

Boka som helhet utgjør en figur som undergraver dens sentrale påstandsinnhold. Far og barn i moderlandet argumenterer for en lov som gjør det mulig å idømme foreldre delt omsorg for barnet. Men indirekte, og i en mengde intime detaljer, antyder den en far som verken har vilje eller evne til å dele ansvaret i form av samarbeid, empati, innlevelse i den andre partens beveggrunner. «Den ærede motpart» utleveres og latterliggjøres (særlig i framstillingen av det såkalte «Hamsterbeviset», s. 84ff) uten at boken er i nærheten av å reflektere over hvordan slike historier ville sett ut om de var beskrevet fra den andre siden av konflikten.

Enhver som har hatt en samlivskonflikt nær innpå livet (og selv har jeg altså vokst opp i en og vedgår at jeg på sett og vis leser Linneberg fra den navnløse sønnens perspektiv), vet at det ikke finnes én historie om det som har skjedd. Samlivskonfliktens innerste vesen er at historien alltid allerede har forgreinet seg, partene klarer ikke lenger å enes om hvordan man forteller én felles historie.

Det undrer meg at den litterært reflekterte skribenten Linneberg aldri har med dette perspektivet på sin egen framstilling, sin egen historie. Det er forståelig ut fra affekten den er skrevet i, men ikke akseptabelt. Intimitetstyranniet består også i at Arild Linneberg framstiller og utgir i bokform – som én sammenhengende historie – det man ellers bare forteller sine nærmeste venner. Og tyranniet fortsetter, i form av dette essayet, som blander sammen personlig lesning og erfaring i nye mønstre.

Det finnes ingen historie

Jeg husker tenårene. Fra et eller annet ukjent sted kom den forskrudde ideen om at hvis jeg bare fant den hele og fulle sannheten om mine foreldres forliste ekteskap og all sorgen som fulgte, ville jeg også vite hvordan jeg skulle forholde meg til dem i dag. På ruinene av mine foreldres mer og mer sprikende historier skulle jeg konstruere en ny historie: Min egen. Ut fra denne nye historien skulle det følge en etikk: Den av dem som ifølge denne nye historien hadde mest rett og hadde handlet i størst kjærlighet til hverandre og barna, skulle behandles med respekt og kjærlighet. Den av dem som tok mest feil og som hadde handlet mest i egenkjærlighet, kunne behandles med tilsvarende forakt og avvisning. Dette skulle legge grunnlaget for min autonomi.

Etter flere år, uendelige samtaler og mange siders lesning kom den trivielle innsikten: Det er umulig å konstruere én historie. For det finnes ingen familie. Jeg vet for lite om de første 5-10 årene av mitt liv. Alt er vevet inn i mine foreldres divergerende historier.

Dette er også en følge av samlivsbrudd: Barn uten historier. Jeg er fratatt muligheten til å fortelle sammenhengende om hvordan livet mitt begynte.

Boka til Arild Linneberg hadde vært adskillig mer interessant om han hadde reflektert mer over disse sidene ved framstillingsformen, slik han har demonstrert kunnskap om i sine tidligere bøker. Slik Far og barn i moderlandet framstår nå, er den enda et monument over gamle motsetninger mellom kjønnene; en bauta over vrangsiden av mannlig hybris. Hovmot forkledd som avmakt.

Liknende vrengebilder finner jeg i to forholdsvis ferske romaner av forfattere som debuterte på 1960-tallet. Elias Rukla i Genanse og verdighet av Dag Solstad er allerede grundig kommentert for sin beske kulturkritikk. Men få har bemerket de påfallende familieforholdene i romanen. En av 1990-tallets store romanhelter overtar ganske enkelt en hel familie etter sin venn og studiekamerat Johan Corneliussen. Johan stikker av til USA, hans kone Eva Linde flytter inn hos Elias Rukla med datteren sin og blir hans kone, uten at han noen gang får vite hvorfor. Han bryr seg heller ikke om å finne det ut, «det er ikke sikkert årsakene er de samme som jeg ønsker at de skulle være» (Solstad 1994: s94). Om Solstads poeng er å framstille ekteskapet som en tom, ytre konvensjon, oppnår han forsåvidt det. Men romanen setter ikke familien på spill, den fører ikke til noen refleksjon om ansvarlighet innenfor disse rammene. Den postulerer bare kvinnens opphøydhet og mannens totale fremmedhet i enhver familiesammenheng.

En mer reflektert, om enn like stilisert, framstilling av mannens forhold til familien finnes i Knut Faldbakkens siste roman Eksil (1997). Hovedpersonen Tobias Bertrand fra Oslos vestkant bestemmer seg impulsivt for å forlate sin kone og sitt tidligere liv uten å si fra til noen. Han tar navnet Bertrand Tobias og søker tilflukt i Oslos underverden. Der ender han paradoksalt nok opp som en tryggere familiefar enn den rollen han flyktet fra. Han blir en beskyttende, omsorgsfull mann for en prostituert og hennes forsømte datter. Gjennom denne spiralbevegelsen skapes bildet av en mann som ikke er i stand til å ta ansvar før han er helt fristilt, før han har løsrevet seg fra ethvert bånd.

Her kunne en refleksjon over mannsrollen startet. Men også denne romanen etterlater meg som leser i et totalt tomrom når det gjelder refleksjon. Og i stedet for kulturkritikk ender historien opp i mer og mer melodramatiske fakter.

Som alternativ til Linnebergs agitasjon, Solstads lede og Faldbakkens pseudorefleksjon søker jeg heller litteratur som kan øke forståelsen og den følelsesmessige mottakeligheten for det som skjer i familien mot slutten av 1900-tallet. Det finnes flere bøker enn Kjærlighet som gjør det. Enda en av dem kan leses mot Linnebergs mer eller mindre forskrudde ideer om familien.

Fraktalfamilien

I en underholdende, om enn noe sjablonmessig form, inneholder Roger Kurlands debutroman Lekestue en kraftig kritikk av urbane foreldres handlinger overfor små barn. Hovedpersonen i Lekestue er en arbeidsløs mannlig student i tjueårene som tar seg jobb i barnehage. I et stort tempo, og fortalt med et smittende overskudd, skildrer romanen hvordan hovedpersonen vokser seg ut av et uforpliktende, forholdsvis viltvoksende studentliv i kollektiv, inn i en kjernefamilie med forpliktelse til indiske Indra og hennes voksende mage. Boka er blitt mest kjent for sin nådeløse beskrivelse av forholdene i en studentbarnehage på Blindern, der de ansatte (ifølge boka) sverger til abstrakte omsorgsmodeller som skifter hver sjette måned, og der barnas foreldre skifter partnere omtrent like ofte, med påfølgende kaotiske tilstander når forskjellige foreldre kommer for å hente samme barn.

Kritikken av barnehagen og foreldrene er i og for seg rammende nok. Det er ikke til å forbauses over at ledelsen i Studentsamskipnaden i Oslo på ymse vis har forsøkt å kneble debatten om Lekestue (blant annet ved å oppfordre alle ansatte i SiOs barnehager til å la være å kjøpe boka!). Viktigere i mitt perspektiv er Roger Kurlands beskrivelse av familien. Han nærmer seg de samme fenomenene som Linneberg beskriver, men fra en helt annen innfallsvinkel.

Far og barn i moderlandet beskriver i positive vendinger splittingen av den tradisjonelle kjernefamilien, i en bevegelse mot det Linneberg kaller «fraktalfamilien»:

«en åpen enhet, med mange nye og hittil ukjente utviklingsmuligheter. Fraktalfamilien danner nye mønstre og nye forbindelser mellom voksne og barn. Den danner et komplisert, men vakkert mønster i en faseovergang […] de nye store familiene finnes, og sprer seg i fraktalenes skjønneste spektre. Fraktalfamilien er et åpent nettverk, for eksempel med seks forskjellige poler: mor og far og mors eks-mann og fars eks-kone og deres nye partnere, som kan ha sine eks-er. Samarbeidsmulighetene vil variere, men i prinsippet er de mange.»
(Linneberg 1997: s. 106-107)

Den siste setningen – samarbeidsmulighetene er mange – er fjorårets understatement om man sammenlikner den med fraktalmønstrene slik de ser ut i Kurlands perspektiv. For eksempel med utgangspunkt i dette: Det er fredag ettermiddag i barnehagen mellom høyblokkene på universitetsområdet på Blindern i Oslo. En av ungene, Nora, er mer enn vanlig utslitt. Det nærmer seg hentetid, og spenningen knytter seg til hvem av fraktalfedrene som skal hente henne i dag. For å beskrive dette mønsteret i alle sine sjatteringer, og for å få fram motsetningen til Linneberg, er det både mulig og fristende å sitere meget omfangsrikt fra Kurlands bok. Jeg skal nøye meg med småbiter:

«Ved plassen til Nora ute i garderoben står bagasjen hennes oppstilt. Hun skal tilbringe helga sammen med faren, den ekte altså. Samtidig møter en av kjærestene til mora opp. Andre unger er heldige hvis det kommer noen i det hele tatt. Nå er det to av dem her. Men det hjelper ingenting.
'Du tar feil,' sier den langhåra kjæresten surt. 'Det er jeg som skal hente Nora i dag.' Faren smiler og rister på hodet. Nora sitt blikk glir fram og tilbake mellom dem.»
(Kurland 1997: s. 151-152)

Hovedpersonen i Lekestue gjør en mengde mer eller mindre intelligente forsøk på å takle denne typen situasjoner. Felles for de fleste forsøkene er at de mislykkes, fordi det ikke finnes noen intelligente løsninger på dem. Foreldrenes rastløse forfølging av egne behov (i stil med Vibekes i Kjærlighet), dytter ansvaret og konsekvensene over på sakesløse personer – som ansatte i barnehager. Som sagt gir Kurlands bok en mengde muligheter til å se den vidunderlige nye fraktalfamilien i praksis (se f. eks s. 88, 175). Gapet mellom de to perspektivene kan reduseres til dette:

«Tenk for en julekveld, når fraktalene samles!»
(Linneberg 1997: s. 107)
«Det blei en helvetes julaften.»
(Kurland 1997: s 170)

De to forfatterne er født i 1952 og 1969. Men forklarer det alt?

Det finnes mindre svarte bilder i Roger Kurlands Lekestue. Det som står sterkest igjen, er bildet av Indra og hennes indiske familie. Det er kanskje symptomatisk at den eneste virkelig positive framstilling av en familie jeg har funnet i 1990-tallets debutant-litteratur, skildrer en asiatisk innvandrerfamilie. Straks de er blitt kjent, blir jeg-personen i Lekestue invitert hjem til Indra, der han møter faren Chandran og hele familien. Og da mener jeg virkelig hele familien. Besøket oppfattes riktignok som noe forsert, noe tvungent, men etter en tid ser jeg-personen annerledes på det:

«Det var utspekulert. Nå er jenta noe mer enn bare et ansikt. Hun er et individ med en familie, og ei framtid. Hun er ingen coladame. Jeg må være forsiktig med Indra. Chandran leker ikke familie […]».
(Kurland 1997: s. 170)

Som nevnt opplever jeg stilen hos Kurland som litt vel kjapp og pedagogisk. Det forhindrer ikke at boka inneholder tankevekkende innsikter om forskjellige familiemønstre. For hovedpersonen har det en klar virkning å se Indra som en del av en sammenheng, som et menneske forankret i en familie med fortid, nåtid og framtid: Hun framstår som et sårbart individ, som en man må være forsiktig med. Selvsagt er det mulig å fordømme eller latterliggjøre den patriarkalske strukturen i Indras familie. Og man kan stille seg undrende til Indras skråsikkerhet i bedømmelsen av andres familieforhold. Men jeg tror Kurland har sett rett på et avgjørende punkt: Det ligger et etisk imperativ i å oppleve partneren som en del av en familie, forankret i en tidsforståelse, en kontinuitet. Refleksjonen over tiden som går, over tidens betydning for forholdet mellom familien og etikken, er en spennende ansats i boka. Og Kurland gjennomfører det for så vidt med konsekvens i sin egen roman. Hovedpersonen tar mer og mer ansvar for sine nærmeste etter som tiden går i romanen, enten de er brødre eller gravide kjærester.

Hovedpersonen (fortelleren) i Lekestue er jo nettopp vokst opp i en fraktalfamilie. Han er originalt nok vokst opp borte fra mor, hos en notorisk upålitelig sosiolog av en far. Det har gitt ham følgende ståsted: «Jeg veit jo ikke hva jeg mener. Det er andre som mener noe. Ikke jeg. Jeg står liksom bare og ser på. Det har jeg bestandig gjort. Ingen kan skylde på en som bare står og ser på» (Kurland 1997: s. 70). I bevegelsen fra denne «innocent bystander»-posisjonen til en mer forpliktende, ansvarlig holdning, følger Lekestue den tradisjonelle dannelses- eller utviklingsromanens mønster. Og han gjør det overraskende nok uten ironisering eller distansering, slik vi er blitt vant med i denne sjangren de siste drøyt hundre årene.

«Den lilla världen»

Midt i lesningen av norske forfatteres tekster om familien slo det meg at de kanskje har sett den samme filmen. Jeg tenker på Ingmar Bergmans Fanny och Alexander (1982), en av nordisk films største familie-sagaer. Rent bortsett fra at filmen oppsummerer og samler temaer fra et av de viktigste «forfatterskapene» i etterkrigstidens nordeuropeiske sosialdemokratier, varsler den kanskje også en annen type vending:

«Vi Ekdahlar är inte komna til världen för at genomskåda den, tro aldrig det. Vi är inte utrustade med apparater för sådana exkursioner. Det är lika bra att ge tusan i de stora sammanhangen. Vi ska leva i det lilla, i den lilla världen.»
(Bergman 1982: s. 216)

Slik taler Fanny og Alexanders onkel Gustav Adolf (i Jarl Kulles skikkelse) i den avsluttende barnedåpen i en overdådig film. Ordene han bruker i denne talen kan tenkes som en gravlegging av modernismens mest heroiske prosjekter og av de siste tiårenes politiske utvekster av det samme prosjektet. Talen kan leses som en kommentar til Bergmans metafysiske filmer rundt 1960, og de politiske filmene seinere på 1960-tallet. Og kanskje noe mer.

Det følgende er spekulativt, men det jeg lurer på i møte med mange av de unge norske tekstene på slutten av 1990-tallet, er om det ikke finnes en sammenheng mellom slutten (eller det midlertidige opphøret) av den mest krampaktige modernismen – med dens absurde, ikke-kommuniserende frihetstrang – og den tendensen til integrasjon, lengselen etter sammenheng jeg ser i mange av tekstene. En viktig motor i mye modernisme har vært frigjøring, løsrivelse, estetisk og moralsk autonomi. Få har som forfatteren Jon Fosse bidratt til debatten om disse begrepene på 1980- og 90-tallet. Den som leser eller er til stede på framføringen av Jon Fosses dramaer på 1990-tallet er imidlertid vitne til en intensivert refleksjon over lengselen også i den andre retningen, mot tilhørighet. (En direkte referanse til begge disse bevegelsene finnes i Mor og barn, Fosse 1997: s 231ff.) Det samme skjer hos Hanne Ørstavik og Roger Kurland og – som jeg kommer til – i Kyrre Andreassens fortellinger og Steinar Opstads dikt.

Viljen til integrasjon, sammenveving er sterk i mange av disse bøkene. Kravet til individuell løsrivelse og autonomi tilsvarende svakere.

Familien som åstedet for kallet

Tavler og bud av Steinar Opstad kan bli stående som 1990-tallets mest strålende lyrikk-debut. Bevegelsene jeg beskrev ovenfor går hos Opstad riktignok i mange retninger, som et lysspekter, eller sprekkene i en knust tavle. I en usedvanlig tett komponert struktur gjør Opstad familien til selve aksen – for ikke å si akset – som hele samlingen dreier rundt.

Samlingen er delt i fire. Faren til det lyriske jeg-et er den store bevegeren, den som setter alt i gang i første del, som kort og godt heter: «pappa bærer fram». Men selv om pappa er den aktive både på godt og ondt, finnes det ikke noe tradisjonelt oppgjør med farsskikkelsen i Opstads dikt.

Steinar Opstad er ikke som Ørstavik eller Kurland ensidig opptatt av motsetningsforholdet mellom foreldre og barn. I Tavler og bud er familien konstruert som selve arnestedet for diktningen, i tett dialog med konnotasjonene selve tittelen gir: den første delen av Bibelen – Det gamle testamentet. I det helt sentrale diktet, som omtaler selve kallelsen til diktergjerningen, knyttes også forbindelsen til Det nye testamente – til Bibelen som helhet:

«Skjærereiret i kveldssola, det brenner

Pappa løfter jernspaden
vil ødelegge redet og eggene
Det ligger for nært huset, sier han,
en familie blir for nær en annen
Redet faller i grusen
en gul flytende væske

Kveldssola kritter opp beskjeder
i ansiktet mitt, beskjeder i huden
om at jeg skal ta på meg skjærereiret
som en tornekrans
gå ut og tale i lignelser
til barn i alle aldre
voksne i alle avskygninger»
(Opstad 1996: s. 22)

På en vakker, indirekte måte hevder dette diktet at så å si alt i Tavler og bud handler om familien. Det er ødeleggelsen av en skjærefamilie som «blir for nær» som setter i gang den produksjonen av ord og bokstaver som vi er midt inne i. Som en slags reversert metonymi setter nærheten mellom skjærereiret og jeg-ets familiehus alt i gang. «[…] det tegner / til å bli rikelig med bokstaver / mange gode ord på jordene», som det heter et par sider lenger ut (Opstad 1996: s.25). Som i Det nye testamentes framstilling av menneskets forhold til Gud, er vi vitne til en slags stedfortredende lidelseshistorie ved knusingen av skjærereiret. Ingenting i Opstads debutsamling tyder på at den menneskelige familien er knust eller omformet i noen fraktal forstand.

Men lidelsen finnes der i form av en bror som dør idet han fødes, og en mor i nærmest konstant sorg. Jeg-et som forteller samler alt dette i seg og formidler det videre som dikt. Gjennom selve produksjonen av dikt og bilder bærer jeg-et alt.

Å holde alt sammen

Viljen til å ta på seg bører finnes også i debutanten Kyrre Andreassens novellesamling Det er her du har venna dine. I usedvanlige rike og tette fortellinger kretser han rundt et velkjent tema i norsk litteratur: motsetningen mellom bygd og by. Jeg-personen i mange av fortellingene er på vei ut av det kjente, bort fra familien og fjellbygda, og inn mot det ukjente, byen. Vennene prøver forgjeves å holde ham tilbake. Han er på vei ut.

En av fortellingene skiller seg ut i sammenhengen her. Den heter «Når jeg går derfra». Tilsynelatende handler den også om en ung gutt på vei ut. Men den tar en overraskende vending da det viser seg at faren allerede er gått derfra, på sin egen måte. Bortsett fra begynnelsen, som beskriver det som viser seg å være en falsk idyll mellom far og sønn, er faren fraværende gjennom hele novellen. Først presenteres det som om han er på kurs en helg. Kurset viser seg å være et årelangt (livsvarig?) opphold på Lier psykiatriske sykehus i Buskerud. Moren formidler nølende sannheten. Fortelleren tar på seg oppdraget: å holde det hele sammen, på en eller annen måte.

«Muttra ringer støtt og spør om jeg har besøkt ham, om åssen han virka sist jeg var der, og jeg svarer bestandig at det lysner, at han ser bedre ut nå. Men det er det samme hver gang. Når jeg går derfra, er det småtinga jeg har hefta meg ved og tenker på. En svart føflekk under tinningen hans som jeg ikke har lagt merke til før. Et plaster på en finger. Avdelingsskjorta han har på seg, som er snau på erma og hølete på albuene etter å ha blitt kokt for mange ganger.»
(Andreassen, 1997: s. 132)

Både hos Steinar Opstad og Kyrre Andreassen blir de unge fortellerne stående i en mellomposisjon i familiene. De forsøker å trøste der hvor ingen trøst hjelper. De forsøker å ta ansvar der det på mange måter er for sent å ta ansvar for noe som helst. Broren i Tavler og bud er død. Faren i «Når jeg går derfra» blir aldri frisk igjen. Ansvarligheten består i å fastholde og omforme de umulige familierelasjonene til litteratur, hvor individet, det skrivende subjektet, blir til nettopp i denne prosessen. Negasjonen av dette finnes i Hanne Ørstaviks Kjærlighet. Litteraturens estetikk fører til litteraturens etikk, ved at barnets opplevelse blir retningsgivende for fortellingen eller perspektivet i tekstene.

Å bli som barn

En ganske ny bok som ikke har noe direkte med ny, norsk skjønnlitteratur å gjøre, inneholder noen premisser som har vært med i min lesning. Delvis fordi jeg har lest boka parallelt med de andre bøkene. Delvis fordi den bygger på premisser som for meg ligger forut all litteratur, all lesning. Min lesning startet med Bibelen og teologien, og trekker en linje fra David til Davids sønn.

Professor i teologi ved Det teologiske menighetsfakultetet i Oslo, Ivar Asheim (f. 1927), brukte de tre siste årene av sitt yrkesaktive liv til å skrive Hva betyr holdninger? Studier i dydsetikk (1997), en filosofisk og teologisk studie i forholdet mellom dyder, holdninger og fellesskap. Et hovedpoeng i boka er at et studium av de klassiske dydene slik de formuleres i tradisjonen fra Aristoteles kan hjelpe oss til å forstå hva vi mener med holdninger og fellesskap i dag. Samtidig ønsker Asheim å vise at Bibelen og luthersk teologi kan gi gode impulser til aktuell etikkdebatt.

Asheim nekter å godta skjemaet Jürgen Habermas setter opp i Theorie des kommunikativen Handelns (1981), der religionen utelukkes fra rasjonell debatt om moral, med begrunnelsen i en overhistorisk «utviklingslogikk» (Asheim 1997: s 178ff). Etter å ha vist hvordan en bredt anlagt debatt mellom Lawrence Kohlberg og Carol Gilligan om mannlighet og kvinnelighet som grunnlag for etikken kommer til kort (s. 197-211), leverer Asheim et av bokas mest originale bidrag. Han setter barnet i fokus for en fellesskapsorientert etikk.

I og for seg er dette ikke helt nytt. Både Hans Jonas og K. E. Løgstrup har fremhevet foreldre-barn-forholdet «som arketypen for ansvarlighet» (Jonas) og som «det sted hvor den ene i mest vidtrækkende og skæbnesvanger forstand er udleveret til den anden» (Løgstrup). Men ingen av dem har klart å trekke dette perspektivet inn på en fundamental måte i begrunnelse av etikken. Dette kan skyldes at all etikk etter Immanuel Kant først og fremst er opptatt av det myndige menneske. På spørsmålet: – Hva er opplysning? svarer Kant: «Opplysning er menneskets vei ut av dets selvforskyldte umyndighet.» Asheims grep er å vise hvordan Jesus i Det nye testamente snur dette perspektivet på hodet. Gang på gang i sin forkynnelse framhever han barnet som forbilde. Radikaliteten i dette går kanskje ikke opp for oss som er så vant til å høre bibelordene i det fjerne. Jesus snur selve læresituasjonen opp ned. På spørsmålet fra disiplene om hvem som er den største i himmelriket, svarer ikke Jesus direkte. Han kaller først til seg et lite barn og stiller det midt iblant dem. Så sier han: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.» (Matt. 18,3.) Jesus gjør barnet til selve det etiske og religiøse forbildet, og «snur dermed det utviklingspsykologiske og moralteologiske perspektivet på hodet» (Asheim 1997: s. 213). Ved at Det nye testamente framstiller barnet som forbildet for den voksne, blir ikke etikkens perspektiv ensidig rettet framover mot det vi skal bli. Etikken vendes bakover mot noe vi har vært, som den voksne kanskje har mistet.

Dette lyder mistenkelig kjent. Derfor er Asheim raskt ute med å forsikre om at det ikke behøver ende i et romantisk, idylliserende forhold til barndommen. Det er derimot snakk om å fastholde noen aspekter ved det å være menneske, som den ensidige dyrkningen av myndighet og autonomi i moderniteten har fortrengt. Barnet har en slags «objektiv ydmykhet» i kraft av at det er lite, avhengig og henvist til å motta. Dette er det motsatte av ydmykhet som dyd. Det er ydmykhet som nødvendighet. Å bli som barn vil for den voksne si å bli seg sin skapelsesmessige avhengighet bevisst. Og dette kan – som jeg antydet til å begynne med – gjelde enten man regner seg som skapt av Gud eller mennesker. Barnet minner den voksne om at vi alle er avhengige av et fellesskap.

Et spennende skritt videre i denne tankerekken, er at subjektiviteten er forankret i selve fellesskapet, og ikke i avgrensningen mot det. I sterk polemikk mot Piaget-tradisjonen i utviklingspsykologien, som fokuserer på barnets ensidige egosentrisitet, viser Asheim til forskning som gjør gjensidighet og fellesskap til fundamentale sider ved jeg-dannelsen, subjektiviteten. Han siterer Robert Kegan (The Evolving Self. Problem and Process in Human Development, Cambridge, Mass. 1982), som blant annet tar utgangspunkt I blikk-kontakten mellom mor og barn. Dette blikket er det første skrittet i retning av å oppfatte verden og språket som meningsfullt, fordi blikket finner noe å holde fast ved samtidig som det gripes og holdes fast av den andres blikk. Mellommenneskelige relasjoner med denne bærekraften blir «holding environments» som både holder og bærer, samtidig som de frigjør og muliggjør nye skritt.

«Mennesket livsopplevelse kjennetegnes ifølge Kegan av to store lengsler. Den ene er lengten etter å bli inkludert, bli en del av, nært knyttet til, holdt, sluppet inn, fulgt. Den andre er lengten etter å være uavhengig eller autonom, erfare at man er noe eget, styrer sin egen vei, har integritet. En svakhet ved mye utviklingspsykologi ser han i at den ensidig har fokusert på separasjon og differensiering (utvikling mot autonomi), mens man har neglisjert betydningen av integrasjon (utvikling mot inklusjon og tilknytning).»
(Asheim 1997: s. 231)

Fra dette utgangspunktet etterlyser Asheim (fortsatt i dialog med Kegan) en etikk som (i motsetning til Habermas) har kontakt med vår kulturs «root metaphors», og en psykologi som har like mye respekt for både inkludering og autonomi – og legger opp til en balanse mellom dem. Liknende tanker finner jeg uttrykt i boka Reformdemokratiet av Stein Ringen, som jeg refererte til i forrige nummer av Vinduet – særlig Ringens diskusjoner av forholdet mellom familie, sosial forankring og demokrati.

Steinar Opstads Tavler og bud blir enda mer interessant å lese på bakgrunn av Asheims bok. Er det noe denne diktsamlingen flyter over av, er det kulturelle rotmetaforer. Samtidig peker den mot en fornyelse av den sentrallyriske tradisjonen: Samlingen dreier seg mer om å tre inn i et fellesskap enn å stille seg utenfor det og besynge ensomheten, slik det lyriske jeg-et har gjort i utallige norske dikt i vårt århundre. Fellesskapet hos Opstad er i tillegg en usedvanlig tett legering av mennesker og metaforer.

Hanne Ørstaviks Kjærlighet er også en bok som tåler å leses i dette etiske perspektivet. Romanens moral framstår idet den viser vrangsiden av en enormt utbredt «litteratur» om kvinnens plass i familien og parforholdet. Vibekes liv og forestillingsverden er preget av en enorm slagside mot det egosentriske. Slaget rammer leseren desto hardere ettersom Hanne Ørstavik kaller fram et lite barn og stiller det midt iblant oss, midt i litteraturen. Barnet, Jon, framstår som ren utsatthet og sårbarhet. Han rekker aldri fram til litteraturen og det vernet som finnes der.

ANDREASSEN (1997), Kyrre: Det er her du har venna dine. Oslo: Gyldendal.
ASHEIM (1997), Ivar: Hva betyr holdninger? Studier i dydsetikk. Oslo: Tano Aschehoug.
BERGMAN (1982), Ingmar: Fanny och Alexander. Stockholm: Norstedts.
BIBELEN Oversettelse 1978. Oslo: Det Norske Bibelselskaps forlag.
FALDBAKKEN (1997), Knut: Eksil. Oslo: Gyldendal.
FOSSE (1997), Jon: Barnet. Mor og Barn. Sonen. Tre skodespel. Oslo: Samlaget.
HAUFF HVATTUM (1997), Sidsel: «Pinsettkrigen» i Kvinner og Klær nr. 45, Oslo
HVERVEN (1997), Tom Egil: «Windows» i Vinduet 3-4, Oslo: Gyldendal.
KJÆRSTAD (1993), Jan: Forføreren. Oslo: Aschehoug.
KURLAND (1997), Roger: Lekestue. Oslo: Cappelen.
LINNEBERG (1997), Arild: Far og barn i moderlandet. Oslo: Gyldendal.
NOVALIS (1978): Werke, Tagebücher und Briefe Friedrich von Hardenbergs. Band 1. Richard Samuel (Hrsg.) München: Carl Hanser Verlag
OPSTAD (1996), Steinar: Tavler og bud. Oslo: Kolon.
RENBERG (1996), Tore: Matriarkat. Oslo: Tiden.
RINGEN (1997), Stein: Reformdemokratiet. Oslo: Universitetsforlaget.
SOLSTAD (1994), Dag: Genanse og verdighet. Oslo: Oktober.
ØRSTAVIK (1997), Hanne: Kjærlighet. Oslo: Oktober.