Kjære Vinduet-leser,
Denne uka har vi måttet gjøre jobben selv. På fredag publiserte vi tredje og siste del av Simen V. Gonsholts oral history om Norsk-amerikansk litteraturfestival (NALF). Til ytterligere lesning har vi lagt over to relaterte arkivtekster: Runar Dahles veldig Geoff Dyerske reiseessay om Geoff Dyer (som deltok på NALF'16 og også er intervjuet til del tre) fra Vinduet 3/2013, samt Jan Grues introduksjon av forfatterskapet til Sam Lipsyte (som deltok på NALF'13) fra Vinduet 2/2013.
Her kan det passe å skyte inn en rettelse til forrige ukes nyhetsbrev: Tidligere Vinduet-redaktør Audun Vingers anmeldelse (i Dagens Næringsliv) av Toto-konserten på Biri Travbane i 2010 hadde tittelen «Riks-Toto» og ikke «Inter-Toto». Vi beklager. Intertoto var noe helt annet.
I morges har vi lagt ut en dobbeltanmeldelse skrevet av meg (Ola Innset) om Lena Lindgrens Ekko og Max Chafkins Peter Thiel-biografi The Contrarian. Nå som Brageprisen er innkassert, tenkte jeg det var på tide å yte Ekko litt motstand, selv om det er liten tvil om at prisen er fortjent og at boka stimulerer til viktige samtaler om teknologi, demokrati og sosiale medier.
Noen vil kanskje også ha lagt merke til at vi har besvart en tekst i Morgenbladet skrevet av Expressens litteraturkommentator Victor Malm. Ukeavisens innleide svenske kan godt like innholdet i Vinduet på nett, men sliter med å konsentrere seg på mobilen sin. Det har vi forståelse for, men både i vårt svar til Malm og i min tekst om Ekko og The Contrarian vil man kunne spore en viss oppgitthet over den noe tafatte teknologikritikken som Malm, Lindgren og mange flere står for. At Malms tekst om Vinduet.no ble trykket i forbindelse med en temaseksjon om «oppmerksomhet» har sikkert mye med saken å gjøre, men det er likevel noe vel resignert, og ikke minst lettvint, over å erklære seg ute av stand til å ta ansvar for hva man velger å lese og hvordan man bruker tiden sin. I Ekko er det intet mindre enn menneskeslektens iboende mimetiske begjær som har skylda for alt fra Twitter-stormer til det amerikanske demokratiets kollaps, og det er nesten så man har lyst til å bli teknologioptimist.
Pessimismen og endetidsdiagnosene fikk meg til å tenke tilbake til min egen tid i Silicon Valley, da jeg gjorde arkivstudier ved den erkekonservative Hoover Institution ved Stanford-universitetet. Året var 2014. En viss Emmanuel Macron var blitt utnevnt til finansminister i Frankrikes sosialistregjering, og hadde uttalt i et intervju at Jean-Paul Sartres hjemland måtte få mer av Silicon Valleys «can do-attitude». Fra der jeg var, på stasjonen for pendlertoget under en motorveibro i San Francisco virket det som en dårlig idé. Aldri i noe utviklingsland hadde jeg sett så mye hjemløshet og sosial nød.
Min negative innstilling til stedet jeg befant meg på, kan ha blitt forsterket ikke bare av at jeg så flere episoder av oppstarts-satiren Silicon Valley hver kveld, men også at jeg var syk. Jeg hostet på meg opptil flere ribbeinsbrudd, og en dag døste jeg av i feberrus på en gressplen midt i et av kvadranglene bygget i Stanford-universitetets umiskjennelige blanding av Oxbridge-arkitektur og spansk kolonistil. Med status som «visiting researcher» hadde jeg, ulikt de fleste amerikanere, tilgang til spektakulært gode helsetjenester, men legen greide ikke å finne noe galt med meg. Det ble omsider bedre, og i ettertid har jeg utviklet en teori om at jeg faktisk hadde pådratt meg det tidlige korona-viruset MERS på en flytur innom et helt annet kontinent bare noen uker tidligere (for en tid det var!).
Men dette ble en avsporing, poenget var noe jeg fant i arkivene etter Milton Friedman, en kjent nyliberal økonom hvis barnebarn Patri leder et prosjekt for å skape libertarianske drømmesamfunn til havs, som faktisk er blitt finansiert av ovennevnte Peter Thiel. Milton Friedman korresponderte tidvis med den norske nyliberalisten Trygve Hoff, og i 1965 fikk sistnevnte Friedman til å skrive en artikkel til tidsskriftet Farmands jubileumsnummer. Og så var det dette med pessimisme, at etterkrigstidas nyliberalister hadde en tendens til å framstille enhver offentlig utgift som neste skritt på veien mot full kommunisme og totalitært diktatur. Slikt holdt Hoff også på med, men i 1965 måtte han ha fått et anfall av optimisme på markedsliberalismens vegne. I et brev til Friedman, datert den 19. november, skrev han nemlig:
Dear Milton,
It goes without saying that we are not making any changes, or even suggesting changes in your valuable manuscript. The problem you take up in your paper is very topical and very interesting. At a whole I agree with you.
However, when you begin the second paragraph on page 2 by saying «… the free market is almost everywhere on the defensive», I am a little in doubt.
Hoff innrømmet at han kanskje var påvirket av at Per Borten nylig hadde tiltrådt som norsk statsminister («Norway finally has got a non socialist government»), men han siterte også landbruksreformer i Sovjetunionen som eksempel på at det kanskje ikke så fullt så mørkt ut som Friedman skulle ha det til. Og selv om Borten-regjeringen ikke akkurat ble noe vendepunkt i norsk politisk historie, vil mange kunne være enig i at Hoff var inne på noe. Allerede i 1965 begynte «the great inflation», det økonomiske fenomenet som ble starten på slutten for etterkrigstidas innrammede kapitalisme.
Mot slutten av min tekst om Peter Thiel-litteraturen argumenterer jeg for at disse endringene og de siste tiårenes privatisering av makt og ressurser kan være vel så viktig for å forstå vår tids teknologi-dystopi, som dypdykk i Peter Thiels personlighetstrekk eller menneskeslektens mimetiske begjær. Kanskje er de også mer forståelige, og kan dermed være en motvekt til teknologisk nihilisme og overdreven pessimisme. Jeg sier som Trygve skrev til Milton i 1965: «(…) we put our hope in ‘The small drops of ink/ which make people think’.»
Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt