Digital syndebukk

To vidt forskjellige bøker av året peker begge på investoren og høyreekstremisten Peter Thiel som en slags nøkkel til å forstå samtiden. «Jeg hadde fått det for meg at dersom det fantes et menneske i denne dalen som kunne forklare meg alt, så måtte det være ham», skriver Lena Lindgren om Thiel i det første kapitlet i Ekko. Et essay om algoritmer og begjær. Dalen det er snakk om er selvsagt den samme som det refereres til i undertittelen på Bloomberg-journalisten Max Chafkins nye Thiel-biografi The Contrarian. Peter Thiel and Silicon Valley’s Pursuit of Power. Til sammen kan disse to bøkene lære oss mye om Peter Thiel, og også en hel del om samtidens urovekkende blanding av et svekket demokrati og mektige teknologiselskaper. Til syvende og sist kommer likevel de dypt ulike forståelsesrammene som disse bøkene setter både Peter Thiel og Silicon Valley inn i, til kort.

Den angivelige superskurken og mesterhjernen Thiel ble født i Frankfurt i 1967. Som barn flyttet han først til det sørafrikansk-okkuperte Namibia og så til USA på grunn av ingeniørfarens både mer og mindre lyssky oppdrag i gruveindustrien. Den unge Thiel var sosialt utilpass og lynende intelligent, og havnet etter hvert på Stanford-universitetet, midt i silisiumdalens smørøye, rett utenfor San Francisco. Der grunnla han et studenttidsskrift og brukte tiden på å rase mot feminismen, multikulturalismen og den politiske korrektheten som han mente ødela selv det svært konservative lærestedet han studerte ved. For en som er tjue år yngre enn Thiel, er det påfallende i hvilken grad vår egen tids kulturkriger er enn nesten ren reprise av dem som herjet amerikanske universiteter på 1980-tallet. Thiel ble en slags libertarianer, et tankesett som ofte legger godt til rette for autoritære elementer, i sitt panegyriske forsvar av en kapitalisme som det hevdes at først og fremst handler om frihet. Chafkin gjør flere poenger ut av hvordan Thiels ideologiske libertarianisme rimer dårlig med hvordan han nå tjener seg søkkrik på overvåkningsteknologi for det amerikanske forsvaret, men som sosiologen Will Davies skriver i The New Statesman har Thiel mest av alt et brutalt syn på kapitalismen som den sterkestes rett – «konkurranse» er noe vinnerne påtvinger taperne.

I The Contrarian er det den studentpolitiske aktiviteten ved Stanford som definerer Thiels senere karriere som investor, først i PayPal og Facebook og etter hvert i overvåkningsselskapet Palantir, som Morgenbladet nylig kunne avsløre har solgt et ikke-fungerende datasystem til det norske politiet. Det skinner tydelig gjennom at Chafkin ikke har særlig til overs for Thiel, og de mange tjuvtriksene studenten Thiel benyttet i sin tidlige høyreaktivisme blir sett på som symptomatiske for investoren Thiels opptreden i ulike forretningssammenhenger senere i livet. Chafkins dårlig skjulte motvilje mot Thiel er ikke vanskelig å forstå. Som ung var Thiel blant annet motstander av stemmerett for kvinner, mens han forsvarte apartheid, fest-voldtekt og rasistisk mobbing. Som voksen har han i liten grad gått tilbake på noe av dette, og har isteden blitt Trump-alliert og en nokså konsekvent motstander av demokratiet. De mange små sparkene kan imidlertid bli litt trettende, og Chafkin er best når han isteden lar Thiel idiotforklare seg selv, for eksempel ved å referere til måten Thiel besvarte et spørsmål om sin egen interesse for livsforlengende teknologi og kryogenisk fryseteknikk etter døden på i 2014: «'I've always had this really strong sense that death was a terrible, terrible thing,' he said. 'I think that’s somewhat unusal.'»

I Ekko står Thiels Stanford-tid også i fokus, om enn på en helt annen måte. For Lindgren er det Thiels forbindelse til Stanford-professoren René Girard som er av avgjørende betydning. Nesten i en slik grad at Thiel blir Girard og at alle hans handlinger forklares med referanse til Girards teorier om mimesis og syndebukk-mekanismen. Kontrasten mellom hvordan Girard, hos Lindgren, er den som virkelig forklarer Thiel, mens han kun blir nevnt et par-tre ganger i Chafkins 400 sider lange biografi over den samme personen, er nesten komisk. Der Lindgren skriver side opp og side ned om hvordan Girards teorier forklarer sosiale medier (og dermed praktisk talt alt som er galt med samfunnet i dag), skriver Chafkin summarisk:

Girard’s big idea (…) was that people are motivated, at their core, by a desire to imitate one another. We don’t want the things we want, Girard argued, because we judge them to be good; we want them because other people want them. This ‘mimetic desire’ was universal, leading to envy and, in turn, violence. Societies had historically used scapegoating – turning the violent impulse on a single, innocent member of the community – to channel and control these feelings, providing an outlet that staved off wars and mass killings.

Ida Lødemel Tvedts etterord til den norske oversettelsen av Girards Syndebukken (Teori & Praksis, 2020), som også ble publisert i Vinduet, er selvsagt å foretrekke som introduksjon, men på en kvart side er ikke dette så ille, heller. Men hvem har rett om viktigheten av Girard for å forstå Thiel? Hva er sant? Er Girard en interessant bikarakter i Peter Thiels liv – den konservative professoren som skrev en «blurb» til Thiels pamflettbok The Diversity Myth fra 1998 (før Thiel ble investor) ­– eller er han selve inspirasjonen bak Thiels karriere både som forretningsmann og politisk aktivist? Det kommer an på hva man mener med «sant». På den ene siden er det liten tvil om at Lindgren har måttet bruke fantasien vel flittig i sin framstilling av forholdet mellom Thiel og Girard. For eksempel er rammen rundt den første tisiders utlegningen av Girards tenkning i Ekko at Lindgren forestiller seg en forelesning holdt i et auditorium på Stanford. Og hvem «satt i salen»? Peter Thiel, selvfølgelig. Lindgren begynner boka på en reise til Silicon Valley, hvor hun virker å tro at hun skal komme i kontakt med Thiel og andre tech-ledere ved å møte opp i resepsjonen på selskapenes hovedkvarter. Dette lykkes ikke, og reportasjeelementet i boka er mildt sagt halvhjertet. Chafkins bok er på sin side basert på intervjuer med over 150 kilder, noe som bidrar til at vi for eksempel forstår at Lindgrens omtale av Elon Musk som en «venn» av Peter Thiel ikke er særlig presis, og at det var eiendommen på Hawaii Thiel reiste til da pandemien brøt ut – ikke den i New Zealand, slik Lindgren skriver.

Men slikt er jo heller ikke så veldig viktig, og vi kan nøye oss med å konstatere at Chafkin og Lindgren benytter vidt forskjellige metoder for å si noe som er sant, om Peter Thiel og om Silicon Valley og hvordan internett-teknologien har endret samfunnet. At Ekko, tross den korte reisen til dalen, er blitt et skrivebordsarbeid, kan selvfølgelig også ha materielle årsaker: Der Lindgren kanskje har fått noen måneders skrivestipend her og der, og neppe vil tjene veldig mange månedslønner på boksalg tross priser og gode anmeldelser, krediterer Chafkin agentene sine i byrået Ross Yoon med selve ideen til boka, og The Contrarian kommer helt sikkert til å selge i pallevis på flyplasser verden over.

Hva gjelder Girard skriver også Chafkin om førstnevntes «big idea» at Thiel «would internalize and adopt [it] as a guiding principle, both in investing and in life». Likevel dukker altså denne store ideen aldri opp igjen i Chafkins ærlig talt ganske kjedelige bok, og det kan virke som han dermed har gått glipp av en mulighet til å løfte sin egen analyse av både Thiel og Silicon Valley. Linken mellom Girard og Thiel, og dermed mellom Facebook og Girard, ettersom Thiel var en av Mark Zuckerbergs første investorer og fortsatt er et viktig styremedlem i selskapet, kommer for øvrig ikke fra Lena Lindgren selv. Hun refererer til amerikanske Geoff Schullenberger og danske Fredrik Stjernfelt sine respektive artikler om Thiel som «girardianer», som tidligere har vært blant dem som har spekulert i at Thiel forstod at Facebook ville bli en suksess nettopp fordi han så i hvilken grad det ville appellere til menneskenes mimetiske begjær.

I lesningen av disse to bøkene har jeg tatt meg i å ønske meg en kombinasjon av Max Chafkins grundighet (og antakeligvis også hans materielle forutsetninger for å drive god journalistikk) og Lena Lindgrens ubestridte intellekt og anlegg for kreativ tenking. Bak avvæpnende setningskonstruksjoner som begynner med «Jeg tenker at» ligger nemlig et imponerende fortolkningsarbeid, som Chafkins bok i stor grad mangler. Ekko er ikke en bok om årsakssammenhenger – den bør på ingen måte leses som en påstand om at sosiale medier fungerer slik de gjør på grunn av de antikke grekernes myte om Ekko og Narcissus. Myten er isteden et hermeneutisk verktøy Lindgren bringer til torgs, som kan hjelpe oss til å forstå mer av vår egen avhengighet av sosiale medier og hvilke konsekvenser dette får for individ og samfunn. Slik forholder det seg kanskje også med forbindelsen mellom Thiel og Girard, selv om Lindgren har gravd fram mye interessant stoff som Chafkin virker å ha oversett.

I det siste kapitlet av The Contrarian er det Chafkin som må gå vel kreativt til verks, om enn innenfor sitt eget, svært saklige rammeverk, for å knytte Thiel til stormingen av den amerikanske kongressen den 6. januar i år. Det virker ikke som at Thiel hadde noe direkte med den å gjøre, og innen den tid hadde han for lengst «ghostet» Trump, slik han ifølge Chafkin alltid har hatt for vane å gjøre med kortvarige alliansepartnere, når han kjenner at vinden er i ferd med å snu. For Lindgren blir imidlertid «ofringen av Trump» et bevis på at «sjakkspilleren Thiel» har trukket i trådene hele tiden. Thiel virker nemlig å ha kombinert René Girards syndebukkteori med ur-libertarianeren Ayn Rands fabuleringer om gründeren som et slags overmenneske. Slik har han kommet fram til at det er overhengende fare for at syndebukk-mekanismen i moderne samfunn vil kunne gå ut over fryktløse teknologigründere som ham selv. Dette er ikke noe Lindgren har funnet på, Thiel har selv skrevet om dette, men teorien om at Thiel hadde bygd opp Trump som en «girardiansk konge i 2016, for deretter å ofre ham i 2020», en idé som er hentet fra noe David Graeber skrev på Twitter, blir vel søkt.

Det er kanskje også noe av poenget, for mot slutten av boka beskriver Lindgren fascinasjonen for Thiel og konklusjonen om at han har brukt både Facebook og Trump for å rydde demokratiet av veien og berike seg selv, som en slags misforståelse: «Med alle fragmentene jeg etter hvert satt på, og bildet jeg så klart, ble han mannen med planen. For at det ikke fantes noen plan, det ville ikke være til å bære.» Lindgren har altså blitt en slags konspirasjonsteoretiker i det som på mange måter begynte som et forsøk på å forstå hvorfor konspirasjonsteorier har fått så mye plass i offentligheten. Likevel har året med Thiel vært nyttig for henne:

Det Peter Thiel har gjort, og fortsatt gjør i dag, er å vise meg den harde sannheten. Han sier rett frem det de andre, som er medgjørlige demokrater og good guys, ikke sier, og kanskje heller ikke ser: At Silicon Valleys kapitalisme er Peter Thiels kapitalisme. Han beskriver Silicon Valleys egentlige ideologi.

Dette er en lignende analyse som den det virker som om Chafkin ønsker å komme med, i og med undertittelen Peter Thiel and Silicon Valley’s Pursuit of Power, men som han ikke får seg til å skrive helt ut. Chafkin vil vise at viktigheten av hippiekultur og progressive idealer i kombinasjon med klokkertro på markeder, det Richard Barbrook og Andy Cameron i 1995 kalte «The Californian Ideology», nok er blitt overdrevet i framstillingen av Silicon Valley fram til nå. Dette har imidlertid vært ganske ferdig avslørt en stund nå, og han går aldri like langt som Lindgren i å hevde at Thiels reaksjonære politikk er det sanne utrykket for Silicon Valley. Isteden holdes Thiel hele tiden opp som en motsetning til andre tech-milliardærer. Innenfor en Bloomberg-journalists forestillingsverden gir jo også det en viss mening, og det underliggende budskapet hos Chafkin blir at det tross alt ikke systemet det er noe grunnleggende galt med, kun et dårlig eple eller to i den gamle fruktdyrkingsdalen.

Lena Lindgrens nærmest totale samtidskritikk er imidlertid heller ikke særlig tilfredsstillende. Det er fordi bruken av Girards dypt antropologiske og ærlig talt nokså tvilsomme teori om hvordan menneskesamfunn til enhver tid fungerer, gjør det veldig vanskelig å vite hva man liksom skal gjøre med denne analysen. Der det i siste instans er én manns destruktive holdninger og praksiser som er problemet hos Chafkin, er det selve menneskehetens mimetiske begjær som ligger bak alle problemene hos Lindgren. Kan vi finne en mellomting her?

Jo da, vi kan det. Det begynner på k og slutter på –apitalismen. Ikke sånn å forstå at kapitalismen ikke er til stede i begge bøkene, som systemet som gir spillerom til dårlige enkeltmennesker (hos Chafkin) som nettopp har til hensikt å utnytte det mimetiske begjæret (hos Lindgren) til egen vinning. I Ekko nevnes «den nye kapitalismen» stadig vekk, men det blir mest som et skjellsord, noe som gjør alt enda verre og mer klanderverdig – ikke noe som gjør at vi kanskje kan forstå mer av hva som faktisk foregår. Hos en business-journalist som Chafkin skulle man kanskje tro at man fikk en bedre forståelse av mekanismene som er i spill, men ingen av de langdryge kapitlene om Thiels ulike investeringer og start-ups gir særlig gode forklaringer på hvordan noe av dette egentlig fungerer. Chafkins bok er full av stikk til Thiels ulike selskaper og teknologier, som sjelden virker å kunne gjøre noe av det som det hevdes at de gjør. Likevel har mannen altså gått fra å være en nokså vanlig middelklassegutt til å være «verdt» en pengesum tilsvarende drøyt 30 milliarder norske kroner.

De utrolige summene som brukes på politisk påvirkning og personlig luksus, begynner å dukke opp når PayPal lanseres i 1999, og så børsnoteres tre år senere. Da selger Thiel seg ut og innkasserer nesten en halv milliard kroner for en eierandel på 3,7 prosent i en tjeneste som ifølge Chafkin verken fungerte slik den skulle eller hadde noe egentlig inntjeningspotensial. Chafkin gir en god innføring i Thiels ofte kopierte blitzscaling-strategi, hvor målet for et oppstartsselskap er å skaffe risikokapital og bruke den på å lokke til seg brukere til sin tjeneste. Først da begynner arbeidet med å finne måter å tjene penger på, og sammen med Lindgrens utlegninger om «oppmerksomhetsøkonomien», hvor det gjerne er slik at man selv er produktet dersom man ikke betaler noe, begynner vi å nærme oss noe.

Men hvor kommer alle pengene fra? Shoshana Zuboffs bok om det hun kaller «overvåkingskapitalisme» refereres så vidt til av Lindgren, men ifølge teknologikritikeren og vitenskapshistorikeren Evgeny Morozov har ikke Zuboff oppdaget en ny form for kapitalisme. Isteden er det mange av de samme dynamikkene som ligger til grunn, men de nye teknologipessimistene er sjelden interessert i disse. Det er dumt, for selv den mest moderate reformist bør være enig i at vi må forstå de bakenforliggende mekanismene dersom vi skal ha noe som helst håp om å oppnå meningsfylt regulering av teknologiselskapene og hva de har lov til å gjøre med oss. Fenomener som finansialisering og privatisering har ført til at det finnes enorme overskudd av privat kapital som må investeres et eller annet sted. Den teknologiske utviklingen og omformingen av samfunnet drives av disse kjempeinvesteringene, ofte i selskaper og teknologier som ikke åpenbart er verken nyttige eller særlig geniale. I dette ligger noe av svaret på hvor Thiels rikdom kommer fra, og for eksempel på hvordan grunnleggerne av selskaper som Spotify og Uber har kunnet tjene seg søkkrike, selv om ingen av selskapene gikk i overskudd før nå i 2021, etter å ha skaffet seg tilnærmet globalt monopol på henholdsvis musikksalg og drosjeturer.

Tenk på hva vi kunne ha oppnådd dersom denne kapitalen var på offentlige hender, og dersom investeringenes suksess ble målt etter andre parametre enn Peter Thiels krumspring på børsen. Det er ikke nødvendigvis teknologien i seg selv som er problemet, men heller maktforholdene og organisasjonsformene i samfunnet  som teknologiene utvikles i.

En annen fordel med å konsentrere seg om det økonomiske systemet heller enn enkeltindivider eller menneskeslekten som helhet, er at man unngår en slapp form for konservatisme som følger med nesten enhver teknologikritikk, omtrent som nissen på lasset. Zuboff ønsker seg tilbake til fortidas visstnok bedre kapitalisme, og Chafkin ytrer knapt en systemkritisk setning i sin negative biografi over en av vår tids aller farligste og mest usmakelige kapitalister. Lindgren virker mer radikal, men det er også noe litt ukledelig borgerlig over hvordan hun ser endetidstegn i alt fra Twitter til Black Lives Matter-demonstrasjoner og utvalgte deler av ungdomskulturen. En fare ved å bli såpass opphengt i teknologien som noe unikt nytt og negativt, er at man ender med å implisitt romantisere fortida. Samfunnet var jo ikke nødvendigvis så mye bedre før, men i Lindgrens ikke-kausale prosa skilles det verken mellom stort og smått eller viktig og uviktig.

Til både Lindgren og Girards forsvar skal det sies at de henter fram et ørlite håp om endring når det ser som mørkest ut. Girards teori inneholder nemlig en potensiell vei ut av uføret vårt mimetiske begjær hensetter oss i, som ikke innebærer ofringen av en symbolsk syndebukk. Ved å gjøre oss bevisst på selve denne dynamikken kan vi nemlig bryte ut av den, og ifølge Girard var det nettopp det Jesus gjorde. Ikke bare viste snekkeren fra Nasaret at syndebukken egentlig er uskyldig, ved å la seg ofre på korset, men han vendte det andre kinnet til og sa til fariseerne at den som er uten synd kan kaste den første sten. Ingen stener ble kastet den dagen, og dermed finnes det altså et glimt av håp for oss alle. Heller enn den nihilistiske teknologipessimismen er det dette vi kan ta med oss videre fra Ekko. «Alle holder en stein i hånden. Det er den første steinen», skriver Lindgren, og slik kan vi begynne å gjøre motstand mot vårt teknologiske uføre. «Det digitale skiftet» kan snus til noe positivt, men da vil vi trenge mer enn bibelsitater.