Kjære Vinduet-leser,
«Redaksjonen har sin fulle og uavkortede frihet og avhengighet, går ikke noens ærend og akter ikke å tjene noen gruppes særinteresser», erklærte Vinduets første redaktør Nic. Stang i sin første leder i 1947, og vi gjør stadig hans ord til våre – du vil kanskje bare ikke få den følelsen akkurat denne uken. For av tre nye tekster og to arkivtekster vi vil tipse om denne uken, har bare én ingenting med Vinduets eier Gyldendal å gjøre. Vi begynner med den:
Under overskriften «Storm i et vannglass» har teaterkritiker Tomine Sandal anmeldt Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing, eller «etterkrigstidas mest omtalte teaterstykke», som Black Box-forestillingen nå gjerne bare omtales som. Boken om den er redigert av kunstnerne bak forestillingen – Sara Baban, Henan Benammar, Pia Maria Roll – og oppleves «som et stort hjertesukk» og «påminner leseren hvor vanvittig denne saken egentlig var», ifølge Tomine Sandal, som også skriver om den øvrige resepsjonen av boken og hennes opplevelse av selve stykket i sin tid.
Og som det fremgikk av flere intervjuer med Trude Marstein i forrige uke, startet hennes nye og vel mottatte roman Egne barn med at hun ble spurt av vår forgjenger Maria Horvei om hun hadde en skjønnlitterær korttekst liggende – det hadde hun ikke, «men jeg liker å jobbe under press», sa Trude Marstein til DN Lørdag, «så jeg tenkte at dette er min sjanse.» Les hennes «Utkast til utdrag fra ny roman» her, opprinnelig publisert i fjorårets jubileumsnummer av Vinduet (1-2/2021).
Denne uken er det klart for utgivelse av Tor Eystein Øverås’ monumentale historieverk Fakkelen er tent! Den norske billigbokrevolusjonen, som er resultatet av et årelangt research-samarbeid mellom Øverås og bokens formgiver Aslak Gurholt, som for øvrig henholdsvis er fast bidragsyter til Vinduet og lagde designet til Vinduet.no. Boken, som også vil bli gjenstand for en månedslang utstilling hos Grafill i Oslo, handler ifølge omslagsteksten om «et lykkelig øyeblikk i norsk og nordisk forlagshistorie» – årene 1961-1985, da det utkom et tusentalls pocketbøker, kjennetegnet av litterær kvalitet, nyskapende design og lav pris, som «ble et sentralt medium for utdanningseksplosjonen og studentopprøret» i Norge. Fakkelen er tent! er både en bredt anlagt kulturhistorie om en svært fascinerende og idèrik tid, og en katalog over alle Gyldendals 1131 kvalitetsbilligbokutgivelser (og utallige mikroanmeldelser fra forfatterens side), fordelt på pocketseriene Fakkel (sakprosa) og Lanterne (skjønnlitteratur, skuespill og lyrikk) og underseriene Kjempelanterne, Kjempefakkel og Studiefakkel.
(Hvorfor lanterner og fakler, forresten? Det kommer boka også inn på. «Det måtte være noe med lys i», forklarte en gang daværende Gyldendal-redaktør Sigmund Hoftun. «Vi var innom både varde, kjerte og morild». Morild! Men: [Daværende Gyldendal-direktør Harald] «Griegs nesten barnslige kjærlighet til båter og sjø gjorde utslaget. Vi har ikke angret», la Hoftun til.)
Det boka ikke er, er en institusjonsbiografi i tradisjonell forstand, den minner mer om gigantomane livsverk som den britiske filmkritikeren David Thomsons stadig reviderte, idiosynkratiske oppslagsverk The New Biographical Dictionary of Film, eller den amerikanske tegneseriehistorikeren Douglas Wolks fjorårsutgivelse All the Marvels, hvor han leste alle Marvels drøyt 27 000 superhelt-tegneseriehefter som en eneste stor «super-tekst».
Selv er Tor Eystein Øverås erklært inspirert av Gyldendals kortlivede, glansede magasin GAM (1977-80), som hadde «en ambisjon som minner om denne bokas», skriver han, «interessen for hva et forlagshus er, hva som foregår der, forut for og i tillegg til de ferdige bøkene publikum får se.» Hvis du vil lese mer om GAM, har vi digitalisert Kåre Bulies årgangslesning «Død, dyr og uskrevne storverk» fra Vinduet 1/2011.)
En annen norsk forløper for Fakkelen er tent! er Einar Økland og hans paratekstuelle bøker-om-bøker, en internasjonal parallell er den omseggripende angloamerikanske sjangeren «bibliomemoarer», som ferske utgivelser som britiske Geoff Dyers nyeste bok The Last Days of Roger Federer og australske Gerald Murnanes erklært aller siste bok Last Letter to a Reader kan sies å være eksponenter for … Ingen anelse om hvorfor alle disse eksemplene er mannlige.
Ukens to siste nye tekster handler i alle fall om to kvinner: Den ene heter «Billigbøkenes førstedame» og er et intervju (omarbeidet fra boken) gjort av Tor Eystein Øverås med Inghild Strand, tegneren som lagde logoen til Lanterne-serien og mange av dens mest minneverdige omslag, før hun trakk seg tilbake til odelsgården i Østfold. Den andre teksten (ikke fra boken) er Aslak Gurholts personlige essay/portfolio-memoarer «Searching for Kari Nordby», om hans årelange jakt på den myteomspunne designeren som ga Lanterne- og Fakkel-bøkene form.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset