Billigbøkenes førstedame

Denne uken utgis Vinduet-skribent Tor Eystein Øverås' historieverk Fakkelen er tent! Den norske billigbokrevolusjonen. (Utgivelsen ledsages av en utstilling hos Grafill i Oslo, som står fra 9. september til 2. oktober.) Billigbokrevolusjonen beskriver «et lykkelig øyeblikk i norsk og nordisk forlagshistorie», ifølge bokens omslagstekst. Etter at Penguin begynte å utgi pocketbøker i 1935, og med tiden bygget et av verdens aller mest kjente varemerker, kom den såkalte kvalitetsbilligboka til Norden og Norge på slutten av 1950-tallet. I Norge startet Gyldendal Fakkel-serien (for sakprosa) i 1961 og Lanterne-serien (skjønnlitteratur og lyrikk) i 1962. «Det besnærende med billigboka var at kvalitet solgte best, underholdningsforfattere falt igjennom. Billigboka representerte høy litterær kvalitet i nyskapende design til en svært lav pris. De store ungdomskullene etter krigen fikk råd til å kjøpe bøker. Billigboka ble et sentralt medium for utdanningseksplosjonen og studentopprøret», ifølge omslagsteksten. Her følger et noe omarbeidet utdrag fra boken, om en representant for den ukjente kvinnerekka som ga Lanterne-bøkene et ansikt.

Red.

Arkivfoto hentet fra Fakkelen er tent! Den norske billigbokrevolusjonen.

*

«Litteraturen skifter ham, bokomslaga derimot skifter ikkje tekst», skriver Einar Økland treffende.¹ Dette gjelder til de grader forlaget Gyldendal, med sin forretningsmodell om å drive gjenbruk av én og samme tekst så mange ganger som mulig. Et spennende trekk ved Gyldendal er dessuten at forlaget er sin egen bokhistoriker. Jeg har ikke funnet noe annet norsk forlag som i bøkenes kolofoner så nitid loggfører hver enkelt boks hamskifter fra førsteutgaven og framover. Hvis man for eksempel kjøper siste utgave av Alberte og Jakob av Cora Sandel, som trolig vil være ei pocketbok, så kan man følge denne romanen gjennom alle utgaver siden 1926, ja, sågar nye opplag av hver ny utgave er ført opp. Men også denne praksisen er dessverre nå i ferd med å forvitre. En av de siste loggførerne i Gyldendal het Rigmor Dahl. Lars Mæhle – forfatter og i noen år rundt 2000 ansvarlig for hvilke titler Gyldendal valgte å gi ut i pocket – fortalte meg at hvis han en sjelden gang fant en feil i kolofonene til Dahl, så gjorde han henne ikke oppmerksom på det. Han visste det kom til å ødelegge uka hennes.

Bruksgrafikeren Teddy Bick, som fikk i oppdrag å gi faglitteraturen et nytt ansikt i Fakkel-serien, og Inghild Strand, som fikk den samme oppgaven med skjønnlitteraturen i Lanterne, ankom begge Gyldendal med impulser fra det store utland. De er de første spirene til det internasjonale og utadvendte illustratørmiljøet som kom til å prege forlagets omslag i tiårene som fulgte. Teddy Bick var engelskmann, mens Inghild Strand hadde utdannelse fra Wien, morens hjemby, der hun i to omganger mellom 1951 og 1959 studerte ved Akademie für angewandte Kunst og Graphische Lehr- und Versuchsanstalt. Deretter reiste Strand tilbake til Norge og begynte å tegne illustrasjoner på frilansbasis.

Inghild Strand er en spennende historie. I selskap med formgiver Aslak Gurholt – som har gjort det til et sidespor å løfte fram glemte kapitler av norsk bokdesign – finner jeg henne i et hvitt, lavt rekkehus i Skjeberg. Der bor hun sammen med sin mann – han heter Tegneby. Strand bærer i dag navnet Inghild Strand Tegneby.

Inghild Strand Tegneby, i sitt daværende hjem i Skjeberg, juni 2016. Foto: Tor Eystein Øverås

«[Den danske kunstneren] Frede Schilling hadde fast jobb i Gyldendal den gangen», forteller hun: «Han hadde akkurat den stillingen jeg ønsket meg. Jeg så for meg at jeg kunne utfolde meg kunstnerisk i en slik jobb. En dag skrev [Gyldendals trykningssjef] Roy Gulbrandsen brev om at jobben i Gyldendal var ledig. Da jeg kom til forlaget la de Fakkel-omslagene til Teddy Bick på bordet foran meg – selv møtte jeg aldri Bick. Jeg fikk i oppdrag å tegne Lanterne-logoen, og tenker i ettertid at jeg kunne ha gjort mer ut av den.»

Alle Lanterne-omslagene fra Inghild Strands hånd er illustrasjoner, som hun har tegnet, og alle er i farger. Det gjaldt å begrense antall farger for å spare penger. Mange omslag ble trykket i kun to farger. I motsetning til etterfølgeren Leif Frimann Anisdahl tegnet Strand få typografiske omslag, med kun bokstaver som virkemiddel, men det stilige omslaget til Lanterne 2, 1984 av George Orwell, er et unntak: «1984 var for voldsom å gå inn i, så jeg laget en litt pen og vennlig forside. Så får innholdet stå der.»

Strands omslag har gjerne et renskåret uttrykk, med få elementer i tegningene, noen ganger bare ett, fire løk-kupler utgjør for eksempel forsiden på Dr. Zhivago: «Jeg tenkte at den skulle være et blikkfang når man gikk forbi butikkvinduene. Jeg brukte kuppelen, det russiske. Forsiden ble nesten som en plakat.»

Alle omslag: Inghild Strand

Med omslaget utformet som en «plakat» foregriper Strand strategien bak Pax-bøkene, men sammenlignet med Arild Kristos plakatlignende forsider til disse og Peter Haars’ senere popkunstinfluerte idéomslag til Fakkel og Lanterne, befinner Strand seg likevel innenfor tradisjonen som var etablert på norske forlag. Strand tolker ikke bøkenes innhold for deretter å fortette teksten i en visuell idé, slik omslagsfilosofien til Peter Haars var, i stedet velger hun en scene fra boka som hun visualiserer i en tegning, ofte for å skape en stemning. Faktisk akkurat det Haars var sterkt imot. Strand kan også være abstrakt, som på omslagsillustrasjonen til Johan Borgens Noveller i utvalg eller Ludwig Lewisohns Herbert Crumps ekteskap. Eller hun kan konsentrere alt om en rekvisitt fra miljøet i ei bok, som palmebladene på omslaget til Graham Greenes Vår mann i Havana eller pagodene på James Hiltons Tapte horisonter. Prosessen av Kafka fikk en stol på forsiden, i Strands egen tolkning «en kjøkkenstol som er en domstol som brenner». Formspråket er relativt moderne og inntrykket tiltalende.

Alle omslag: Inghild Strand

Selv om omslagene til Strand har et modernistisk uttrykk, kan hun også tegne i en mer «realistisk» tradisjon, som hesten og sleden på vei over snøen på omslaget til Fortellinger av Hans Aanrud eller portrettet av Nietzsche til Slik talte Zarathustra.

Skriften på omslagene varierer, og ifølge Strand måtte hun tegne all skrift av en viss størrelse for hånd. Baksiden på bøkene spiller videre på fargebruken på forsiden, med en kort tekst om boka pluss anmeldersitater, og i de fleste tilfeller et fotografi av dikterens hode, sakset ut med eller uten overkropp. Med dagens øyne ser det gammelmodig ut.

Omslaget til Fuglane er holdt i rødt og viser tre fugler – strengt tatt minner de om ender mer enn rugder – som flyr over en sivskog, og dette omslaget var Gyldendal-direktør Harald Grieg så tilfreds med at han løftet telefonrøret og ringte Strand med rosende ord. Johan Borgen ble derimot sint da han fikk se omslaget til Utvalgte noveller.

Jeg spør Inghild Strand hvordan arbeidsprosessen var.

«De ga meg boka jeg skulle lage omslag til. Noen bøker leste jeg alt i, andre litt i. Av og til bare vaskeseddelen. Jeg kunne gå ut i byen hvis jeg fikk lyst. Sitte på restaurant og tegne. Holdningen til Gyldendal var at jeg måtte gjøre det jeg selv følte jeg hadde behov for. Det var sjelden jeg strevde med oppdragene. Det jeg laget ble sjelden refusert. På trykkeriet var det imidlertid vanskelig for meg som kvinne å få gjennomslag for ønskene mine. I ettertid tenker jeg at jeg burde ha satt mer makt bak kravene.»

«Hadde du et miljø rundt deg, var du inspirert av noe?»

«Jeg hadde utdannelsen fra Wien, og utenfor Gyldendal fant jeg ikke noe miljø i Oslo. Jeg var ikke borti Penguin og lignende. Polen hadde en inspirerende plakatkunst på denne tiden. Jeg og mor dro til Firenze for å se på kunst. Cappelen ønsket også å ansette meg, men de hadde ikke kunstneriske sjefer. Roy Gulbrandsen på Gyldendal var en kunstner innen typografi. Han var fabelaktig fin å jobbe for. Musikalsk. Av og til kom Francis Bull tuslende i kalosjene sine. Det sa sukk sukk sukk bortover gangen. Etterpå luktet det sigar. Sigmund Hoftun snakket jeg bare med i forbifarten.»

«Vil du si at du hadde en egen stil?»

«Jeg vil ikke si at jeg hadde en stil. Jeg ville at det skulle se variert ut. Det var pussig å gå i bokhandelen den gangen: Det var veldig mye å se av meg på én gang. Jeg husker Fakkel-utgaven av Greske tragedier i et vindu mange år senere: Hvem har laget det fæle omslaget, tenkte jeg. Det var Inghild Strand.»

«Hvilke omslag er du mest fornøyd med?»

«Jeg er mest fornøyd med 1984, Prosessen, Herbert Crump, Kiellands beste, Min afrikanske farm, Fortellinger av Hans Aanrud, Dr. Zhivago, Vindstille underveis og Paa gjengrodde stier», vurderer kvinnen som formet de aller første Lanternene.

Etter et par års ansettelse i Gyldendal, der hun tegnet forsidene på nesten alle Lanternene fra og med starten i 1962, gjennom 1963 og litt inn i 1964, forsvant Inghild Strand fra forlaget like brått som hun var kommet. Som enebarn og odelsdatter ble hun kalt hjem for å drive Ormo gård i Skjeberg, familiegården: «Jeg hadde jo fått den stillingen jeg ønsket meg her i livet, selve drømmejobben i Gyldendal. Da jeg sa til Harald Grieg at jeg måtte overta gården, tror jeg ikke helt han skjønte hva jeg mente. Til å begynne med ansatte jeg en agronom, og planen var at jeg skulle jobbe med bokomslag fra gården, men det gikk ikke. Jeg fikk ikke varme nok i huset. Det var ikke mulig å arbeide for Gyldendal derfra. Så jeg ga opp. Heldigvis hadde jeg tatt utdannelse som agronom like før jeg begynte i Gyldendal. Senere utdannet jeg meg til lærer. Jeg ble lærer i barnekunst, som min mor. Det ble en rik tid på skolen, ved siden av gården», forteller Strand, som altså la ned blyanten og satte seg på traktoren. Originalene til de fleste Lanterne-omslagene har hun imidlertid tatt vare på – sirlig oppbevart i plastmapper.

I årene som fulgte skjøttet hun 450 dekar innmark og 2300 dekar skog: «Jeg drev gården i 40 år. På det meste var jeg oppe i 250 tonn korn i året. Jeg hugget tømmer for å få penger. Far var glad i gården, og selv oppdratt med at det var en gammel slektsgård. Jeg sa til meg selv: Greier jeg det ikke, så selger jeg, og da er det greit hvis gården forsvinner ut av familien, for da har jeg i alle fall prøvd. Men jeg greide det.»