Kjære Vinduet-leser,
Aristoteles skrev en gang at nåtida er som en «knivsegg uten tykkelse». Dette postulatet, som blant annet Augustin senere hang seg veldig opp i, handler om hvor flyktig ikke bare øyeblikket, men dermed også selve nåtida faktisk er. Egentlig, går det an å tenke, finnes ikke nåtida i det hele tatt. Det er bare fortida og framtida som eksisterer, mens nåtida er en syltynn, bevegelig konstruksjon hvis eneste egentlige oppgave er å skille fortida og framtida fra hverandre.
Dette rant meg (Ola Innset) i hu i går kveld da jeg leste ferdig Rune Bergs romandebut Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg, en litt uventet suksess utgitt av Tiden Norsk Forlag dette året. På bokas omslag kan man lese blurbs som påkaller både Kjell Aukrust og Erlend Loe, men det er også noe mer enn trivelig nostalgi og «underfundig» humor her, selv om det absolutt er en del av det også. I tillegg innehar boka en sårhet og egentlig et ganske tydelig ubehag, synes i hvert fall jeg, knytta til hvor lett det var å være annerledes, rar og utafor som barn på den flate, sunnmørske øya Giske på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.
I 1987 fikk Giske broforbindelse til naboøya, og da gikk det opp for giskingene at deres relative isolasjon var i ferd med å bli historie. Rune Berg skriver: «Det som hastet aller mest, var å dokumentere hvordan levesettet hadde vært på Giske i gamle dager. Og med gamle dager regnet man alt fra steinalderen og frem til høsten 1987. Nåtiden var blitt en del av fortiden. Vi måtte ta vare på det vi kunne, mens vi fremdeles kunne, før alt forsvant. For eksempel: dialekten, butikken, posten, banken, samholdet, lokalhistorien, dugnadsånden, ja, kanskje til og med humoren. Det var ingenting som ikke stod på spill.»
Og sånn er det egentlig hele tida, kjære leser, det er ingenting som ikke står på spill, og i den ånd håper vi du får lyst til å benytte deg av en invitasjon til kveldens Vinduet-fest, som i skrivende stund altså ligger i framtida, men som vil være historie om bare noen timer. Det hele foregår i Hamsun-salen på Gyldendalhuset i Oslo fra klokken 19, og det blir musikk ved Ole Johannes Åleskjær, kjent fra The Loch Ness Mouse og nå også som forfatter av et Vinduet-essay om den kristne poeten Målfrid Eikemo som har gått viralt (virkelig!) den siste uka.
Det blir også en samtale om mangfold i kritikken med utgangspunkt i Abirami Logendrans nye essay «Se på verden», med Logendran selv og to tidligere Vinduet-redaktører – Kritikerlaget-leder Preben Jordal og Aschehoug-redaktør Maria Horvei – og til sist et miniforedrag om sakprosa som litteratur ved Trygve Riiser Gundersen, forlagsredaktør og forfatter av høstens store sakprosasuksess Haugianerne. For mer om arrangementet, se eventuelt Facebook.
Skulle du gå glipp av dette flyktige øyeblikket i Hamsun-salen, kan vi glede med at tekstene på vinduet.no består og alltid er tilgjengelig (bare ikke for folk på Shetland som har fått undervannskabelen sin ødelagt). Denne uka har vi publisert en tekst fra vårt redaksjonsrådsmedlem Yohan Shanmugaratnam: «En komet som buldrer gjennom kosmos» er et omarbeidet utdrag fra hans nye bok Hjertet i to, om fenomenet Karpe – teksten handler om språk, ambisjoner, sci-fi og Jules Verne. I den forbindelse er ukens nydigitaliserte arkivtekst Nils Henrik Smiths essay «Mobilis in mobile» fra Vinduet 1/2008, som handler om «kulturkritikk og andre fornektelsesstrategier» i Jules Vernes portalverk En verdensomseiling under havet.
I går publiserte vi også Fredrik Hagens debattartikkel «Jeg tror jeg godt kan være en jøde», som diskuterer Jeg er loddrett, en ny norsk Sylvia Plath-gjendiktning som utelater et av hennes mest kjente dikt. Hagen spekulerer i at dette skyldes måten Sylvia Plath skrev om holocaust på, i 1961, som kan framstå ufølsomt for oss i dag, men han mener at denne utelatelsen innebærer å gjøre både Plath og minnet om holocaust en stor bjørnetjeneste. Les teksten her.
Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt