Kjære Vinduet-leser,
I kveld klokka 19 er du hjertelig invitert til Gyldendal-huset på Sehesteds plass i Oslo til kombinert feiring av ny nettside og vårens jubileumsnummer.
Denne ukas hovedsak på Vinduet.no er Marjam Idriss’ dyptpløyende essay «En afrikaner (ikke Gustavus Vassa)», som handler om antirasistisk litteratur spesielt, og det politiske potensialet i litteratur mer generelt. På mandag publiserte vi også Maria Horveis anmeldelse av Aslak Nores siste roman Havets kirkegård, og på fredag publiserte vi et intervju som jeg, Ola Innset, har gjort med Per Petterson i anledning hans siste bok Mitt Abruzzo, en utgivelse som i løpet av forrige fredag greide kunststykket å få både terningkast seks (i Dagbladet) og terningkast én (i Bergens Tidende).
Da de første utgivelseslistene fra landets forlag begynte å dumpe ned i Vinduets innboks etter påske, var det Pettersons navn som lyste aller sterkest i det som må sies å være en usedvanlig stjernespekket bokhøst. I hvert fall for meg. «Han vil jeg intervjue», sa jeg til min medredaktør, og slik begynte noen givende, men etter hvert også ganske stressende måneder. For man vil jo stille forberedt.
Jeg hadde møtt Per Petterson én gang tidligere: Min forrige roman kom nemlig ut samme år som hans Menn i min situasjon (totalt uten sammenligning for øvrig), og vi var begge invitert til Bokmesse i Moss, en novemberkveld i 2018. Jeg som lokalt alibi, han som den aller største av flere forfatterstjerner som var booket inn til litteraturarrangement i den gamle cellulosefabrikken.
Samme dag lå det et brev i postkassa mi. På konvolutten stod det Den norske Forfatterforening, og det var ikke vanskelig å gjette hvorfor jeg hadde fått brev av dem. For å få medlemskap i foreningen må man nemlig sende inn søknad etter å ha utgitt minst to skjønnlitterære verk. Så vil Det litterære Råd vurdere hvorvidt man er verdig medlemskap i lauget. (Slik var det i hvert fall da, men etter mye debatt rundt denne ordningen er det nå en egen komité som behandler søknader om medlemskap, uten at det kanskje endrer på så veldig mye.) Jeg tenkte en stund på om jeg skulle åpne konvolutten i det hele tatt. Hva som sto i brevet ville ha ganske mye å si for hvordan det ville bli å menge seg med norske forfatterstjerner et par timer senere.
Jeg åpnet det, og angret ikke. Bak scenen håndhilste jeg på Petterson, og han klappa meg på skulderen på det som føltes som en helt usedvanlig raus og inkluderende måte. Jeg ville fortelle ham hva som hadde stått i brevet, spesielt fordi Petterson har skrevet om hvor mye Forfatterforeningen og selve forfatteridentiteten betyr for ham, men det turte jeg jo ikke.
Etter nestenmøtet i Moss gikk jeg rett på Moss bibliotek. Det var jeg ikke alene om den dagen, men Jeg forbanner tidens elv var ledig, og Det er greit for meg også. Likevel hadde jeg fortsatt hull å tette i Petterson-katalogen da navnet hans dukket opp på høstens utgivelseslister, og dermed gikk jeg i gang med en sprenglesing som skulle vise seg å bli mer omfattende enn jeg hadde regnet med.
Nærmere sommeren kom nemlig et nytt utkast til høstliste fra Forlaget Oktober, nå med tittelen Mitt Abruzzo. Abruzzo? Der har jeg vært. På påskeferie. Ett av årene jeg bodde (lengre nord) i Italia, holdt jeg på å kjøre ned en hel langfredagsprosesjon med vår innleide Fiat 500, i tussmørket i en liten fjellandsby i Abruzzo. Jeg begynte allerede å se for meg hvordan jeg skulle bruke denne anekdoten i åpningen av intervjuteksten, og kanskje, hvis jeg ble invitert ut på gården til Petterson i Høland, kunne jeg sammenligne den følelsen av å være en ubuden gjest som jeg hadde hatt dengang, med følelsen av å kjøre over Fetsund-brua og inn i det for meg helt ukjente området mellom Øyeren og svenskegrensa.
Den søritalienske regionen Abruzzo, som tidligere het Abruzzi, fordi området lenge var delt i to Abruzzier, er et av områdene som rundt forrige århundreskifte avga aller flest migranter til USA. Blant dem var foreldrene til den amerikanske forfatteren John Fante, og i et øde industriområde i nærheten av fabrikken som lager De Cecco-pasta, finnes til og med en Via John Fante. Jeg visste ikke hvem Fante var da jeg tilfeldigvis kjørte forbi veistumpen som er oppkalt etter ham, men det visste hun jeg reiste sammen med. I årene etterpå var jeg imidlertid blitt klar over forbindelsen mellom Fante og Per Petterson: I 1987, samme år som han debuterte, oversatte Petterson romanen 1933 var et dårlig år, som ble gitt ut på Tronsmobok, forlaget til bokhandelen Petterson lenge var ansatt i.
Men det var én ting å vite dette. Hadde jeg lest bøkene til John Fante? Overhodet ikke! Og hvis jeg nå skulle få snakke lenge og grundig med Per Petterson om litteratur og om den nye boka hans med referanse til Abruzzo, var det åpenbart at jeg måtte ha lest John Fantes samlede verk først. Jeg dro rett på Tronsmo og kjøpte hele den såkalte Bandini-kvartetten.
Ikke før hadde jeg kommet meg gjennom de fire romanene om den kjempende forfatteren Arturo Bandini, John Fantes alter ego og muligens en slags inspirasjon for Pettersons Arvid Jansen, så kom endelig manuset til Mitt Abruzzo på PDF. Å gjøre et raskt søk på «Abruzzo» for å få bekreftet mine mistanker var umulig, siden det stod «Abruzzo» nederst på hver eneste side, men omsider kom jeg til den ene Abruzzo-referansen på side 93. Selv om det også nevnes at Fante stammet derfra, er det ikke derfor Petterson nevner Abruzzo: Det er på grunn av Natalia Ginzburg. Natalia Ginzburg! Hun hadde jeg jo i hvert fall hørt om, men hadde jeg lest henne? Dengang ei, og nå begynte det å haste.
Jeg hadde endelig fått bekreftet avtalen med Petterson, i Oslo sentrum og ikke på gården i Høland, og den var om kun et par dager. Mens jeg fordypet meg i Ginzburgs Familieleksikon og ikke minst De små dyder, som har en vakker, kort tekst om tiden Ginzburg og barna hennes tilbragte i Abruzzo, dit de ble forvist av Mussolinis fascistregime, innså jeg at jeg ikke engang var ferdig med å lese Pettersons samlede. Jeg var for lengst gått over til å høre på alle podkastepisoder jeg kunne finne med opptak av samtaler Petterson har deltatt i, men Til Sibir og I kjølvannet, de hadde jeg greid å gå glipp av. Samtidig pløyde jeg meg gjennom Pettersons journal, og kunne konstatere at Fante og Ginsburg bare er to av sikkert hundre forfattere som nevnes i boka. Bak sitt folkelige ytre er Petterson nemlig en sprenglærd litterat. Eller, egentlig er det heller sånn at han med hele sin person bryter ned den fullstendig feilaktige motsetningen mellom dannelse og arbeiderklasseidentitet. Men hva skulle jeg gjøre? Noen av forfatterne i Pettersons panteon hadde jeg jo lest, men nokså langt fra alle.
Jeg hastet tilbake til Tronsmo, hvor jeg traff Linn Strømsborg, på flere måter vår egen tids Per Petterson, all den tid hun jobber på Tronsmo, er fra Groruddalen og skriver gode romaner. Jeg fortalte at jeg skulle intervjue Petterson og var nokså nervøs, og hun kunne røpe at hun selv hadde hatt et «nær Petterson-øyeblikk» på en Tronsmo-fest for noen år siden (Petterson sitter i styret), men ikke hadde turt å snakke med ham, hun heller. Nå var det kun en drøy uke til utgivelsesdatoen, og Linn hadde fått med seg at det var snakk om en dagbok, eller «journal» som Petterson altså kaller det, som kommer av fransk jour (dag).
Mens Linn tok betaling for mine ambisiøse innkjøp, sa hun at hun hadde hørt at Petterson var ganske sterkt angrepet av såkalt «imposter syndrome», altså bedragersyndrom – frykten for at hvem som helst, når som helst, skal avsløre deg og si til alle at du egentlig er en bløffmaker som ikke har noe av den dybden og kunnskapen du fram til nå har greid å lure alle til å tro at du har. Jeg kunne bekrefte at dagboka bærer tydelig preg av at Petterson, utrolig nok, er høyst usikker på egne vegne, har stort behov for bekreftelse og blant annet kaller sin egen enormt suksessrike forfatterkarriere for «a freak accident».
Så lo vi litt av at jeg hadde så mye bedragersyndrom for å intervjue noen med enda mer bedragersyndrom enn meg, og jeg følte meg litt bedre. Kanskje er det med Per Petterson som det er med ulven, tenkte jeg: han er reddere for deg enn du er for ham. I Abruzzo har de ulv, forresten, de er veldig stolte av den, og arrangerer festivaler til dens ære.
Intervjuet gikk fint; jeg ble i alle fall ikke hørt i leksa mi. Rett før Petterson måtte haste videre for å spille inn lydbok av Mitt Abruzzo i et studio på Ensjø, spurte jeg om valget av tittel:
– Var det bare fordi det føltes litt som å være forvist, som å være i eksil, på gården, under koronaen?
– Ja, sa han.
– Det var bare derfor.
Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt