Av
Marjam Idriss

Essay. Publisert 10. oktober 2021.

En afrikaner (ikke Gustavus Vassa)

Om bruk av flertall i antirasistisk litteratur, fra The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano (1789) til Norge i dag.

Av
Marjam Idriss

Essay. Publisert 10. oktober 2021.

Jeg er på et litteraturarrangement da jeg ser det: Alle de brune og svarte folka her er enten på scenen for å opptre, eller i salen for å servere. Jeg trodde jeg skrev om antirasisme, tenker jeg. Skriver jeg egentlig bare om rasisme? Hvilken funksjon har egentlig politisk litteratur? Er det bare luft og symboler?

Jeg hater å være «jeg», tenker jeg på litteraturarrangementet. Jeg vil heller være «vi». Det er en ensom tanke, men den er ikke håpløs. Den er begynnelsen på noe.

NOEN UTSLAGSGIVENDE MINNER

Det er ni år siden, jeg har sommerjobb, og en brun kvinne – eldre enn meg, kunne vært en av tantene mine – kommer innom med CV-en sin. «SÅNNE kan da ikke jobbe HER» sier kollegaen min, mens jeg står rett ved siden av. Jeg retter på henne og ser, i øynene på folk rundt meg, at de skjønner at jeg også er «en sånn», likevel. Kvinnen får ikke jobb.

Det er åtte år siden. Universitetet mitt har mange nok svarte og brune kvinner til å starte den antirasistiske og feministiske foreningen FLY. Jeg setter av tid, er så overveldet av glede over å ikke være den eneste, over å være del av et miljø med folk som ligner på meg. Da dagen kommer, tør jeg ikke møte opp. Der og da klarer jeg ikke sette fingeren på hvorfor jeg er redd. Jeg bare er det.

Noen år senere møter jeg ei brun venninne i Oslo, i forkant av en fest. Vi burde ikke gå hit sammen, ler vi, med alvor bak smilet, da kommer vi ikke inn.

Når jeg leser Eg snakkar om det heile tida (2018) av Camara Lundestad Joof, kjenner jeg igjen våre stille beregninger:

Etter at eg flytta til Oslo, passa eg på at eg aldri sat ved sida av andre menneske med synleg innvandrarbakgrunn på trikken, på T-bana, på bussen. Dei første tre åra sette eg meg aldri ved sida av eit anna brunt menneske, for eg var livredd for at dei andre på bussen skulle tru at vi var ein gjeng.

Men hvis vi ikke går på festen sammen, må vi gå dit alene, tenker jeg. Den redselen gjenfinner jeg i Guro Sibekos Rasismens poetikk, fra 2019:

Det er sårt, utenforskapet. De stadige påminnelsene om at vi ikke hører til her, svir desto mer fordi vi ikke har noe annet sted å være. Det gir øyeblikk av rotløshet, av hjemløshet, av den angsten menneskebarnet føler når det avvises av flokken sin – en grunnleggende redsel for å bli forlatt blant de ville dyrene i skogen.

Egentlig tror jeg på fagforeninger og demonstrasjonstog, men når det gjelder rasisme har jeg lært at jeg må klare meg selv.

*

Vi er på en av Black Lives Matter-demonstrasjonene i London, har akkurat ankommet demonstrasjonens endepunkt i Parliament Square Garden. Rundt oss klatrer ungdommer opp på statuer av Gandhi og Mandela. På bakken får en full pakke Marlboro av smittehensyn ligge i fred. Vi står sammen, på tå, og ser at noen skal til å snakke. En megafon holdes frem, en munn ser ut til å ville si noe, åpner og lukker seg som en fisk under vann. Vi hører slagord fra en gruppe lengre bak oss: No justice, no peace, no racist police. Lyden smitter, vokser utover. Gruppen bak har nok ikke fått med seg at vi skal lytte til taler. Ordene smitter, sirkelen blir større og inkluderer plutselig oss. Så er det vi som roper. No justice, no peace, no racist police. Talerens ord spises av slagordene.

Jeg merker at jeg ikke er redd, selv om jeg kanskje burde være det. At slagordene er en fagforening, at jeg ikke bare er «jeg», men «vi».

Ett år etter demonstrasjonene står jeg på et litteraturarrangement og lengter tilbake til det «vi»-et.

NOEN SPØRSMÅL

Når jeg spør meg selv hvilken funksjon politisk litteratur egentlig har, leter jeg etter håndgripelige svar. Jeg driter i symboler, i tankesett. Jeg vil at politisk litteratur skal gjøre det tryggere for oss på gaten, skal gjøre det lettere for oss å få jobber, gi oss tilgang på demokratiet.

Er «vi» kanskje svaret jeg leter etter? Et tveegget ord, sikkert, men brukbart likevel. Var det «vi» jeg manglet, da jeg ikke møtte opp hos FLY? Var det «vi» jeg hadde skjønt, da jeg dro på Black Lives Matter-demonstrasjonene mange år senere? Var det kanskje nettopp det jeg hadde lest, Sibeko og Lundestad Joof, all den norske antirasistiske litteraturen som ble utgitt i Norge i årene før 2020, som tillot meg å delta i det samme «vi»-et som jeg hadde vært så redd for åtte år tidligere? Har jeg lest meg til et norsk, antirasistisk fellesskap? Lest meg til demonstrasjonstogene?

Virker politisk litteratur, egentlig, selv om det ikke alltid synes?

EN BERØMT SVART MANN SVARER

Jeg må langt tilbake i tid for å finne svar på hva politisk litteratur kan være godt for. Til London i 1789. Den franske revolusjonen er i gang, vi er bare noen år fra slaveopprør og revolusjon i Haiti. Abolisjonisten Olaudah Equiano, også kjent under slavenavnet Gustavus Vassa, skriver memoarene sine, om barndommen i Benin, det som i dag er Nigeria, om Mellompassasjen – slavetransporten over Atlanterhavet, fra Afrika til Den nye verden – og livet som slave i både Vestindia og Europa. Boken får navnet The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano or Gustavus Vassa, the African og er ment som et innlegg i slaveridebatten som gikk i London det året. Forfatteren, filosofen og feministen Mary Wollstonecraft anmeldte Equianos selvbiografi i The Analytical Review samme år:

The life of an African, written by himself, is certainly a curiosity, as it has been a favourite philosophic whim to degrade the numerous nations, on whom sun-beams more directly dart, below the common level of humanity, and hastily conclude that nature, by making them inferior to the rest of the human race, designed to stamp them with the mark of slavery.

For Wollstonecraft var det Olaudah Equiano selv som var verkets viktigste politiske verktøy. Hvis han var afrikaner og forfatter, jeg-et i en selvbiografi, skriver hun, er slaveriindustrien tuftet på feil premisser. Problemet er at Wollstonecrafts karakteristikk av Equiano som en «kuriositet» gjør det altfor lett å avskrive ham som unntaket som bekrefter regelen. Han er kanskje afrikaner, men han er også forfatter, og har derfor gjort seg «fortjent» til frihet. Han er noe annet enn slavene han hevder å skrive om. Avisene The Oracle og The Star stilte også tidlig spørsmål ved Equianos identitet. De hevdet at forfatteren ikke ble født i Benin og at han derfor verken var bevis på at afrikanere var taleføre eller litterære.1

Heldigvis tok Mary Wollstonecraft feil. Equiano var ikke bare et «jeg». Han var medlem av den første svarte politiske foreningen i Storbritannia, grunnlagt i 1787, to år før han skrev The Interesting Narrative. De ble kjent som Sons of Africa og skrev brev, både offentlige og personlige, i abolisjonismens tjeneste.

Equianos medlemskap i Sons of Africa synes allerede i forordet. Hans fortelling er viktig fordi den er generell, ikke spesiell, skal vi forstå. Selv om hans opplevelser kanskje kan virke merkverdige, «interessante», for en hvit, europeisk leser, er de ikke uvanlige i det hele tatt: «I believe there are few events in my life, which have not happened to many.»

Equiano har kanskje forutsett kritikken fra Wollstonecraft, The Oracle og The Star. Han har skjønt at han trenger gruppen for at teksten hans skal ha politisk effekt:

I am not so foolishly vain as to expect from it either immortality or literary reputation. If it affords any satisfaction to my numerous friends, at whose request it has been written, or in the smallest degree promotes the interests of humanity, the ends for which it was undertaken will be fully attained, and every wish of my heart gratified.

I selvbiografiens begynnelse bruker han ofte «vi» istedenfor «jeg». «We are almost a nation of dancers, musicians, and poets», forteller Equiano. «Vi» har flere musikalske instrumenter … «Vi» vasker alltid hendene før et måltid … «Vi» er hardtarbeidende. Når unge Equiano blir revet bort fra familien sin, solgt som slave og etter hvert stuet bort på et skip som skal frakte ham til Europa, blir han møtt av en annen type gruppe:

When I looked round the ship too and saw a large furnace or copper boiling, and a multitude of black people of every description chained together, every one of their countenances expressing dejection and sorrow, I no longer doubted my fate; and, quite overpowered with horror and anguish, I fell motionless on the deck and fainted. 

The Interesting Narrative er en selvbiografi om et folk som er som et menneske, forstår jeg, et «vi» som er et «jeg». De ser forskjellige ut – a multitude of black people of every description – men ansiktsuttrykkene er de samme: dejection and sorrow. Det er lenker, sorg og resignasjon som binder dem sammen, ikke familie- eller vennskapsbånd og heller ikke røtter. Individet Equiano besvimer i møte med gruppen og når han våkner, er han en del av den.

Passasjen som følger, handler om Equiano som individ, følelsene hans i møte med et felles traume. «Jeg» lengtet hjem, «jeg» ble tvunget til arbeid, «jeg» lengtet etter døden. «Vi» kommer tilbake igjen når båten er klar for avreise og slavene tvinges sammen under dekk:

At last, when the ship we were in had got in all her cargo, they made ready with many fearful noises, and we were all put under deck, so that we could not see how they managed the vessel.

Samme år som The Interesting Narrative utgis, møtes London Debating Society til diskusjon om slaverispørsmålet. Debatten hadde følgende tema: «Would not the Abolition of the Slave Trade be yielding to the principles of mistaken Humanity, and highly injurious to the Interests of this Country?» Bare én debattant argumenterer for påstanden, og innlegget i protokollen er verdt å sitere i sin helhet:

One Gentleman only opposed the Abolition, which he did in a Speech of great Fluency and Strength of Reasoning. He was replied to by an African (not Gustavus Vassa) who discovered much strong natural Sense, and spoke with wonderful Facility.

I det korte innlegget ligger et svar til Mary Wollstonecraft. Olaudah Equiano, alias Gustavus Vassa, var ikke en kuriositet. Han var en av flere.

Heldigvis.

LES NOE HYGGELIGERE

Arbeider dagens norske antirasister og forfattere også for å bygge et «vi», som Equiano og Sons of Africa?

I Guro Sibekos Rasismens poetikk blir forfatteren bedt av en hypotetisk venn om å «lese noen hyggeligere bøker enn The Interesting Narrative». Kanskje forfatteren burde unngå litteratur som bekrefter angsten hennes og heller lese noe «mer oppbyggelig»? spør den hypotetiske stemmen. Slik Equiano brukte «vi», bruker Sibeko andre brune og svarte forfattere til å bygge et litterært fellesskap. Hun gjør kulturelle koblinger mellom 17– og 1800-tallets abolisjonister og dagens norske antirasister. Rasismens poetikk er et lappeteppe av sitater og gjenfortellinger av romaner, poesi og sakprosa. Det handler ikke bare om å skrive rasismens verdenshistorie, men om å samle enkeltstemmer til et «vi». Et «vi» som kan være en motvekt til Sibekos, og min egen, ensomhet.

«Kjære bror», begynner Camara Lundestad Joof sin bok Eg snakkar om det heile tida: «Gjennom heile oppveksten i dei kvite heimane kalla dei oss negerbarna.» Hun forteller om hvordan hun som barn ikke sto sammen med broren i møte med rasisme. «Du og eg, vi har aldri snakka om dette. Og eg har heller aldri bedt om orsaking. Men eg lovar å gjere det før denne boka går i trykken.» Hennes rammefortelling er altså også et forsøk på å gjøre «jeg» og «du» til «vi».

Er det kanskje her jeg får svar på spørsmålet mitt? Er det nettopp dette som er «antirasistisk» litteratur?

I samtale med Anne Bitsch, på litteraturfestivalen Godnatt, Oslo i 2021, påpeker Yohan Shanmugaratnam at brune og svarte mennesker i Norge har blitt fratatt røttene sine. Somaliere kom ikke hit for å kjøre taxi, konstaterer han, nepalere kom ikke hit fordi de elsker å passe andres barn.

Vi har røtter. Vi kan stå sammen, både på vondt og godt, tenker jeg.

Shanmugaratnam henvender seg i boka Vi puster fortsatt – tittelen er både et svar på rapduoen Karpes spørsmål fra låten «Her», «puster vi fortsatt?», og George Floyds siste ord: «I can’t breathe» – til barna sine, ikke til en hvit leser. «Jeg håpet at denne historien ville bli lettere å fortelle hvis jeg kunne se for meg dere», skriver han, «og ikke en eller annen slitsom synser på Facebook eller enda en kynisk kjekkas på Twitter.»

Selv om Camara Lundestad Joof ofte snakker til en hvit leser, henvender hun seg først til broren sin.

«Av og til vil vi bare være innafor», skriver Guro Sibeko i første kapittel av Rasismens poetikk.

Alle tre skriver sine historier, men også historier om familien sin, barndomsvennene sine og vilt fremmede mennesker med lignende erfaringer. Slik Equiano skrev sin Benin-barndom i flertall, skriver disse forfatterne fram røttene og gruppeidentiteten vi alle trenger. Er det kanskje det som er det litterære svaret på en kollektiv bevegelse?

Det er farlig å overvurdere litteraturen. En forfatter, en oversetter, er aldri nok. Bøker kan aldri være et demonstrasjonstog eller en fagforening, bøker er ikke mennesker, de kan ikke jobbe i forlag eller sitte på Stortinget, de er ikke lovforslag, sykepenger, lønn eller bostøtte. Men inni bøker finnes kanskje begynnelsen på alt dette. I bøkene knyttes de båndene som er livsnødvendige for at brune og svarte barn i Norge skal være trygge nok til å sette seg ved siden av hverandre på T-banen, melde seg inn i antirasistiske foreninger og gå i demonstrasjonstog.

Livsnødvendige for at vi skal tørre å si «vi».

Sånn har det i alle fall vært for meg.

LITTERATURLISTE:

Andrew, Donna T., red., 1994, «London Debates: 1789» i London Debating Societies: 1776-1799, London: London Record Society, 246-273. British History Online, lastet ned 20.9.2021. 

Caretta, Vincent. 1999. «Olaudah Equiano or Gustavus Vassa? New light on an eighteenth‐century question of identity». Slavery & Abolition: A Journal of Slave and Post-Slave Studies. 20.3 (December) 96-105.

Douglass, Frederick. 2009. Narrative of the Life of Frederick Douglass: An American Slave, Written by Himself. Cambridge, MA: The Belknapp Press of Harvard University Press.

Equiano, Olaudah. 2007. The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano or Gustavus Vassa, the African. Written by Himself. Gloucester: Dodo Press.

Hanley, Ryan. 2018. Beyond slavery and abolition: Black British writing, c.1770-1830. Cambridge: Cambridge University Press. 

Joof, Camara Lundestad. 2018. Eg snakkar om det heile tida Oslo: Samlaget.

Shanmugaratnam, Yohan. 2020. Vi puster fortsatt Oslo: Manifest.

Sibeko, Guro. 2019. Rasismens poetikk Oslo: Ordatoriet.

Wollstonecraft, Mary. 1789. «Review of The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano, or Gustavus Vassa, the African, Written by Himself». Gjengitt i Harold Bloom, red. 2010. Enslavement and Emancipation New York City: Bloom's Literary Criticism. 117-119.

Marjam Idriss

Født 1992. Forfatter av romanen Jannikeevangeliet (Gyldendal, 2017) og oversetter av Amanda Gormans diktsamling Berget vi bestiger (Gyldendal, 2021).

1. *

Kontroversen rundt Equianos identitet varte i århundrer. Så sent som i 1999 satte litteraturprofessoren Vincent Caretta spørsmålstegn ved Equianos opprinnelse i essayet «Olaudah Equiano or Gustavus Vassa? New light on an eighteenth‐century question of identity». Han mente at Equiano ble født i fangenskap i Sør-Carolina og at barndommen skildret i The Interesting Narrative er skjønnlitterær. Frederick Douglass møtte lignende kritikk ett århundre senere. Da han skrev The Narrative of the Life of Frederick Douglass, an American Slave, var det til dels ment som svar på tiltale fra tilhørere som mente Douglass var for veltalende til å være slave.