I den anledning: En bruksanvisning, en arkivstudie, en programerklæring og en god porsjon vindusmetaforikk.
Noen av bidragsyterne på Vinduet.no fra 1998 og til i dag. Quiz: Kjenner du igjen alle? Send liste til vinduet@vinduet.no og motta velkomstpremie. To poengs slingringsmonn. Fotomontasje: Aslak Gurholt Rønsen/Yokoland
«Ordet ‘vinduet’ er på mange måter et vakkert symbol», begynte forfatteren Finn Carling en gang et brev til Gyldendals direktør Harald Grieg:
Det gir løfter om et fritt utsyn til det som går for seg i verden utenfor; et utsyn mot skiftningene i den aktuelle situasjon. Men da må det ikke bli noe titteskap omgitt av bleke, forsiktige farver, tildekket av uskyldige flagrende gardiner; det må ikke bare gi et gløtt inn i et forlags interesseverden eller i litteraturhistorikernes barndom (…) ‘Vinduet’ må ikke være en litterær ‘Aftenposten’, men en aktiv og skapende faktor i norsk åndsliv. Jeg tror at vi kan trenge det.
Derfor kom Carling med en anbefaling til Grieg: «… jeg har den oppfatning at Vinduet ikke kan fortsette i det gamle spor, men tvert i mot må rykkes ut av det (…) da jeg tror at et kvartalstidsskrift meget vanskelig kan holde interessen levende, folk glemmer det faktisk mellom hver gang det kommer ut.»
Dette var i oktober 1953, seks år etter at Vinduet så dagens lys, på initiativ fra nettopp Harald Grieg, som hadde utnevnt klassiskfilologen og kulturradikaleren Nic. Stang, sin medfange på Grini, til tidsskriftets første redaktør.
I 1952 overlot Nic. Stang jobben til den noe mer anonyme litteraten Trygve Width, og da åremålsperioden hans gikk mot slutten, høsten 1953, ble Gyldendal-forfatteren Finn Carling oppfordret til å stille sitt kandidatur. Det gjorde han i form av et ambisiøst redaksjonelt program, som blant annet innebar å øke utgivelsesfrekvensen fra fire utgaver i året, og følgelig også øke lønnen til redaktøren. Det siste ble for ambisiøst for Harald Grieg. Da så Carling seg nødt til å trekke sin søknad, om han aldri så mye hadde hatt lyst «til virkelig å skape et aktivt forum for ungt norsk åndsliv, om det da i det hele tatt er mulig.»
