Av dagens forfattere forventer vi noe nytt

Italo Calvino blir regnet for å være en av verdens mest betydningsfulle forfattere i dag. Han er født i 1923 og vokste opp i San Remo, Italia. Til nå har han gitt ut 25 høyst forskjellige bøker. Noen har realistisk karakter, andre et mer fantastisk preg. I disse dager lanseres hans roman Hvis en reisende en vinternatt i Norge. Italo Calvino bor i en toetasjes topp-leilighet på Piazza Campo Marzio, nær Pantheon i Romas gamle bydel. Vi besøkte ham der for å samtale om nettopp Hvis en reisende en vinternatt, denne boka som ikke ligner noen annen og som har fått en begeistret mottakelse rundt om i hele verden.

– I likhet med flere av dagens mest framtredende internasjonale forfatteres bøker er bøkene dine svært forskjellige fra hverandre. Er det et program at hver bok du skriver skal være ulik den forrige?

– Ja, jeg foretrekker å finne en ny metode hver gang, en ny litterær angrepsvinkel. Hvis jeg alltid skriver samme slags bok, blir det kjedelig. For meg. Derfor søker jeg hele tiden etter nye utfordringer. Jeg streber etter å skape en ny litterær struktur, jeg kunne nesten si: en ny litterær genre. Jeg starter alltid med et problem som jeg anser for meget vanskelig, og som jeg ennå ikke har funnet løsningen på. Så begynner grublingen. Dette er første fase.

– Hva var dette spesielle problemet i Hvis en reisende en vinternatt?

– Det var ideen om at enhver romans første sider har en gåtefull styrke som fortsettelsen av boka sjelden ivaretar. Så jeg startet med følgende utfordring: Ville jeg kunne skrive en roman som bare besto av slike fantasieggende åpninger? Samtidig tumlet jeg med en annen utfordring: å skrive en roman der selve plot'et var grunnlagt på lesningen av romanen. Ut fra dette fødtes ideen om å gjøre Leseren til helten i boka.

– Hadde du gått og spekulert på disse to utfordringene lenge?

– Ja, de hadde forfulgt meg i mange år før jeg startet på romanen. Noen ganger blir jeg hjemsøkt av ideer som jeg synes er altfor vanskelige. Jeg tenker: Dette vil du aldri makte å skrive. Men det er klart, du blir ikke kvitt en slik idé, du bærer den med deg i måneder, i årevis. Og en dag merker du at denne kjerneidéen har begynt å akkumulere. Men den virkelige komposisjonen, konstruksjonen av boka, starter ikke før jeg til slutt setter meg ned for å føre pennen over det hvite arket.

– Når du setter deg ned slik, har du da hovedstrukturen i hodet, eller vet du ikke hvordan slutten skal bli når du starter?

– Jeg har nok et vagt mønster i hodet når jeg begynner, men dette farges av detaljene som kommer til underveis, og av stilen som utvikles. Derfor modifiserer jeg hele tiden hovedmønstret under skriveprosessen, forsøker å gjøre det bedre, sterkere, mer geometrisk. Særlig i Hvis en reisende en vinternatt var dette et pinefullt arbeid; jeg hadde en rekke kriser underveis.

– Når hadde du de største 'krisene'?

– De kom når jeg hadde investert mye energi på å tenke ut en komplisert fortelling, og så, når jeg var i ferd med å skrive den ut, oppdaget at den ikke fungerte på papiret, ble for kjedelig og mekanisk. Ofte besto løsningen i å forandre stilen, fortelle på en annen måte. Jeg er veldig redd for å kjede Leseren, skrive uinteressante ting.

– Visste du at du skulle ha ti historier i Hvis en reisende en vinternatt da du startet på romanen?

– Ja, det var et mål å fylle boka med ti 'romanåpninger' allerede fra begynnelsen. Men idéen til titlene på disse historiene fikk jeg senere, og det er jo disse titlene som binder alle historiene til hverandre. Titlene hjalp meg også til å finne på selve mønstret i hver fortelling/romanåpning.

– Hvor har du alle disse fantastiske romanidéene fra? Det virker som om du tryller dem ut av ermet. Eller har du gjennom lengre tid katalogisert de romanene du har lest og likt?

– Vel, idéen var – gjennom Hvis en reisende en vinternatt – å presentere en slags 'katalog' over mulige romaner fra forskjellige geografiske og kulturelle områder, mer representert ved en stil og aura, enn som pastisjer eller parodier på bestemte forfattere. Jeg ville kort sagt fange opp ti muligheter for romanen i dag. Og samtidig forsøke å skrive ti romaner jeg formodentlig ikke skulle skrive! Som jeg ville like å lese selv. Jeg tror dette er et godt utgangspunkt for en forfatter: Å skrive den romanen han eller hun selv helst ville lese.

– La oss ta for oss denne 'katalogen' over mulige romaner i dag. Den første romanåpningen foregår på en jernbanestasjon, det er natt...

– Her forsøkte jeg å skrive 'tåkete'. Ingenting er klart, alle fornemmelser er vage og mysteriøse. Det er måten å skrive på jeg var interessert i. Som en kontrast til denne første, er den andre åpningen, den fra det store kjøkkenet på landet, preget av konkrete sanselige og kroppslige inntrykk; lukter, smak, følelsen av blod i årene, noe veldig vitalt. Den tredje romanåpningen, om en flukt fra et fengsel, er psykologisk og symbolsk, som fra en 'innvendig' roman, med trekk fra den midt-europeiske, tyske romanen. Den fjerde...

– Fra en by under en revolusjonstid.

– Stemmer. Der tenkte jeg på en roman gjennomsyret av spenning og på samme tid med trekk fra den historiske og eksistensielle romanen. Den femte – fortellingen hvor de forsøker å kvitte seg med et lik – er en slags fransk 'mystery-story', men først og fremst et plot med utallige forgreninger, en jungel av historier. Den sjette, om den joggende professoren, er en skildring av besettelse, av nærmest paranoid galskap.

– Er det en karakteristikk av USA også?

– Jeg tenkte iallfall på en amerikansk roman. Setting'en er jo et typisk amerikansk universitetsområde.

– Min favoritt er det sjuende romanfragmentet, det om milliardæren som samler på kaleidoskop, og som har skapt sitt finansimperium ut fra studiet av speilenes fordoblingseffekt.

– En svært geometrisk fortelling. Mysteriøs og rasjonell på samme tid. Jeg bygger her på den viktige litterære tradisjonen fra Poe til Borges. Videre har den åttende åpningen japansk setting. Atmosfæren er ladet med erotikk og perversjon. I den nest siste har jeg trukket veksler på den latin-amerikanske romanen. Det dreier seg her på samme tid om et element av eventyr og metafysikk, dette med dobbeltgjengeren – et viktig litterært motiv gjennom alle tider. Den siste historien, om personen som sletter ut verden i tankene, er en slags politisk allegori, men også et bidrag til 'the fiction of nothingness'. Kanskje har den også drag av science fiction. Alle disse romanene, eller romanfragmentene, tar for seg motiver og bruker stilformer jeg mener har vært viktige for litteraturen. Jeg har hentet dem fra mitt lange og lykkelige liv som Leser.

– Hadde du flere idéer i 'katalogen' din, idéer du ikke brukte?

– Jeg vurderte om jeg også skulle skrive en 'feminin' historie, men måtte droppe det. Jeg tror selvsagt ikke at utvalget i Hvis en reisende en vinternatt representerer alle verdens mulige fiktive stilarter, det er bare en katalog over hva jeg maktet å utføre.

– Men selv om du riktignok har skrevet ti forskjellige historier, er de allikevel den samme historien?

– Ja. Alle fortellingene er basert på samme situasjon: En mann blir stilt overfor en uforklarlig trussel fra en kollektiv fiende, en slags gåtefull organisasjon, fordi han er tiltrukket av en kvinne. Og i denne situasjonen oppstår også problemet med identitet. Dette problemkomplekset står for meg som meget representativt for romanen i dag. Derfor gjentas mønstret i hver fortelling.

– Er dette også din samfunnskommentar?

På en måte ble denne romanen skrevet på grunnlag av erfaringene fra 60-tallets Italia, da så mange mysteriøse ting fant sted, lik fortellinger med en begynnelse, men uten slutt – uten slutt kanskje fordi ingen kjente den virkelige begynnelsen. Hvis en reisende en vinternatt er en bok om denne tiden, og derfor om vår tid.

– Hvorfor bruker du andre-persons-formen i rammefortellingen? Leseren omtales hele tiden som et Du. Det minner om Michel Butor i La Modification.

– Jo, men dette er et gammelt knep. Å skrive i andre person har den styrken at det virker som noe kjent og at det samtidig etterlater et tomt rom, noe som ikke har ansikt. Dette Du er et hull der enhver leser kan stikke sitt eget hode inn! Da trenger du ikke å karakterisere. Hver leser fyller hullet med sitt liv. På den andre siden følte jeg behovet for å føre inn en kvinnelig Leser, Ludmilla, omtalt i tredje person og følgelig mer beskrevet.

– Hvorfor?

– Fordi å skrive i tredje person er fiksjonens ekte grammatiske struktur. Dermed kunne Leserinnen fungere som Lesingens 'sjel', som den sanne Leser. I hvert kapittel snakker hun, med utgangspunkt i den foregående romanåpningen, om den boka hun helst ville lese, så å si den ideelle Roman. Fragmentet som kommer etterpå er oppfyllelsen av dette ønsket, en roman som følger dette 'programmet'. Jeg har lagt merke til at kritikerne alltid plukker ut en av disse Ludmillas erklæringer om den ideelle Roman og sier: Her har vi den virkelige Calvino, dette er hans program. Men mitt ideal er selvfølgelig summen av alle de ti erklæringene.

– Noen av fortellingene har et visst metalitterært skjær, særlig de to første. De reflekterer på en måte over seg selv om tekst.

– Jo, det er riktig. Romanfragmentene er aldri helt identiske med den skrevne teksten. Jeg forteller hva Leseren leser, jeg reproduserer ikke teksten. Egentlig ville jeg gjøre dette i alle åpningene, selv om det, som du sier, er tydeligst i de to første. Men i alle de ti historiene finnes det et punkt hvor jeg snakker om teksten som en skrevet tekst, en passasje om teksten og ikke historien. Her brytes illusjonen.

– Har du stor tillit til dagens Leser? Jeg mener, dette er jo på mange måter en 'vanskelig' bok. Eller tror du at vi får færre og færre gode lesere, slike som Ludmilla?

– Så lenge det er en god Leser tilbake i verden er det egentlig nok til å gjøre en skrevet fortelling mulig. Og selv om antallet lesere blir større, kan det godt være at kvaliteten på lesingen synker. Jeg tror tallet på gode lesere er en slags konstant. I Hvis en reisende en vinternatt tar jeg jo ellers opp hvor mange forskjellige måter du kan lese på. Lesingens fenomenologi er mer komplisert enn man tror. Mot slutten har jeg et kapittel, fra et bibliotek, der jeg fører sammen mange slags lesere, og hvor jeg forsøker å gi en 'katalog' over mulige måter å lese på. Heller ikke her går jeg god for utelukkende én av disse, men alle.

– I de to romanfragmentene vi har nevnt er du ikke bare ute etter ulike stiltoner og stemninger, det virker også som om du har valgt de forskjellige geografiske setting'ene med atskillig omhu?

– Hvis du for eksempel tar historien jeg har lagt til Japan, kommer dette av min store beundring for japansk litteratur, særlig for Yasunari Kawabata og Junichiro Tanizaki. Hver av fortellingene har en setting som skal kunne forbindes med en litterær tradisjon. I den siste møter vi et slags Russland, jeg nevner jo et 'Prospekt'. Dette er min hyllest til Gogol.

– Men hvorfor har du ikke valgt noen italiensk setting?

– Temaet i Hvis en reisende en vinternatt er gleden over å lese romaner. For en italiener er dette fascinsajonen for utenlandske romaner. Italia har ingen romantradisjon. Vårt 1800-tall er svært fattig på romaner. I dag leser vi riktignok en mengde italienske romaner, men dette er et nytt fenomen. Det startet i 1960. Før var alle bestselgerne utenlandske. Vi har derimot en sterk tradisjon innenfor novellen, fra Boccaccio og oppover. Det er novellen som representerer Italias litterære tradisjon. Poetene har forresten alltid stått sterkt.

– Følger du med i utviklingen innenfor litteraturteori? Og får du eventuelt noe ut av det?

– Jeg prøver å holde meg orientert, jeg har alltid vært nysgjerrig på nye idéer og problemstillinger angående litteratur. Jeg forsøker å ta til meg noe nyttig fra hver teori, men jeg er ingen fanatisk tilhenger av noen av dem. Jeg var mest interessert i Roland Barthes, et meget intelligent menneske som aldri var en fange av sin metode. Jeg har også studert teorier innen narratologi og semiotikk, for eksempel Algirdas Julian Greimas, en av mest rigorøse teoretikerne. Men jeg var kanskje mer opptatt av dette før. Som en del av håndverkutdannelsen. Jeg har arbeidet mye med den såkalte populær- eller triviallitteraturen: særlig detektivhistorier og eventyrfortellinger. For meg har den siste tidens semiologi og narratologi hele tiden hatt to aspekter. Det ene er dekonstruksjonen, representert ved Tel Quel-gruppen i Frankrike. Det andre er granskingen av populærlitteratur, som for eksempel folkeeventyr. Jeg er mest interessert i dette siste aspektet. Du ser det kanskje tydeligst i en bok jeg skrev i 1969 og som i engelsk oversettelse heter The Castle of Crossed Destinies.

– Hva med Umberto Ecos teori om 'opera aperta', det åpne verk? Du har i en polemikk mot en slik tolkning av Hvis en reisende en vinternatt kalt romanen din for et lukket verk.

– Jeg er ikke imot en slik 'åpen' modell i seg selv. Det er et spørsmål om valg av mønster. Men det er kanskje forunderlig at Eco, da han bestemte seg for å skrive en roman, valgte det mest lukkede mønster du kan tenke deg. Opera aperta var en bok Eco ga ut i 1962. Jeg møtte ham da han skrev den og leste førsteutkastet, som ble publisert i et musikktidsskrift i 1959. Han var da svært ung og studerte James Joyce. På denne tiden var det, både i Frankrike og Italia, en renessanse for Joyce blant forfattere og kritikere. Påvirkningen fra Joyce kan for øvrig også merkes i Hvis en reisende en vinternatt; som Ulysses er hvert kapittel skrevet i forskjellig stil. Romanen min er et av de siste bevisene på den irske forfatterens kolossale innflytelse.

– Hvor henter du stoffet til det du skriver? Jeg tenker ikke da på fruktene fra all romanlesingen vi snakket om.

– Det er ikke til å unngå at du, ved å tilbringe 16 timer som våken hver dag, etter hvert får det man kaller 'livets erfaring'. Dette innbefatter alt, fra lesing og kinobesøk til spising og iakttakelse av dine barn. Og når du sover, drømmer du. Det er også en kilde til inspirasjon. Men de drømmene jeg har som våken, er viktigst.

– Du vil ikke peke på noen konkrete inspirasjonskilder?

– Jeg er en ivrig kinogjenger. Det er klart at dette virker ubevisst inn på det jeg skriver. Jeg har også en forkjærlighet for malerier. Jeg kan gi deg et eksempel: Jeg holdt nettopp et foredrag i Paris. Samtidig var det en stor Giorgio de Chirico-utstilling der. Etterpå skrev jeg en historie om en mann som hadde forvillet seg inn i en by bestående av Chiricos malerier. Men jeg nevner aldri malerens navn eller at det dreier seg om malerier, selv om hvert avnitt er en nøyaktig beskrivelse av et av bildene hans. Det kunne være en virkelig by.

– Hva med vitenskapen? Det er mange spor etter en vitenskapelig skolert forfatter i Hvis en reisende en vinternatt.

– Jeg har skrevet en rekke historier med vitenskapelige startpunkter. Noen av disse er samlet i Le cosmicomiche og Ti con zero, begge oversatt til engelsk, som kom i midten av 60-årene. Jeg leste kontinuerlig vitenskapelige bøker og tidsskrifter som Scientific American. Jeg følger godt med i kosmologi og astronomi og synes begreper som 'the big bang', 'svarte hull' og 'kvasarer' er fantasieggende. De to bøkene jeg nevnte er ikke en avsluttet periode av forfatterskapet mitt. Av og til skriver jeg fremdeles 'cosmicomics'. I år kommer det ut en ny utgave av Le cosmicomiche, med flere nyskrevne historier.

– Det fører oss til tegneserier. Er den Manara du omtaler i Hvis en reisende en vinternatt identisk med Milo Manara, den kjente italienske tegneserieskaperen?

– Nei, jeg leser tegneserier, men anvender det sjelden. Jo, jeg har forresten en allusjon til Charles Schulz og hunden Snoopy i Hvis en reisende en vinternatt, det er nettopp dette med den fengslende romanåpningen: "Det var en mørk og stormfull natt..."

– Hvordan vil du plassere deg selv i italiensk litteratur?

– Jeg ble 'oppdaget' av Elio Vittorini og Cesare Pavese. Disse sto meg nær i startfasen, men jeg ser ingen forbindelse til denne litterære grenen nå. Jeg føler meg i dag mer i slekt med en spredt tradisjon av 'fantastisk litteratur', slike italienske forfattere i det 20. århundre som Aldo Palazzeschi, Massimo Bontempelli, Alberto Savinio og Tommaso Landolfi. Og jeg ser selvsagt mine egne røtter i tidligere italiensk litteratur, fra Ariosto til Leopardi. Giacomo Leopardi har også hatt stor betydning for meg, ikke bare hans poesi, men også prosa-verkene.

– Hvilke anser du som de viktigste forfattere i verden i dag?

– For meg er det Borges, Nabokov, Beckett – også Becketts siste bøker. Videre: Kawabata, som jeg nevnte i stad, Robert Musil. Og Raymond Queneau, en av mine absolutte favoritter. Hvis jeg skulle trekke fram en fra Italia, måtte det bli Carlo Emilio Cadda, en gigant, men vanskelig. Jeg liker alle disse forfatterne fordi de er så ulike, fordi de har så forskjellig humor. Det er forresten også en annen ting ved en mann som Borges. Selv er jeg ikke særlig god til å uttrykke meg i intervjuer. Borges derimot har utviklet intervjuet til en litterær genre. Han bruker nå tiden med å la seg intervjue. Jeg har hørt ham svare på pressekonferanser. Han gir alltid svar som uttrykker noe vesentlig om ham selv. Han har utviklet intervjuet til en egen litterær uttrykksmåte.

– Ut fra oppbygningen av bøkene dine vil jeg tro at du har et forhold til geometri?

– Ja. Jeg trenger det for å gi det jeg skriver form. Jeg liker ikke 'formløs' kunst. Jeg foretrekker den geometriske Kandinskij framfor Jackson Pollock, for å si det sånn.

– Hvordan bruker du geometri?

– Jeg bruker sjelden konkrete modeller, det er for det meste min egen imaginære geometri. Noen ganger tegner jeg diagrammer og skjemaer. Jeg gjemmer dem så ingen skal se dem. I Hvis en reisende en vinternatt tok jeg en mengde diagrammer til hjelp – selv om jeg ville kalle dem mer empiriske enn matematiske.

– Brukte du slike diagrammer i Usynlige byer, den forrige av bøkene dine som ble oversatt til norsk?

– Nei. Her forsøkte jeg heller å lage tall-serier for selve oppbygningen av boka. Jeg arbeidet hardt før jeg fikk til dette.

– Det ligger med andre ord et intrikat mønster til grunn for Usynlige byer?

– Nei, jeg vil ikke kalle det komplisert. Jeg bestemte meg for å bruke ni kategorier av byer. Da jeg hadde samlet nok materiale, måtte jeg finne en måte å alternere disse kategoriene på, og jeg fant opp en slags enkel matematisk permutasjonskode. Hensikten var å hindre monotoni. Samtidig, selv om byene var fra forskjellige kategorier, skulle byene innenfor hvert kapittel ha et felles trekk.

– Hvordan vokste idéen tilUsynlige byer fram?

– Denne boka har flere kjerner. Den ene er en refleksjon rundt den store byen, den lille byen, metropolen osv. Dette er forbundet med min egen geografiske hvileløshet. En annen kjerne er refleksjonen rundt Byen som metafor for livet, for verden, for universet. I tillegg var det en kjerne av mer teknisk karakter. Det var en stimulans å kunne eksperimentere med korte tekster, som på samme tid skulle være fortellinger, dikt og refleksjoner. For en av seriene med byer hadde jeg også som utgangspunkt at de skulle være tekster til abstrakte skulpturer av Fausto Melotti. Hvis du ser en by på avstand, vil du kanskje få assosiasjoner til Melottis 'ståltråd-skulpturer'.

– Hva med Marco Polo i rammefortellingen, personen som gjennom sine fortellinger driver boka framover?

– Siden jeg flere år tidligere hadde arbeidet med et script til en film om Marco Polo – et script som produceren ikke aksepterte – kom idéen om å bruke ham ganske raskt. Hvis du skal skrive en bok med fantastiske beskrivelser av byer, er Marco Polos bok nærliggende i den italienske tradisjonen. Noen tekster i min bok begynner eksakt som i Marco Polos bok, og jeg har også flettet inn stilistiske pastisjer. Hva angår beskrivelsen av Kublai Khan, så hadde jeg Marcus Aurelius, keiser-filosofen, i tankene.

– Har du noen favorittbok blant dine egne?

– Usynlige byer er nok den mest perfekte, den mest fullendte.

– Du kritiserte en gang Elsa Morantes roman Historien for å være preget av en patos og en appell til følelsene som du mente var falsk i vår tid. Er det en forbindelse mellom din hang til fast komponerte bøker og denne kritikken?

– Jeg er ingen psykologisk forfatter. Jeg er rett og slett ikke dyktig til å skildre følelser, sanseopplevelser, lidenskap. Derfor holder jeg meg til det jeg gjør. Morante er for så vidt en god forfatter, hun er opptatt av helt andre ting enn jeg. Vi lever i en stor verden, det er plass til alle.

– Er dette en toleranse du har tilkjempet deg på dine eldre dager?

– Det var nok annerledes da jeg var ung, ja. Men jeg tror jeg har et tolerant sinnelag. Jo eldre jeg blir, jo mer forstår jeg av ting jeg ikke skjønte tidligere. Jeg kan nå akseptere, og av og til beundre, ting som ligger langt unna meg.

– Så du synes ikke det er viktigere for en forfatter i dag "å finne veien ut til labyrinten", som du har sagt, enn å analysere følelser?

– Kanskje det siste også kan være en vei ut av labyrinten. Labyrinten er et mektig psykologisk symbol.

– Ser du på ditt eget litterære prosjekt som unikt, noe ingen har gjort før deg?

– Nei. Jeg foretrekker å se på meg selv som en anonym bidragsyter til et kollektivt prosjekt. Det jeg skriver kan være verdifullt bare hvis det blir knyttet til andre forfatteres arbeid: bøker av framtidige forfattere, nåtidige og – selvfølgelig – fortidige. Jeg ser på verdenslitteraturen som en korpus av ord. Forfatterne er glemt – bare verkene står igjen. Vi kjenner ikke navnet til forfatteren av Gilgamesh eller av Tusen og én natt. Jeg mener dette er den perfekte betingelse for å skrive.

– Må du ikke være veldig idealistisk for å kunne tenke sånn? Er ikke egoismen, den banale drømmen om å skape seg et navn, også en drivkraft for de fleste forfattere?

– Jo, det ligger ofte et narsissistisk motiv bak det å skrive. Jeg kan forstå det, noen ganger er tanken på belønning rett og slett nødvendig nettopp fordi det å skrive er så slitsomt. Men jeg tror denne formen for ambisjon blir tilfredsstilt mens man er ung. Senere forstår alle at dette ikke er alt, at det ikke holder som drivkraft.

– Det er tydelig ut fra det du skriver at du ser en forbindelse mellom fantasi og moral, mellom estetikk og etikk.

– Jeg var sterkt politisk engasjert i 40- og 50-årene. Jeg er et barn av andre verdenskrig. Men jeg har allikevel holdt fast på at det ligger en like stor litterær verdi i stilen og i formen som i innholdet. Og denne verdien er også av moralsk og historisk karakter. Dårlig litteratur er politisk dårlig litteratur. Jeg har aldri hatt dårlig samvittighet for at jeg er forfatter. Jeg står riktignok langt fra min barndoms politiske idéer, men jeg mener at jeg fremdeles er trofast mot det moralske elementet i litteraturen. Mens vårt lands politikere har sviktet på en skammelig måte, har forfatterne fulgt opp sitt program. Ellers tror jeg nå bare på langsomme forandringer i samfunnet. Bare svært langsomme forandringer er seriøse. Raske omveltninger er utelukkende katastrofer eller løgner, fordi alt forblir som før under overflaten. Tanken på historien som et mønster formet av menneskeheten er veldig viktig for meg, som det er for hele den italienske kulturen. Det som har forandret seg hos meg, er idéen om Tiden, om Historiens egen rytme. Historien utvikler seg sakte, sakte innenfor samfunnet, ikke ved revolusjoner, men gjennom folks vaner, dagligliv og bevissthet, i generasjon etter generasjon. Og litteraturen, som arbeider med ord, har en viktig rolle å spille i denne prosessen.

– Hvordan?

Ved å peke på verdier. Ved, på sine mange måter, å ta opp forbindelsene mellom årsak og virkning, vårt forhold til rom og tid, til andre mennesker og oss selv, ved å problematisere våre idéer om hva som er godt og ondt, og så videre.

– Det skjer mye med Leseren, hovedpersonen i Hvis en reisende en vinternatt, i løpet av romanen: Han gifter seg, han reiser rundt i hele verden... Lar du dette skje for å vise at bøker alltid påvirker leserne?

– Jo. Men jeg har ingen drøm om å skrive en roman som forandrer noe ved sin egen kraft. En bok tar sin plass blant mange andre bøker, og til sammen representerer alle disse bøkene en mangfoldig og innflytelsesrik realitet i våre liv. Jeg er ikke så enfoldig at jeg tror en bok av meg alene kan utrette noe. Jeg er tilfreds med å delta.

– Hva er bokas styrke, sammenlignet med TV og film?

– Boka har en tekst, skrevet linje etter linje. Man kan lese, stoppe, lese om igjen, reflektere. Du bruker et annet rom i bevisstheten. Skriften åpner en annen dimensjon ved tankekraften. Det er en annen måte å forholde seg til Tiden på. Boka har ikke noe substitutt. Jeg ser imidlertid ofte på TV. Jeg nekter å være nostalgisk, lengte etter en tid uten disse nye mediene. Jeg godtar tiden jeg lever i. Kanskje kan TV til og med, gjennom å pirre nysgjerrigheten på enkelte områder, få flere mennesker til å lese bøker. Og hvis du virkelig vil lese, tar du deg tid til det uansett.

– De fleste bøkene dine har et eksperimentelt element i seg. I Hvis en reisende en vinternatt legger du f.eks. stor vekt på å trekke leseren inn i verket, og på skildringen av selve skriveprosessen. Hvorfor forteller du ikke historien rett fram? Er dette umulig i dag?

– Jeg tror det er mulig å fortelle på den gamle måten, men for meg er det mindre stimulerende. Jeg har behov for å eksperimentere med nye former og problemstillinger. Det er en del av min yrkesstolthet hele tiden å perfeksjonere håndverket.

– Er det bare for din egen skyld?

– Nei, jeg tror nok mange mennesker, lik meg selv, er mer interessert i å lese tekster som gir en følelsen av tiden vi lever i. Vi kan naturligvis sette pris på tidligere epokers litteratur, men av dagens forfattere venter vi noe nytt.