Steile fronter

I sitt debattinnlegg «Narraktig narrativ» gir Frode Sæland et godt eksempel på hovedpoenget i min artikkel «Preteritum maskin», som førstnevnte er en respons på. «Historien er for viktig til å overlates til historikerne», skrev jeg (ikke «for alvorlig», som Sæland feilsiterer), og Sælands tekst illustrerer dette. Vinduet er ikke et debattforum om historiefagets teori og metode, men det ligger viktige spørsmål her om forholdet mellom fagmiljøer og den bredere offentligheten, mellom sakprosalitteratur og forskning.

Min opprinnelige artikkel handlet om hvilke fortellinger om krigen jeg vokste opp med, hvor disse kom fra og hvordan de nå er i endring. Jeg ga Marte Michelet honnør for hennes bidrag til å løfte fram historien til de norske jødene og holocaust i Norge, før jeg forsøkte å sette debatten om hennes bok Hva visste hjemmefronten? i kontekst. Sæland hevder at jeg ber de tre historikerne Bjarte Bruland, Mats Tangestuen og Elise Berggren om å «skygge banen», og at logikken i mine resonnementer er at de som kritiserer Marte Michelet må «bortvises fra banen». Men enhver som leser min artikkel, vil kunne se at den forsøker å gi en balansert fremstilling ikke av selve debatten, men hvordan det kan ha seg at den har blitt så usedvanlig lite konstruktiv.

I min artikkel ba jeg altså ingen om å «skygge banen», men jeg forsøkte å yte en viss motstand mot de som jeg oppfatter at til stadighet bruker historiefaget, som jeg også selv har studert, nærmest som et retorisk våpen. For det er viktig med debatt, kritikk og uenighet, både i historieforskningen, i offentligheten og i de mange skjæringspunktene mellom disse sfærene. Når det kommer til hvordan slik debatt skal håndteres, kommer imidlertid både de ovennevnte forfatterne av Rapport frå ein gjennomgang av 'Hva visste hjemmefronten?', for ikke å snakke om Frode Sæland selv, til kort.

I akademisk sammenheng er det for eksempel vanlig ikke bare å grundig gjengi de posisjonene man forsøker å argumentere mot, men også å sette dem inn i en tradisjon eller sammenheng, anerkjenne gode poenger, være høflig og ikke minst formulere et tydelig eget argument. Dette er fine idealer for håndtering av uenighet, som vi akademikere godt kan forsøke å ta med oss over i den bredere offentligheten. Men den tidligere nevnte «motboka» framstår som en eneste lang gjennomgang av «feil» i Michelets framstilling, ledsaget av fordømmelse og trusler om søksmål fra andre aktører. Hvem som har rett om hva, kan den enkelte leser selv få gjøre seg opp en mening om gjennom å lese både Rapport frå ein gjennomgang … og Michelets Tilsvar, men uansett hvor grunnleggende uenig man er i sak, må man klare å anerkjenne hverandres legitimitet.

Antydningene om at Marte Michelets manglende universitetsgrad i historie gjør henne mindre egnet til å skrive om den andre verdenskrig enn vaskeekte historikere, har også sittet nokså løst i denne debatten. Hos Frode Sæland er distinksjonen total, mellom de som «har mål om ny innsikt og kunnskap» og de som bedriver et «publisistisk stunt». At det i det hele tatt går an å omtale Marte Michelets arbeider som både dette siste og som «en ahistorisk, subjektivistisk fantasi», sier sitt om nivået Sæland legger seg på. Begrepet projisering brukes i psykologien om de som overfører egne tanker og handlinger til andre. I offentlig debatt kan man bruke det når noen påstår at andre gjør seg skyldig i noe man egentlig selv bedriver, om enn ubevisst. Etter min mening bør det være nokså tydelig at det jo er Marte Michelet som er blitt forsøkt «bortvist fra banen» i denne debatten.

Filosof Espen Søbye, som blant annet har skrevet holocaust-klassikeren Kathe, alltid vært i Norge, en bok som av en flernasjonal jury i Morgenbladet nylig ble kåret til en av de siste to tiårs viktigste sakprosabøker utgitt i Skandinavia, omtales på sin side av Sæland som «en vitenskapsfilosofisk flopp». At alt dette gjøres i navnet til et fag jeg selv har et par universitetsgrader i, var nettopp det som gjorde at jeg følte et ansvar for å skrive om debatten i utgangspunktet. Ifølge Sæland «underslår jeg at historie også er et fag», som «utøves av profesjonelle med høy etisk standard». Men det holder ikke å gjemme seg bak titler, fine ord og visstnok høye etiske standarder når man fillerister de som våger å tråkke inn på det man oppfatter som ens egne territorier. Dette er ikke molekylærbiologi, man må klare å snakke og skrive på en måte som også andre kan forstå.

Sæland kaller det «underlig» at «en som selv er historiker» kan fremme slike standpunkter, men hvis noen utenfra hadde forsøkt å gå inn i mitt underområde av historiefaget (økonomisk [idé]historie) på en måte jeg var sterkt uenig i, håper jeg at jeg ville klart å håndtere det annerledes. Såpass viktig er nemlig både historien og historiefaget.