Narraktig narrativ

I anledning Den internasjonale Holocaustdagen hevder Ola Innset (OI) i sin debattartikkel «Preterium maskin» at historien er for alvorlig til å overlates til historikerne. Ville han ha fremmet synspunktet overfor historikere som Raul Hilberg, Saul Friedländer og Christopher Browning, eller er det bare noen navngitte historikere, som har våget å «angripe» Marte Michelet, han har i tankene? OI underslår at historie også er et fag, og at holocausthistorie utøves av profesjonelle med høy etisk standard. En forenklende tese om at Holocaust «ikke var noe som skjedde et annet sted», men «også her», lanseres. Vi får ikke vite hva som markeres med Holocaustdagen, hvorfor den markeres 27. januar, og hvorfor det er viktig for forfatteren å dele sine betraktninger med oss. Det er underlig at dette synspunktet fremmes av en som selv er historiker.

Argument

Hovedsynspunktet hans rammer først og fremst de tre historikere Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen (BBT), som ikke bare tar feil i spørsmålet om sannhet, de skjønner ikke at fortida tilhører oss «alle», og at historikere aldri vil kunne gi endelige svar. Dessuten skjønner de – og særlig «enkelthistorikere» – ikke at de må være åpne for at ikke-historikere blander seg inn i og «radikalt» endrer deres forskningsfelt. To relevansargument anføres: Et som går på innsatsen Michelet har lagt ned for å løfte fram «det norske holocaust», en innsats man ikke «kommer utenom». Det andre er boka Hva vet historikerne? der Espen Søbye – etter OIs oppfatning – gir «en kvalifisert kritikk» av de tre historikernes arbeidsform. Holdbarhetsargumentet er imidlertid at BBT angivelig mener at «historikere er de eneste som kan skille sant fra usant i fortida». Hvor han har dette fra, er uvisst.

OI skjønner at sakens kjerne i Michelet-debatten handler om krav som må stilles for at noe skal være sant eller ikke. Han melder seg i diskusjonen – ikke for å trekke konklusjoner med hensyn til historisk sannhet, men for å reversere den. Han relativiserer dermed sannhetsproblemet. Han tar fatt i debattdeltakernes motiv, fortrinn og unoter, mens saken – hvordan Holocaust i Norge og i Europa kan forklares – ikke tematiseres.

OI ber i realiteten de tre historikerne om å skygge banen fordi de er for kjepphøye i spørsmålet om sannhet. Argumenterer han godt for dette? Han fremmer først en karikert og villedende versjon av deres innvendinger, men de tre har verken antydet eller hevdet at kun historikere kan skille sant og usant i fortida. Dernest omgår han en av deres konklusjoner, nemlig at Michelets bok ikke framstår som sannhetssøkende. Karakteristikken refererer til forskningsetiske retningslinjer, der krav om kvalitet i dokumentasjon og holdbar argumentasjon formuleres. Videre avleder han fra et sentral poeng for BBT – nemlig at all sakprosa og historieskriving må forholde seg til krav om saklighet og etterrettelighet. Han bagatelliserer spørsmålet ved å skrive at «det er lite som tyder på at ikke Michelet også vil være enig». Han burde ha forholdt seg til den prinsipielle siden av saken. Historiefaget må ha som ambisjon historisk sannhet, basert på påstander om virkeligheten som lar seg etterprøve – eller som historiker Paul Knutsen skriver, at påstander om saksforhold lar seg utsette for en sannhetstest.¹ OIs bidrag representerer utvendig posisjonering for Michelet i en avsluttet debatt.  

Michelets bidrag

Det er tvilsomt om Michelets viktigste bidrag er påpekningen av at det fantes antijødiske holdninger i befolkningen og i motstandsledelsen spesielt. Sentralt i Hva visste Hjemmefronten? er påstanden om angivelige forhåndsvarsler til motstandsledelsen om forestående arrestasjoner av norske jøder, men at den unnlot å gjøre noe – den var likegyldig, ja, tiltaksløs da det gjaldt – med «den største forbrytelsen» som fatalt resultat. Ledelsen i Hjemmefronten visste med andre ord om nazistene hensikter, men unnlot å handle, infisert av antisemittisme som den var.  

En kritisk gjennomgang av Michelets bærende tese viser noe annet. Premisset om at en motstandskrets var innstilt på å «stoppe et folkemord» er feilaktig, helten Helmuth James von Moltke og venners varslingsvirksomhet er uten hold i virkeligheten, og først et godt stykke ut i 1943 utkrystalliserte det seg politisk vilje og taktikk i motstandsbevegelsen – altså i tiden etter nederlaget ved Stalingrad. Michelet gjør seg bastant skyldig i den logiske feilslutningen som kalles historikerens feilslutning, og boka må karakteriseres som en i grunnen ahistorisk, subjektivistisk fantasi.   

Konklusjonen støttes på dette punkt av to fremstående tyske historikere som har undersøkt motstandens forhold til jødene. Christof Dipper understreker alt i 1983 at Moltkes kunnskapstilfang om «den endelige løsningen» ikke automatisk førte til handling, og Hans Mommsen oppsummerer tre tiårs forskning om forholdet slik:² «Selv for medlemmer av ledelsesskiktet, som i tilfellet Moltke, var det nesten umulig å lykkes i å få pålitelig informasjon om det Holocaust som var i ferd med å gjennomføres. Deltakerne i attentatet 20. juli 1944 hadde heller ingen presis kjennskap til den begynnende tilintetgjørelsesprosessen.»³ Ironisk nok viser Michelet til Mommsen som sannhetsvitne for tolkningen sin av Molkte som redningsmann. En udifferensiert bruk av termen antisemittisme står seg heller ikke mot forskernes analyser. OI tror imidlertid på Michelets versjon, og ut fra logikken i artikkelen må historikere som «lite generøst» betviler hennes sannhetssøkende evne bortvises fra banen – selv om Mommsen var sentral i å jekke ned et altfor idealisert og heroiserende narrativ om tysk motstand, tatt i bruk i styrking av nasjonal identitet i Forbundsrepublikken.⁴

«Kvalifisert kritikk»

En annen tvilsom premiss er Søbyes kritikk av de tre historikernes arbeidsform. Ifølge OI er filosofen Søbye den som har «det mest reflekterte forholdet til hvordan man kan forsøke å si noe sant om fortida». Hvorfor hevder han det? En kritisk gjennomgang av Søbyes tekst kan sammenfattes slik: Først gjør han seg skyldig i en fundamental misforståelse når han hevder at de tre historikerne legger en hypotetisk-deduktiv metode til grunn for sitt kritiske prosjekt. Så henger han seg i den grad opp i å avvise historikernes bruk av en hypotetisk-deduktiv «sannhetsmaskin» at han står i fare for å kaste barnet ut med badevannet. Som historiker kommer en ikke unna metodiske standarder for å skille fakta fra fiksjon. Om det kalles empirisk testing, intersubjektiv etterprøving, realitetssjekk eller sannhetstest, er underordnet. Dernest kritiserer Søbye historikerne for ikke å åpne opp for en annen metodisk tilnærming knyttet til det å forstå – med andre ord et hermeneutisk perspektiv – men glemmer å nevne at selv denne metoden forutsetter en viss metodikk med test og prøving.

Søbye er lite opptatt av spørsmål om gyldighet, sannhet og objektivitet – og han er uklar i spørsmålet om forskningens sannhetssøkende karakter. En sentral verdi reduseres retorisk til et spørsmål om hvem som har rett til å pryde seg med karakteristikken «sannhetssøkende». Han likestiller ulike typer fortellinger og relativiserer hvilken virkelighet det refereres til i en historiefortelling – og sannhetsproblemet blir uløst.

OI forholder seg helt ukritisk til Søbyes bok. Han ser ikke at bak den fagkritiske retorikken ligger betydelig innslag av hersketeknikk og mikroaggresjon, for å markere overordning i hierarkiet av offentlige intellektuelle. Etter mitt syn er Søbyes kritikk ikke annet enn en vitenskapsfilosofisk flopp.

To diskurser

OI er kun interessert i «det norske holocaust». Han tar ikke høyde for at i diskusjon om holocaust gjør minst to perspektiv seg gjeldende. Det ene kan sammenfattes i uttrykket «Holocaust i Norge», det andre i uttrykket «det norske Holocaust». Det første er et forskningsperspektiv som tematiserer jødeforfølgelsene i Norge i en større sammenheng, ved å vektlegge endringer i nazistenes rasebiologiske politikk, konsekvenser av krigsutviklingen og funksjonsmåten til ulike okkupasjonsregimer. Perspektivet tematiserer naziregimets forfølgelse og tilintetgjørelse av de europeiske jødene.⁵ I det andre er oppmerksomheten konsentrert om det norske bidraget til og medansvaret for forfølgelsene, nærmest på bekostning av den tyske okkupasjonens fysiske realitet, okkupasjonsmaktens politikk og NS-regimets rolle i destruksjonsmaskineriet. I en selvkritisk diskusjon om skyld og ansvar for ofrenes skjebne settes det norske sviket i fokus, og grensene mellom overgripere, medløpere og tilskuere utviskes. En allestedsnærværende, men udefinert antisemittisme brukes til å forklare utfallet.

En diskursanalyse kan avdekke underliggende mønstre. En vitenskapelig diskurs er åpen overfor sitt objekt. Kunnskapsobjektet konfronteres med problemstillinger og hypoteser som etterprøves mot et historisk materiale for å frambringe ny innsikt. Slik prøving åpner for drøfting av alternative tolkninger og forklaringer – essensielt i en vitenskapelig tenkemåte. Michelets prosjekt representerer en lukket, ideologisk diskurs. Fra en sterk subjektposisjon etableres det implisitt et overhistorisk, suverent moralsk credo – om hva som er riktig å gjøre til enhver tid – og den regulerer kritisk overprøving av prosjektets premisser, sammenhenger og årsaksforhold ut av diskusjonen.⁶ I en slik «historieskriving» framstår svarene som en alternativ sannhet – en sannhet unndratt intersubjektiv etterprøving – og fortellingen lukker seg om seg selv.

I realiteten står to diskurser mot hverandre – en med mål om ny innsikt og kunnskap, den andre med mål om å endre oppfatningen av okkupasjonstiden ved et publisistisk stunt. Nå utvises historikerne – folk som aldri har spilt på den banen – for at de ikke «på egenhånd» har greid å formidle sine akademiske arbeider til en breiere leserkrets. Det er som å si: Vi har ikke bruk for deres vitenskapelige arbeider, vi vil ta oss av historieformidlingen på egen hånd – uansett om den bygger på et faglig basert kunnskapsgrunnlag eller ikke.

Samtidig forventer OI at historisk formidling skal bidra til å gjøre «det norske holocaust til en del av den store fortellingen om Krigen». Som om moderne historikere burde gi seg i kast med historisk myteskapning. Oppgaven med å bøte på «store mangler» i den nasjonal-patriotiske fortellingen, slik at forbrytelsene mot de norske jødene får sin rettmessige plass i denne, skal altså utføres uten hjelp fra holocausthistorikere. Med sirkelargumentasjon skal fag uten fagfolk og formidling uten kritisk refleksjon bygges.

OI skjønner ikke at de to diskursene ikke kan møtes. Til grunn for et narrativ ligger diskurser, men ingen narrativ har privilegert posisjon, hvorfra det kan avkreves faglig vunnet innsikt. Narrativet kjennetegnes av at de er konstruert. En historiefortelling har narrativ form, men er basert på en rekonstruksjon av noe som faktisk har skjedd. Som Knutsen skriver: ambisjonen om sannhet er «et grunnleggende, karakteriserende trekk ved den historiske fortellingen: det er ikke nok å skrive om noe som er interessant, hvis det ikke også er sant».⁷ OIs artikkel svikter denne grunnleggende forståelsen av fortida.

Narrativets funksjon er langt mer interessant – det blir brukt ideologisk og politisk. Michelets narrativ inngår åpenbart i en identitetspolitisk agenda. Når postkolonial tenkning siver inn over landet og vil reise debatten om Holocausts historiske betydning i forhold vestens koloniale voldshistorie, bør den historiske og kritiske beredskapen være intakt.⁸ OIs bidrag hjelper neppe i orienteringen.⁹ Offentlig diffamering av holocaustforskningen i Norge rekker.