To dikt

Guddommelig

Mitt gudbarns latter
er en guddommelig hikke
Et blondt barn
en langlemmet rastløshet
som bykser til generøs hvile:

Se meg når jeg ligger utstrakt
på gulvet med armene opp
over hodet. Så vender jeg
armene ut til siden. Ser du?

Hun bekjenner bare det hun vet
og under tvil, bevissthetens moderate
skyhet mot for mange speil.
Et blondt barn
en fast og hviskende bekjennelse
om afganske barn og skole:
At det må finnes en hverdag,
noe må være det samme som før.

Hun er en guds talerør
for åpne kort
Mitt gudbarn gråter rasende
mot dobbeltsnakk, med tårer
som kastes rundt i rommet
og vekker meg fra dvale
fra lat uutgrunnelighet

Mitt gudbarns hopp
er Guds flir inn i hvile
Jeg betrakter barnet som ikke
er mitt og tenker at strid
er godt
Så lenge noen krever
svar er vi til

som Gud

Propaganda

For lite sett i øyekroken
Veps som svimer mot døden
Jeg tenker på presidenten
som leker voksne skritt
over myke vide plener

Jeg tenker på hypnose,
byer forgjort av lykke
snakkende munner i trærne
selvgående føtter i plettfrie gater

I en bestemt by fins et sammenrast tårn
Mumlende arbeid pågår natt og dag
Mummelet en truende skygge
over løpende rygger

Deres frykt er merkeligere
enn Magrittes pipe
I ansiktet til en mann
med vilt oppsperrede øyne
vidåpen munn
har noen skrevet:
Tapperhet