«Rutenettet»/«I kollektivfeltet»

Rutenettet

Da bærerne hadde buksert fabrikkvinduet
med kvadratiske glass opp trappa,
og det sto lent på skrå inn mot
den hvite veggen, innså han

at hyller på hyller
med kilometerbånd, kart
og korrespondanse rundt
de tusen lengste elvene i verden,
talleventyrene og de utallige versjonene
av vevde bånd, året som ble symbolisert
med klokkene i Bologna, ja, til og med
hans eget selvportrett som tvilling
i alléen, alt dette var utbrodert

med en fingerspissfølelse som aldri
kunne skape noe annet enn en silkepute
pent puffet opp på senga for design og demagogi,
og rystet av den nye utsikten i rommet, låste han
atelieret og gikk hjem til kjøkkenbenken for å tegne
firkanter på et ruteark så nær
det menneskelige det var mulig å komme.

(for Boetti 1940-94)

I kollektivfeltet

Ved leskuret står jeg som en stri laks
i ly av steinen. Det er fred i min by,
men jeg merker understrømmen, tallkoden
repeteres før jeg rekker ut armen,

jeg minnes min palestinske venn
som lurte på hvor mange vaktposter
vi måtte passere fra Carl Berners plass
til sentrum, ingen i kollektivfeltet

bærer på samme erfaring, bak meg
hører jeg et inhalert skrik, den smale
lufteverandaen på andre siden tar
i stigende rekkefølge hånd om

en grønn plante,
en parabolantenne,
en sykkel på høykant,
ei kasse med øl.