«Forsvinninger»

familien er full

av gullsmykker og barn

som forsvinner

unge hengslete

gutter som går ut

etter leggetid

og drikker av fremmedes hender

som var de bikkjer

som hadde de ikke et hjem

 

 

 

 

familien er full

av gamblingentusiaster

med for store bukser

som subber i bakken

på vei ned til butikken

og barn som

samler gullmynter

innunder puta

eller i munnen

og våkner

skranglete raslende

sier ting som:

bror bror

hvor ble du av

 

 

 

 

guttene forsvinner

ut mot natten

luskende ulvebarn

med lange tunger

som sleiker asfalten

langhårede, lutryggede

og med potene fulle av sår

går de hverandre i møte

samles under trekronene

med våt pels og jord under neglene

fører de pote mot ansikt og ansikt mot jord

 

 

 

 

det starter som en lek

guttene styrter ut av døren

med brystet reist som en fane

og øyne hvite som melk

ramler de hodestups

inn i fremmede kropper

de små eksplosjonene i blodet

ekstasens hender idet de griper fatt

om hjertet og nekter å gi slipp

og mørket som følger

en langstrakt ørken inne i kroppen

 

 

 

 

dagen etter en forsvinning

er onklene trøtte og tause

de tilbringer lunsjpausen i bilen

varme etter dagens sterkeste soltimer

med ansikter blasse som plakater

på radioen snakkes det

om galskap og sorg

om presidenter og død

om en partert kvinnekropp

og om hundene som fant hennes hode

 

 

 

 

dagen etter en forsvinning

er lyset grønt og stinkende

solen syder i familiens øyne

åkeren tørker ut

bladene visner

skjelvende som en hånd

trekker vannet seg tilbake

tungene krøller seg

og ingens hender vil lystre

 

 

 

 

mødre kan sy magen full av stein

så savnet kan rommes

så savnet har en tyngde

 

så de kan peke og si: mitt barn har nå en kropp av smaragd

 

 

 

 

folk kan forsvinne

på alle mulige måter

inn i seg selv eller ut i verden

av egen vilje eller andres

trøsteløse eller hovmodige

fomlende, en dag på vei til butikken

kan de glemme veien tilbake

og derfor aldri slutte å gå

folk kan sette seg på fly

over store hav

for så å sitte i fjerne land

og tygge brød og kjøtt og stein

eller lokkes med ut i natten

la kroppen holdes nede

og så aldri ha lyst til noe annet

enn å ligge og kikke

opp på nattehimmelen

kjenne hjertet hamre

pupillene utvide seg

 

 

 

 

ulvebarna kan gå i dagevis

følge elven

glitrende som et halskjede gjennom landskapet

passere brønner

forfalne murer

forlatte hus

jenter med støvete ansikter

vendt opp mot solen

trærnes grener

som blodårer mot himmelen

følge den søte lukten av korn

mangolunden

frukt som faller