Poeten på Säffle-ekspressen

Kjære Vinduet-leser,

Denne ukas hovedsak på Vinduet.no er Carline Tromps «Over grensen», et strengt nødvendig reiseessay, som ingressen lyder. Det er en vakker, sint og sorgtung tekst om å leve i ett land og ha familien sin i ett annet, når grensene stenges. I tillegg har jeg, Ola Innset, skrevet en anmeldelse av Torbjørn Røe Isaksens bok Hva er konservatisme, ja, strengt tatt har jeg vel skrevet en slags anmeldelse av ideologien det er snakk om. Og for å minnes en av Norges aller største forfattere, har vi etter Kjell Askildsens bortgang digitalisert «Det er vanskelig å få det til», Morten Harry Olsens karrieredekkende samtale med ham fra Vinduet nummer 4/1987.

Vi har også publisert «Forsvinninger» av Priya Bains (f. 1995) fra Trondheim. Diktene er et utdrag fra hennes imponerende debutsamling Med restene av mine hender, som ble gitt ut av Oktober, Kjell Askildsens forlag, tidligere i høst. Eksklusivt for nyhetsbrevabonnenter følger her et telefonintervju med Priya Bains fra en langdistansebuss, gjennomført i forrige uke:

Hei Priya! Hvor er du nå?

– Si det. Vi har kjørt i cirka fem timer, så jeg prøver å ikke bli så reisesyk. Her står det «Halmstads kommun» på et skilt. Så vi er et sted mellom Gøteborg og København, som jeg er på vei til.

Over grensen! Forfatterskoler diskuteres flittig om dagen. Du har jo tilknytning til København fordi du har gått på den prestisjetunge forfatterskolen der. En kritikk av den skolen, fra ganske lenge tilbake, egentlig, dukket nylig opp i norske medier i forbindelse med din Oktober-meddebutant Ida Frette sin utgivelse Perverst navn. Det er blant annet snakk om ensretting mot autofiksjon, hva tenker du om det?

– Tja. Ida gikk jo der ti år før meg, så jeg kjenner meg nok ikke så veldig igjen. Men jeg kan godt tenke meg at det var sånn da, med tanke på Knausgård-bølgen og hvem som var lærere der og så videre. Men jeg har snakka med andre som også har gått der nylig, som heller ikke kjenner seg igjen i akkurat det, uten å skulle undergrave det Ida sier, selvfølgelig.

Mer banalt, kanskje: Hvordan fungerer det egentlig å gå forfatterskole på et annet språk enn det man selv skriver på?

– Det var ikke noe problem. Det blir nok litt mer snakk om de innbyrdes forskjellene mellom språkene, en løpende samtale som går. Det igjen avhenger litt av kullene, i mitt var jeg den eneste norske, mens noen årganger over meg var det folk fra både Færøyene, Grønland og Sverige også. Jeg tror det fasiliterer en litt annen samtale om språk.

Og nå har du altså «debutert», som man sier. Hvordan har det vært å gi den ut?

– Litt både òg. Det er selvfølgelig veldig stas, jeg har fått noen oppdrag på grunn av det, og det er veldig gøy. Det er stort at den er ute i verden, at folk leser den og sånne ting, og det føltes også riktig å si at den omsider var ferdig da den var ferdig. Samtidig er det rart, eller det er kanskje ikke riktig ord. Hm. Som minoritetspoet har jeg brukt mye tid i forkant på å bekymre meg for hvilket blikk jeg vil få på meg, og nå som boka er ute har jeg fått det blikket så til de grader bekrefta. På en måte er det kjempekjipt, men på en annen måte er det en slags katarsis i det òg – jeg er ikke paranoid, liksom! Så man kan si at det å debutere hittil har vært en todelt erfaring.

Hvorfor er du på vei til København nå?

– Det er fordi jeg skal lansere et tidsskrift kalt abhivyakti, eller vi har visst valgt å kalle det et magasin nå. Uansett så har jeg vært redaktør for det sammen med Melanie Kitti, og det består av bidrag utelukkende fra minoriteter i de nordiske landene. Det er både visuelle greier og masse tekst av alle mulige arter: sangtekster, dramatikk, essays, prosa og poesi. Vi skal ha lansering i København nå i kveld, også blir det Oslo-lansering den siste fredagen i oktober, det vil si 29.10, på Kunstnernes hus. Og alle inntekter går til Black Lives Matter!

Her gjelder det altså å markere kalenderen, kjenne sin besøkelsestid og ikke minst glede seg over et nytt bidrag til tidsskrifts- og/eller magasinfloraen.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt