vi vet nå at kloden krummer, at t.o.m. hele
verdensrommet krummer, og at også du
må krumme hendene
om du skal holde rundt et ansikt
holde det på plass
så det ikke forsvinner ut
i intet som et verdensrom har gjort i årtusener
fordi ansiktet ditt en gang skal gro
inn i jorden, stige ut av dette underlige
palasset av bensin og lavendeldufter;
et sinnssykt antrekk som hver kveld
sirlig legges til hvile over en urolig bok.
først og fremst har du søvnen
nei, en slumring, for du har alltid ett bein
i hver bøtte og denne måten å gå på
trenger fotnoter, en skjult vei
gjennom villniset som en fluekropp er
gjennom så og så mange vingeslag
som tilsammen utgjør et lite vindpust
nesten ikke synlig i håret ditt
de blålilla flekkene på bordet, i
øyet ditt som tegner opp et tau
mens du springer
ut av et ukjent ansikt, de fremmede
går fortsatt langs veiene i livhøyde
går fortsatt langs veiene
som flekkene
i et ukjent ansikt springer
ut av et tau, tegner opp øyet ditt
på bordet
noen hundre tusen år etter
hadde han kjølnet, til bekklyder
hun hadde tenkt å plukke
fra brystet hans.
steinhodene stikker opp fra kroppen
som renner forbi henne, det gule
sivet og mosen
helt ytterst i gangetabellen står du
med et skjevt diagram i hendene; munnen
ganger munnen ganger munnen ganger munnen
strekker seg fra venstre skulder
til Orions belte og spør deg
om de vanvittige avstandene, som av standen
fra grå til sølv; fra en far til et fossilt barn
eller hvor langt det er
til noen som aldri kommer tilbake