Kjære Vinduet-leser,
Vi har et slags tema gående: På fredag publiserte vi «Oslo-prosessen», Tor Eystein Øverås’ studie av Joachim Trier og Eskil Vogts samlede (og respektive) filmografi, og på søndag digitaliserte vi «Den endelige utlegningen om norsk film», skrevet av daværende Z-redaktør Bjørn Gabrielsens til Vinduet 2/2000, et temanummer om film og teater. Jeg (Simen V. Gonsholt) har alltid tenkt på denne teksten som en tapt skatt: «tapt», fordi den ble skrevet i tidligfasen til Vinduet.no , men aldri publisert der, og heller ikke har vært allment tilgjengelig (inntil nylig) via Nasjonalbibliotekets digitale tidsskriftshylle, siden de siste 20 årenes norske tidsskriftsarkiv bare er åpent for vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler (måtte de meske seg med det); «skatt», for hvis man leser Bjørn Gabrielsens åpningsavsnitt om ungarske meningsbærere som sitter i sine badehus og «spytter solsikkekjerner på flisegulvet og smir en ed rettet mot de forbannede liksomkunstnerne» i ungarsk filmindustri, kan man nesten ikke annet enn å føle at man er blitt skjenket en gave.
Vi har også lagt ut tre singulære tekster fra Audun Vingers redaktørperiode (2008-2013): Ole Robert Sundes essay om Omar Little og The Wire, Bård Torgersens intervju med det svenske humorunikumet Martin Luuk og «Mine bryster er ikke alltid politiske», Susanne Christensens samtale med sin danske landskvinne, den igjen romanaktuelle Olga Ravn. (Representativt spørsmål fra samtalen: «Det er vel ikke alle som vil godtage at litteraturkritik har noget med slimproduktion at gøre?») Og for den som vil lese mer om Vinduets faste kritiker Tor Eystein Øverås, hvor han kommer fra og hvor han har vært, anbefaler vi Kåre Bulies introduksjon til hans «egenartede essayistiske rom i den norske bokoffentligheten», fra Vinduet 1/2019.
Men tilbake til film, eller snarere forbindelsen mellom film og litteratur. Som Tor Eystein Øverås skriver om Joachim Trier og Eskil Vogt, er deres filmer «ekstremt litterære», men når deres hovedpersoner nærmer seg den norske bokoffentligheten, er det som regel fare på ferde: I Reprise sammenfaller romandebuten til Anders Danielsen Lies karakter – og hans jakt på «det absolutte språk» – med et personlig sammenbrudd, og i Oslo, 31. august er et arbeidsintervju hos det forlagseide litteraturtidsskriftet Folio bare nok et tegn på at det ikke kommer til å ordne seg. Men for birolleinnehaveren Pål Stokka (f. 1981) gjorde det det. Han spilte Geir, et av de mer stillfarne medlemmene av kameratgjengen i Reprise, ble deretter nettjournalist i Dagbladet og siden medgründer av det uavhengige forlaget Vendetta (som sikret seg de norske rettighetene til George R.R. Martins «Game of Thrones»-bøker) og er i dag redaktør for oversatt barne- og ungdomslitteratur i Gyldendal. Her er Pål Stokkas historie, fortalt av ham (innsirklet på bildet nedenfor) selv:
I sitt essay om Trier og Vogt skriver Tor Eystein Øverås blant annet dette: «Det som gjør størst inntrykk (…) er karakterene filmskaperne har klart å hente ut av skuespillerne sine.» Det er noe jeg kan skrive under på. De klarte til og med å overbevise meg om at jeg kunne være skuespiller. Og siden noen syntes det er gøy at jeg som spilte han ingen husker i guttegjengen i Reprise, en film med norsk films kuleste forlagsredaktør og to aspirerende forfattere, endte opp som forlagsredaktør selv, er jeg blitt bedt om å skrive en liten intro om veien hit.
Det er 16 år siden jeg jobbet på Platekompaniet i Bogstadveien, og bachelorgraden i journalistikk hadde støvet ned på andre året. Den første Trier jeg møtte var ikke Joachim, men hans minst like talentfulle bror Emil. Kundeservice var aldri min sterke side, så jeg husker ikke helt om han ble møtt med et «hei» eller et intetsigende blikk av typen «nå forstyrrer du». Han klarte uansett å overtale meg til å møte opp på en slags audition. Der satt jeg i et rom med folk som snakket om hvordan de hadde blitt headhuntet til samme audition, enten etter et teaterstykke, en standup eller en eller annen filmrolle. Jeg mistenker at Emil allerede hadde en snikende anelse om at skuespill kanskje ikke helt var min greie, så jeg hadde fått beskjed om å snakke til kamera om en film eller et album jeg likte.
Som ung mann i tjueårene, eller mann generelt, likte jeg å snakke om ting jeg liker. Så i tjue minutter rablet jeg om verdien av Dinosaur Jr. sitt album You’re Living All Over Me. Og vips, noen måneder senere befant jeg meg på Huk og ble dyttet i havet av Anders Danielsen Lie i en fantasiscene. Takket være en omsorg og tilstedeværelse fra Joachim, føltes det som det var helt naturlig at nettopp jeg skulle gjøre dette. Og når man i tillegg er en noenogtjueårig mann, i selskap med jevnaldrende, med den samme skråsikkerheten og den samme «du er hva du liker»-holdningen – så er det klart at man passer inn.
Jeg var aldri i militæret eller på folkehøyskole, men jeg har alltid irritert meg over de som snakker om «den tida» som noe veldig definerende og livsendrende. På et vis ble nok Reprise min førstegangstjeneste. Jeg snakker i hvert fall mye om det, og tenker mye på det. Sikkert til andres irritasjon også, hvis jeg skal prøve meg på en anelse selvinnsikt. Men jeg fikk gode venner og det var akkurat som døra inn til et annet Oslo åpnet seg for meg. Jeg fikk meg nok en liten dukkert – oppi selvtillitsgryta. Hvis jeg kunne spille i Reprise, kunne jeg vel jobbe som journalist? Og da noen spurte om jeg ville være med på å starte et forlag, selvsagt kunne jeg det. Og plutselig sitter jeg her på Gyldendal og verker etter å børste smuler av skjorte, slurpe i meg kaffen og si til en forfatter: «Dette her, det er en bok.»
Men det finnes heldigvis grenser for selvbedraget også. Da jeg forsøkte å fortsette som skuespiller, forstod jeg raskt at dette med «typecasting» hadde noe for seg, og at Joachim var en mye bedre instruktør enn jeg var aktør.
– «Geir»
PS. Norsk films kuleste forlagsredaktør, som han snakker om? Han ble såklart spilt av Henrik Mestad. Her er en av en eller annen grunn bortklipt scene med ham fra Reprise.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset