Vi er ikke utvalgte

Hvem, sier du? Martin Luuk er det sky medlemmet i Killinggänget, et kollektiv som har skrevet, produsert, og spilt inn grensesprengende og skjellsettende humor- og dramaproduksjoner for SVT siden begynnelsen av nittitallet. Deres stilling og påvirkningskraft kan sammenliknes med Eia/Tufte Johansen/Schau her hjemme. Mest kjent i Norge er kanskje Killinggänget for den fire timer lange spillefilmen Fyre nyanser av brunt, et opprivende portrett av Sverige på vei inn i et nytt årtusen, en film som etterlot publikum i full forvirring: Skulle det le eller gråte seg til døde? I dag jobber Martin Luuk med et stykke til Svenske Dramaten, samt to spillefilmmanus.

Men det er noe helt annen enn film- og teaterbragder som bringer Vinduet til Stockholm for å treffe den altomfavnende skribenten. For to år siden slo nemlig Martin Luuk seg sammen med gjør-det-selv-galleriet / publisisten Loyal i Stockholm, som i løpet av et år ga ut det Luuk har valgt å kalle fire litterære singler. Håndlagde publikasjoner i et begrenset opplag, bestående av kort og kompakt prosa med linjer som dette: «När jag dog fick jag två frågor ställda till meg. Den första var om jag angrade något i mitt liv, den andra var om jag jag ville leve mitt liv om igen. Jag svarade jag angrar allt, men jag vil innte leva mitt liv igen.» Eller dette: «I en meningslös värld finnes bare två tenkbare yrken, hadde min lärare sagt. Komikerens og självmordarens. Men komiker är vel inget riktig yrke, sa jag. Nej, sa han. Precis.» Tekstene til Luuk har fått alt fra SVTs litteraturmagasin Babel og riksblogger Linda Normann Skugge til å sperre opp øynene. Og det var innholdet i disse mørke men likevel euforiske teksteksplosjonene vi ville snakke nærmere med Luuk om.

Vinduet ankommer Stockholm en mistenkelig varm lørdag i mai, og vandrer gjennom en by som er tydelig preget av at noe ikke er som det skal være. Over alt henger postere fra ideelle organisasjoner som vil igangsette det de kaller en folkebevegelse for miljøet. Ellers er den svenske hovedstaden som den pleier: Velstelt og pen på håret. Menn, kvinner, barn og gamle er ute og spaserer i et sivilisert henslengt tempo, og ikke en tigger eller narkoman er å se.

Luuk tar i mot oss i den irske puben Bagpipers, rett ved Sankt Eriksplan, hvor betjeningen utelukkende snakker engelsk, selv om man på grunn av aksenten kan mistenke dem å være svært så lokale. Luuk står i baren, og er i hele sin framtoning en stor kontrast til hva man tidligere har sett og opplevd i Stockholm. For det første utstråler mannen en rastløs, utadvendt energi. For det andre beveger han seg med hurtige, litt rykkete bevegelser. For det tredje er han tydeligvis ikke like nøye med å pleie utseendet sitt som resten av den svenske metroseksuelle befolkningen. Det er ikke mannens bekledning vi sikter til. Den er forsåvidt smukk og original: Tettsittende hvit dongery, samt tettsittende hvit og blåstripet t-shirt. Huden og en manglende tann, derimot, antyder en mann som mer enn en gang har vært oppe en natt eller to i strekk, uten å ha tenkt så mye på konsekvensene. Ja, det er slik det er. Luuk skiller seg ut blant sine landsmenn. Det trengs ikke store fantasien til å forestille seg at det som kommer ut av endetarmsåpningen til en gjennomsnittlig Stockholmsboer er velduftende designer-gadgets. Ut av kroppen til Martin Luuk, derimot, kan det umulig strømme annet enn blod, svette og tårer. Mennesket Luuk framstår i året 2008 som nettopp et menneske. Det er til å bli glad av.

Luuk bestiller en stor mellanöl, viser vei inn til den mørkeste delen av lokalet, legger en pakke med Marlboro foran seg på bordet, begynner å snakke om sitt første barn. Det er bare tre måneder siden førtiårige Luuk fikk en datter.

LUUK: Man må vise karakterstyrke, i stedet for å plukke barnet opp, og holde det inntil seg, må man være litt mer kaldhjertet, la barnet ligge, så venner det seg til å sove alene. Det har blitt bedre, i natt sov hun i hvert fall syv timer i et strekk.

Vinduet: Slett ikke verst!

LUUK: Nei, det er mye bedre enn tre. Man har jo lyst til å plukke opp barnet hele tiden, og det er slitsomt. Kona mi må få sove. Jeg også.

Vinduet: Skjønner. Korttekstene du har gitt ut på Loyal press, er det noe du gjør ved siden av det andre, «ordentlige», tekstarbeidet ditt?

LUUK: Ja, å skrive disse tekstene har vært en gammel drøm. Jeg har aldri hatt spesielt stor sans for skjønnlitteratur. Da jeg vokste opp ble jeg ekstremt truffet av popmusikken – den ultimate kunstformen. Låter på tre minutter – som begynner rett på, stiger, fortsetter, og ender i et punch. For meg inneholdt popen en hel verden. Jeg syntes ikke litteraturen jeg leste hadde den riktige energien. Jeg har heller villet skrive noe som har kraften en popsingel har. Deler av tekstene jeg slapp på Loyal består av fragmenter som jeg har skrevet opp gjennom årene. De tidligste er fra jeg var rundt tjue. Og de ferdige tekstene har vel nettopp en ungdommelig drift, en drøm om at alt kan være fargesprakende, stort: Nå hopper vi, nå kommer vi med ladde våpen. Nå skal det skje! Men det skjedde ikke. Og i etterkant må man innse at alt ble mattet ned av en voksen følelse av håpløshet. Jeg liker den kombinasjonen.

Vinduet: Utopien som krasjer i hverdagen?

Luuk: Ja. Hadde jeg gitt dem ut ti år tidligere hadde de nok ikke hatt desillusjonen ved seg.

Vinduet: Planlegger du hvor tekstene skal slutte før du starter å skrive?

Luuk: Jeg klarer ikke å holde oppmerksomheten særlig lenge, har vanskelig for holde fast på en følelse, blir rastløs. Ofte kan jeg holde på én følelse i én setning. Kanskje i to. Men å opprettholde den i en side eller flere – det er vanskelig for meg. Men jeg er glad når jeg får til en flyt, en helhet hvor alt virkelig hører sammen.

Vinduet: Fortell litt om hovedpersonen i den siste Loyal-teksten din, Mamsen.

Luuk: Mamsen forsøker utelukkende å tenke positivt. Noe som jeg synes er … Jeg er ikke så glad i optimistiske mennesker. Jeg setter pris på folk som har en grunnleggende negativitet, men som forsøker å se verden på en vakker måte. Og Mamsen er en person som har en sorg i seg, som forsøker å holde sin verden sammen, og som til og med forsøker å se framover. Det er det en skjønnhet i. Min erfaring er at min blir dum hvis man tenker at verden er fantastisk og fin. Skjønner du hva jeg mener?

Vinduet: Ja, men jeg har vanskelig for å plassere tekstene dine. Skal jeg le, eller gråte?

Luuk: Ting skjer ofte samtidig, i samme øyeblikk. Det er veldig sjeldent at det er så åpenbart hva som er morsomt, og hva som er sørgelig. Det er vevd sammen.

Vinduet: Alt på en gang!

Luuk: Ikke sant. Det beste hadde vært om det fantes en måte å få trykket inne hele teksten i bevisstheten samtidig … sprøyte den rett inn i hodet …

Vinduet: Har du lest disse tekstene for et publikum?

Luuk: Bare deler av den siste utgivelsen. De to første hadde jeg ikke lyst til å framføre. Jeg kjente så tydelig at de var laget av et ensomt menneske. En som sitter og stikker ut lapper gjennom en dør. De gjenspeiler måten jeg levde på da jeg var omtrent tjue. Jeg var ekstremt isolert. Tusen tanker snurret i hodet. Jeg flyttet fra Stockholm. Hadde ingen telefon, ingen TV. Hvis jeg ville ha kontakt med noen sendte jeg brev. Jeg ville ha det på den måten. Jeg fjernet meg fullstendig fra verden, levde i min egen boble. De to første tekstene mine er et forsøk på å fange det livet.

Vinduet: Særlig den første teksten Jag ska slutta träffa folk och börja umgås via kommunikéer er jo en slags triumf over å ikke måtte snakke mer. Fuck you!

Luuk: Det er sant.

Vinduet: Jeg er bedre enn dere!

Luuk: Ja, det finnes i teksten. Man blir jo full av seg selv når man isolerer seg – en hersker i sin egen verden. Jeg tror den teksten er ganske sann. Tragedien er at man vil ha full kontroll, omverdenen er for kaotisk, for vanskelig å kontrollere, så man drar seg unna, og verdenen man gjemmer seg i har man kontroll over. Hvis man må ha kontakt med noen tenker man at de andre uansett ikke har tilgang til min verden. Jeg vet best hvordan ting skal være. Men det er også en sorg i den tilstanden. Jeg kunne i hvert fall ikke fortsette å leve i en slik fullstendig hybris. En dag kom følelsen av at jeg var verdiløs og at jeg burde dø. Ha ha. Følelsen av triumf og undergang ble parallelle. (Luuk legger seg ned i setet). Jeg kunne ligge i flere timer i en spesiell vinkel, kanskje formet som en L, og tenkte at hvis jeg kunne se meg selv utenfra, i forhold til hele rommet: Hvilken fantastisk komposisjon! Det føltes bra da, men det er ikke det rette svaret for en voksen mann. Ikke en voksen mann med barn i hvert fall. Mannen har ikke tiden. Det er det barnet som har.

Vinduet: Da du dro vekk, hadde du en plan om å isolere deg, eller skjedde det gradvis?

Luuk: Jeg hadde en plan. Jeg ville vise at jeg kunne klare meg. Jeg hadde en påtrengende følelse av at for å kunne klare å leve kompromissløst så måtte jeg kunne klare meg uten noen andre mennesker. Som Jesus i ørkenen. Jeg skulle være borte i et år, nei, atten måneder, bli helt autonom. Tanken var at når jeg kom tilbake skulle jeg kunne leve akkurat som jeg selv ville. Ikke gjøre noen kompromisser. Det var ikke sunt for meg. Vil man leve i verden, i en slags form for vekselvirkning, så må man gjøre kompromisser, sier nå den voksne førtiåringen, ellers finnes det ingen sammenheng, ikke noe utbytte. Ellers blir man en parasitt. Ting er meningsløse. Men på den andre siden: Sangeren i The Fall, Mark E. Smith, virker som en fyr som har vært et håpløst menneske på mange måter. Jeg tror han har hatt over åtti bandmedlemmer. Men han har lagd bra musikk. Det er jo en måte å leve på. Jeg kan ikke si at det er feil. Men i det vanlige livet, i mitt liv, når det gjelder mine venner, eller min familie, da kan jeg ikke være kompromissløs. Det er en feig måte å bevege seg gjennom verden på, der du ikke tilgodeser verdens muligheter. Å være kompromissløs betyr at man hele tiden er sikker på at man har rett, og det er jo behagelig å kunne føle det på den måten, men det kan jo umulig være sånn at man vet best på alle områder.

Vinduet: Har du sett den siste filmen til Sean Penn, Into The Wild?

Luuk: Jeg har akkurat lånt den. Er den bra?

Vinduet: Ja, men biografien den bygger på er bedre. En imponerende rekonstruksjon av historien om en romantisk unggutt som bestemmer seg for å forlate alt og alle for overleve i villmarken i Alaska. Han synes ikke at han fortjener livet hvis han ikke klarer å overleve helt isolert ute i naturen.

Luuk: Hvordan gikk det med ham?

Vinduet: Han sultet i hjel.

Luuk: Akkurat. Da jeg isolerte meg var jeg veldig imot naturen. Jeg likte bare det som var menneskeskapt. Plater, bøker og filmer. Ting som kunne gi meg … Jeg vokste opp i Sverige på søttitallet. Det var grått i Sverige da. Svensk TV hadde to kanaler, og TV-en vi hadde hjemme viste kun svart hvitt. Så fikk pappa jobb i California. Vi bodde der fra ’77 til ’80. Det var et stort WOW, fra svart/hvitt til sprakende technicolor. Solen var en ild, fjellene brente og brune. Jeg var åtte eller ni, begynte med sport, amerikansk fotball og baseball, var ute hele dagen. Det var livet! Så dro vi hjem. Flyttet til en pissetrist Stockholmsforstad. Det oppsto en stor tristesse i meg. Jeg forsøkte å spille baseball der ute i den svenske forstaden, ville gjenskape amerikanske tilstander, men det ble jo ikke det samme. Fremdeles vil jeg helst bo i San Francisco. Leve et vanlig liv. Vi søker hvert år, min kone og jeg, «the green card lottery», muligheten for å vinne er én på sytti, så når vi begge søker burde det slå til innen femogtredve år! Haha. Det var etter at jeg kom tilbake fra USA jeg oppdaget pop-musikken. Det ga meg tilbake fargene og eksplosjonene. Jeg kan fortsatt føle det som at kunsten er et surrogat for livet. Selv om jeg nå har barn og kone er tomrommet der fremdeles, og det må fylles. Jeg jakter på ting å fylle det med.

Vinduet: Du fyller det selv også. Hvordan har tekstene dine blitt tatt i mot her i Sverige?

Luuk: Opprinnelig tenkte jeg at tekstene skulle få folk til å endre lesevanene sine, at de skulle kaste fra seg bøkene, skrike etter meg på gaten, takke for at jeg hadde reddet dem fra tristessen. Så ble det ikke sånn. Det er trist, men samtidig uunngåelig. Det som er skrevet av et ensom menneske i periferien må jo bli mottatt som noe perifert. Men jeg betrakter alle singlene jeg slapp på Loyal som klassikere. Ja! Alle fire. Klassikere i samme åndedrag som «Reward», «Passionate Friend» och «Beat Surrender». Jeg merket det allerede da jeg jobbet med dem. At det var klassikere.

Vinduet: Klassikere som man må lete etter for å oppdage?

Luuk: Ja, man må jo anstrenge seg for å finne tekstene. Det er vel bare fem bokhandlere i Stockholm som fører dem. Sånn vil jeg at det skal være. Jeg har vegret meg for å gjøre intervjuer også. Det virket meningsløst. Jeg hadde en drøm om at dette prosjektet skulle være noe annet – det er så lett å havne i en medial kvern hvor det ikke spiller noen rolle hva man har laget, hvor alt er utbyttbart. Jeg ville holde meg utenfor alt det der. Jeg ville ikke at det skulle virke som en del av det som bare flyver forbi.

Vinduet: Hva med det litterære miljøet i Sverige?

Luuk: Det har jeg ingen kontakt med. Jeg ble glad da du ringte fra Norge. Norway here we come, liksom! Jeg har ikke snakket med litterære magasiner eller tidsskrifter i Sverige. Det eneste litteraturorienterte jeg har gjort er Babel på SVT. Men jeg har ikke sansen for programmet. Det er dårlig.

Vinduet: Jeg trodde at for en forfatter å bli oppsøkt av Babel var som å bli kontaktet av Gud eller noen i nærheten av ham?

Luuk: Jo, jeg vet at folk liker Babel, men jeg blir ikke inspirert av det de gjør. Så når de ringte fortalte jeg journalisten at jeg ikke likte sendingene deres, at jeg ikke ville. Et par uker senere kontaktet de meg på nytt. Fortalte at de var glade for at jeg hadde sagt hva jeg syntes om programmet, og at de gjerne ville gi meg et kamera og fire minutter. Så kunne jeg gjøre hva jeg ville.

Vinduet: Repressiv toleranse. Hehe.

Luuk: Dessuten sa de at jeg skulle få penger for det. Så gjorde jeg noe jeg ble fornøyd med. Men da jeg så programmet tenkte jeg …

Vinduet: At du ble spist opp?

Luuk: Akkurat, jeg ble bare en del av kverna igjen.

Vinduet: Hva driver du med nå?

Luuk: Jeg jobber med Killinggänget, humorgjengen, selv om jeg ikke er sikker på at humor er det vi gjør nå. Vi begynte på midten av nittitallet, gjorde sketsjer av typen Monthy Python med popkulturreferanser. Etter hvert har vi gjort mer drama. Det siste vi gjorde var en veldig lang film, Fyra nyanser av brunt. Gikk den i Norge?

Vinduet: Ja. (Og takk for det.)

Luuk: Ok, det finnes kanskje et snev av humor i den, men det er ikke det primære. Vi lever i et klima hvor det er for mye humor; alt skal være morsomt. Nå er humoristens plikt å ikke være morsom. Egentlig er humor en subversiv kunstform – i opposisjon. For en del år siden så jeg en film av Michael Haneke: Det syvende kontinent. Jeg er ikke like glad i alt han har gjort, men da jeg så Det syvende kontinent reiste jeg meg og strakk armene i været. Filmen har et ordløst strekk på tjue minutter hvor man forstår hvor ting er på vei. Det ga meg en rus av typen pop-singler før kunne gi meg. Jeg var helt jublende: «Det er akkurat dette jeg vil gjøre. Akkurat dette. Haneke er en stor humorist. Han gjør det vi i Killinggänget forsøker å få til. Men han gjør det bedre, hvassere. Vi har fortsatt litt latter. Han har tatt bort alt som er morsomt. Han trykker der det gjør veldig, veldig vondt.» Siden har jeg sett intervjuer med han og forstått at han ikke er en humorist, bare pisstrist.

Vinduet: Hva gjør Killinggänget nå?

Luuk: Vi skriver et stykke til Dramaten.

Vinduet: Hele Killinggänget sammen?

Luuk: Ja, prosessen er så kollektiv den kan bli. Det er vanskelig. Særlig når man vokser fra hverandre. Men om det blir bra settes stykket opp høsten 2009. Nå kjennes det ut som det enten kan ta helt av, eller falle fullstendig sammen.

Vinduet: Jeg vil tilbake til det du sa om at du ikke liker litteratur. Hvorfor ikke?

Luuk: Jeg synes det blir for kjedelig og for langt. Tekstene mister så fort følelsen av nødvendighet, det holder bare på, kverner og kverner. Men selv om jeg nødvendigvis ikke liker tekster i sin helhet er det flere forfattere jeg har sansen for. Stig Larsson, Willy Kyrklund og Märta Tikkanen er de tre skandinaviske forfatterne som har gitt meg noe. Men selv om jeg har sympati for dem syns jeg det er vanskelig å lese tekstene deres ferdig. Jeg vil kunne lese alt i et strekk. Jeg vil ikke at det skal holde på og holde på. Jeg blir for fort lei. Jeg skjønner ikke vitsen.

Vinduet: Jeg har det ofte også sånn. Jeg synes det er vanskelig å svelge tekster som insisterer på sin egen viktighet, som utbroderer, ornamenterer alt som egentlig ikke behøver å ornamenteres. Hva så?

Luuk: Det er selvopptatt, men det er også for tenkt. Jeg tror at litteratur kan ha kraften til å være klokere enn mennesket. Men skriver man langt blir det bare tenkt. Du kan ikke skrive langt på ren intuisjon. Jeg har ikke sett det bli gjort i hvert fall. Forfattere begrenser ofte karakterene sine og litteraturen med sine tankers litenhet. En annen ting er handling. Altfor mange romaner har en handling. Forfatteren er helt tydelig opphengt i at det skal skje noe. Men i en bok er jeg på utkikk etter eksplosjonene, at boka blir levende.

Vinduet: Jeg mener at tekstene dine har mye handling. Karakterene i dem gjør ofte ganske ekstreme ting, men de løper ikke fra a til b til c som logisk leder videre til d.

Luuk: Jeg ser på tekstene som malerier. Kubistiske bilder hvor du ser mennesket i alle vinkler samtidig. Jeg er opptatt av samtidighet. Jeg vil at mest mulig skal skje på en gang. Det er jo sånn livet føles. Du har nuet, og du har det som har vært, og det som skal komme. Alt dette filtrer seg sammen. Tiden er løs synes jeg – i livet også. Livet består ikke av en dramaturgisk kurve.

Vinduet: En del av det du gjør minner meg om Dada: Manifestene, pamflettene, absurditetene, det ikkelineære, humoren og aggresjonen. Tullet med etablerte sjangere.

Luuk: Jeg er ikke inne i verken Dada eller Surrealisme. Det lille jeg kjenner til virker som det virkelig tilhørte sin tid. Men samtidig er jeg veldig glad i manifester. Det kommer nok mer fra min tid som pop-fan. Begynnelsen av åttitallet var en pretensiøs tid hvor band lagde manifester, hadde agendaer, proklamerte hva de ville. Det har jeg alltid likt. Hele Liverpool-scenen med The Teardrop Explodes, The Mighty Wah og Echo And The Bunnymen hadde teorier, tjafs bak musikken, og når man var tretten kjøpte man dette tjafset med hud og hår. Det er dette, og ikke gamle litterære manifester, som har vært min greie. (Luuk bøyer seg framover, ser ned på minidiscspilleren på bordet mellom oss, setter seg opp igjen og retter blikket mot meg). En gang ble jeg spurt om å intervjue Roy Orbisons enke. Jeg dro til London, og da jeg hadde gjort intervjuet oppdaget jeg at jeg ikke hadde skrudd på spilleren. Jeg hadde ikke fått med meg en ting av det hun sa! Heldigvis husket jeg de viktigste tingene, så jeg maktet å presse ut en artikkel likevel.

Vinduet: Før hadde jeg det sånn at jeg kunne spille av hele intervjuet i hodet da jeg kom hjem for å skrive. Tror ikke vi skal ta sjansen på det nå. Det må være over fem år siden jeg sist gjorde et intervju.

Luuk: Hvem snakket du med da?

Vinduet: Forfatteren Erlend Loe. Jeg jobbet mye for den norske utgaven av Nöjesguiden, Natt&Dag, startet med å portrettere kulturfolk, men etter hvert ble jeg lei. De siste sakene jeg gjorde var mer av typen å henge med folk som ikke visste at jeg var journalist. Jeg hadde et oppheng på narkomane, og tjuvradder. Den aller siste saken jeg gjorde var en sak som het «Natt&Dags guide til å få sex med muslimer». Det endte opp med at jeg ble truet på livet, måtte bo i dekning, og en fyr som het det samme som meg ble slått ned i oppgangen sin i Oslo. Det ballet på seg.

Luuk: Snakket du med ham som ble angrepet?

Vinduet: Ja, det tragikomiske var at han var en psykolog som ga jenter det som på norsk kalles bøllekurs, hvor jenter lærer hva de kan gjøre i truende situasjoner. Og kona mi hadde vært på et sånt kurs, med ham, bare noen uker før han ble angrepet.

Luuk: Det høres jo litt fantastisk ut. Var det noe av det som var morsomt eller spennende, eller var det utelukkende håpløst?

Vinduet: Da var det bare kjipt. Kanskje nå med litt avstand … Nei. Det var bare trist. For voldsomt. Politiet var redd for at det skulle bygge på seg og bygge på seg, som senere med karikaturbråket i Danmark. Det var derfor jeg begynte å skrive litteratur. Haha. Jeg ville ha større frihet til å ljuge.

Luuk: Det er kanskje vanskelig å sette pris på voldsomme saker det når de skjer, men det er jo bra når livet viser seg å være annerledes, når man blir rykket ut av sin vanlige tilstand.

Vinduet: Kanskje. Jeg vet ikke om jeg syns det. I hvert fall Ikke når jeg ikke lenger hadde noen kontroll over det som skjedde. Det ble et gap mellom meg og verden. Jeg lar meg sjelden provosere av noe, og jeg klarer ikke å forstå at folk kan reagere så kraftig på en ytring. Men det har skjedd en bevgelse. Jeg mistenker at jeg har fått et snev av Stockholmsyndromet, for jeg har begynt å lure på om det egentlig er meg det er noe galt med?

Luuk: Jeg kan bli misunnelig på mennesker som ser på ting som hellige. Vårt problem er kanskje ikke en mangel på frihet, men for mye av den. En følelse av at alt går, at alt kan passere. Det er vanskelig å bli sjokkert, beveget, det er baksiden, det er tomheten. Det føles sunnere å leve i en verden hvor visse ting er hellige. Jeg skulle ønske at jeg kunne føle det. Det får meg igjen til å tenke på den ensomme. Den som vil isolere seg … Det finnes en vilje der, en ideologi – skarpe grenser. Jeg ser tilbake på tiden jeg isolerte meg med blandede følelser. Det var en forminsket tilstand. Likevel har jeg vanskelig for å helt ta avstand fra isolasjonen, for isolasjonen hadde en sterk verdi. Da hadde jeg i det minste prinsipper og idealer. Det er mer enn jeg har nå. Nå har jeg bare blink av klarhet, øyeblikk hvor jeg får en slags visshet, en slags sikkerhet, et slags syn på livet som er fokusert, resten av tiden bare pågår det.

Vinduet: Synes du ikke det å få barn snudde verden på hodet?

Luuk: Klart det er en stor forskjell. Men jeg synes ikke det penetrerer de eksistensielle problemene. Jeg har fått et ansvar som jeg ikke hadde tidligere, alt det her pludret om å ligge i vinkel på en seng, eller ta på seg riktig hatt når man går ut for å kjøpe melk, er noe som er klart forbeholdt et liv hvor man ikke har ansvar for noen andre. Ansvar er i seg selv noe positivt, i hvert fall for meg. Livet mitt har alltid blitt slått mot behovet for å ta ansvar. Jeg ville ha frihet for en hver pris, ikke være bundet til noen. Sluttresultatet er at jeg ble fri fra alt. Den friheten er egentlig min største fiende. Det skjer absolutt noe når man får barn. Men det er litt for nytt til at jeg skal våge å artikulere noe. Det store tomrommet som alltid må fylles er der, og meningsløsheten likeså.

Vinduet: Så barnet kan inkluderes i tomheten?

Luuk: Ja. Det er mange som mener at bevisstheten rundt miljøet og sånne typer ting blir større når man får barn, men det føler ikke jeg. Jeg har ikke noen tro på at mennesket er skapelsens juvel. Jeg tror ikke at mennesket må overleve for enhver pris. Vi er ikke utvalgte. Det er helt rimelig å tro at vi kommer til å gjøre slutt på hverandre. Akkurat hvordan eller når er jeg ikke sikker på. Men jeg vil ikke gå i mot de som vil redde miljøet og verden. Jeg kaster ikke mine brukte batterier i luften og sier faen ta dere! Likevel deler jeg ikke deres syn på livet og verden. Jeg ser det snarere som at verden allerede er rasert, at den er falleferdig. Man kan be folk hjelpe til å holde oppe bærebjelken slik at vi får to dager ekstra før alt styrter helt sammen. Men jeg synes det er bedre om vi bruker tiden som er igjen til noe annet. Det er noe sympatisk i å si at det kommer til å falle. Det er veldig vanskelig å formulere det synet, uten å virke kynisk, eller provoserende. Jeg kjenner virkelig ikke at jeg er det. Jeg kjenner at jeg vil godt. Men jeg kan ikke leve i en løgn. Jeg kan ikke si at noe kommer til å skje som jeg ikke tror på. Jeg synes ikke det er noe negativt i å se på verden som om den er i ferd med å styrte sammen. Vi må forholde oss til det. Hvis vi klarer det så kan vi kanskje få fred i sinnet. For noen dager siden passerte jeg en kvinne fra Jehovas vitner som sto og delte ut løpesedler. Hun ropte: Verden går under. Verden går under. Og når jeg kom bort til henne sa hun: Det er nødvendigvis ikke en dårlig ting.

Vinduet: Så hva gjør du med tomheten, følelsen av undergang?

Luuk: Mye kretser rundt spørsmålet «Er det verdt det?», både i forhold til litteraturen og livet. Om man kjenner at alt i grunnen kanskje er meningsløst og man forsøker å skaffe seg en mening med tilværelsen – uansett om det er gjennom å manifestere mot/for miljøet eller skrive – så innebærer den handlingen at man i det minste inne i mellom må skjære bort tvilen.

Vinduet: Og hvordan kan du mobilisere en slik sikkerhet?

Luuk: Jeg synes skrivingen inneholder en viss hybris. Man tenker «Det jeg gjør har relevans. Det er verdt det.» Og så hisser man seg selv opp: «Det er verdt det, det er verdt det, det er verdt det, jeg er best», og så åpner det seg plutselig en fallem i magen og alt raser sammen. Et sted der syns jeg man henger og pendler. Og det er morsomt, vakkert, sørgelig og … forstår du? Drømmen er jo å finne tilstanden når tvilen slukker for en lengre tid. For en som meg så er man glad om sikkerheten/klarheten i «det er verdt det» varer gjennom en side eller to, eller femten minutter om dagen.