Kjære Vinduet-leser,
I samarbeid med Bergen Internasjonale Litteraturfestival åpner Vinduet året med en essayserie om (festival)temaet sannhet. Vi har invitert fire forfattere fra fire ulike kontinenter til å skrive om temaet, nemlig Tishani Doshi fra India, Abubakar Adam Ibrahim fra Nigeria, Johannes Anyuru fra Sverige og Gariela Wiener fra Peru.
Festivalen går av stabelen om to uker og man kan da høre tre av essayene fremført som foredrag, møte Ibrahim og Anyuru i samtale om essayene sine, eller høre meg samtale med Anyuru om forfatterskapet hans.
I en løgnaktig verden kan man bli monomant opptatt av sannheten. I sitt essay «Spillrornas år» skriver Johannes Anyuru om å lese og oversette Sør-Afrikas folkemordsanklage mot Israel «[…] som någon sorts — vad? Botgöring? Litteratur, skomakeri?» Essayet, i likhet med romanene og diktene hans, har en drømmeliknende kvalitet. Som om luften er veldig tynn og får hodet til svimle. Teksten handler om drapet på barna i Gaza, men er like mye vendt mot den som bevitner eller beskuer. Hvem er vi som har kikket på folkemordet skje, denne krigen mot barna? Anyuru skriver: «Är det inte mänskligare, inför det tiotusende döda barnet, att sluta skriva, och istället yla som en hund, eller ge ifrån sig et skri, som en vild fågel?»
Gabriela Wiener, som dessuten er bokaktuell på norsk, har skrevet atten meditasjoner over sannheten og dens bakside, løgnen. Fra elskerens skrøner til fake news, fra språkmodellenes skrinne informasjonsgrunnlag til Perus sannhetskommisjon. Også Wiener skriver om barna, om de forsvunne barna som i tekstens univers får lov til å dukke opp igjen: «Ein palestinsk baby, for eksempel, dukka opp i senga til faren mens han sov, han var ikkje ung lenger; så mange år seinare såg han ut som bestefaren, raseriet hans hadde overlevd folkemordet og freden.»
Som doktorgradsstipendiat i journalistikk og massekommunikasjon ved Iowa Universitet forsker Abubakar Adam Ibrahim på det han kaller «giftarmålet mellom sanning og usanning», nemlig desinformasjon. I essayet «Forfattaren og sanningas paradoks» skriver Ibrahim at forfattergjerningens fremste redskap er løgnen: «Oppgåva til forfattaren er å gjere usanninga til eit kunstverk, ei samanhengande historie som opphevar mistrua til lesaren, skyv han varsamt inn i det imaginære og held han der.» Samtidig finnes det en forventing om at forfatteren, via løgnen eller fiksjonen, skal si noe sant om verdenen vi lever i. Forventer vi for mye av forfattere når vi vil ha dem til å uttale seg om virkeligheten?
En ting er den åpenlyse løgnen, men hva med det fabrikkerte minnet? Hvor sinnet så å si bedrar seg selv? I sitt essay beskriver Tishani Doshi et panikkpreget øyeblikk i barndommen hvor hun befant seg bak en låst dør hun ikke fikk opp. Minnet har satt seg i kroppen, små rom og lukkede dører gjør henne urolig, men så skal minnet vise seg å være usant. Det var ikke med henne det skjedde, men hennes bror. Har det noe å si?
Essayet er mangslungent, og Doshi skriver blant annet også vakkert om hulen som et rom for erkjennelse, og om hulemaleriene: «Somme meiner dei framstiller sjamanistiske visjonar. Andre meiner dei er kollektive draumar, ein jaktmagi med nytteverdi, håpet om overflod av byttedyr. Kva kan vi seie om desse måleria som har overlevd så lenge? At dei bryt saman tida mellom den fjerne fortida og notida? At geologien til hòler, med sine stripeformasjonar, legg til rette for visjonar?»
God lesing!
Hilsen
Priya Bains