Kjære Vinduet-leser,
Nyhetsbrev er gjerne personlig i sin henvendelsesform, som er en flott konvensjon, men om man aldri så mye sier «Kjære Vinduet-leser» hver uke, blir det jo ikke alltid noen interaktiv toveiskommunikasjon ut av det.
Ikke minst derfor håper vi du har anledning til å komme på vårt arrangement i Hamsun-salen til Gyldendal på Sehesteds plass i Oslo torsdag denne uken. Arrangementet er gratis og åpent for alle og begynner klokka 19, med et multimedialt foredrag av vårt redaksjonsrådsmedlem Frode Grytten, før Ola Innset vil diskutere statens rolle i kulturlivet med Anne Oterholm, tidligere leder av Forfatterforeningen og mangeårig utvalgsmedlem i Kulturrådet, og jeg, Simen V. Gonsholt, vil diskutere forlagseide tidsskrifter med Syn og Segn-redaktør Astrid S. Dypvik og Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup. Og etterpå er baren i Gyldendal-foajeen åpen utover kvelden, og mer interaktivt går det nesten ikke an å få blitt.
Vi har tre nye tekster denne uken: Torgeir Holljen Thons anmeldelse av billedkunstneren Lars Ellings voksenromandebut Fyrstene av Finntjern, et tregenerasjoners familieportrett som «nærmest renner over av fortellerglede». Anmeldelsen har tittelen «Et absurd bygg i kaotisk laft», som er en formulering sakset fra en ellevill skytebas-historie i boken, og kanskje også en beskrivelse som resonnerte spesielt hos vår kritiker, som til daglig er journalist i Arkitektnytt.
I anledning søndagens Oscar-utdeling i Los Angeles publiserte vi «Kunsten å oppnå sekvensiell nytelse», et lengre intervju med filmskaperduoen Eskil Vogt og Joachim Trier, gjort av Mattis Øybø, som også er deres redaktør. Hans forlag Tiden har gitt ut manuskriptene til alle filmene i «Oslo-trilogien» – Reprise, Oslo, 31. august og Verdens verste menneske – og denne samtalen, som ser trilogien under ett, besvarer langt på vei spørsmålet Joachim Trier forteller at han spøkefullt, men jevnlig får av sin faste klipper: «De jævla coming of age-filmene deres, hva handler det om, egentlig?!»
Og så har Stavanger Aftenblad-anmelder Anna Serafima S. Kvam, til vår pågående serie om «litteraturens materielle strukturer», skrevet essayet «Å sitte og måpe i en stol», om novellekunstneren Torborg Nedreaas’ innledende bigeskjeft som ukebladforfatter. «Hvilke konsekvenser ukebladskriveriene hadde – både på godt og vondt – for en forfatterkarriere i sin spede begynnelse, ble i liten grad undersøkt» i hennes samtid, ifølge Kvam, «og aldri for å si noe om hvilke litterære muligheter spenningene mellom det trivial- og høylitterære kunne avstedkomme.» Men én ting er i alle fall sikkert: Ukebladhonorarene ga Torborg Nedreaas råd til å kjøpe sin første skrivemaskin, og uten den, som hun selv påpekte, «var det ikke sikkert jeg hadde kommet til å skrive noe mer».
Da vi søkte i NTBs bildearkiv (tidligere Scanpix) etter et illustrasjonsfoto av Torborg Nedreaas (1906-1987), dukket det ikke opp mange, men alle som dukket opp, var til gjengjeld ikoniske – Torborg Nedreaas med katter i fanget, med cocktailglass i hånden, sigarettmunnstykke mellom fingrene – og ett var helt perfekt: På det sitter hun foran sin skrivemaskin ved stuevinduet på Nesodden, med Oslofjorden i bakgrunnen, og ser ut som hun er i sitt ess. Jeg antok derfor uten videre at dette bildet var tatt av Aage Storløkken, og det hadde jeg – ingen som forsøker å brife her, jeg har bare vært en del i Scanpix etter hvert – helt rett i.
Aage Storløkken (1925-2013) er ikke en fiksstjerne for stadig nye generasjoner dokumentar-og kunstfotografer, og det har neppe vært noen retrospektivutstilling av ham på den uavhengige norske fotogalleriscenen i det siste, men han tok fortsatt noen av de mest klassiske portrettene av norske forfattere i det 20. århundre: Jens Bjørneboe i hvit skjorte, pinstripe-mønstret bukse og halstørkle foran den nedsnødde skrivestua si i Enebakk, etter høyesterettsdommen mot Uten en tråd, for eksempel, Inger Hagerup med katten sin oppå skrivemaskinen, Sigurd Evensmo med røykejakke og tversover i mid-century designstol, Aksel Sandemose som peker inn i kamera og ser ut som et assosiert, dansk-norsk «Rat Pack»-medlem.
At disse bildene er mer kjente enn fotografen bak dem, kan skyldes at Aage Storløkken tok bilde av så vanvittig mye annet også – han har nærmere 4000 bilder i Scanpix-arkivet – og at han ikke så på seg selv eller ble forstått først og fremst som en portrettkunstner: På et av få bilder som finnes av ham i media, i en lokalavisnotis fra kronprinsbryllupet Sonja-Harald i 1968, blir han bare presentert som en «garvet pressemann»: Han er avbildet i snippkjole med fire kameraer og en haug med akkrediteringsbevis rundt halsen.
– Han ble skakk i ryggen av alt fotoutstyret til slutt, sier Lotte Storløkken, hans yngste datter, i telefonen.
Aage Storløkken tilhørte ikke noen «skole» i norsk fotografi, for det fantes ikke noen skole da han begynte karrieren, han gikk i lære i en fotobutikk på Vinstra, ble pressefotograf i Norsk Telegrambyrå etter krigen og var siden ansatt i Aktuell, arbeiderbevegelsens gamle ukeblad. Aktuell hadde et sosialt engasjement i bunn, men var et tabloid billedblad som blandet høyt og trivialt, med en litt annen status enn ukebladene Torborg Nedreaas skrev for, blant annet var Aksel Sandemose en profilert medarbeider.
– Aksel Sandemose hadde han et nært forhold til. Han kom i det hele tatt nært på folk, det ser du kanskje også på bildene. Men så måtte han videre. Han måtte alltid videre på en ny jobb, sier Lotte Storløkken.
Som ung jente var hun og søsteren gjerne med faren i framkallingsrommet til Aktuell. Han insisterte på å framkalle alle bildene sine selv, han var litt ærekjær på det, sier hun. Etter at Aktuell gikk inn i 1974, ble han frilanser og siden fast ansatt i VG, inntil han gikk av med pensjon i 1993.
– Men den digitale verden innhentet ham, og da hang han ikke med. Det å sende videre bilder … Det ble vanskelig for ham, på flere måter.
Mot slutten av sin karriere ble imidlertid Aage Storløkken tildelt Statens kunstnerstipend, legger Lotte Storløkken til. Så noen ganger er det staten som vet best.
Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset