Et absurd bygg i kaotisk laft

«I begynnelsen var bildet. Og hvem trenger ordet når man har bildet», spør Lars Elling retorisk et sted i romanen Fyrstene av Finntjern, men svaret er åpenbart ham selv, ettersom denne boka er en bok, og den nærmest renner over av fortellerglede. Samtidig trekkes han vekk fra fortellingen, mot øyeblikksbildet, som best lar seg fange i billedkunsten. Vi kan godt bruke billedkunsten som en metafor for litteraturen når vi snakker om Fyrstene av Finntjern. Ikke først og fremst fordi Elling selv er billedkunster, men fordi Filip, 18-åringen fra Bekkelaget som gjennom romanen sitter og lytter til sin døende farfars fortelling fra ungdomstiden, ønsker å bli det. Lars Ellings første voksenroman er, til tider, et slags portrett av kunstneren som ung mann, en ung mann som bare vil tegne en sann strek, men som også gjerne vil høre bestefar fortelle ferdig den stadig mer spennende familieopphavsmyten, før han utånder.

Den følgende passasjen, hvor det redegjøres for kunstnerspirens drivende kraft, kan også leses som bokens poetikk:

Jeg våkner alltid mellom to språk. Og blir nødt til å velge. Jeg må velge mellom vilt kryssklippede bilder underlagt nattas logikk, og ordet, som plasserer meg trygt og ubønnhørlig i en enkeltseng jeg vokser og vokser ut av, på gutterommet i Kvartsveien 8A.
Jeg vil ikke velge. Jeg vil sveve i denne tredje tilstanden. Ikke forplikte meg til verken ord eller bilde, men flyte et sted imellom.

Fyrstene av Finntjern begynner som en oppvekstskildring fra 80-tallet. Filip bor med familien i en tomannsbolig, en «generasjonskonfliktbolig i dysfunksjonalistisk stil», som hans sarkastiske storesøster Turid kaller det. Tre generasjoner i 8B, og i 8A bor grandonkelen. En isfront, det vil si et epletre, har imidlertid splittet farfaren og broren, og delt huset de en gang vokste opp i, i to. Farfaren, som Filip bare omtaler som Den Gamle, ligger og hoster i en kopp, etter en lang karriere som gulvsliper har han fylt lungene med støv, eller «støpt sine egne lunger fra innsiden, i den fineste Carrara». Filip lystrer pliktskyldig når hans pedagogiske psykologfar ber ham snakke med den sure og surklende Gamle. Da farfaren begynner å fortelle om ungdomstiden før første verdenskrig, lurer Filip først på om dette kan være et mulig motiv å tegne, men han blir raskt fanget av historien som Den Gamle hoster og harker opp. Romanen tar en vending når Elling samler oss rundt leirbålet for å fortelle historien om de to brødrene, Arnstein og Truls, som blir sendt ut i villmarken av sin strenge far, keiseren, for å lære å klare seg selv, mens den tredje broren, den åndssvake Totem, blir værende igjen i Kvartsveien.

Når jeg (og Elling) sier villmarken, mener vi Nordmarka. Når vi kommer ut i marka, er det som om Elling girer om og går over i det jeg vil kalle en larsmonsenmyttingsk modus. Vi får for eksempel vite at «et godt fiskevann er et pålitelig spiskammers», en bemerkning jeg føler meg sikker på at man kunne funnet i den ghostwritede selvbiografien til Lars Monsen. Rundt leirbålet blir romanen tidvis også i overkant sentimental, i sin skildring av to eventyrlystne men følsomme unge gutter som skal herdes i skogen. Men det er også her romanen finner sin form, idet brødrene begynner å fange fugler og massakrere frosker. I sin inngående kjennskap til skogens vesen roer Ellings stormfulle forhold til det billedrike språket seg, utelukkende til det gode. Det begynner å flyte, som tømmerstokker over Hakkloa.

Kanskje skyldes assosiasjonen at de begge ellers er billedkunstnere, men det er noe Matias Faldbakken-aktig over Ellings glupske og forsøksvis virtuose omgang med språket. Men der det i Faldbakkens siste roman Vi er fem hele tiden tjener en hensikt, er det som om Elling litt for ofte er ute av kontroll. Som om han prøver å skrive alle metaforene han kommer på samtidig. Kanskje er denne frihetsutfoldelsen det som skjer når man som billedkunstner skjønner at litteraturen er et sted hvor man kan gjøre hva man vil med språket. Men her, for eksempel, blir det for mye: «Den brune haugen av råtnende nabokrangel, med flimrende oransje konfetti dansende over, limer seg fast i et kartotekkort som stikkes ned i hukommelsens bildearkiv».

I skogen derimot, er Elling hjemme. Fortellingen om de to brødrene som lærer marka å kjenne, er full av liv og får en til å strekke seg etter ordboken jevnlig: «Den talgfeite pelsen fater øyeblikkelig, og nyingen freser seg til dobbel høyde». Så revet med blir Elling, at det er som om han i iveren etter å få med seg alle detaljer, nyanser og farger i fremstillingen av Arnstein og Truls, glemmer Filip, som er han som egentlig maler bildet vårt. Han blir sittende igjen fargeløs, vi ser bare konturene av det som egentlig skulle være hovedpersonen vår. Vi vet at han har Bryan Ferry-lugg og at han har lyst til å tegne, men ellers forblir hans lengsler utilgjengelig for oss. Til slutt er det også som om romanen litt for enkelt går opp. Alt løser seg liksom til slutt. Men det er det jo sjelden det gjør, hverken i nattas logikk eller i det fornuftige ordet.