De mest forfengelige av alle mennesketyper

Kjære Vinduet-leser,

Vårt nyhetsbrev uteble forrige uke, grunnet teknisk vedlikehold og fridagsringvirkninger – vi beklager, men det var kanskje ikke så mange som satt og sulta ved innboksen.

Til det var det såpass mye annet som skjedde, for eksempel Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, hvorfra en av ukens nye tekster er hentet: I «Kritikk som åndelig øvelse», opprinnelig holdt som foredrag på årets kritikerseminar, skriver Vinduets faste kritiker Live Lundh om hva vi alle – men ikke minst litteraturkritikere, «de mest forfengelige av alle mennesketyper» – kan lære av Ignatius av Loyola (1491–1556), grunnleggeren av jesuittordenen, og de åndelige øvelsene han gjorde fra sitt sengeleie hjemme i Loyola, «liggende og lidende for skjønnheten» i rekonvalesens etter en beinpipeoperasjon forårsaket av en kanonkule i slaget ved Pamplona i 1521.

Les mer i «Kritikk som åndelig øvelse» av Live Lundh.

I tillegg har Maria Olerud, som sist skrev i Vinduet om Olav Duun og Norges (trolig) første klimaroman, anmeldt Skald forlags nyoversettelse av polske Bruno Schulz’ første novellesamling Kanelbutikkane og andre forteljingar, opprinnelig utgitt i 1934 og nå oversatt til nynorsk av Julia Wiedlocha. Vår anmelder argumenterer for at Kanelbutikkane tilhører en kanon av hva hun kaller «litterære muldyr», det vil si novellesamlinger som i sum blir til romaner, eller på snedig vis er begge deler hele veien. Til denne kanonen nominerer Maria Olerud Torborg Nedreaas’ Trylleglasset, Alice Munros Tiggerpiken og Judith Hermanns Alice. (På Lillehammer oppfordret Vinduet en av Norges største novellekunstnere, Gunnhild Øyehaug, til å nominere en personlig favoritt i denne hybridsjangeren: Hun foreslo Pond og Kasse 19 av Claire-Louise Bennett.)

For mer, les «La oss snakke om Bruno», Maria Oleruds anmeldelse av «et halt, men vidunderlig beist, midt mellom esel og hest».

Til slutt har vi et annet omarbeidet foredrag, opprinnelig holdt under åpningen av årets Verdensarvforum i Bergen, og som seg hør kalt simpelthen «Å arve verden». Det ble framført av Kristin Asdal (f. 1967), historiker, professor og leder for TIK senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur ved Universitetet i Oslo. Før hun ble forsker, var hun nestleder i Natur og Ungdom, og åpningen på hennes vakre og innsiktsfulle essay om verdien av natur – og den oppsiktsvekkende opplysningen at eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnen var en foregangsmann på dette feltet – inspirerte i hvert fall meg (Ola Innset) til å stille noen oppfølgingsspørsmål:

Du skriver i åpningen om da du som student egentlig var heltids miljøaktivist, og bare var innom universitetet for å hente studielånet to ganger i året: «Jeg har tenkt siden at jeg nok var til stor plage for omgivelsene mine. Jeg var enormt opptatt av miljøsaken, og av å snakke om den», skriver du. Ligger det en slags skamfullhet over ditt ungdommelige jeg i dette?

– Nei! Jeg var ikke, og er ikke, skamfull over det. Men det ligger nok en erkjennelse av at min egen overbevisning ikke var så lyttende i retning andre. Jeg håper jeg har endret meg der. Men når jeg tenker etter, føler jeg nok heller antydning til litt mer skamfølelse når min voksne sønn spør meg hva jeg tror aktivisten Kristin hadde tenkt om det livet hans mor lever nå. Jeg er viklet inn i det, som vi nesten alle er.

Jeg spør fordi jeg nemlig også var til en viss plage for omgivelsene mine i den alderen, om enn mer gjennom Operasjon Dagsverk enn Natur og Ungdom, selv om jeg var innom der også. På tross av at jeg ikke nødvendigvis er blitt mindre opptatt av politikk og det vi den gangen, nesten helt uten ironi, pleide å omtale som å «redde verden», rødmer jeg jo helt fysisk bare av å tenke på sånne ting som det. Hvordan er det med deg, ser du på forskergjerningen din som en tydelig fortsettelse av aktivismen, eller heller som en annen innfallsvinkel til de samme spørsmålene?

– Jeg er veldig glad i uttrykket «å redde verden», vi sa det ikke som en svulstighet, slik jeg husker det, heller ikke med ironi, men med en slags «skråfølelse». Vi gjorde det og gjorde det ikke, på en gang. Og det visste vi. Det har dessuten alltid representert en fin overgang til det akademiske for meg. Min første akademiske sjef, Francis Sejersted, sa alltid dette – «Vi skal jo redde verden» – men la alltid til: «I hvert fall litt.»

Men nei, jeg ser ikke på forskergjerningen som en tydelig fortsettelse av aktivismen. Jeg ville helt bevisst arbeide på en annen måte, finne ut noe mer, slippe å si det samme så mange ganger etter hverandre. Det slipper du som forsker. Men jeg har alltid tenkt at vi arbeidet ganske saklig, og noe av det har jeg tatt med meg videre. Jeg har vært veldig bevisst på ikke å ta kynisk avstand fra mitt tidligere ekstroverte engasjement, for liksom å markere at jeg er verdifri. Men jeg er glad for spørsmålet ditt. Ingen har spurt om dette før og samtidig tror jeg ikke jeg har hatt et like avklart forhold til det før. Jeg tror den store overgangen for meg til akademia, om jeg kan legge til det, var det å skulle representere seg selv, altså den sterke individualismen. Jeg håper at jeg har klart å ta med meg tilstrekkelig av de kollektivt orienterte arbeidsformene. Det var en viktig aktivisme for meg.

Les «Å arve verden» av Kristin Asdal.

Hilsen
Ola Innset og Simen V. Gonsholt