Unik tegneseriedapsjon

For fortelleren i Knut Hamsuns Sult er datidens Kristiania en forunderlig by, som ingen forlater før en har fått merker av den. Hovedstaden setter kanskje ikke de samme sporene nå som i 1890, men Hamsuns fortelling om hunger, desperasjon og menneskelig verdighet har gjennom Martin Ernstsens tegninger fått nytt liv og blitt en fryd for øyet.

Sult blir tolket som en delvis selvbiografisk roman, selv om en aldri får vite fortellerens navn. I Ernstsens bok, derimot, kan leseren skimte navnetrekkene til Knud Pedersen – Hamsuns fødenavn – på en lapp til en kvinne han leier rom av. Tegneserieskaperen har hentet all tekst fra Hamsuns roman, samtidig som han har klippet og limt og erstattet lange passasjer med ulike rutesekvenser. Tegneserie-Sults Knud Pedersen er hul i kinnene og mørk under øynene, og leseren møter ham på samme sted som i romanen, i den tid han vandrer gatelangs i byen og sulter. Han tygger treflis og gammelt, brunt appelsinskall, og leseren blir med ham inn og ut av ulike stadier av desperasjon og delirium.

Har man lest noen av Martin Ernstsens tidligere arbeider, som Ugler 1 & 2 (Jippi forlag, 2008 og 2009), Fugløya (Jippi forlag, 2010) og Eremitt (Jippi forlag, 2012), er det lett å gjenkjenne streken og figurene hans. Med Sult viser han likevel fram et nytt lag av talent. Det Kristiania Hamsun skildrer i Sult, trer her fram gjennom detaljerte tegninger av bygninger og et yrende gateliv, som nede på bryggene speiles i vannet. Pedersen selv vises fram som en mann med alvorlige ansiktsdrag, som beveger seg gjennom netter hvor bare det spede lyset fra gatelamper og fullmånen bryter gjennom mørket.

Om tegningene er imponerende, er det likevel Ernstsens formidling av historien og den fortellerevnen han legger for dagen, som virkelig gjør Sult til noe spesielt. Få sider i Sult er tegnet ut på samme måte eller med lik struktur – Ernstsen veksler mellom typiske tegneserieruter, tydelig avgrenset med tykke, svarte streker, og byscener som flyter utover siden, malt i svak, grå vannmaling. Ernstsen benytter seg ofte av kontraster, som når en side med 14 ruter umiddelbart følges av en nesten helt hvit side, med en grå og nedslått Knud Pedersen nederst på arket. Fortellingen er satt sammen på et vis som gjør det lett å bli nysgjerrig på hvordan Ernstsen hadde gjort seg som filmskaper, for hans Sult er i det store og hele et filmatisk verk. Tegneren zoomer inn og ut på hendelser og mennesker – i noen scener er Knud Pedersen den eneste tydelige aktøren, mens andre mennesker og objekter flyter ut i bakgrunnen, på andre sider blir en detalj i et ansikt zoomet mer og mer inn på nedover siden. Enkelte scener minner om «The Horse in Motion»-fotografiene til Eadweard Muybridge fra 1878, som blir regnet som et av de første eksperimentene med film, eller om en gammel flippbok med en liten tegning på hvert hjørne, som ved rask gjennomblaing ser ut som en jevn bevegelse.

Den store variasjonen av sideuttegninger bidrar til en spennende leseopplevelse, samtidig som den bygger opp under den rotløse, rastløse stemningen Knud Pedersen konstant bærer med seg gjennom Kristianias gater. Fortellingen slår seg ikke til ro innenfor tegneseriens ruter, selv om Ernstsen, som Hamsun, deler opp boka i fire deler. Som Hamsun hopper Ernstsen mellom å skildre det ytre – Oslos byliv, nøye tegnede bygninger og innsider av forretninger – og det indre: Pedersens akutte sult og pine. Skulle man etter en rekke grå scener komme til å glemme bokas og Pedersens drivkraft, den evinnelige sulten, blir man raskt minnet på den igjen ved synet av en stor, rosa orm som vikler seg rundt Pedersens tarmer.

En slik finurlig veksling mellom farger og svart-hvitt brukes hele boka gjennom til å skape avstand mellom Knud Pedersen og «de andre»: de levende menneskene i byen som har arbeid, bosted og mat. (Dette er i seg selv et interessant grep fra Ernstsens side, at det bare er disse menneskene hans Knud Pedersen ser – det er utvilsomt mange som ham i Kristiania på denne tiden, som reker gatelangs uten mat, men han har stort sett øye kun for dem som har det han selv mangler og begjærer.) Knud Pedersen i delirium blir gul og rosa og rund i kinnene, en barnlig mann som kunne hørt hjemme i et barne-tv-program eller en japansk tegneserie. Han går inn i en transetilstand og tripper rundt i byen med et ansikt som lyser opp av glede, han «vugget [seg] sorgfritt frem og tilbake blant andre lykkelige mennesker». Når Pedersen sulter som verst og føler at han mister forstanden, gjør Ernstsen ham om til en hund eller en snegle, som et bilde ikke bare på desperasjonen, men også på ydmykelsen Pedersen føler når han til slutt må gå med på å motta hjelp og leve på andre menneskers veldedighet.

En av bokas sterkeste illustrasjoner, som også utgjør forsiden, er fra da Pedersen føler «hvordan min hjerne formelig slo klikk, mitt hode tømtes». Han forteller: «Jeg fornam denne glanende tomhet i mitt hode med hele legemet, jeg syntes meg selv uthulet fra øverst til nederst.» Ernstsen bretter disse sitatene ut på et dobbeltoppslag der store, røde maur vandrer inn i Pedersens ene øre og ut det andre, alle bærende på en bit av hjernen hans. Det er elegant løst, ikke minst fordi det nederst på oppslaget er seks ruter der den Gud Pedersen kaller på, retter to fingre mot ham og knipser ham mot bakken. Ernstsen veksler mellom metaforiske og bokstavelige illustrasjoner av fortellingen, og det gir den dybde.

Hans Sult-adapsjon er i det hele tatt et stykke stor tegneseriekunst, der mediet er forbilledlig brukt til å få leseren til å se den gamle romanen med nye øyne. Ernstsen har nok gjort ungdomsskolelærere og andre Hamsun-formidlere en tjeneste ved å forsyne motvillige attenhundretallsromanlesere med en versjon der øyet lettere kan gli fra side til side, uten at leseren går glipp av noe mening på veien – heller tvert imot. Med fare for å lyde bombastisk, frister det å si at historien faktisk tjener på å ha vært innom Martin Ernstsens tegnebord.