Om formidling av Tor Ulvens tekster

Det er nå snart fem år siden Tor Ulven døde. Jeg sitter med to bøker foran meg, to bøker som formidler Tor Ulvens forfatterskap med respekt og beundring, og som vil bidra til å kanonisere hans forfatterskap. I forordet til Samlede dikt omtales Ulven «som en av de betydeligste skikkelsene i nyere norsk poesi» (s. 7) og i Borge og Hagerups bok heter det: «Han [Ulven] tåler å sammenlignes med de helt store, han er en av de få norske forfatternavnene fra vår tid som med nesten 100 % sikkerhet kommer til å lyse også for senere generasjoner» (s. 20). Selv om bøkene i sitt format og rammer er ulike, vil jeg i det følgende ta for meg en del momenter ved boka Skjelett og hjerte, og sammenholde dem med etterordet til Samlede dikt, som er skrevet av Janike Kampevold Larsen.

Undertittelen til Skjelett og hjerte er: En bok om Tor Ulven. Jeg stusser litt fordi jeg på baksiden av boka har lest et utdrag fra forordet der det heter: «Det er fremdeles noe for tidlig med en biografi om Tor Ulven …» (s. 5) Jeg tror jeg reagerer fordi undertittelen på boka, et øyeblikk i alle fall, signaliserer biografi, ikke monografi. Det virker litt upresist. Jeg glemmer det. Boka har blitt en monografi som inneholder en biografisk skisse.

Skjelett og hjerte innledes slik: «At han [Ulven] gjennom en årrekke ønsket å trykke så mange av sine skjønnlitterære tekster og essays i Vagant (hvor vi var medredaktører i flere år), var av uvurderlig betydning for tidsskriftets utvikling. At flere av oss etter hvert kunne regne oss som hans venner, var i hovedsak på grunn av dette.» (s. 5). Helt åpent er den personlige relasjonen forfatterne hadde til Tor Ulven tatt inn i boka, noe jeg synes er bra. Jeg tror den preger boka, ikke minst fordi den nettopp er en monografi med en biografisk skisse. Kanskje forsterker den også ønsket forfatterne har om å yte Tor Ulven og hans forfatterskap rettferdighet. Jeg tror også at en uvegerlig nærmer seg tekstene annerledes når en har hatt en nær relasjon til forfatteren enn om en bare kjenner forfatteren gjennom tekstene. (En vet noe annet, ønsker kanskje noe annet, leser annerledes enn en som bare nærmer seg tekstene.)

Siktemålet eller hypotesen for Skjelett og hjerte er formulert slik: «Vi ønsker å vise hvor genuint viktig hans forfatterskap er, gjennom blant annet å peke på hvordan det med stilistisk enkelhet arbeider i forskjellige erkjennelsesnivåer, en klar og samtidig raffinert enkelhet». Videre heter det: «Den tidligere resepsjonen, deri opptatt vår egen, var ufullstendig og med slagside […] i likhet med mange andre, hadde vi bidratt til å innsnevre forståelsen av forfatterskapet ved å fokusere for rigid på enkelte stikkord og ledemotiver: forgjengelighet, død, intethet, forråtnelse.» (s. 16). Det er ikke bare viktig, men «uhyre viktig» med en «form for omsnuing» av en utbredt Ulven-resepsjon. Siden forfatterne av boka selv hadde bidratt til denne ensidige resepsjonen, blir det i arbeidet med boka også viktig med ny tilnærming til tekstene. «Vi ble enige om å forsøke å lese et utvalg tekster som om de var nye for oss, i utgangspunktet lese det som står på linjene, med minst mulig tolkningsiver.» (s. 16).

Jeg knytter ideen om å lese det som står på linjene til tanken om å lese «tekstene på tekstenes premisser, i en viss forstand bokstavelig – blant annet ved ikke å gjøre Ulvens tekstunivers mer homogent enn det det er …» (s. 13). Det er i utgangspunktet ikke lett å forstå hva det skulle bety å lese tekstene på tekstenes premisser. Det blir ikke enklere når for eksempel en uttalelse fra Tor Ulven selv om at «hvis han hadde måttet velge mellom litteraturen og bluesen ville han valgt det siste» sies å være «et høyest relevant utsagn for forståelsen av hans tekster og poetikk …» (s. 34). Et forståelig innhold av formuleringen tekstens premisser kunne kanskje være noe i retning av en lesning der teksten aldri slippes av syne eller sagt på en annen måte: En lesning der teksten (i den grad det er mulig) og ikke noe utenforliggende styrer lesningen. Siden det er lite nærlesning i Skjelett og hjerte, og boka har et uttalt dobbelt siktemål: både å lese tekstene på tekstenes premisser, og å polemisere mot den mot den tidlige resepsjons slagside, finnes en ambivalens i forhold til innholdet i uttrykket tekstenes premisser gjenom hele boka.

For å få fram en ny resepsjon av Tor Ulvens forfatterskap vil Borge og Hagerup fokusere annerledes enn den hevdvunne resepsjonen, slik at andre sider kommer fram: empatien, humoren og de burleske innslagene. Fokuset på mennesket (tematisk) og Ulven som sporfinner blir her viktig. Et annet viktig valg er «å unngå å la Ulvens tidlige, tragiske død kaste lange skygger innover et variert forfatterskap som strekker seg over nesten tyve år» (s. 16). Et tredje er innplasseringen av Ulven i den litterære (også den norske) og filosofiske tradisjonen. Som en ganske bred tematisk introduksjon til Ulvens forfatterskap synes jeg Borge og Hagerup lykkes bra. Det jeg mener er problematisk med en, om ikke ensidig, så i alle fall en sterk konsentrasjon om det tematiske, er først og fremst at det overordnede anlagte perspektivet (forholdet mellom tematikk og form) i liten grad diskuteres.

Jeg ler godt når jeg leser Ulvens «Norsk dikt», en poetisk parodi på deler av den norske litterære tradisjonen, som er tatt med i Skjelett og hjerte, men ikke i Samlede dikt. «Kan eventuelt publiseres for seg i tidsskrift e.l. Må ikke tas inn i bok!» har Ulven selv sagt. Forfatterne av Skjelett og hjerte sier så: «Siden denne monografien er en bok om Tor Ulven ikke av ham tar vi sjansen på at han ville akseptere å plassere den i kategorien tidsskrift e.l.» En strofe fra diktet som viser Ulvens opptatthet av tenkningen, og orienteringen mot det europeiske, lyder slik: «Alt det som er hygienisk og stort / det skal du frimodig utbrøle. / Og den som tviler deg på ditt ord / han skal du tålmodig / drite ut. Husk! tenkning / er for mellom- / europeiske sveklinger, og du! du! er mellom / bakker å berg, og ikke / en av disse eklinger!» (s. 42).

Ønsket og viljen til å ikke redusere tekster en leser, er noe jeg har stor sympati for i sin alminnelighet. Det er nærmest selvsagt. I mitt møte med Tor Ulvens tekster er følelsen av å ikke ville redusere tekstene, men kanskje likevel gjøre det, påfallende og påtrengende. Problemet gjelder like mye dersom jeg skulle kommentere dem, som å la dem stå ukommenterte. Det at bilder ikke kan låses fast i et rigid meningsinnhold tenker jeg er grunnleggende for det poetiske bildet. Hos Ulven vil dette klart gjelde også for prosaen, og slik sett skal en ikke ha lest mye av Ulven for å være enig i påstanden som kommer litt over halvveis i Skjelett og hjerte: «Ulvens bilder har både en sjelden pregnans og presisjon, samtidig som de ikke låses fast i et rigid meningsinnhold.» Påstanden står i sammenheng med at det gis et innhold til hva det skulle innebære å lese det som står på linjene. «Det som skjer om man bestreber seg på å lese hans [Ulvens] tekster ut fra «det som står på linjene er at deskripsjonsnivået trer svært tydelig frem, og at det som står på linjene i tillegg peker mot andre tekststeder som gjør bruk av samme type bilder, men hvor konklusjonene kan være andre» (s. 82–83).

Poengene over virker på meg forholdsvis naive og vanskeligere formulert enn de kunne vært. Samtidig tror jeg Borge og Hagerup berører noe vesentlig knyttet til Ulvens språk ved å benytte ord og uttrykk som deskripsjonsnivå, i en viss forstand bokstavelig og på linjene. Det jeg savner er større presisjon i omgangen med begrepene, mer refleksjon omkring, og sammenheng mellom, visse påstander som settes i spill. Er uttrykket deskripsjonsnivå tenkt tilnærmet synonymt med det konkrete; «i en viss forstand bokstavelig»? Motsatsen til det å lese på linjene tenker jeg er det å lese mellom linjene, med undertekst. Dette knytter jeg til tanken om å lese med minst mulig tolkningsiver. Er deskripsjonsnivå tenkt som en tekstlig eller språklig kvalitet (viktig i Ulvens tekster) som trer fram om en demper sin iver etter å tolke og gi mening? Kanskje kunne disse lesererfaringene knyttes til problemet rundt mening i Ulvens tekster? Noe av problemet i denne sammenhengen er at forfatterne i liten grad konkret (med teksteksempler) går inn på forholdet mellom det konkrete eller bokstavelige og det figurlige. Kanskje kunne den generelle betraktningen om at «Billedbruken i Det tålmodige gir få enkle holdepunkter med hensynet til forholdet mellom deskripsjon og metaforikk» vært utdypet og videreført noe, knyttet nærmere tekstlesningen, for eksempel knyttet nærmere det som framheves av forfatterne som «…en av Ulvens foretrukne og ofte usynlige metaforer»: transport. Et godt teksteksempel i denne sammenhengen kunne være åpningsteksten fra Det tålmodige:

Det store kraniet

gløder

inne i sommerens løvgrønne

jordlykt.

(…)

Hvordan skal man lese denne åpningsstrofen? Ut fra det som står på linjene, som en motsats til det som står mellom linjene? Ut fra forholdet mellom det figurlige og det bokstavelige eller konkrete? Kunne disse linjene si noe om hvilken type bilder Tor Ulven benytter? (Kanskje kunne en her snakke om noe tilsynelatende metaforisk? En metafor som ikke lar seg innløse?)

I Ulvens tekster er noe av det interessante, både teoretisk og følelsesmessig, hvor vanskelig det er å slippe unna det konkrete samtidig som en alltid søker et allegorisk eller figurlig tekstnivå. Kunne en i billedsekvensen over se en transport, overgang eller kanskje gravitasjon fra metaforisk ( i den grad den kan kalles metaforisk ) mot det konkrete?

Kampevold Larsen begynner et annet sted. Utgangspunktet er lesererfaringen, språket til Ulven: «Hvordan kan det ha seg at en så neddempet stil, et så rolig språk, slår innover oss med en kraft som i Ulvens diktning?» (s. 473). Jeg vet ikke om hun svarer eksplisitt på spørsmålet, men jeg tror og merker at dette utgangspunktet er med i resten av teksten. Det finnes en trygghet eller noe innforlivet i formidlingen som jeg liker. Nærheten finnes også i bruken av jeg-form i tekstens innledning. Den får sagt mye, ganske konkret, også om det filosofiske som møter en i Ulvens tekster. Om forholdet mellom jeget og verden observerer hun: «Ulvens tekster oscillerer ofte mellom to blikk; jegets blikk på verden, og verdens blikk på jeget. Og tingene antar en ambivalent status som både seende og sett. […] En beskrivelse av to keltiske steinskulpturer i Det tålmodige ender for eksempel opp i en opplevelse av at objektenes døde ro blir avventende:

De står der

og venter.

På at du

Skal

forvitre» (s. 486).

Et annet interessant poeng er ideen Kampevold har om at diktene må leses baklengs i forhold til forfatterskapet: «De må leses med utgangspunkt i den siste delen av forfatterskapet, som består av prosastykker, historier og en roman. Hos den sene Ulven finnes et raffinement i forhold til det vi kan se som et tema i diktene: menneskets iherdige trang til å skape betydning, å lese mening inn i en eksistens som sett fra et kosmisk ståsted, ikke er annet enn et ubetydelig blaff» (s. 473–474). Borge og Hagerup forholder seg også til et skille i Ulvens forfatterskap. Jeg tror en kan forstå dette skillet de setter ut i fra to forhold (selv om de presiserer at skillet ikke er grunnleggende). For det første knytter jeg det til kritikken som reises mot den tidlige resepsjonen. (Siden Ulvens tidlige produksjon er lyrikk, er det logisk at resepsjonen de vil bort fra i stor grad knytter seg til denne.) For det andre er det viktig for forfatterne å fokusere på mennesket, og det er sterkere i Ulvens prosa. Ulven anvender «imaginasjonens metode […] med like stor sensibilitet i prosaen; der mennesket og den samtidige kulturen skulle komme til å spille en mye større rolle enn i diktsamlingene». Fokuset på mennesket knytter Borge og Hagerup til det de anser som Ulvens fremste implisitte tematikk. «Vi betrakter selvfølgelig potteskårene, hodeskallene og det øvrige restmenasjeriet som viktige deler av Ulven-vokabularet, men anser likevel mennesket, eller den menneskelige individuasjonen og det som truer den – med dertil hørende gleder, fortredeligheter og terror – som hans fremste implisitte tematikk» (s. 14).

Jeg stopper. Jeg underforstår at potteskårene, hodeskallene og restmenasjeriet er knyttet til en eksplisitt tematikk, altså skulle det finnes en motsetning mellom helt sentrale deler av Ulven- vokabularet og hans fremste implisitte tematikk. Jeg undrer meg over skillet mellom implisitt og eksplisitt tematikk. Samtidig tenker jeg at det som formuleres som den fremste implisitte tematikken er så bredt anlagt at det sentrale Ulven-vokabularet fint kunne være en del av dette. Eller sagt på en annen måte: Kanskje iscenesetter Ulvens tekster «… den menneskelige individuasjon og det som truer den – med dertil hørende gleder, fortredeligheter og terror», blant annet gjennom sitt sentrale vokabular. Denne iscenesettelsen oppleves kanskje først og fremst gjennom en grunnleggende lesererfaring, nært knyttet til tiden som tema. Et tema som Borge og Hagerup flere steder framholder som sentralt.

Jeg er inne i den delen som omhandler resepsjonen. Et helt kapittel (som innimellom er fornøyelig å lese) er viet resepsjonen av Tor Ulven. Jeg tenker at her må Tor Ulvens bøker ha «…fått [sitt] ufortjent[e] rykte som ensidig dødsfiksert» (s. 127). Det må være i resepsjonen ryktet har oppstått? Til min overraskelse finnes lite som kan bekrefte dette ryktet i dette kapittelet. Av de siterte anmelderne er den eneste som er inne på noe i den retning anmelderen Svein Jarvoll: Han påpeker følgende om Ulvens forfatterskap: «…helt fra debuten i 1977 […] til den siste prosaboken har hans utgivelser vært impregnert med dødsbevissthet…» (s. 74).

Det er kanskje nettopp fordi Borge og Hagerup i sin bok så sterkt problematiserer og vil til livs Ulvens rykte som dødsdikter jeg finner det rart at de i tillegg såpass massivt fokuserer på ham som dødsdikter? Og når det i tillegg blir en slags gåte hvem som har skapt ryktet om Ulven som dødsfiksert, blir det vanskelig. I forholdsvis mange og forholdsvis lange passasjer knyttes Ulven til døden. Tidlig i boka settes Ulven inn i den store litterære tradisjonen. «Diktning som kretser rundt død og meningsløshet er ikke et fenomen som oppstår med det 20. århundre eller med den kristne Guds påståtte død. […] Det burde uansett være innlysende at døds- og forgjengelighetsdikteren Ulven hører hjemme i en svært sentral europeisk sammenheng; også de mange skjelettene og knoklene i bøkene hans har sine tydelige forløpere i eldre litteratur…» (s. 19). Betegnelsen dødsdikter kommer igjen i starten på kapittel IV: «Det er åpenbare grunner til at Tor Ulvens forfatterskap forbindes med død, så mange bilder peker mot død, eller beskriver død og forgjengelighet, forsvinning: fra første til siste bok er han en av våre store dødsdiktere» (s. 77). I tillegg til at det siste sitatet ganske reservasjonsløst betegner Ulven som dødsdikter, reiser det et stort spørsmål som ikke diskuteres: Hva er det Ulvens bilder peker mot? Er de indeksikaler på død, eller iscenesettes en retning mot, mot noe bortenfor, mot død utlagt som noe «det ikke kan finnes uttrykk eller begrep for» (s. 77) i Ulvens billedstrukturer?

I motsetning til Kampevolds etterord som er lite autoritært og lite påtrengende, opplever jeg noe litt autoritært over teksten til Borge og Hagerup. Jeg har lenge tenkt på bruken av vi-formen i boka Skjelett og hjerte. Selv om de er to som står bak teksten, (det er innimellom noe jeg glemmer), er det noe rart med vi-formen på norsk. Sammen med en del andre elementer preges teksten av å være litt belærende. Jeg setter det blant annet i sammenheng med advarselen mot å ta et utsagn fra et dikt i Søppelsolen, «Jeg ser døden over alt», altfor bokstavelig, samt nesten aggressive utspill som dette: «Hvis man tolker Ulvens litterære univers som primært nådeløst eller ubarmhjertig, må det være fordi man langt på vei har eliminert sin egen dødsbevissthet, dessuten at man forveksler en poetisk-pessimistisk omskrivning av menneskelige tilstander, med en erklært kynisme som deskriptivt forholder seg til disse tilstandene med kjølig fascinasjon.» (s. 154). At en leser tolker Ulvens litterære univers som nådeløst eller ubarmhjertig kan kanskje kvalifisere til betegnelsen dårlig leser, men det sier vel strengt tatt lite om leserens egen dødsbevissthet.

Det er i boka en hang til å repetere, nesten insistere på visse poenger. Jeg tenker at noe av grunnen til det, er at tekstene i Skjelett og hjerte har en historie. Sekvenser av de tekstene som boka består av er skrevet i andre sammenhenger, for en tid tilbake. I Vagants temanummer om Gunvor Hofmo, i Henning Hagerups etterord til Tor Ulvens etterlatte dikt, i Vinduets nummer om det tragiske. Og når utsagnet fra Søppelsolen blir brukt i flere ganske like sammenhenger lurer jeg på om gjentakelsene også skyldes at det er to som skriver boka?

Jeg blir sittende og tenke på hvorfor ikke hele diktet «Jeg ser døden overalt» er knyttet til påstanden om at det «… i forfatterskapet verken [finnes] enkle hyllester til døden («døden som en del av livet») eller en uttrykt idé om hva døden «er» » (s. 77). En påstand jeg er helt enig med Borge og Hagerup i. Det jeg lurer på er hvorfor strofen i stedet er plukket ut og satt opp som en motsetning til Ulven som sporfinner? «Selv om vi finner utsagn som «jeg ser døden / overalt.» […], er Ulven grunnleggende sett en sporfinner; han registrerer de(t) levende og de(t) dødes avtrykk» (s. 128). At Ulven er en sporfinner er også noe Borge og Hagerup påpeker i innledningen av kapittelet som omhandler spor og rester. «Alle som leser Tor Ulvens bøker, vil se at han er fascinert nesten inntil besettelse av fenomener som fossiler, knokler, potteskår, men også av moderne forbruksavfall; plastrester, mineralvannsflasker, sko og tannpastatuber. […] slik sett er Ulven en sporfinner» (s. 108–109). Jeg kan se Tor Ulven som sporfinner, det jeg ikke helt kan se er motsetningen mellom diktet «Jeg ser døden overalt» og Ulven som sporfinner, som opptatt av spor og rester. I alle fall ikke om jeg nærleser teksten. Litt senere heter det: «Den taktile og auditive omgangen med rester og spor gjennom hele Ulvens forfatterskap vitner imidlertid om en ydmykhet og ømhet overfor det fortidige som man ikke nødvendigvis legger merke til hvis man med altfor stor bokstavelighet fester seg ved uttalelser som ‘Jeg ser døden / over alt’ ». Jeg får lyst til å se hva som skjer om diktet «Jeg ser døden overalt» kan leses uten så mye undertekst.

Jeg ser døden

overalt

Den sitter i

Øynene.

Blikker er råttent. Klart.

Upolitisk.

Jeg kunne tenke meg å se det i sammenheng med diktet «Klør krafser» og «Avlytting av rottråder» som fungerer som belegg for påstanden over:

Klør krafser

Tegn.

Leses

Med fingrene.

(Avlytting av rottråder, så fjerntliggende at stemmene våre er blitt jordete inntil det ugjenkjennelige.)

(Det tålmodige, s. 9–10)

I diktet «Jeg ser døden overalt» oppleves en nøytralitet i forhold til døden, slik den er knyttet til øynene og blikket gjennom det konstaterende modus perioden «Den sitter i / øynene» har. Og om ikke utsagnet «jeg ser døden overalt» kan leses bokstavelig (rett og slett fordi døden ikke kan ses), kan den i alle fall leses ganske konkret. Som resten av teksten. Døden sitter i øynene og er derfor kanskje med over alt. Sagt på en annen måte med et dikt fra Stein og speil: «Det går ingen vei tilbake til fravær av mening. Om du så er stum og bare ser, har du fornuft i blikket» (s. 125). Døden kan ikke løsrives fra det å se, fra blikket. Fra registreringen. Og som Kampevold sier om blikket som topos hos Ulven «Blikket er aldri likegyldig. Det er alltid fortolkende.» (s. 484–485). Og kanskje er den menneskelige dødsbevissthet nært knyttet til umuligheten av å unnslippe fortolkning, det å lese tegn. Slik jeg leser diktet, er utsagnet «jeg ser døden overalt» ikke knyttet til noen som helst dødsfiksering, men til nøytralitet gjennom å være et menneskelig grunnvilkår tett forbundet med fortolkningen. Slutten av diktet synes (gjennom sin syntaks) å likestille det råtne og klare blikket. Denne sidestillingen skaper en uro i forhold til hvilket språklig nivå ordene leses på. Et råttent blikk kan ikke leses bokstavelig. Jeg tror den sterkeste konnotasjonen eller denotasjonen som det råtne og det klare blikket setter i spill er det uklare. Det råtne blikket blir et uklart blikk som balanseres mot det klare blikket. Og det er nesten som det uklare blikket kan leses bokstavelig. Dette samtidig som blikket, siden det (og da tydeligere figurlig lest), er et avskyelig blikk. Kanskje avskyelig å leve med? Og likevel upolitisk. Egentlig nøytralt? En kan også knytte dette til en slags demokratisk utgang på diktet. Døden eksisterer rett og slett. Det at blikket i en forstand er upolitisk står selvsagt ikke i motsetning til at Ulvens tekster kan fungere politisk. Et poeng jeg synes kommer godt fram i kapittelet «Skeptisisme og humanisme», men kanskje best og mest interessant i kapittelet om «Det karnevaleske og det khtoniske».

At begge de siterte tekstene fra Det tålmodige uttrykker eller iscenesetter «det komplekse forholdet mellom fortid og nåtid» (jeg vil legge til framtid) tror jeg er det viktigste. At det finnes en ydmykhet (jeg vet ikke om jeg ville brukt ordet ømhet i sammenhengen) i Ulvens forfatterskap overfor det fortidige er heller ikke problematisk. Problemet blir om en tekst som «Klør krafser» uttrykker en slik ydmykhet? Mer generelt blir det litt uforståelig at blikket for denne ydmykheten trolig ville gå tapt om en tok utsagnet «jeg ser døden over alt» altfor bokstavelig. Sagt på en annen måte: Om en så langt som mulig tok utsagnet bokstavelig, ville jeg tro at leseren også kunne bevare blikket for ydmykheten overfor det fortidige som finnes i Ulvens tekster.

Det auditive finnes, i diktet «Klør krafser», gjennom krafsingen. I et evolusjonistisk perspektiv kan de krafsende klørne knyttets til det fortidige. (Klørne som fortidige fingre.) I en viss forstand kan en også kalle denne krafsingen spor eller rest. Men at teksten utrykker en ømhet overfor det fortidige er vanskelig å forstå. Det er vel snarere en nøytralitet den uttrykker. Og om klørne, som det fortidige, skulle inngi en følelse, ville det heller være en trussel: de skarpe klørne satt opp mot de taktile fingrene. Borge og Hagerup skriver i forbindelse med (de to ovenfor siterte) tekstene fra Det tålmodige «…Selv om de ulven’ske jeg-ene utvilsomt ser døden overalt, ser de også uavlatelig rester av det som har vært liv og som fortsetter å virke lenge etter at de som har etterlatt restene er borte» (s. 112). Som jeg har vært inne på, ser jeg ingen motsetning mellom disse perspektivene i Ulvens tekster, men snarere en sammenheng. Og det som i lang tid har fascinert meg med denne korte, nesten minimalistiske teksten «Klør krafser», er kanskje nettopp en iscenesettelse av den virkningen Borge og Hagerup observerer. I diktet «Klør krafser» oppstår en diskontinuiteten i leserytmen gjennom at ordet «tegn» nærmest får en funksjonell fordobling. Jeg leser den slik hver gang:

Klør krafser

tegn.

[tegn]

Leses

Med fingrene.

Tegnet som oppstår i lesningens nå virker så styrt ut fra diktes syntaks og oppsett at det verken synes å tilhøre teksten eller lesningen. Overgangen mellom tekst og leser, mellom innsettelsen av tegnet (krafsingen) og avlesningen av det, fascinerer meg i teksten. Den synes å være markert av et ikke-semantisk element, diktets midtstilte punktum. Om en gikk videre kunne en (kanskje utopisk) tenke seg lesning eller en slags blind lesning (det er den blinde som leser med fingrene), som var annerledes enn lesningen knyttet til det alltid fortolkende blikket og meningen.

Jeg savner nærlesning. Jeg blir desto mer fornøyd når jeg kommer til lesningen av en passasje Gravgaver som tar for seg «Ulvens grublerier rundt modellskjeletter av plast». I min sammenheng er det viktige at her formidles forfatternes anliggende gjennom tett tekstlesning. Opptattheten av døden blir nyansert eller satt i perspektiv slik at også humoren til Ulven kommer fram. «I Gravgaver-sitatet blir skjelettet som dødssymbol såpass trivialisert at det er fullt ut legitimt å ha det «stående fremme på kommoden», mens pornobladene – som tross alt konnoterer liv, om enn i en temmelig vulgær utgave – er tabubelagt og forbudt» (s. 116). Her finnes et krysningspunkt mellom Skjelett og hjerte og Kampevolds etterord. Hun observerer: «Vi finner [hos Ulven] mekaniske skjeletter, snakkende hodeskaller og spillende beinpiper, og slik opprettes en viss distanse til det som gjerne oppfattes som rene dødssymboler, eller påståelige påminnelser om vår forgjengelighet» (s. 474).

Men det er ikke til å komme forbi at det er en del språklig upresishet i boka Skjelett og hjerte som stenger for ellers gode observasjoner. Et eksempel er dette: «Tor Ulvens bøker er ikke i alminnelig forstand preget av dødsfiksering, men av en uhyre kunstnerisk anstrengelse for å finne det henholdsvis sparsomme og voldsomme lyset som både siver, bivrer og slår ned som lyn. Lyset opplyser eller ødelegger menneskers tilværelse, og kanskje viktigst i forhold til hans forfatterskap, det danner den «parentesen» som et menneskeliv er.» (s. 128). Problemet er ikke observasjonen mot slutten av passasjen, som jeg mener er god og sier mye om Ulvens forfatterskap. (En observasjon som kunne knyttes til Kampevolds utsagn om det blaffet den menneskelige eksistens er i det store perspektivet.) Problemet er at jeg forsøker å gi mening til hva det er å være dødsfiksert i alminnelig forstand. Det høres tilforlatelig ut at noe kan eller ikke kan forstås i alminnelig forstand, men når det knyttes til døden nærmer utsagnet seg klisjeen og blir ganske tomt. Det er ikke mulig å gi mening til utsagnet. Et problem med boken Skjelett og hjerte er denne type påstander eller utsagn. Det er innimellom som om Skjelett og hjerte formidler Ulvens forfatterskap best om den ikke leses for sakte. (Som helhet tror jeg boka vil formidle ulikt til nye og gamle Ulven-lesere.) Jeg antydet at dette kan ha å gjøre med at boka er blitt til over tid. At det er ulike tekster som nærmest er satt sammen til en bok. Slik sett burde bokas tilblivelseshistorie kanskje vært med i en innledning. Ikke minst fordi det kunne forklare noen av inkonsistensene i den foreliggende boka.

Jeg vender tilbake til Ulvens Samlede dikt. Jeg har sagt lite om den som helhet. Det er blitt en bok på over 500 sider. Det er blitt en flott bok. Min kanskje eneste innvending har å gjøre med diktenes oppsett, det blir for mange på hver side, for lite luft. Særlig om en skal fokusere på detaljer i lesningen. Ut fra tykkelsen på boka og prisen er dette likevel forståelig, selv om det ikke er ønskelig. Respekten for Ulvens forfatterskap er der. Hans «selvsensur» i forhold til hva som ikke burde publiseres er ikke overprøvd. Det er bra. Og en kan også se at det til tross for plassmangelen i boka er brukt tid på layouten.

Jeg har brukt mye tid og plass på det jeg mener er svakheter med Skjelett og hjerte. Jeg vil avslutningsvis likevel anbefale begge bøkene og da gjerne lest i sammenheng. Skjelett og hjerte først og fremst som en inngang til Ulvens forfatterskap. Samlede dikt selvsagt på grunn av Tor Ulvens dikt, men helt klart også på grunn av Kampevolds etterord. Men først og fremst vil jeg anbefale å lese Tor Ulvens tekster. Kanskje med fingrene? For jeg tror Marius Wulfsberg er inne på noe vesentlig i sin anmeldelse av Stein og speil. Han sier at den på den «ene siden roper […] på å fortolkes», mens den på den andre siden «sprenger i stykker alle forsøk på å gi sentrale ord som du og ingenting en klar og tydelig betydning». Han avslutter med å si: «Kanskje inviterer Ulven oss til å lese uten å fortolke i tradisjonell forstand?» (Morgenbladet, 12 januar 1996: 36).