Mitt liv som hund

«Perhaps the Elephant Man would understand my dilemma. It is all a question of face to face-communication.»

Utdrag av et dikt av John Hinckley, gjengitt i Mikrokaos (s. 149).

Sett at ansiktet virkelig var et vindu mot sjelen, hva nå enn det måtte være, eller personligheten, for å gjøre det litt mer angripelig. Sett at ansiktet var det nærmest magiske stedet hvor personligheten trenger gjennom menneskets ytre og viser seg fram.

Hvis det skulle være slik, og hvis man skulle ha et ansikt som var frosset fast i en evig grimase, slik at det indre mennesket aldri kunne strømme opp og ut, da ville man være avskåret fra direkte, menneskelig kommunikasjon. Da ville man aldri kunne gi uttrykk for hvem man egentlig var, og man ville måtte vandre rundt på jorden som en skabbete bikkje, misforstått av alle, mens man leste avskyen i sin nestes blikk, slik elefantmannen vel må ha følt det da han ble vist fram til allmenn spott og spe og moro på torv og i bakgater – hvis det da ikke skulle finnes en utvei, hvis man da ikke kunne kompensere for denne ytre sperren ved å gi sjelen vinger i poesien.

Men, på den helt andre siden, hvis det viste seg at selve tanken om at mennesket har en indre kjerne som skal presse seg fram gjennom det ytre er noe fordømt vås og noe gammalt platonsk sludder, hvis mennesket slett ikke skulle være en eremittkrepsaktig skapning med et bitte lite, usynlig selv dvelende langt og dypt der nede et sted, hvis menneskets personlighet eller vesen eller hva man måtte kalle det var et produkt av vår ytre framtoning eller de rollene vi spiller, hvis vår identitet formes av reaksjonene vi leser i den annens blikk. Ja, da ville det ikke være noen motsetning mellom det ytre og det indre. Da ville ikke ansiktet være åstedet for sjelens telegrafiske åpenbaring for omgivelsene. Da ville ikke elefantmannen ha hatt et indre misforstått vesen, og all verdens vers kunne ikke tegnet et så klart bilde av hans sjel som en obduksjonsrapport eller passfoto.

I sine to første romaner presenterer Lars Ramslie vidt forskjellige bilder av hva et menneske er og hva litteratur kan være. Debutromanen Biopsi fra 1997 er skrevet av en sønn som tenker tilbake på minnene han har av sin far. Faren var først en god bokser, så ble han en dårlig bokser, før han ble en småkriminell rusmisbruker og mishandler. Han endte sitt liv i en rullestol med amputerete ben, og døde til slutt av en overdose.

Tittelen på verket er et teknisk-medisinsk begrep som betyr: «mikroskopisk undersøkelse av vev fra levende vesener, brukt til å stille diagnose» (bokmålsordboka). Etter farens død står sønnen igjen med en lang medisinsk rapport hvor farens død og legeme er beskrevet i detalj. Rapporten konkluderer med at dette ikke var noe vanlig overdosetilfelle. Selv om rapporten beskriver sporene på farens kropp av et hardt liv, ser sønnen at den naturligvis ikke kan si noe om hvem faren var.

For å bøte på dette setter han i gang sin egen poetiske Biopsi, en nøyaktig og detaljert beskrivelse av det corpus faren etterlot seg i form av fotografier, etterlatte papirer og minner – og opp fra denne tekstkroppen stiger faren som en ånd fra en lampe. Ved bokens slutt har sønnen fått den innsikten han søkte: «Er glad jeg har kjent ham. Jeg har endelig skjønt han hele tiden har forsøkt å lære meg noe» (Biopsi s. 156).

Mens Biopsi er en elegisk lovsang til inderligheten, til menneskelig kommunikasjon og til poesien, er Mikrokaos en distansert, journalaktig beskrivelse av et menneske hvis liv er ren overfalte.

Et hundeliv

Helten i Mikrokaos, Peter Parker, er stygg og dum. I den rekkefølgen (se f. eks. s. 9 og s. 47). Styggheten og dumheten er Peter Parkers identitet, ikke hans eneste identitet riktignok, men en slags hovedidentitet. Den er ikke medfødt i vanlig forstand, men kan tilbakeføres til en urscene hvor den stygge, dumme, late og apatiske hovedpersonen blir født. Som liten gutt blir Peter bitt i ansiktet av en hund og skamfert. Han oppdager med dette bittet prestisjen i å lide, drømmer snart om å skade seg selv ytterligere, noe han oppnår med jevne mellomrom, begynner en periode å stamme og oppføre seg som en idiot.

Hundebittet blir ikke bare en kausal forklaring på hvordan Peter blir den han er, gjennom bittet blir han også på en nesten surrealistisk måte knyttet til hunden – han blir selv ei bikkje overfor omgivelsene, noe både han selv, familien og vennene bemerker.

Romanen er skrevet i førstepersonen av den sutrende hovedpersonen. Den ytre handling er stort sett konsentrert om hvordan han blir sammen med den pene jenta Stina, og hvordan dette forholdet hangler en stund, før det havarerer. Som et bakteppe for denne handlingen skriver Peter også om sin oppvekst sammen med moren og hennes stadig nye menn på stadig nye steder.

Stilen og tonen er distansert, analytisk og utleverende. Jeg kan ikke huske å ha lest en roman hvor jeg får så lite sympati for hovedpersonen som her. Det er enda mer oppsiktsvekkende ettersom han selv forteller historien og godt kunne fortalt den slik at han selv og vi som lesere kunne likt ham. Men nei, selv en gal seriemorder som Patrick Bateman i American Psycho blir jeg som leser etter hvert på parti med, men da jeg leste om Peter, satt jeg bare og håpet jenta skulle forstå hvilket null han er og slippe unna, helt til jeg oppdaget at hun jo er en like hul og tåpelig person som ham.

Personenes hulhet er kanskje det viktigste og mest fascinerende med denne boken. Peters forbløffende selvinnsikt i sin egen overfladiskhet får meg imidlertid til å lure på hvorfor han i det hele tatt skriver en beretning om sin tilværelse. Romanen er åpenbart ikke skrevet for at han skal vise fram sitt indre misforståtte selv, eller finne seg selv i noen tradisjonell forstand, slik førstepersonsfortellinger ofte skal. Så hva er det han vil med denne romanen?

Universets sentrum

Mikrokaos er ført i pennen av Peter etter at forholdet til Stina er slutt og på et tidspunkt da familiens plikter overfor ham ebber ut. Slik begynner den:

Jeg sitter på gulvet. Ikke spist på flere dager. Hodet verker. Svimmel i magen. Jeg sitter på et leksikon midt på gulvet og kikker ut av vinduet. Sola som beveger seg over himmelen. Om nettene, månen. Det kan være jeg overdriver (slik mamma ville ha sagt det: Jeg vet å lide), eller så er det så enkelt: Jeg er stygg. Jeg er dum. (s. 9)

Det er et typisk moderne utgangspunkt. Helten er ribbet, nedslått og isolert uten noen faste holdepunkter. Peter er som alltid det sutrende sentrum i sitt eget univers. Verden, i form av all kunnskapen som er samlet i leksikonet, er en lukket bok for ham. Solen og månen dreier rundt ham og markerer tidens gang, mens helten ikke gjør stort annet enn å ynke seg. Sulten fungerer som en metafor for hans indre tomhet, og hans identitet blir sammenfattet med at han er stygg og dum.

Som så mange andre helter i lignende situasjoner ønsker Peter å forankre livet sitt i noe utenfor seg selv. Men i motsetning til den typiske moderne helt, søker Peter verken en sannhet han kan leve og dø for, den store kjærligheten, forståelse hos sine medmennesker eller en Gud. Peter har ingen tro på slike idealer. Han ønsker bare noen å klenge seg til. Anstrengelser går hovedsakelig i to retninger – mot familien og mot Stina. I begge tilfeller blir han møtt med en ganske tydelig overbærenhet. Så hvorfor er Peter så desperat etter å binde seg til disse menneskene som helst ikke vil ha for mye med ham å gjøre?

Familien

Ved en rekke anledninger ringer Peter til foreldrene og søsteren for så å be dem vente, mens han legger ned røret under påskudd av at han må gjøre noe viktig. I virkeligheten blir han sittende å lytte for å finne ut hvor lang tid det tar før de legger på. Moren holder ved en anledning ut i fem minutter, før hun slenger røret på apparatet, og av dette slutter Peter: «5 minutter, så mye er jeg verdt» (394).

Andre ganger ringer han til de forskjellige familiemedlemmene og ber dem synge sanger for ham eller fortelle ham at de er glad i ham. Av og til tenker han med en viss smerte på at de kanskje bare tilfredstiller hans sære, små ønsker fordi de føler seg forpliktet til det. Men denne smerten gir han raskt slipp på. For det som blir tydeligere og tydeligere utover i denne lange, komplekse romanen er at Peter har en slags livserkjennelse av at det ikke er noen forskjell på indre følelser og ytre handlinger, plikt og kjærlighet. Denne innsikten blir aldri uttalt direkte, men jo mer man leser, jo klarere blir det at den fungerer som et rammeverk både for Peters handlinger og det universet fortelleren skaper.

Ved å tvinge familiemedlemmene inn i rollen som kjærlige mødre, fedre og søstre omskaper Peter seg fra å være stygg og dum, slik resten av verden oppfatter ham, til å være en sønn og en bror. På den måten tilraner han seg en sønn-/bror-identiteten som søt og kjekk og flink, selv om foreldrene samtidig må påpeke at han er litt slapp, har en hang til å overdrive og er utspekulert som en liten hund (s. 9). Hans patetiske strategier for å bekrefte og befeste foreldrenes og søsterens kjærlighet ser ut til å virke, og Peter bruker en lignende slagplan for å forføre Stina.

Stina

Peter blir forelsket i Stina ved første blikk, ikke fordi han blir betatt av hennes skjønne vesen eller smelter ved synet av hennes vakre øyne eller blir opphisset av hennes smekre figur. Nei, han blir forelsket i henne fordi «noe sier meg at hun er pen» (s. 10). Han ser rett og slett et ytre som tilfredstiller en rekke gjengse krav for skjønnhet, og det er nok for en overfladiskhetens disippel som Peter. Selv etter at de har blitt sammen, blir han aldri kjent med Stina, vet aldri hva hun egentlig tenker og lurer hele tiden på om hun er dum. Han reflekterer flere steder i forbifarten over disse spørsmålene, men de er i all hovedsak uvesentlig for Peter – han tror hun er pen og vet dermed at han vil ha henne.

Selve forførelsesstrategien er pragmatisk og nøye planlagt. Den er basert på to prinsipper. For det første tvinger han henne inn i situasjoner som er typisk for kjærester, fordi Peter vet at følelsene vil komme daltende etter de ytre handlingene. Ved et tilfelle nærmest tvinger han henne til å ta på seg jakken hans, andre ganger sutrer han seg til at hun skal spille nattasanger for ham, gi ham nattaklemmer eller klippe håret hans (se f.eks. 95). Sakte men sikkert finner disse kjæresteaktivitetene gjenklang i hennes bryst.

Det andre prinsippet er intensitet. «Jeg lot henne ikke være alene. Skulle bare annektere mer om mer av livet hennes. Bite meg fast. Om hun ville eller ikke,» sier han et sted (s. 102). Ved alltid å være sammen med henne, gjør han seg like uunnværlig som en dårlig vane.

Og Peter lykkes. Han får henne, de blir kjærester, og de blir veldig forelsket, slik kjærester jo per definisjon skal være. I sin nye rolle blir Peters stygg-dum-identitet overprøvd av en kjæresteidentitet, og Stina skaper ham i sitt bilde som «vakker», «deilig», «skjønn» og «slurp», som hun liker å beskrive ham (s. 193).

De to elskende lever relativt lykkelig en stund, og kanskje kunne de levd slik ennå, hvis det ikke hadde vært for det skjebnesvangre faktum at Stina flyttet bort en periode. Det tåler ikke et forhold tuftet på kløingen som oppstår når to mennesker blir tvunget til å tilbringe for mye tid sammen. Saken blir ikke bedre av at Stina får en ny turkamerat i tantens Rottweiler. Peter blir, som han ganske klarsynt bemerker, «mer eller mindre byttet ut med en hund. Typisk.» (s. 498).

Ved romanens slutt er Peter alene og ensom, men han savner ikke Stina som person noe mer enn hun savner ham. Det han savner er hennes vakre ytre, kjæresterollen og følelsene som fulgte med den: «Jeg vil bare ha det alle andre har. Jeg vil sove som vanlig mennesker. Hodet på puta; ansiktet, pannen, mot en ryggrad, skulderblad, hår i hendene. En ankel. Tynn pust. Jeg løfter armen rundt noe som ikke er der. Sparker dyna varm. Legger hodet på puta,» klunker vår helt på siste side (s. 559).

Peters prosjekter

Mikrokaos er skrevet etter at hele verden har slått opp med Peter. Boken er en dokumentasjon av Peters forsøk på å knytte seg til omgivelsene, og en journalføring av hans overfladiskhet. Men igjen sniker spørsmålet seg fram: hvorfor skulle en person som Peter ønske eller gidde å skrive en så utleverende og lite flatterende fortelling om seg selv? Svaret er knyttet til de andre selvrealiseringsprosjektene Peter iverksetter i løpet av den tiden som er dokumentert i romanen.

Ved et tilfelle lager Peter et omriss av sin egen kropp på et stort ark. «Det har slått meg at jeg muligens har forsøkt å være for mange andre. På denne måten vil jeg være meg. Bli kjent med meg,» sier han (s. 83). Det kan virke som et ganske naivt og tåpelig prosjekt. Det kan høres temmelig overfladisk ut å forsøke å bli kjent med seg selv ved å lage et ytre omriss av sin kropp. Men det er helt i tråd med Peters selvinnsikt og hans syn på mennesket. I hans univers er alt overflate. Folk ser på hans skamferte ansikt og hans kropp og dømmer ham deretter. Peter er derfor sitt ytre, men han er også sønn, bror og kjæreste. Disse rollene tilhører også overflaten, men får ikke plass på tegningen. Han gir derfor opp plansjeprosjektet og skriver isteden en roman som skal fange inn alle de rollene han spiller og alle de identitetene han har.

Resultatet er Mikrokaos, en distansert og overfladisk bokføring av de viktigste ytre hendelsene i Peters liv. At han framstår som en stygg, dum, uinteressant, kjedelig, lat, utspekulert person er underordnet. Uten familie, kjæreste og gode venner er Peter i ferd med å miste sine identiteter, som alle er sosialt baserte, og han må skrive sitt liv for i det hele tatt å ha et selv å forholde seg til. Målet med boken er derfor ganske enkelt å finne seg selv ved å skape en ytre representasjon av sine identiteter.

Kropp

Mikrokaos er blitt en ganske god roman. Om den er så sterk som Biopsi er vanskelig å avgjøre, fordi de er så forskjellige. Mens Ramslies første roman er tett, vakker og poetisk, er Mikrokaos stor, luftig og høyst prosaisk, både i stil og innhold. Mens Biopsi skildrer et ekstraordinært forhold mellom far og sønn, beskriver Mikrokaos ordinære situasjoner som kjærlighetslivets banale kjekling, på en måte som gjør at de fleste vil kjenne seg igjen. Og mens Biopsi serverer et borgerlig-konservativt menneskebilde i en form rettet mot hjertet, er Mikrokaos en langt mer interessant og tankevekkende bok med et langt mer utfordrende menneskesyn.

Motsetningen mellom bøkene kommer aller tydeligst til uttrykk i framstillingen av kroppen, som er den viktigste metaforkretsen i begge bøkene. Den er i seg selv ikke original, kroppen har vært et ledende motiv i kunst og litteratur i flere tiår. Det er vanlig å tolke dette fenomenet som en reaksjon mot en generell verditømming. Når alle standarder for betydning og verdi nivilleres, når språket blir mistenkeliggjort som medium for erkjennelse og kommunikasjon, når personlig identitet blir en stadig mer problematisk idé, da kaster man seg over det vi alle har som erfaringsbase – kroppen.

Og nettopp slik fungerer kroppen i Biopsi. Gjennom nøyaktige og detaljerte beskrivelse av ytre hendelser, gjenstander og farens kropp makter sønnen å fremkalle et bilde farens sanne jeg. Slik åndemaning er ikke mulig i det universet Mikrokaos representerer. Også der er kroppen en slags siste skanse mot et generell meningsoppløsning, men det er en form som ikke huser noen ting. Det finnes ingenting under Peters kropp. Som mottoer for boken kunne man skrevet «Appearance is reality,» som de sier på børsen eller «What you see, is what you are getting,» som Geri Halliwell så ertende synger.

Det betyr ikke at Peter har én fast identitet. Mens farens kropp i Biopsi blir som et dikt med én sann betydning leseren kan fremkalle, er Peters kropp og liv som et ord hvis betydning varierer med sammenhengen, eller som estetiker A i Søren Kierkegaards Enten-Eller sier:

Mit Liv er aldeles meningsløst. Naar jeg betragter dets forskjellige Epocher, da gaaer det med mit Liv som med det Ord Schnur i Lexikonnet, der for det første betyder en Snor, for det andet en Sønnekone. Der manglede blot at det Ord Schnur for det tredie skulde betyde en Kamel, for det fjerde en Støvekost. (Søren Kierkegaard Samlede Værker, 5. utg., bind 2, s. 38).

Derfor har fortelleren heller ingen tro på poesi, men skriver en distansert, analyserende roman for å nøste opp tolkningsmulighetene i et liv hvis minste fells multiplum er Peters lille, utspekulerte hundeaktige væremåte.