Litteratur, kjærlighet og ensomhet

I. Forord

Opprinnelig var denne anmeldelsen ment å være en serie innlegg på e-mail mellom meg selv og en annen kritiker. Av forskjellige grunner (som det heter i Dusteforbundet) ble ikke den samtalen noe av. Isteden følger her to av mine egne innlegg, min dialog med meg selv, i et forsøk på å fange inn ambivalensen jeg opplevde under lesningen av Geir Gulliksens nye diktsamling.

Denne teksten inneholder dermed en meget ensom samtale og en uvanlig form på en anmeldelse. Samtidig er det – for å strekke det litt langt – kanskje dekning for en slik situasjon i og med at ensomhet er et grunnvilkår tekstene i Om tyngde og letthet stadig vender tilbake til. Håpet om en umulig dialog veksler med vissheten om at de fleste dialoger egentlig består av innvevde monologer, serier av innlegg der Jeg og Du ikke er i reell berøring med hverandre.

II. Hundene

Alene, sammenkrøket på baksiden av omslaget på Om tyngde og letthet sitter forfatteren, Geir Gulliksen. På fotografiet ligner han en hund som driter.

Dette kan høres litt vilkårlig ut, men bildet finnes i en av tekstene hans:

Hunden som gjør sitt fornødne er et utstudert bilde på ensomhet: en skulptur som sitrer av sorg [...] Men hunden som krøker seg sammen over sin egen ensomhet, er ikke alene på den hardfrosne plenen. Så snart den har befridd seg for sin byrde og bakser lykkelig videre kommer eieren etter, bøyer seg ned og plukker omhyggelig opp den varme rykende ensomheten fra bakken.
(s. 45)

I tekstene i denne samlingen går frasen "som om" igjen en mengde steder og peker mot tekstenes analoge karakter. En lignelse, altså, "et utstudert bilde på ensomhet". Forfatteren som hund. Litteratur som avføring, og leseren som hundeeier involvert i et sakrament eller overleveringsrituale der den sentrale verdi som overføres er ensomhet, rykende og varm.

Ensomhet skaper fellesskap. Man "er ikke alene" om den.

Men bildet av hunden og eieren har også andre aspekter ved seg:

Slik vandrer hundene og eierne deres gjennom parkene i denne byen: som gamle elskende. Den mest korttenkte av de to forsøker å legge fra seg alt som tynger og halser sorgløst videre. Ti meter bak kommer den andre etter med en liten svart pose i hånden.

Bildet av "de elskende" dukker opp flere steder i disse tekstene, av og til tungt og skjebnesvangert som et tarot-symbol, av og til lett og svevende som i et maleri av Chagall. Forholdet mellom kvinner og menn – "hva de gjør med hverandre" som det litt klinisk heter i begynnelsen av samlingen – er et annet sentralt tematisk forhold i denne samlingen. Og også her er ensomheten paradoksalt nok et hovedanliggende: "etter at de to ble sammen er han enda mer alene" (s. 16), som det står tidlig i samlingen.

Men her, i denne teksten som spinnes ut fra det emblematiske bildet av hunden som driter, konkretiseres bildet på det generelle forholdet mellom mann og kvinne til en bestemt intim (kanskje selvbiografisk, kanskje ikke) situasjon som involverer et "jeg" og et "du".

Og om jeg nå skulle si om oss to at jeg alltid forsøkte å bykse av sted, og at du alltid kom etter meg med det jeg ville løpe fra, så ville du vel forstå hva jeg mener.

Når tekstene ikke benytter seg av analogier, noe de gjør svært ofte og svært eksplisitt, er de ofte formet som hypoteser slik som i dette tankeeksperimentet: "om jeg nå skulle ...".

Tankeeksperimentet utvikles videre:

Du ville riste på hodet for du likte aldri slike bilder, men du ville kanskje endelig en gang forstå. Men ingenting av dette ville være sant. For nå som du ikke finnes lenger har jeg ingenting å løpe fra.

Det utstuderte bildet klarer altså ikke å fange inn det aktuelle (kjærlighets)forholdet: "ingenting av dette ville være sant."

Her står vi ved et annet sentralt forhold som tas opp i samlingen, forholdet mellom språk og verden. Dette er også et problematisk forhold, for "litteraturen" er på forskjellige vis i utakt med "verden". Det er kanskje derfor disse tekstene insisterer på similer og hypotetiske konstruksjoner, gjennom indirekte og omgående bevegelser forsøker de å sirkle inn sitt anliggende og peke mot verden. En direkte berøring er umulig. Det er kanskje derfor denne teksten konkluderer med et tap, tapet av "deg", mannens tap av kvinnen, språkets tap av verden – og omvendt:

For nå som du ikke finnes lenger har jeg ingenting å løpe fra ... Og her hvor ingen kommer etter meg har jeg ikke engang noen skikkelig ensomhet å kvitte meg med. Derfor ser du meg gå omkring i parken med denne svarte lille notisblokken i hendene. Jeg som ikke har hund heller.

Notisboken er litteraturen er hundedritten er kjærligheten er ensomheten. På slutten er "jeg" blitt en hundeløs eier – en invertert situasjon i forhold til utgangspunktet, bildet av Geir Gulliksen som hund bak på omslaget. Til leseren er oppfordringen klar: Husk pose.

III. Mellomord

Gulliksens dikt forsøker å nærme seg temaene litteratur, kjærlighet og ensomhet indirekte, gjennom analogier og hypoteser. Samlingen virrer omkring verden mens den vekselvis bjeffer og klynker ut sin verdenssmerte i løpet av sine fem seksjoner, og gjør fra seg flere sterke tekster underveis.

Men hvis man går bort fra et nærsynt hundeblikk, og forsøker å betrakte Om tyngde og letthet i et større perspektiv, dukker konturene av et overordnet meningshierarki opp. Som en stjernekrysser fra Star Wars stiger dette skjulte hierarkiet frem når man trer tilbake og betrakter samlingen på avstand. Blikk fra oven og blikk fra hunden møtes her i samme stunden – og forteller noe om en diktsamling som ikke helt er enig med seg selv.

Tiden er inne til å anlegge et fjernt og analytisk blikk. Jeg skal forsøke å sette Om tyngde og letthet fast i sitt eget prosjekt, for å si det slik. Etter min mening er dette nemlig en ujevn samling som ikke fungerer veldig godt som en helhet. Av de fem delene i samlingen er II og III sterke, mens jeg opplever del V som ganske forvirrende. Det er ikke det at tekstene i del V er dårlige i seg selv, men heller at denne avsluttende sekvensen, slik jeg opplever det, ikke helt hører hjemme her.

For å si noe om det jeg reagerer negativt på i Om tyngde og letthet, vil jeg trekke en del på Gulliksens svært leseverdige essays. Tidligere var oppfordringen til leseren å huske pose. Før lesningen av det neste innlegget gjelder det å legge fra seg lupen og finne frem teleskopet, imens krøker jeg meg sammen og presser frem noen ensomme abstraksjoner rundt temaet hierarki. Fra nærlesning går vi over til filosofisk fjernlesning. Fra ensomhet i fellesskap glir vi inn i kosmisk taushet og mørke.

Hundelivet er slutt; nå begynner romferden.

IV. Romferden

1. For omtrent tre år siden publiserte Geir Gulliksen et lite essay med store ringvirkninger som het "Virkelighet". Senere ga dette essayet tittelen til Gulliksens essay-samling Virkelighet og andre essayssom utkom første gang i 1996.

2. I "Virkelighet" tar Gulliksen utgangspunkt i dikt av Rune Christiansen og Niels Fredrik Dahl for å beskrive en vending i nittitallslyrikken fra språk-fascinasjon til tekster som tematiserer mer konkrete former for erfaring forankret i autentiske (eller autentisk-aktige) situasjoner.

3. Pussig nok dukker ordet "virkelighet" overhodet ikke opp i Om tyngde og letthet enda tekstene på mange måter er uttrykk for poetikken som kommer til uttrykk i dette essayet. For eksempel vender tekstene i Om tyngde og letthetstadig tilbake til bildet som er utgangspunktet for essayet "Virkelighet": en jeg-person – forfatteren? – stående alene ved et vindu med natt og/eller regn på den andre siden av glasshinnen. (Jeg-personen, vinduet og regnet/natten utenfor utgjør for øvrig en lignende treenighet som triangelet hund/dritt/eier.)

Fraværet av ordet "virkelighet" kan kanskje forklares med at det er belastet med tre års tung bruk og ervervelse av fasttømrete betydninger i kjølvannet av essayet "Virkelighet" og den påfølgende debatten om nittitallslyrikken i Norge. Ord stivner til klisjeer og mister virkeligheten av syne, eller som Gulliksen formulerer det i Om tyngde og letthet:

hver gang verden styrter sammen omkring meg blir språket stående uberørt, og omvendt. Jeg ville bytte ut ordet "verden" med noe annet enn "samfunn", noe annet enn "alt vi har", noe annet enn navnet på landet jeg bor i, noe annet enn navnet på språket mitt.
s. 44)

Gulliksen forfølger virkeligheten gjennom en mengde synonymer, men lykkes aldri å få tak i den ved å benevne den. Litteratur derimot, i betydningen åpne tekster preget av analogi eller hypotese, kan kanskje av og til være vinduet mellom eksistensens to dimensjoner, språk og virkelighet.

4. Ideen om litteraturen som et slags vindu er dermed ikke bare forbeholdt dette tidsskriftet, innsikten finnes både i Om tyngde og letthetog i essayet (og essaysamlingen) "Virkelighet". I essayet "Virkelighet" står det blant annet:

Kanskje er fellestrekkene ved denne nye formen for "poetisk direkthet" at de ulike motivene sidestilles, uten at noen av dem gjøres til symboler i et overordnet menings-hierarki. Diktene henter inn motiver som skriver seg f. eks. fra forfatterens egen biografi, fra nyhetsmeldinger, bøker, filmer, overhørte replikker, o.l. Sammenhengen de settes i gir hvert av de enkelte elementene en viss retning, men ingen avsluttet betydning ... Felles for disse to poetene er at ingen av dem skriver med bundet mandat, ingen av dem skriver seg frem mot en avklart, avsluttet mening. Betydningselementene fortsetter å skave mot hverandre, fortsetter å produsere betydning. Virkelighet.
(Virkelighet og andre essays, s. 238–39)

Altså har vi to sentrale premisser i denne "virkelighets-poetikken", på den ene siden egalitær (og tilsynelatende ikke nihilistisk) apposisjon av motiver/betydningselementer og på den annen side deres karakter av ikke å være avsluttede eller definerte. Eller som det heter i essayet "Etterord og henvisninger" som avslutter Virkelighet og andre essays:

Nå leser jeg dessuten for en stor del tekster som ikke er ferdige, tekster som er under arbeid, tekster som ennå ikke har blitt bøker. Og jeg forestiller meg at dette gjør det lettere for meg å se på alle tekster som uavsluttede.
(s. 248)

I hovedtrekk: en forestilling om den åpne og agnostiske teksten som peker mot virkeligheten uten å skjule den bak navn, farge den i verdier eller omskape den til hierarki.

5. Uten at det sies direkte fremstår denne forestillingen om den nye formen for "poetisk direkthet" (i betydningen å angi retning/peke, ikke å si ting direkte som f. eks. ved å benevne dem) som mer enn en tilfeldig poetikk eksponert av Rune Christiansen og Niels Fredrik Dahl. Snarere lyder det som et estetisk og etisk imperativ om å gå inn i sin tid.

Inntrykket av at dette prosjektet også omfavnes av Gulliksen forsterkes ved de mange parallelle motivene og temaene i "Virkelighet" og Om tyngde og letthet. Man hører ekko av virkelighets-poetikken i beskrivelser av litteraturen som udefinerbar, konturløs, men samtidig henvendende og til stede slik som her: "Jeg tror at jeg skriver dikt igjen, derfor tenker jeg meg at det vi kaller dikt er det som finner sted foran øyene på oss, det som bare glir forbi, det som nesten ikke synes."

6. Likevel følger ikke alltid tekstene til Gulliksen opp innsiktene om sidestilling og uavsluttethet, og denne ambivalensen slo meg som problematisk i lesningen av Om tyngde og letthet. Den programfestete innsikten om å la tekstene stå åpne og uavsluttede ser ut til å kollidere med en trang til å påføre tekstene sine noen ganske så salvelsesfulle konklusjoner.

7. Denne tendensen kommer også til syne i essays, for eksempel i "Guds finger" fra Virkelighet og andre essays, en slags litterær dannelseshistorie der avslutningen tar sin modell fra Gunnar Ekeløfs store dikt "En verklighet" og lyder slik:

Derfor vil jeg ikke bli en annen lenger: Jeg vil bli den samme. En mann, et menneske, en som har latt muligheter gå fra seg, en som har latt alle tenkelige verdener gå tapt. For denne.
(s. 29)

Flott er det jo, men dette konkluderende credoet er samtidig en formulering av et verdihierarki og en etikk basert på at man ikke skal (som en postmoderne fiksjonshelt) spille et antall roller, men heller være tro mot sitt innerste selv og være én. Dermed avsluttes teksten og betydningselementene faller på plass i et hierarkisk verdisystem.

8. Velge en tro eller tørre å tvile. Hvem vet hva som er rett? Men det er problematisk å hevde det ene for deretter å gjøre det andre.

9. Dette problemet opplever jeg også i lesningen av Om tyngde og letthet. På tross av den analoge og hypotetiske formen, inneholder samlingen en avsluttende seksjon som forvirrer meg. Den er dominert av et litt rungende "vi" og fastslår tilsynelatende en hel del ting om hvorfor og hvordan vi leser litteratur, kjærlighetens natur og andre eksistensielle grunnkår.

10. La oss ta samlingens siste tekst som eksempel:

Her er vi. Det er natt.
Vi kommer hit og forsvinner igjen,
og slik de elskende forlater hverandre

skal vi forlate hverandre alle sammen,
slik verden sikkert også forlater oss til slutt.
Eller hvordan det nå var igjen.

Kjøleskapet dirrer engstelig på kjøkkenet.
Ungene sover i varme senger. Hjernene gløder
som millionbyer under hver sin mørke hvelving.
(s. 68)

De fem første linjene formulerer en slags eksistensialistisk trosbekjennelse og refererer klart og utfordrende til Fadervår. Isteden for "Fadervår, Du som er i himmelen" heter det: "Her er vi". Mennesket er i verden, slik Heidegger i sin tid hevdet. Isteden for å be om det daglige brød, slår teksten fast at det er natt. Her er det ingen Guds nåde eller strime av lys fra himmelen. Og det "å forlate" betyr i denne teksten mer enn å tilgi våre skyldnere, eller kanskje heller mindre, fordi det er ordets bokstavelige betydning som er mest vesentlig her. At "vi" skal forlate hverandre betyr først og fremst at vi skal forsvinne, destrueres av tiden som også er døden og som vil slukke alle de lysende impulsene som gløder i "vårt" indre.

11. Ønsket om å sidestille elementer kommer klart frem i den siste strofen om kjøleskap, kjøkken og varme senger. Her skal det store og det små sammen vandre til hope. Men etter min mening virker avslutningen ganske påklistret fordi den første delen av teksten er så deklamatorisk og sterk. De "dagligdagse" motivene blir hengende på trosbekjennelsen som en slags lite overbevisende løsbart som skal dekke over det eksistensialistiske ansiktet som åpenbares. Den innskutte setningen "[e]ller hvordan det nå var igjen" klarer ikke å skape en overbevisende bro mellom elementene, og denne teksten, såvel som resten av del V, bærer ikke preg av sidestilling, uavsluttethet og analogi, men av diktat. En trosbekjennelse på menneskehetens vegne som etablerer et "overordnet meningshierarki" og bringer leseren frem til en definitiv konklusjon.

12. Jeg mener ikke at det er noe galt med trosbekjennelser, bare for å ha sagt det enda en gang. Men jeg synes altså at Om tyngde og letthet er en samling som ikke er helt enig med seg selv og derfor totalt sett oppleves som forvirrende.

V. Sluttord

Når man plasserer tekstenheter under tilsvarende diktatoriske abstraksjonsregimer som jeg har gjort her, vil små og store sprekker av inkonsistens nærmest uunngåelig komme til syne mellom intensjon og utførelse. Spørsmålet blir i hvor stor grad det er meningsfylt å betrakte tekst fra slike astronomiske avstander. I dette tilfellet er svaret mitt at det i detaljene er så mye å hente at jeg foretrekker å snuse rundt i samlingen som en nysgjerrig hund, fremfor allvitende og fjernt observere hvordan imperiets stjernekryssere slår Kaptein Solo tilbake.

En av grunnene for å lese Om tyngde og letthet kommer klart til syne i den avsluttende setningen:

[...] Hjernene gløder/som millionbyer under hver sin mørke hvelving.

Jeg synes dette er vakkert. Samtidig som setningen formidler et relativt biologisk, eller "vitenskapelig" syn på mennesket, gjennom analogien til elektriske lys fra en storby, får bildet frem det pulserende og voldsomme omfanget av det enkelte menneskes forestillingsevner, tanker og følelser. Mennesket "reduseres" til elektriske impulser og magnetisme i hjernens nervesystem, men omfanget av denne aktiviteten er så enorm at hvert menneske eleveres til menneskehet, til imperium, en sivilisasjon i seg selv. I tillegg understrekes tausheten fra himmelen og det enkelte menneskes eksistensielle og faktiske ensomhet i den melankolske avslutningen "... under hver sin mørke hvelving."

Og her er vi tilbake ved den tyngende ensomheten forfatteren la fra seg i sitt liv som hund i en tidligere tekst. Nå knytter jeg sammen den svarte posen, plasserer den i det regntunge og mørke Vinduet og bakser lykkelig videre.