Idé til personlighet

Det er liten tvil om at såkalte «kulturfolk» ofte heller til venstre politisk. Likevel er kulturen, og kanskje spesielt litteraturen, også et konservativt felt som fordrer en delvis konservativ personlighet: Man skal lese klassikerne, og kjenne historien. Få andre steder tillegges gamle mestere større vekt, enten det er adelsmannen Tolstoj eller AKP-eren Solstad. Men finnes det politisk ideologi i slike preferanser, og blir man automatisk konservativ av å finne verdi i fortida?

På et eller annet vis har avtroppende arbeids- og administrasjonsminister Torbjørn Røe Isaksen greid å skrive en bok samtidig som han har vært statsråd. Jeg er mildt sagt skeptisk til at folk med ekstreme toppjobber gjør slikt (her ser jeg på deg, Espen Nakstad), og selv klarer jeg knapt å komme i gang med en ny roman på grunn av deltidsstillingen som redaktør for Vinduet. Hva er konservatisme er riktignok en ganske liten bok, og den er også ganske god. Isaksen er kunnskapsrik og skriver godt. Han er både balansert i sine framstillinger og kledelig lite påståelig. De fleste innvendingene jeg selv kan klare å komme på mot konservatisme blir nevnt i denne teksten, og Isaksen argumenterer egentlig ikke mot dem. Han bare noterer seg dem og går videre, som om han sier: «Ja, dette er jo selvsagt også et viktig poeng.»

Dette vitner om en prisverdig åpenhet, og det er jo også en introduksjonsbok om konservatisme. Likevel er det på det rene at boka også er et slags forsvar for -ismen, og da blir stilen tidvis også frustrerende. For hva står igjen? Hva er konservatisme?

Den tidligere FRI-demokraten¹ Isaksen er en god veiviser til høyresidas politiske tenking. Han framstiller konservatismen som en sympatisk ideologi, samtidig som han, sympatisk nok, er åpen om både blindflekker og mørke sider. Han skriver om tilhørighet, viktigheten av konkrete erfaringer, kollektiv kunnskap og små fellesskap. I avsnittet om sistnevnte blir det hevdet at den «sterkeste motstanden mot tyranniet, i både det tredje rike og i apartheidstaten Sør-Afrika, kom fra disse fellesskapene», noe som er et interessant eksempel å bruke i en bok om konservatisme, all den tid mange norske konservative jo forsvarte apartheidregimet til langt ut på 1970-tallet og det tredje rike fram til minst 9. april 1940.

Vi skal selvsagt være glade for at konservative forandrer seg med tida, og at de verken er mot for eksempel allmenn stemmerett eller likestilling mellom kjønnene lenger. I kapittelet «Hva skal bevares – og hvorfor?» forsøker Isaksen å nærme seg konservatismens essens. Der deler han opp i tre måter å være konservativ på: En situasjonsbestemt konservatisme som bare vil bevare det som er, nesten uansett hva det er, en historisk utilitarisme som vil bevare det bestående fordi det er bra, og en konservatisme som forsvarer en transcendent orden. Denne siste formen blir for metafysisk for Isaksen, og siden den første ikke har noe egentlig innhold, virker han selv å ligge nærmest den historiske utilitarismen. Samfunnets institusjoner er gode og må bevares fordi de har vært der lenge, noe som må skyldes at de er gode. En «åpenbar svakhet ved en slik begrunnelse er at argumentet synes å gå i sirkel», vedgår Isaksen, men to setninger senere skriver han at «dette er en av konservatismens viktigste ideer». Rent saklig sett er kanskje dette ikke så veldig imponerende, men da vil den konservative kunne svare at konservatismen handler om det konkrete og jordnære – ikke om abstrakte prinsipper og vanntette logiske postulat.

Men Isaksen forsøker likevel å utlede noe prinsipielt fra alt konservative har vært mot siden 1789 – en slags tenkemåte som oppstår i motstanden mot demokratisering. Ettersom Isaksen er en fornuftig mann i et sosialt progressivt Norge anno 2021, blir dette til en grunnsetning om at konservatisme ikke handler om å motsette seg endring – så mye av de siste århundrers endring har jo vært til det bedre! ­– men om å håndtere endring. Et nokså abstrakt prinsipp, vil man kanskje kunne innvende, men i Isaksens praktiske konservatisme handler dette i det store og hele om moderasjon. Endring er ofte bra, men vi må ikke gå for fort fram, man risikerer jo også å miste noe, vi er kun én generasjon mennesker i en lang linje av slekters gang, vi kjenner i hvert fall det vi har, vi må ta utgangspunkt i det konkrete, vi må passe oss for å tro at vi kan forstå og styre alt mellom himmel og jord, og så videre og så videre.

Og alt dette må vi jo ta hensyn til, men i noen partier framstiller Isaksen konservatismen nærmest som en medspiller for progressive krefter – knapt en bremsekloss, men en vennlig og modererende kraft. Det er en tilsnikelse. Hvis noen kjemper for stemmerett, slik norske kvinner gjorde ved forrige århundreskifte, og slik svarte sørafrikanere gjorde på 1970-tallet og du sier til dem noe à la: Stopp en hal, hva med de organisk utviklede samfunnsinstitusjonene som vi har arvet av våre forfedre, kan det ikke være grunner til at samfunnet er nettopp slik det er, som vi ikke helt overskuer her og nå? Og er vi sikre på at vi vet akkurat hva konsekvensene ville bli av å endre og bryte de sosiale båndene vi tross alt har og kjenner? Da faller du, ubønnhørlig, veldig mye nærmere kategorien «motstander» enn «medspiller». Det samme gjelder selvsagt i vår egen tids viktige kamper, for eksempel for å bekjempe rasismen. Det er ikke lett å skulle forsvare en ideologi som er bygd på motstand mot endringer Isaksen selv virker å mene at har vært positive. Dermed blir det tynn suppe når Isaksen antyder at konservative egentlig støtter intensjonene bak progressive endringer, men nærmest «tar en for laget» ved å bremse og moderere dem, og dermed holde samfunnsveven sammen. Litt av en «idé til personlighet», for å bruke sjargong fra Twitter, hvor Isaksen lenge var aktiv under brukernavnet @konservativ.

Det det kommer an på, er kanskje noe så grunnleggende som hvor bra man synes status quo egentlig er. Hvis man synes at samfunnet jevnt over er ganske fint, slik Edmund Burke gjorde i 1789 og slik Isaksen gjør i dag, så gir sistnevntes sympatiske konservatisme en viss mening. Dermed skulle man jo også tro at den har appell i det tross alt nokså rettferdige og velfungerende Norge, som riktig nok er slik på grunn av gjennomføringen av alt tidligere tiders konservative har vært imot, men som Isaksens «håndtere endring»-konservatisme likevel omfavner som positive utviklinger (han gir til og med konservatismen æren for klassekompromisset i mellomkrigstida). Dersom man isteden mener at samfunnet er grunnleggende urettferdig, så gir det mer mening å ville gasse på med radikale endringer og «brenne ned skiten», slik de konservatives karikerte radikaler ser ut til å ønske seg.

For min egen del kommer det nesten an på dagsformen hvorvidt jeg blir fysisk kvalm av all verdens urettferdighet eller  rørt over hva menneskeheten tross alt får til. Synet på hvor godt samfunnet fundamentalt sett er, henger imidlertid helt åpenbart sammen med ens egen plassering i det. I hvilken grad man ønsker å bevare noe, er ikke bare en intellektuell øvelse, det henger sammen med en subjektiv oppfattelse av hvor mye man har å tape eller å vinne på at det endrer seg.

Den amerikanske statsviteren Corey Robin, som Isaksen refererer til uten å forsøke å imøtegå argumentene hans, skriver i boka The Reactionary Mind om konservatisme som noe helt annet enn en mild, modererende ideologi. Snarere er det, ifølge Robin, en aktivistisk, kontrarevolusjonær tenkning som alltid har handlet om å beskytte privilegier. Konservatismen dukker opp som reaksjon når noen frykter at de kan miste noe. Dette kan selvsagt være den mektige kapitalisten som mobiliserer mot demokratisering av økonomien, noe som forklarer hvordan selverklært konservative siden etterkrigstida stort sett har kjempet mot de vellykkede og etter hvert nokså gamle institusjonene som utgjør den omfordelende velferdsstaten. Men det kan også være en fattig, hvit mann som skremmes av feminisme og antirasisme. En slik konservatisme er noe annet enn den velmenende, modererende som Isaksen tar til orde for, men det spørs om den ikke også er et mer reelt fenomen. Den oppstår når hierarkier utfordres, og selv om urkonflikten står mellom de som vil demokratisere samfunnet og de mektige på toppen som mener at det er gode grunner til at det er slik som det er, så går dette også forbi økonomiske spørsmål. For eksempel ser vi denne konservatismen i praksis når en kulturelite som ser på seg selv som venstreorientert, føler seg truet av nye sosiale bevegelser og går til torgs mot farlig «woke» i ytringsfrihetens navn. Når hierarkiet en selv har gjort det godt i, utfordres på en grunnleggende måte, kan selv den ivrigste SV-velger vise konservative tilbøyeligheter.

Dét er ikke alltid like pent å være vitne til, men det er heller ikke rart at folk forsvarer institusjoner og tenkemåter som betyr noe for dem. Det er også umulig å komme fra denne boka uten å tenke at konservatismen, slik Isaksen framstiller den, har en og annen innsikt som er verdt å ta med seg. «Gjennom den tilhørigheten som skapes i det små, formes også tilhørigheten til det store», står det for eksempel et sted, og «prinsippet om gradvis endring» er for all del ikke så fryktelig dumt, hvis det virkelig er det konservatisme handler om. Vi må ha «tungtveiende grunner før vi endrer etablerte institusjoner, og jo mer radikale endringene er, desto sterkere må begrunnelsene være», står det, og det vil jo nesten alle være enige i. Diskusjonen handler mer om hva som er «tungtveiende grunner» enn om vi i det hele tatt skal tenke oss om eller ikke.

Det er mye fint i samfunnet som vi for all del må bevare, men det er jo også lett å si for meg – en hvit middelklassemann med god inntekt og en fot innafor boligmarkedet.